Noen som har brutt kontakt med foreldre?

[Gjest 53903...b3d]

Fortell gjerne om du har det og eller kuttet kontakt en stund for så hatt kontakt igjen?

Anonymous poster hash: 53903...b3d

[Sebby]

Ja. Har god kontakt med min far, alltid hatt. Men det «skjærer seg» mellom meg og min mor hvis vi har for mye kontakt, så har funnet ut at det er best vi ikke snakker for ofte. Skal sies at jeg er i 30-åra.

[Sebby]

Hvorfor spørr du om dette, TS?

[Gjest 53903...b3d]

Sebby skrev (1 time siden):

Hvorfor spørr du om dette, TS?

Har foreldre som er svært kritiske,blir fort sinte og viser lite medfølelse/forståelse/empati for ting tross jeg er godt voksen. Spydige sms fra mor når man skriver sms av og til. Drar frem feilene dine etc støtt og stadig. Har truet med å kutte kontakt om de ikke kan være litt varmere/bry seg på en positiv måte. 

Anonymous poster hash: 53903...b3d

[Sebby]

Føler med deg, det høres ikke bra ut dette ts. Kjenner igjen en del med det kritiske, min mor har tendens til å være kritisk til mine valg. Derfor litt mindre kontakt, da det blir for mye så kan det fort skjære seg (skjedde nylig, jeg måtte rett og slett legge på røret da hu hengte seg opp i noe greier og jeg gjentatte ganger ba hu slutte å snakke om det).

Men vi er voksne nå og bestemmer jo selv, så jeg anbefaler deg bare å kutte med på kontakten ja. Du kan ikke forandre dem heller.

[Gjest 53903...b3d]

.

Anonymous poster hash: 53903...b3d

[Sebby]

Gjest 53903...b3d skrev (53 minutter siden):

.

Anonymous poster hash: 53903...b3d

Helt enig, bro!

[Gjest f14c0...dfb]

Er det noe foreldrene dine gjør som er vondt eller vanskelig å håndtere Ts? 

Har du prøvd å snakke med de om det? Ta det opp på en alright måte? Eventuelt med hjelp av en nøytral 3. Person til stede? 

 

Jeg kuttet kontakten med moren min noen år.

Hun ble diagnostisert med narcissistisk personlighet forstyrrelse når jeg var yngre. Ikke den hardest rammet/verste, men nok til at hun ødelegger for andre rundt seg, særskilt barna sine. Ene søsken er lik, men har ikke blitt utredet. 

Tok kontakt igjen etter noen år i terapi. Hadde lært meg å holde emosjonell avstand, akseptert at hun er sånn og hvordan forholde meg til det. På den måten er det jeg som styrer det meste hvor hun sjeldent når inn til meg. Hun prøver hardt til tider, men alderdom kombinert med hvordan jeg håndterer alt hjelper på. 

Ting er ok nå mellom oss og funker greit. 

 

Anonymous poster hash: f14c0...dfb

[Selfuniverse]

On 30.6.2024 at 10:58 AM, Guest 53903...b3d said:

Har truet med å kutte kontakt om de ikke kan være litt varmere/bry seg på en positiv måte. 

Trusler kan legge mer ved på bålet, og du hopper ut i gjørma med dem der de sannsynligvis vil at du skal være.

Det kan være meget vanskelig, eller umulig å løse en konflikt med personer som har bestemt seg for lenge siden at de aldri kan ta feil, eller som ikke er åpne for en rolig og fornuftig samtale. Livet er kort, og det er ikke obligatorisk å opprettholde forhold til opphavsfamilie.

Prøv rolig, ærlig, og sårbar dialog med dem. Hvis det viser seg at de absolutt ikke er åpne for noe slikt, så er det svært viktig informasjon som du kan ta med deg videre.

[Gjest 53903...b3d]

Gjest f14c0...dfb skrev (14 timer siden):

Er det noe foreldrene dine gjør som er vondt eller vanskelig å håndtere Ts? 

Har du prøvd å snakke med de om det? Ta det opp på en alright måte? Eventuelt med hjelp av en nøytral 3. Person til stede? 

 

Jeg kuttet kontakten med moren min noen år.

Hun ble diagnostisert med narcissistisk personlighet forstyrrelse når jeg var yngre. Ikke den hardest rammet/verste, men nok til at hun ødelegger for andre rundt seg, særskilt barna sine. Ene søsken er lik, men har ikke blitt utredet. 

Tok kontakt igjen etter noen år i terapi. Hadde lært meg å holde emosjonell avstand, akseptert at hun er sånn og hvordan forholde meg til det. På den måten er det jeg som styrer det meste hvor hun sjeldent når inn til meg. Hun prøver hardt til tider, men alderdom kombinert med hvordan jeg håndterer alt hjelper på. 

Ting er ok nå mellom oss og funker greit. 

 

Anonymous poster hash: f14c0...dfb

I går sa min mor at det ikke har vært noe positivt fra meg på x antall år. Hun har vært en årsak til at jeg har slitt i voksenlivet men hun/de vil aldri ta på seg skyld for det. De har vært kritiske og sinte/hakket på meg nesten hele livet.  De har hjulpet meg med en del ting men med krav bak det på en måte. 

Har forsøkt å ta det opp noen ganger men det når ikke langt inn. Jeg får f.eks ikke medfølelse når jeg trenger det. Lite varme. Betinget kjærlighet. 
Min mor har(kanskje begge) ting fra sin egen barndom som hun nok aldri har bearbeidet og eller fortrengt og latt det gå utover oss barna og min far. Min far bare tolerer hennes væremåte. 
Han har vært veldig eksplosiv spesielt mot meg. Hoppet opp av stoler i sinne osv om man er uenig. Det gir ikke akkurat trygghet. 
De ser ikke at deres måte å håndtere ting etc har gitt varige mén. 

Anonymous poster hash: 53903...b3d

[Gjest 53903...b3d]

…….

Anonymous poster hash: 53903...b3d

[Selfuniverse]

On 3.7.2024 at 10:17 AM, Guest 53903...b3d said:

I går sa min mor at det ikke har vært noe positivt fra meg på x antall år.

Hun var negativ til deg, om at du ikke har vært positiv.

Hun gir seg lov til å være negativ til deg. Men du har å se til at du er positiv til henne.

Altså manipulasjon og undertrykkelse samtidig.

On 3.7.2024 at 10:17 AM, Guest 53903...b3d said:

men hun/de vil aldri ta på seg skyld for det.

Ser ut som at du har snakket en del med dem. Og har fått de svarene du trenger.

On 3.7.2024 at 10:17 AM, Guest 53903...b3d said:

De har vært kritiske og sinte/hakket på meg nesten hele livet.

Jeg har opplevd en mindre andel av dette også. Vet akkurat hva det kan gjøre med psyken. Man føler seg ikke akkurat verdsatt. Og det blir en form for mobbing.

Det ser ut til at de ikke vil universalisere reglementene sine, fordi da måtte de bli kritiske til hvordan de selv oppfører seg og behandler barna sine.

 

[Gjest 53903...b3d]

 

 

Anonymous poster hash: 53903...b3d

[Gjest 13c2c...07c]

Om noen dager blir det 13 år siden jeg kuttet all kontakt med min far. Uten å gå veldig inn på årsaken (ingenting ulovlig eller veldig dramatisk) så var det i praksis bare endelig "nå har jeg en god nok grunn til å kutte kontakten når noen kommer til å spørre meg om årsak". Jeg var 23 år og hadde helt siden ca 5-årsalderen hatet faren min (og trodd jeg var den unormale siden alle andre tilsynelatende elsket sine foreldre). De siste 13 årene har vært helt fantastiske, men så var livet også før dette ganske bra relativt sett. De eneste som egentlig lurte på hvorfor var de som spurte "hva var egentlig dråpen". De visste hvilken person han var/er og siden moren min skilte seg fra han 3-4 mnd senere (når hun innsåg at jeg ikke kom til å komme hjem til jul og hele "kjernefamilie"-imaget kom til å ryke) så fikk jeg til og med høre "takk for at du gav oss søstra vår tilbake"). Mange tror kanskje de er årsaken til foreldrene sin skilsmisse uten å være det, men jeg er 100% sikker på at jeg var årsaken, men siden det ikke var målet mitt (antok at hun var alt for hjernevaska til å skille seg) så kan jeg heller ikke være stolt av det (men hvis det hadde vært målet så vet jeg at jeg er årsaken og hadde i så tilfelle vært stolt over det).

De første 6 mnd var det vanskelig å sove pga tanker, men etter det var det bare fint. De gangene jeg skiftet mobil så sjekket jeg blokkerte anrop/SMS og fikk sett bursdags- og julehilsner, og måtte da tenke på om det var rett avgjørelse, men det tar aldri mer enn 2 sekunder før jeg innser hvor greit det er å ikke ha kontakt med verken han eller den siden av slekta.

Siden jeg er enebarn (tredje forsøk med prøverør) så håper jeg til og med at han bruker opp både penger og selger unna eiendommene, bilene, båtene, gravemaskinene etc. før han dør så jeg slipper å ha noe med skiftet å gjøre. Jeg er heldig nok til å tjene godt og ikke ha noen økonomisk motivasjon til å trenge arven, så den må han gjerne bruke opp så jeg slipper så mye som en telefon fra den sida av slekten/evt. advokat.

Hvis onklene mine ringer meg for å si han er død så er svaret mitt klart; "Har noen sagt ifra til NRK at de kan legge ned Tekst-TV?"

Anonymous poster hash: 13c2c...07c

[Milhouse85]

Ja. Lang historie kort.

- Mor brukte sterke smertestillende i svangerskap med meg.
- Jeg ble derfor født litt "rar", mye mobbing  gjennom oppveksten; også fra min far.
- Ingen/få venner, var mye alene. Utviklet seg sent sosialt. 
- Vokste fra meg mye av disse "rare tingene", manglende sosial forståelse osv.
- Fikk langvarig depresjon, med angst og psykose for ca 20 år siden.
- Far så på psykisk sykdom som noe negativt; var avvisende og nedlatende ovenfor meg. 
- Den "nye" kona til far, har også alltid hatt en "skjult" agenda ved å sagte presse meg ut fra familien.
- Siden far-siden av familien bor på en annen kant av landet; ble kontakten bare gradvis borte. 
- Det var vel et gjensidig ønske fra begge tror jeg. 

Opprettholdt kontakt med mor-siden i mange år.

- Mor er litt spesiell, skylder på overgrep fra da hun var ung. Men hun fremstår som en veldig "enkel" person. Har ofte unnskyld henne for det, men det er vanskelig - med tanke på alle løgner, alt det rare og merkelige hun har gjort gjennom åra.

- Jeg har aldri fått noe emosjonell støtte, hjelp eller noe som helst tilbake i form av hva-som-helst. Tvert i mot; følte jeg meg alltid dårligere etter besøk, telefoner eller hva det skulle være. Mye negativitet i denne "enkle" familien.
- Da jeg fylte 30 år, fikk jeg gavekort på 200 kr,- på Kiwi i gave. Selv med lite penger, fikk min mor laptop av meg når hun fylte 50. (Noen år før). Som barn, tok hun også fra meg alt jeg fikk, og brukte på dagligvarer og ymse. Historiene er mange.

Jeg har alltid tenkt jeg skulle kutte kontakten med også mor-siden, men det ville ført til at jeg var helt alene - og uten biologisk familie. Jeg brukte 5 år, før jeg tok den endelige beslutningen. Det er ikke så lenge siden; 1 år? Jeg hadde nettopp flyttet et godt stykke fra familien, geografisk sett. Og tenkte at nå er tiden moden for det. Jeg ga beskjed på melding, på en fin måte. Fikk aldri svar, min mormor forsøkte å ringe meg en gang (!) - og that's it. Ingen spørsmål, nada. 

Sov som en stein samme kveld, følte meg fri og løs/ledig i kroppen dagen etterpå. Det var DEILIG, å få det gjort!

Det var en stor befrielse, og av og til tenker jeg fremdeles på hvor deilig det er å ikke måtte forholde meg til noen av dem.

Jeg syns selvfølgelig det er trist, men jeg vet meg selv - at jeg ikke har gjort noe som helst galt. Jeg har forsøkt, vært tålmodig - og virkelig tenkt gjennom dette. Så jeg har vært ekstremt trygg på mitt valg.

Helt ærlig; jeg drømmer av og til - senest i går natt - om at jeg får et brev fra en advokat i posten, med beskjed om dødsfall eller lignende. Som en endelig avslutting på dette. Slik vil jeg bli helt fullstendig ferdig med dem som på mange måter har ødelagt livet mitt. Men; jeg har jo klart meg godt - ut fra omstendighetene. 

Jeg syns i grunn mest synd på min far. Tenk så flott det ville være for ham, å ha en voksen sønn - en "kompis". Jeg vet vi deler mange av de samme interessene, og tja. Det er i grunn bare trist at han har ødelagt så mye for seg selv. For en idiot. 

Jeg tenker...
Hva er familie for? Det skal alltid være der for deg, uansett. Men i mitt tilfelle; så var de ikke det. Det var ikke noen som hjalp/støttet meg i tynge perioder. Men de ville ha støtte/hjelp av meg. Det gikk bare en vei. Så hva er poenget? Jeg skal ikke drive noe veldedighet heller, det skal gå begge veier. Men det  å hjelpe noen som har ødelagt så mye for meg gjennom oppveksten; det er en sær, rar og selvdestruktiv måte å leve på. Nei fysj. 😜 

[Boing_80]

Gjest 53903...b3d skrev (På 30.6.2024 den 12:44 AM):

Fortell gjerne om du har det og eller kuttet kontakt en stund for så hatt kontakt igjen?

Anonymous poster hash: 53903...b3d

Ikke et svar på spørsmålet ditt, men heller en refleksjon: noen ganger må man bryte opp med foreldre for å finne seg selv ute i den store verden. Foreldre kan faktisk bli hemsko som bremser vår personlige og spirituelle utvikling - nå snakker jeg om folk som kommer fra dysfunksjonelle hjem.

[Gjest 53903...b3d]

Tenk å være redd sine egne foreldre. Ikke at de skal røre deg fysisk men kritisere deg/snakke nedlatende og gi deg skylda for alt.Fortelle hvor vanskelig du er. Jeg er ekstremt ubesluttsom,pga de tror jeg. Jeg er akkurat fylt 41 år og føler dette enda. Kroppen går i beredskapsmodus/forsvarsmodus og blir stressa om de skal komme på besøk og kan trekke meg enkelte ganger pga det. 

Anonymous poster hash: 53903...b3d