Utrolig ensom, virker ikke som om det er noen utvei.

[Gjest a62f9...98e]

Jeg har lenge vært utrolig ensom. Jeg er 28 år, mann, og sliter også med ulikt psykisk (ADD, autisme, OCD).

 

Jeg har familie som i stor grad jeg ikke har noen kontakt med. Jeg har prøvd, men jeg føler jeg får utrolig lite tilbake fra dem. Morssiden min er nesten kulturelt avvikende (de snakker ikke om noe, alt er en "hemmelighet"). Farssiden min mistet jeg kontakt med etter oldemor døde. Pappa har mobbet meg og gjort narr av meg nesten hele livet, så det orker jeg ikke.

Vennene mine har enten ikke tid til meg eller har problemer selv de trenger å håndtere. Noen av vennene mine sier at jeg alltid kan snakke med dem, men når jeg prøver å gjøre det får jeg enten ingenting eller veldig lite tilbake. Hvis noen av vennene mine hadde kommet til meg, hadde jeg hjulpet dem så godt det lar seg gjøre.

 

For noen uker siden opplevde jeg også at nå-eksen min slo opp med meg. Hun fortalte meg i April at hun kanskje hadde mistet følelser, men at hun ikke var sikker. Vi prøvde å fikse det, men det viste seg at hun hadde mistet følelser. Over de to månedene mens vi prøvde opplevde jeg at hun mer og mer distanserte seg fra meg: det var lite kontakt å få med henne og hun tok veldig sjeldent initiativ. Vi møttes i England (begge på utveksling) i Januar 2023, og ble sammen Mars samme år. Vi flyttet sammen tidlig på sommeren, og bodde sammen til jeg måtte flytte ut av England. Januart 2024 måtte jeg dra, og da ble det lang distanse.

Jeg besøkte henne omtrent hver 1.-3. måned, når jeg hadde råd og tid. Hun hadde ingen interesse å besøke meg i det hele tatt, som hun sa var fordi Norge minnet henne for mye om delstaten hun var fra (vi var en langhelg i Norge grunnet noe visatull for meg). Da hun fortalte at hun var usikker på følelser for meg, hadde jeg allerede billetter for å besøke henne i Mai. Hun spurte om jeg likevel kunne komme, sånn at hun kanskje kunne få litt bedre oversikt over følelsene sine. Jeg dro dit, og det virket som om forholdet var på bedringens vei, men hun fortalte meg at hun enda var forvirret. Jeg ble mer og mer irritert over at jeg ikke hørte fra henne, og vi bestemte oss for å ta en pause fra å snakke. En dag før pausen var over, tok hun kontakt og sa hun hadde bestemt seg og skulle si ifra til meg etter jobb hva hun hadde kommet fram til.

 

Istedenfor dro hun på en fest til langt ut på morgenkvisten. Jeg følte meg utrolig såret og sidesatt.

 

Nå sitter jeg igjen her uten å ha noen å snakke med. Venner som enten ikke bryr seg, eller har nok å styre med med seg selv. Familie som aldri selv tar kontakt (og er unnvikende om jeg tar kontakt). Og sommerferie som betyr at ingenting skjer. Jeg har dog en 100-120% stilling. Det er strengt tatt det eneste som holder meg gående (og at jeg skal ta master til høsten i England, forhåpentligvis). Jeg er likevel utrolig ensom, og vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det. Det er ingen aktiviteter for meg å møte nye folk. De få folkene jeg kjenner her er ute av byen mesteparten av sommeren, så kan ikke finne på noe med dem heller. Universitetet kan tilby, på det meste, en time med psykolog hver andre uke, og det føler jeg blir for lite.

 

Har dere noen tips/råd?

Anonymous poster hash: a62f9...98e

[Gammel Gubbe]

Noen tips og råd...

Venner og familie: Jeg vet ikke hvordan du er blant dem, men når man tenker mye kan det kanskje bli for mye deg og dine problemer når du er sammen med andre? Prøv å tenke over om du tynger stemningen, og evnt. hver mer oppmerksom på de andre du er sammen med. Eller bare tenk på å gjøre noe dere liker å gjøre.

Pappa som gjør narr? Jeg vet jo ingenting her, men noen mennesker har røffere humor enn andre. Er det ondsinnet, eller forsøker han bare å få deg litt tøffere? Umulig for meg å si. Kan hende det helt riktige er å holde seg unna.

Hobby: Se om du kan finne en ny aktivitet eller kurs du kan være med på. Det er både en måte å treffe folk på, og å lære noe nytt. Det kan også gi samvær med andre som dreier som å gjøre noe sammen. Felles aktivitet.

Trening: Trening har positive effekter på humøret i seg selv. Det kan også gi mer mening og mål i hverdagen. Du blir også en bedre og mer attraktiv versjon av deg selv. Noen typer trening kan også kombineres med å treffe folk, og igjen, rundt en felles aktivitet.

Ikke tenk for mye. Å tenke mye på egne problemer kan forsterke dem og bli et problem i seg selv. Kom deg ut av den tunge boblen, det er ikke et sted å være.

 

[Sebby]

Skaff deg en hund eller katt. Jeg har snart 2 katter i hus, gir mye glede og hjelper mot ensomheten  

[Gjest 234e1...3e6]

Hva tenker du kan være årsaken? Kan du spørre de rundt deg? Trives du med de du har hatt rundt deg? 

 

Anonymous poster hash: 234e1...3e6

[Gjest 4cb19...85e]

Kan anbefale deg å melde deg opp til grunnutdanningen i Røde Kors Hjelpekorps i din by. Der vil du møte mange gode mennesker og få nye vennskap og bli med i en veldig fin gjeng. Samtidig får du muligheten til å hjelpe andre, enten ved å delta på sanitetsvakter eller på søk og redning etter savnede.

Sjekk det i det minste ut, du kommer ikke til å angre ❤️

https://www.rodekors.no/hjelpekorps/frivillig-hjelpekorps/

Anonymous poster hash: 4cb19...85e

[Gjest 20210...9a1]

Fælt å høre at du har det tøft TS. 

Du sier at vennene dine ikke er helt imøtekommende, på tross av at de sier du kan prate med dem om alt. Nå har jeg ikke peiling på hvordan det forholdet i virkeligheten er selvsagt, men kan det være at de ikke har forstått hvor ille du har det? Kan det være at du projiserer at ting går greit eller antar at de 'burde vite'? 

Jeg bare spør her. Slike ting er jævla vanskelig å snakke om og min erfaring er at det kan ofte være nesten enda vanskeligere med de man er tett knyttet til. Å slippe ned guarden er ikke enkelt. 

På den andre siden er det ikke nødvendigvis så enkelt å være 100% støttende heller. Det er en kinkig situasjon og selv om venner bør støtte venner i tykt og tynt, kan det være at de sliter med å enten vite hvordan du har det eller hvordan de skal reagere. Det kan være vanskelig å prate om slikt, særlig har vi menn det tøft sånn. 

En annen ting jeg tenkte på: Kan det også tenkes at du vil komme over saker og ting rett og slett bare ved å være sammen med vennene dine? Når ting er tøft kan det hende at det hjelper å være i en 'vanlig setting' over en periode. Jeg forstår at ting er ekstra ille med bruddet og du har nok kjærlighetssorg på toppen av det hele. Når du sier du er ensom, er dette direkte knyttet til dette tapet? Du skriver at familieforholdet er vanskelig, men du nevner også nettopp venner. Så helt ensom er du kanskje ikke? Eller føler du de ikke ser deg slik du ønsker?

Nå har jeg ingen faglig grunnlag for å si det, men du virker deprimert. Da er det jo omtrent ingenting som gleder en, men det nevnes hobby og andre ting over. Forsøk å gjør ting før lysten kommer, fremfor å vente til den kommer først. Trening er veldig sunt for kropp og sinn, eksempelvis. 

Du kommer gjennom dette, vi har ingen å miste.

Anonymous poster hash: 20210...9a1

[Gjest 3267c...050]

Har lyst å slenge ut en gigantisk melding om dette. Rett å slett fordi jeg kjenner 4-5 milde autister i min bekjent krets og møter de støtt og stadig og har vært "venner" i mange år med alle.  Skal holde det kort, ikke alt vil kanskje treffe deg, men hvis du kjenner deg igjen..Er dette mine "råd"

1. Ikke prøv legge skyld på andre på hvorfor du føler som du gjør akkurat nå ( Ref kjæreste som ikke prioriterer deg, venner som ikke prioriterer deg)  

2. Aldri bruk fraser til venner som tilsier at du vurderer selvskading mm hvis ikke vennene dine stiller opp, eller noe i den form at du ikke ville "vært her lenger" uten de og at du setter så utrolig pris på de ( Motsigende effekt, de stiller ikke opp nok fra før slik du ønsker, men du sier at du er glad for at de gjør som de gjør for å skape skyldfølelse hos de ) 

3. Ikke si ting som " jeg vet jeg er slitsom bla bla bla, men jeg er så glad for å ha deg/dere" ( Det holder å si 1 gang til noen, ikke med jevne mellomrom ) 

4. Ikke prøv så hardt ( denne er vanskelig for autister i know..Man blir så fokusert på en ting og det blir ofte for mye for "vanlige" folk ) 

5. Tren og jobb, trening må ikke være i studio.  Ute i naturen er imo best.

6. Finn deg en hobby og møt folk du har til felles met.

7. Øv deg på å stille spørsmål og være nysgjerrig, MEN! ikke strekk strikken.. Her må man bare øve, det kan bli for mye av det "gode" når man prøver å bli kjent med nye mennesker.

8. De fleste rundt deg i Alder har nok begynt å fokusere på å starte familie, mitt tips her er å ikke stresse. Gjør det du kan for å "sikre" deg selv med bolig, jobb og økonomi.  Partner kommer når det kommer ( Hvis det kommer) 
 

9. Sist men ikke minst. Forstå at du mest sannsynlig er slitsom å være rundt for "vanlige" folk.  Prøv å se hva du gjør rundt andre.. Tynger du stemningen med å prøve å være mer sosial enn det du egentlig er osv?  Folk generelt er flinke til dytte unna mennesker som ikke er genuine.

Masse lykke til, og husk..Ikke ta alt som noe negativt eller kritikk.. Det gjelder alt i livet.

Anonymous poster hash: 3267c...050