Hva er det lege og psykolog prøver å fortelle meg som jeg ikke klarer å forstå?

[Gjest c2df4...ca7]

Kommer til å angre på det her men jeg er sint, skuffet og lei meg, jeg må få det ut et sted og jeg er i det minste litt anonym her. Har en annen tråd her men finner den ikke så blir ny tråd. 

Var nettopp på vurderingssamtale hos DPS. Jeg har vært sykemeldt i et halvt år. Ønsker å begynne å jobbe igjen, men jeg klarer ikke engang å komme meg på besøk til arbeidsplassen, så jeg vet ikke hvordan utsiktene for å begynne å jobbe igjen er. Har blitt henvist flere ganger og fikk denne gangen endelig IKKE avslag. Målet med henvisningen var en utredning da jeg har gått x antall timer i terapi UTEN EFFEKT. Symptomene mine har blitt VERRE jo eldre jeg blir og som sagt har jeg nå vært sykemeldt i 6 måneder. Det har jeg aldri vært før.

Legen skriver ut sykemelding uten å blunke, han har alltid møtt meg på en empatisk og god måte, men jeg merker han er lei. Leger har mye å gjøre, kan hende han bare er lei av jobben og systemet generelt. Men han trekker ikke akkurat på smilebåndet når jeg renner ned dørene hos han. Har gått til privat psykolog som for det meste trekker på skuldrene. Hun har ønsket ny utredning. Han på DPS sa at ny utredning skjer ikke. Kan få tilbud om gruppeterapi. Skal se til høsten, ny time da. 

Nå begynner jeg å lure litt. Er jeg ikke syk? Det jeg sliter med, er det normalt? Er det andre som aldri vasker hjemmet sitt, sliter med å komme seg i dusjen, holder på å ødelegge tennene sine fordi de sliter med munnhygiene? Spiser alle her bare ferdigmat? Det tror jeg er mer normalt faktisk, men har alle lavt på diverse vitaminer fordi de ikke får i seg nok næringsrik mat? Hva tenker dere om dere selv og livet, er alt håpløst og dere vil ikke våkne om morgenen? For slik psykologen(e) snakker til meg så høres dette ut som et normalt liv og slik det skal være. De sier jo at det er kjipt, men det er det liksom.

Hva er poenget med diagnoser? Hvorfor har vi diagnoser i psykiatrien, når ingen vil gi meg en diagnose? Ingen utredning? Hvorfor kjenner vi til ADHD, personlighetsforstyrrelser, hvorfor har vi gradering på depresjon? Jeg får jo beskjed om at det ikke har noe å si for behandling. 

Så lurer jeg også på hvordan noen kan si til en 30 år gammel kvinne som er bekymret da hun i verste fall ikke får stiftet familie fordi hun på nåværende tidspunkt sliter så mye at det ikke er mulig. "Jammen du har i det minste 10 år igjen". DET HAR JEG FOR FAEN IKKE. Jeg har det verre, ting blir verre, det går NEDOVER og ikke oppover. Tingene jeg sliter med klarer jeg ikke fikse på 1 dag, jeg hadde gjort det for lenge siden! Jeg kommer ikke til å få barn! Hvorfor tenker alle at jeg har så god tid når jeg ÅPENBART ikke har det!? Jeg er voksen og jeg føler meg som en jævla tenåring. "Du er verdifull" sier folk, altså hva faen. Verdifull??? FOR HVEM!? Kanskje NAV, fordi de vil ha meg ut i jobb igjen asap, slik at jeg kan bidra til statskassa og løpe i hamsterhjulet til samfunnet, der er ingen annen verdi jeg har. At jeg betaler skatt og tar jobber som ingen andre vil ha i samfunnet er min verdi og det alene gjør ikke at jeg blir sett på som verdifull i det hele tatt. 

Jeg er så oppgitt og lei meg nå at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Så, dere som leser dette nå, hva er det de prøver å si som jeg ikke forstår? At jeg ikke har rett på hjelp, at jeg må fikse dette selv, at problemene mine er helt normale og noe alle går gjennom, forskjellen på meg og deg er at jeg ikke klarer å skjerpe meg, er lat, dum og inkompetent, mens du er dedikert, viljesterk, selvsikker? Det er nå greit, men hvorfor finnes det ikke hjelp for folk som er dumme og late da? Ingen kurs for eksempel? Jeg skal ikke definere meg selv med en diagnose, greit, men jeg skal definere meg selv med symptomer og følelser? Eller skal jeg ikke føle noe i det hele tatt? Jeg skal ikke bry meg om følelser? Jeg skal ikke legge lokk på det, bare klikke og være sint og gråte til andre uten å være kritisk? Hva faen er det jeg skal gjøre og hva er det jeg ikke skjønner!? 

Jeg drømte engang om å bli psykolog, jobbe i psykiatrien. Det kommer aldri til å skje. Nå kjenner jeg at håpet er HELT slukket, for dette forstår jeg faen meg ikke. Alt jeg trodde er jo helt feil. Jeg vet ikke lenger. Skal spise til jeg blir kvalm, zone ut og forhåpentligvis blir jeg så sliten at jeg kan sove til i morgen. Det er jo vanlig, er sånn det skal være, dette er livet mitt, ingen skam i det, gjør ikke noe. Det er det psykologen og legen egentlig sier. 

Anonymous poster hash: c2df4...ca7

[OJ Doe]

At du ikke har det bra, virker åpenbart. Utfordringen for psykolog, DPS og fastlege er hva som kan hjelpe deg. Det som er gjort til nå ser ikke ut til å virke. Du virker ikke til å være i umiddelbar fare for deg selv eller andre. Da forsvinner en del virkemidler. Problemet ser ut til å være livsmestring, årsaken skal jeg ikke spekulere i. 

Du vet selv at du er i stand til, isolert sett, å pusse tenner. Du kan alle disse tingene som skal til, men du ender opp med å ikke gjøre dem. Det er lett å si at du mangler motivasjon for å bedre egen situasjon, og det er et virkemiddel å la deg synke så lavt at du kanskje finner motivasjon. Jeg sier ikke at det er en god løsning, eller at det vil virke. Det er en vurdering om hvor mye ressurser man ønsker å legge i personer som bør være i stand til å ivareta seg selv. 

Jeg har stor tro på at det er noe underliggende som gjør at du ikke mestrer de synlige problemene. Utfordringen er å avgjøre om det underliggende kan behandles, nå eller senere, eller om man må fokusere på symptomer, altså livsmestring. Kan du klare å behandle symptomene dine, hvis du selv jobber målrettet mot det? Hva om du lager deg en liste for én dag med de tingene du trenger å gjøre. 

Stå opp før 8, dusje, pusse tenner, spise frokost, gå ut av huset. Være ute av huset og område 4 timer hvor du gjør noe konstruktivt. Gåtur, kjøpe en genser, samme det. I 4 timer skal du ut å gjøre vanlige ting, uten å bruke en skjerm som avledning. Så kan du gå hjem å kikke i veggen, eller hva du vil. 

[Gjest c2df4...ca7]

OJ Doe skrev (18 minutter siden):

At du ikke har det bra, virker åpenbart. Utfordringen for psykolog, DPS og fastlege er hva som kan hjelpe deg. Det som er gjort til nå ser ikke ut til å virke. Du virker ikke til å være i umiddelbar fare for deg selv eller andre. Da forsvinner en del virkemidler. Problemet ser ut til å være livsmestring, årsaken skal jeg ikke spekulere i. 

Du vet selv at du er i stand til, isolert sett, å pusse tenner. Du kan alle disse tingene som skal til, men du ender opp med å ikke gjøre dem. Det er lett å si at du mangler motivasjon for å bedre egen situasjon, og det er et virkemiddel å la deg synke så lavt at du kanskje finner motivasjon. Jeg sier ikke at det er en god løsning, eller at det vil virke. Det er en vurdering om hvor mye ressurser man ønsker å legge i personer som bør være i stand til å ivareta seg selv. 

Jeg har stor tro på at det er noe underliggende som gjør at du ikke mestrer de synlige problemene. Utfordringen er å avgjøre om det underliggende kan behandles, nå eller senere, eller om man må fokusere på symptomer, altså livsmestring. Kan du klare å behandle symptomene dine, hvis du selv jobber målrettet mot det? Hva om du lager deg en liste for én dag med de tingene du trenger å gjøre. 

Stå opp før 8, dusje, pusse tenner, spise frokost, gå ut av huset. Være ute av huset og område 4 timer hvor du gjør noe konstruktivt. Gåtur, kjøpe en genser, samme det. I 4 timer skal du ut å gjøre vanlige ting, uten å bruke en skjerm som avledning. Så kan du gå hjem å kikke i veggen, eller hva du vil. 

Så langt har jeg ikke klart å etablere rutiner eller gjøre noe selv. Er som å lage mat. Oppskriften kan jeg til punkt og prikke, utførelsen er noe annet. 

Er innforstått med at jeg må behandle meg selv og den eneste støttespilleren jeg har er meg selv, jeg skal klare noe som andre får hjelp til alene. Det er vanskelig å ikke bli bitter, vanskelig å være voksen og ønske å få hjelp fra noen men bli møtt av en kald vegg. 

Det ligger også et visst sosialt stigma rundt dette. Hva skal jeg si om noen for eksempel vil etablere vennskap med meg? "Nei, jeg er dessverre syk, jeg klarer ikke være i relasjoner". Da sier de vil gjerne "å, men det får du vel hjelp for?" og da kan jeg bare svare "nei", og da tenker de jo at jeg ikke er syk, bare lat og slem. Om det gir mening? Jeg ville ikke tenkt sånn selv men så har jeg lært at når det kommer til psykisk sykdom så er faktisk folk flest veldig lite forståelsesfulle med mindre de selv har slitt, hatt noen nærme som sliter eller vært en del av hjelpeapparatet selv. 

Det DPS og legen sier til meg indirekte er at jeg er ikke syk, jeg må fikse det selv og det er forventet av både arbeidsplass, NAV og helsevesenet at dette ikke er alvorlig nok til at jeg fortjener hjelp. De glemmer litt at begeret kan renne over, og om jeg en dag velger "den veien" ut så skal jeg sørge for å skrive et brev som havner på trykk slik at alle kan høre MIN historie og ikke helsevesenet som stempler meg som udugelig og umottakelig. For tro meg, det er det som kommer til å skje. 

Har for øvrig sagt ja til gruppeterapi og jeg har tenkt å delta, men skal visst på et par samtaler FØR det. Regner med jeg må vise meg verdig at det er ille nok til at jeg trenger dette. Er rart å måtte slå ned vegger og gjøre seg sårbar for å bevise at man er dårlig nok for hjelp, men sånn er det bare. 

Ellers håper jeg bare at alle er snille mot hverandre og rause for de fleste jeg kjenner aner ikke noe om hva jeg går gjennom og er det noe jeg har lært så er det at jeg heller vet ikke hva andre går gjennom. Dette er noe dritt. 

Anonymous poster hash: c2df4...ca7

[ole_marius]

Skyter fra hofta ettersom jeg bare tenkte å stille et åpent spørsmål. Har du fått tilbud om å bli testet for å være på spektrumet? Kan adferdsvanskene du nevner forklares med en potensiell diagnose fra å være en person i spektrumet?

[Gjest c2df4...ca7]

ole_marius skrev (6 minutter siden):

Skyter fra hofta ettersom jeg bare tenkte å stille et åpent spørsmål. Har du fått tilbud om å bli testet for å være på spektrumet? Kan adferdsvanskene du nevner forklares med en potensiell diagnose fra å være en person i spektrumet?

Absolutt, forrige private psykolog jeg gikk til sa at hun har tenkt på aspergers, men usikker og føler seg ikke trygg på å utrede meg for det. Men det driter DPS i, har da ingenting å si. Jeg får ikke utredning. Det sa han rett ut at DPS ikke tilbyr meg. 

Anonymous poster hash: c2df4...ca7

[Gjest c2df4...ca7]

Poenget mitt er at det å ikke ha en diagnose å vise til når du har slitt i så mange år føles ganske forferdelig. Det er ikke det at jeg må ha en boks å passe i, tvert imot er jeg ikke så begeistret for merkelapper og klare definisjoner, men når det kommer til psykiske lidelser så hadde det vært fint å bare vite hva det er som er galt. Har jeg emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? Ok, da kan jeg komme i kontakt med andre som har det samme, dele erfaringer, kanskje finne hjelp, løsning og støtte blant andre. Hva om det er noe helt annet, da kan det hende at rådene som de med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse får, ikke passer for meg. Dette er bare et eksempel. Om det en dag skjer et mirakel hvor jeg kanskje kan få meg en kjæreste, så er det mye lettere å forklare at jeg har en diagnose, fremfor å liste opp alt av symptomer og vansker som blir sett på som sykdom og ikke faktiske personlighetstrekk. Men dette er da ikke relevant da jeg med min nåværende tilstand ikke kan være i nære relasjoner.

Så er det dette med at "folk flest" rundt meg ikke skjønner bæra og ikke ser det som skjer, da jeg selvsagt er profesjonell skuespiller med stålkontroll som oftest rundt andre - bryter sammen noen ganger, men heldigvis skjer det sjeldent og ikke med alle. 
 

TW: SELVSKADING I DETTE AVSNITTET: Og så er jo denne posten et resultat av det å ikke få en diagnose også. Det å bli bagatellisert, fordi jeg ikke forsøker å ta livet mitt eller fysisk skader meg. Jeg skader meg med andre ting, men jeg lager ikke sår i huden. Da er det ikke like alvorlig. For eksempel er overspising (jeg driver ikke med det) faktisk en form for selvskading. Man spiser på seg mange kilo og helseproblemer. Men det blir sett på som latskap og svakhet fremfor et psykiatrisk problem som må tas tak i slik at personen kan få hjelp og et bedre liv. Det å kutte seg er mer voldelig, mer dramatisk, men er det bare jeg som tenker at på sikt er sår noe som gror, ja du vil få arr og oppleve sosialt stigma som følge av dette.. Men hva med de skadene som ikke er "overfladiske"? Misforstå meg rett her, jeg bagatelliserer ikke selvskading. Har selv kuttet meg og har bein som er fulle i arr. Den verste selvskadingen har for meg vært passiviteten og å sette livet fullstendig på vent. Når jeg kuttet med hadde jeg kjæreste, jobb og en sosial omgangskrets. Hva har jeg nå, og jeg har vært skadefri i 5 år? 

Kjære dagbok ferdig for i dag. Skal lese litt om alt det fæle som skjer rundt i resten av verden, det gjør meg lei meg og får meg til å føle meg dårlig men på tide å sette ting litt i perspektiv. Er jo det man må gjøre når man sliter, har jeg hørt.... 

Anonymous poster hash: c2df4...ca7

[Trulss]

Det er vanskelig å få hjelp fra noen når man ikke vil selv. Du har for mye fokus på det som irriterer deg, som psykologer, Nav med mer. Dette tar for mye energi og skaper sinne, fortvilelse og gjør deg så utmattet at du ikke har overskudd til noe annet. 

Et råd vil være å kutte de ut slik at ditt fokus rettes mot andre plasser som tar deg litt "opp og ut" igjen. Det å tvinge seg selv til en ferie kan være et godt råd.

Diagnose: generalisert angst og depresjon. En diagnose som omfavner det meste. Lykke til!

[Gjest b5c29...8af]

Det virker som du har depresjon. De problemene du beskriver er ganske vanlige ved depresjon. Jeg tror en må prøve å være aktiv å gjøre en del ting slik som matlaging, vaske hus, trimme, gå tur.

Anonymous poster hash: b5c29...8af

[Trulss]

Gjest b5c29...8af skrev (39 minutter siden):

Det virker som du har depresjon. De problemene du beskriver er ganske vanlige ved depresjon. Jeg tror en må prøve å være aktiv å gjøre en del ting slik som matlaging, vaske hus, trimme, gå tur.

Anonymous poster hash: b5c29...8af

Man finner ingen motivasjon ved å gjøre pliktarbeid. Det er nettopp slike oppgaver trådstarter har problemer med å få gjort.

[Gjest c2df4...ca7]

Trulss skrev (8 timer siden):

Man finner ingen motivasjon ved å gjøre pliktarbeid. Det er nettopp slike oppgaver trådstarter har problemer med å få gjort.

Nettopp. Jeg har skjønt for lenge siden at dedikasjon er nøkkelen, men når du aldri har lært deg å være dedikert så er dette et stort problem. 

Leste nylig en artikkel om glupe barn som ikke opplever utfordringer på skolen, som gjør at de stagnerer når de skal ta høyere utdanning. Dette relaterte jeg mye til. Jeg var en smart unge, veldig nysgjerrig, utrolig skoleflink. Alt var lett på barneskolen og ungdomsskolen. Så kom jeg på videregående og alt kollapset. 

Depresjon, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, bipolar, ADHD, antagelsene er mange både av meg selv og noen få mennesker jeg kan betro meg til. Men jeg vil aldri få vite hva som er galt med meg. Jeg må bare liste opp alt jeg har av symptomer og så lindre de isolert sett. Et stort arbeid, som jeg i tillegg skal gjøre alene. 

Mye å kreve av noen som er psykisk syk. 

Takker for svar og respons. Føler meg lite sett og lite brydd om, så at anonyme folk på nettet tar seg tid til å svare setter jeg pris på. 

Anonymous poster hash: c2df4...ca7

[AnnonymG]

I psykiatrien er man helt prisgitt at pasienten har et genuint ønske om å samarbeid og ha et åpent sinn for at leger og psykologer skal få rom til å gjøre seg opp en vurdering og iverksette tiltak de mener er riktige. Alle pasienter har lov å si nei eller være uenige, men det vil også kunne komplisere pasientforløpet. Det høres ut som du har et anstrengt forhold og kanskje forventninger som ikke kan oppfylles.

I somatikken har vi et utall av sykdommer som ikke kan helbredes. Noen er dødelige, noen er kroniske, noen blir man friske av. Det samme gjelder i psykiatrien, alt kan ikke fikses dessverre. Når man er kommet dithen at tilstanden ikke har noen spesielt god eller effektiv behandling, må man spille på lag så godt man kan med behandler for å gjøre det beste ut av situasjonen. Hvis man utelukkende klager og ytrer tydelig misnøye, så kan man nok ikke forvente å bli bedre.

[Gjest 077ce...b02]

Fra en som har vært igjennom kjøret:

Det er stort sett tre utfall:

- Det er noe fysisk galt med hjernen din. Du kan bli bedre (ikke frisk) ved hjelp av medisiner.
- Du har en faktisk diagnose som du får et papir på. Altså noe er galt, men ikke noe som ordner seg via medisinering.
- Det er ikke noe "galt". Altså hjernen din er helt normal, men noe har rotet seg til.

Problemet her er at disse diagnosene ikke hjelper en dritt. Egentlig. Om du har ADHD, PTSD eller Autisme, har ikke noe å si for det psykologen kan hjelpe deg med.

Psykologen skal nemlig hjelpe deg med å fikse deg selv. Det er kun EN person som kan fikse psyken din, og det er du selv. Ingen andre. Psykologen er en veiviser, men DU må fremdeles gå hele veien selv. Og det kan være en vanskelig vei, og du må være motivert til å gå den. Noen ganger kan man rydde opp i traumer og bli kvitt dem helt, mens andre ganger handler det om å lære seg å mestre livet som autist, eller med ADHD, eller andre lidelser.

Å gå til psykolog er som å gå til legen med et kutt i armen. Men når du kommer på legekontoret så har legen satt frem nål, tråd, sterile kompresser, sårvask og bedøvelse. Men legen kan ikke være i samme rom som deg. Så du må forklare han hvordan såret ser ut, hva som har skjedd, når, hvor osv. Og så må han prøve å hjelpe deg med å forklare hvordan du renser det, hvordan du sjekker for infeksjon eller lignende, hvordan du steriliserer det, hvordan du syr såret, og hvordan du skal behandle det etterpå.

 

Anonymous poster hash: 077ce...b02

[Gjest c2df4...ca7]

AnnonymG skrev (48 minutter siden):

I psykiatrien er man helt prisgitt at pasienten har et genuint ønske om å samarbeid og ha et åpent sinn for at leger og psykologer skal få rom til å gjøre seg opp en vurdering og iverksette tiltak de mener er riktige. Alle pasienter har lov å si nei eller være uenige, men det vil også kunne komplisere pasientforløpet. Det høres ut som du har et anstrengt forhold og kanskje forventninger som ikke kan oppfylles.

I somatikken har vi et utall av sykdommer som ikke kan helbredes. Noen er dødelige, noen er kroniske, noen blir man friske av. Det samme gjelder i psykiatrien, alt kan ikke fikses dessverre. Når man er kommet dithen at tilstanden ikke har noen spesielt god eller effektiv behandling, må man spille på lag så godt man kan med behandler for å gjøre det beste ut av situasjonen. Hvis man utelukkende klager og ytrer tydelig misnøye, så kan man nok ikke forvente å bli bedre.

Så jeg har ingen diagnose men det er konstatert at jeg ikke kan hjelpes. Greit. 

Klart jeg har et anstrengt forhold. Jeg har egentlig ingen forventninger, men det er tydelig for meg at ingen vil hjelpe meg.

Gjest 077ce...b02 skrev (19 minutter siden):

Fra en som har vært igjennom kjøret:

Det er stort sett tre utfall:

- Det er noe fysisk galt med hjernen din. Du kan bli bedre (ikke frisk) ved hjelp av medisiner.
- Du har en faktisk diagnose som du får et papir på. Altså noe er galt, men ikke noe som ordner seg via medisinering.
- Det er ikke noe "galt". Altså hjernen din er helt normal, men noe har rotet seg til.

Problemet her er at disse diagnosene ikke hjelper en dritt. Egentlig. Om du har ADHD, PTSD eller Autisme, har ikke noe å si for det psykologen kan hjelpe deg med.

Psykologen skal nemlig hjelpe deg med å fikse deg selv. Det er kun EN person som kan fikse psyken din, og det er du selv. Ingen andre. Psykologen er en veiviser, men DU må fremdeles gå hele veien selv. Og det kan være en vanskelig vei, og du må være motivert til å gå den. Noen ganger kan man rydde opp i traumer og bli kvitt dem helt, mens andre ganger handler det om å lære seg å mestre livet som autist, eller med ADHD, eller andre lidelser.

Å gå til psykolog er som å gå til legen med et kutt i armen. Men når du kommer på legekontoret så har legen satt frem nål, tråd, sterile kompresser, sårvask og bedøvelse. Men legen kan ikke være i samme rom som deg. Så du må forklare han hvordan såret ser ut, hva som har skjedd, når, hvor osv. Og så må han prøve å hjelpe deg med å forklare hvordan du renser det, hvordan du sjekker for infeksjon eller lignende, hvordan du steriliserer det, hvordan du syr såret, og hvordan du skal behandle det etterpå.

 

Anonymous poster hash: 077ce...b02

Dette gir ikke mening for meg. Ingen poeng i en diagnose, greit, men hvorfor skriver du da "lære seg å mestre livet som autist eller med ADHD, eller andre lidelser"? Hva er relevansen for en diagnose da, når det ikke er nødvendig å stille? 

Anonymous poster hash: c2df4...ca7

[Gjest c2df4...ca7]

Har tenkt litt, og jeg har en plan. Jeg skal prøve og se om jeg klarer å jobbe 50%. Jeg vil tjene lite, bor alene og det kan hende det blir økonomisk vanskelig, men det kan gå rundt. Jeg har hobbyer og interesser som på sikt ikke er altfor dyre. Jeg sliter sosialt og vil ende opp alene, men dette er å forvente og ikke noe jeg kan gjøre noe med. Jeg skal slutte å syte og klage, for andre har det jo verre, og siden jeg har det vondt og er negativ så er det ingen som kan hjelpe meg eller vil hjelpe meg da det er vanskelig å sympatisere med noen som er fortvilet. Jeg er jo tross alt ikke syk siden jeg ikke har noen diagnose, jeg er bare en taper. 

Så må jeg vel bare tenke positivt. Er ikke krig her heldigvis og jeg trygg. Ingenting annet betyr noe, jeg kan kun fokusere på det som er bra, dette er bra. Kan ikke hjelpes. Greit, en administrator eller moderator kan stenge tråden. Jeg stikker fra internett, har fått beskjed om at isolering ikke er bra men faen ta alt, jeg orker ikke folk, jeg orker ikke internett, jeg orker ingenting. Møkkaverden. 

Anonymous poster hash: c2df4...ca7

[Iki]

Hvorfor har du ikke en diagnose?

Først å fremst så må du vel kunne forklare hvorfor de nekter å utstede deg?

Har dem prøvd tidligere, eller er det du selv som nekter?

[Gjest c2df4...ca7]

Iki skrev (37 minutter siden):

Hvorfor har du ikke en diagnose?

Først å fremst så må du vel kunne forklare hvorfor de nekter å utstede deg?

Har dem prøvd tidligere, eller er det du selv som nekter?

Jeg fikk en diagnose i tenårene. Ble utredet på nytt hos DPS for en god del år siden (5+). Diagnosen ble stilt i løpet av 30 minutter, etter et par timer samtaleterapi. I følge privat psykolog stemmer ikke diagnosen. Utredet meg på nytt, hun ble usikker, ønsket tverrfaglig utredning hos DPS. Dette vil ikke DPS gjennomføre da jeg har fått nok timer der (gikk lenge til psykolog i tidlig 20-årene, det er en del år siden nå kan man si). 

Jeg har ikke nektet nei, jeg er ganske på om at jeg ønsker å utredes ordentlig. Slik jeg tolker det psykologen sa så har jeg brukt opp den hjelpen de tilbyr for noen år siden som nå gjør at jeg ikke lenger har rett på samtaleterapi og utredning. Årsaken til at jeg opprettet denne tråden er at jeg ikke helt forstår, det virker som om jeg får indirekte beskjed om at jeg ikke er syk og ikke har krav på hjelp. Slik jeg tolker svarene her, har jeg rett i mine antagelser. 

For meg vil det dermed være best å bare trekke meg tilbake, slutte å oppsøke helsevesenet, tvinge meg selv ut i jobb. Det verste som skjer er at jeg latterliggjør meg selv, potensialt kan såre andre eller gjøre en dårlig jobb som igjen vil føre til negative konsekvenser for meg og de som påvirkes av min dårlige utførte jobb. Nå har jeg skjønt at ingen bryr seg om hvordan dette er for meg, men at jeg ikke fungerer og må stå i jobb likevel kan potensielt være skadelig for andre. Jeg må dermed sannsynligvis la det gå så langt, og jeg får nok ikke hjelp da jeg heller, har vel ikke mer rett til flere timer uansett hva som skjer. Jeg har jo bedt om hjelp fordi jeg ønsker å bli bedre, men kanskje jeg skal begynne å fokusere på at det er best for andre også om jeg får hjelp? Men jeg tror ikke det har noen hensikt. 

Jeg skal prøve en ny strategi. Ingen hjelp fra psykiatrien, neste gang jeg er med legen sier jeg at jeg begynner på jobb igjen selv om han har sagt at det ikke er lurt. Gjør ingenting om jeg får sammenbrudd, begynner å gråte foran kollegaer, har dårlig ånde, fett hår, ikke orker å gjøre så mye og ikke klarer å føre en samtale. Alle kan få se at jeg faktisk er et vrak og når de sier "men kjære deg, du må få hjelp" så kan jeg jo bare svare at nei, jeg trenger det da ikke, det er ikke noe som er galt?

Jeg er ferdig, jeg skal aldri mer spørre om hjelp og jeg skal aldri med snakke med noen om hvordan jeg har det for først og fremst er det ikke noen som bryr seg, det eneste jeg gjør er å fremstå svak og sårbar. Jeg er ikke syk, bare feilproduksjon, haha. 

 

Anonymous poster hash: c2df4...ca7

[Iki]

Gjest c2df4...ca7 skrev (27 minutter siden):

Jeg fikk en diagnose i tenårene

Så du har altså en diagnose fra tenårene, samt en nyere diagnose fra DSP.

 

Det du får beskjed om er vel at du allerede er utredet, og derfor ikke trenger gjøre dette enda en gang.

 

Da må du gå over til behandling istedenfor utredning.

[Gjest 077ce...b02]

Gjest c2df4...ca7 skrev (7 timer siden):

Dette gir ikke mening for meg. Ingen poeng i en diagnose, greit, men hvorfor skriver du da "lære seg å mestre livet som autist eller med ADHD, eller andre lidelser"? Hva er relevansen for en diagnose da, når det ikke er nødvendig å stille? 

Anonymous poster hash: c2df4...ca7

Litt dårlig forklart. Er litt vanskelig å få det ut riktig. Skal prøve på nytt.

Altså å få diagnosen i seg selv er ikke noe magisk poeng. Det virker litt som om du har behov for å få en diagnose, og om du da har fått den så er det mye lettere å fikse problemet. Men det er det ikke nødvendigvis sånn. Desverre er ikke helsevesenet i norge skalert eller bygget for å hjelpe deg. Sånn er det bare, og det er ikke psykologene eller legene sin feil. De jeg har vært i kontakt med har alle vært genuint fantastiske mennekser opptatt av å hjelpe, men så er de satt i et system som ikke lar de få gjøre en god jobb. Pasienter skal skrives ut for å få plass til nye før de er friske, og da kommer de tilbake igjen etter 2-3 år slik som deg.

Og så virker det som om du ønsker å få diagnosen som "bevis" på at du er syk. Altså en form for ansvarsfraskrivelse eller konsekvensfrihet. "Jeg er syk så det er ikke min feil at livet er dritt". Men så innser man jo når diagnosen kommer, at ignenting endrer seg. Man sliter fremdeles med å møte folk. Man er fremdeles like rotete. Man har fremdeles angst for å stå opp av sengen.

Så åpenbaringer er jo da til slutt at det er problemene man opplever i hverdagen som er det man må ta tak i. At jeg ikke kommer meg opp av sengen for å dra på jobb. Det er den knuten man må løse. Og om det er angst eller depresjon som er grunnårsaken i seg selv ikke viktig. Det som er viktig er å finne ut når, hvordan og hvorfor det skjer, og så jobbe målrettet med de faktiske problemene. Og metoden for å gjøre dette er ikke avhengig av diagnosen, det er avhengig av samtalene mellom deg og psykologen, der psykologen hjelper deg med å bli kjent med deg selv.

Anonymous poster hash: 077ce...b02

[Skandinav]

"Hva er det lege og psykolog prøver å fortelle meg som jeg ikke klarer å forstå?"

Jeg støtter og følger på videre hva @AnnonymG skriver i sin post.

Oftest sitter det langt inne hos behandlende helsepersonell å si "alle kan ikke hjelpes" - til helbredelse. Når helsepersonell først ytrer det, er det fordi det er direkte observerbart, f.eks ved en direkte dødelig helsetilstand.
Men det er mye vanskeligere å skulle påstå det i din situasjon. Man vil jo heller ikke ta fra deg håpet om at livet faktisk kan bli mye bedre. Og så er det jo også umulig å si noe helt for sikkert når det kommer til et personlighetsforstyrrelse-spektrum.
Systemet kan si si det, men det henger mer sammen med økonomi og juss, enn at helsepersonell faktisk mener at du er behandlingsresistent.

Jeg preker ofte om at livskvalitet objektivt sett koker ned til serotonin og dopamin. Hva som er årsaken til krøll i hjernens evne til produksjon eller opptak av nevnte substanser, er svært mange og svært individelt, hvorfor det omtrent 14% ikke har nytte av det litteraturen foreslår som helbredende behandling. I stedet må man prøve symptomatisk behandling, altså sørge for bl.a. en verktøykasse til selvhjelp.
Ytterligere 14% av de opprinnelige 14%, finner heller ingen hjelp i dette fordi det kompliseres av et personlighetsforstyrrelse-spektrum. Kanskje du er en av dem? 

Noe som kan foreslås som kan gi deg et tålig greit liv, er å finne veien "back to the roots". 

[Gjest c2df4...ca7]

Skjønner.. Takk for svar. Skal avslå tilbudet om gruppeterapi og så finner jeg ut av noe. @Skandinav Skal prøve sopp til høsten. 😊

Anonymous poster hash: c2df4...ca7