En vond og vanskelig dynamikk med mannen min i sosiale settinger

[Gjest cea48...c08]

Etter en oppvekst fylt med traumer og tillitsbrudd har jeg utviklet kptsd. Jeg er generelt skeptisk til visse folk. Har alltid måtte beskytte meg selv, stå opp for meg selv og klare meg selv.

Jeg kan virke litt hard, rett frem og bastant. Jeg er ikke veldig pratsom, men mer sjenert og lyttende. Har jobbet masse med meg selv og blitt bedre/mildere. 

Mot de jeg kjenner og stoler på er jeg ikke sånn. I grunn er jeg er person man virkelig kan stole på, jeg støtter og stiller alltid opp for de jeg står nær og er veldig lojal. Jeg har et stort hjerte og forståelse for de som sliter med psykisk sykdom, traumer og vonde livshendelser på kanskje andre måter. Er det noe som plager meg synes jeg det er fint å kunne ta opp, noe jeg ønsker andre også gjør med meg. 

Mannen min er motsatt, ihvertfall utad. Han har også vokst opp med traumer. Han er veldig godtroende, oppsøkende, lett å lure/utnytte og godtar det meste fra andre såfremt det ikke er noe negativt om han (da kan han bli irritert). Alt skal kostes under teppet. 

Noen av de jeg har nærmest er han skeptiske til, lite imøtekomme mot og lite pratsom mot. Mest sannsynlig fordi de ser hva som egentlig foregår og tar meg i forsvar i slike situasjoner. 

Folk kan gjøre narr av meg foran han uten at han reagerer eller sier ifra, selv der det handler om mine største traumer og usikkerheten. Han er veldig opptatt av å bli likt av andre og få oppmerksomhet. Og hvis det innebærer å snu ryggen til meg, så gjør han det. 

Og dette gjør vondt. For automatisk liker folk han bedre. Han gjør aldri noe galt, og alt det negative tilskrives meg. Det blir en dynamikk der folk kan tråkke over meg og samtidig få en indirekte bekreftelse fra mannen min at det er greit. Ikke er det så lett for meg å være blid og imøtekomme når han gjør slikt heller. 

Særlig tøft er det med familien. Vi har begge dysfunksjonell familie som gjør og sier mye rart og vondt. Familien min elsker å henge meg ut, og han henger seg på.

Familien hans er en sulamitt med konflikter og bånd som er kuttet. Jeg har prøvd lenge å invitere, inkludere, snakke med de og holde kontakten.

Det er mannen min som ikke gidder å jobbe for det, samtidig som han kritiserer dem for det samme. Ringer han de for å invitere, er det som oftes jeg som har spurt om vi kanskje ikke skal invitere dem, noe han da stiller seg positivt til. Når de kommer på besøk har ikke mannen min problem med at jeg blir behandlet dårlig. Han viser seg fra sin beste side, men etter de har gått kommer frustrasjonen hans. Jeg får selvsagt skylden for konfliktene i familien hans og at mannen min ikke gjør nok iforhold til familien. De tror jeg holder han tilbake, noe jeg absolutt ikke gjør. 

Jeg synes dette gjør vondt. Jeg vil ikke lengre være i sosiale settinger med mannen min. Har snakket masse om det med han, men til lite hjelp. Samtidig føler jeg at det er meg det er noe galt med. Jeg må endre meg. Jeg er visst ikke en person folk flest liker tydeligvis 😥 

Jeg vet ikke lengre hvordan jeg skal forholde meg til dette? 

 

Anonymous poster hash: cea48...c08

[Markiii]

Dette forholdet høres ikke sunt ut. Han behandler deg som søppel. Hvorfor finner du deg i det?

[Selfuniverse]

Har du snakket med din familie i en rolig og seriøs situasjon, der du kan stille spørsmål om barndommen, og snakke om dine følelser opp mot det som skjedde med deg da?

Har familien din beklaget noe av det som skjedde i barndommen?

[endaen]

1 hour ago, Guest cea48...c08 said:

Jeg har et stort hjerte og forståelse for de som sliter med psykisk sykdom, traumer og vonde livshendelser på kanskje andre måter.

1 hour ago, Guest cea48...c08 said:

Mannen min er motsatt, ihvertfall utad. Han har også vokst opp med traumer.

Folk reagerer og forsvarer seg selv på de rareste måter. Kanskje forsvarer han deg ikke, og henger seg på familien din som et forsvar/reaksjon for sine traumer?
 

1 hour ago, Guest cea48...c08 said:

Det er mannen min som ikke gidder å jobbe for det, samtidig som han kritiserer dem for det samme. Ringer han de for å invitere, er det som oftes jeg som har spurt om vi kanskje ikke skal invitere dem, noe han da stiller seg positivt til

Dette med at han er lett å lure, og er veldig godtroende. Er dette endel av traumene hans? Og du tenker kanskje at du står han nærme, men det gjør det så mye verre å bli lurt av en som står seg nærme. Han er kanskje litt sårbar på dette feltet. 
 

1 hour ago, Guest cea48...c08 said:

Jeg synes dette gjør vondt. Jeg vil ikke lengre være i sosiale settinger med mannen min. Har snakket masse om det med han, men til lite hjelp.

Aner ikke hvordan disse samtalene går, begge har traumer, ulike triggerpoints som lett kan få utløp i å gå i defensiven eller til angrep. Han høres mye verre ut, men eg har jo kun din versjon å gå på. 

Eg hadde vurdert å gjøre det slutt, noe du også hinter til at du vil. Du har lært endel nå. Er det noe du frykter ved å gjøre det slutt? Du finner vel flere partnere, som du igjen må åpne deg opp med og være ærlig med. 

[Gjest cea48...c08]

Selfuniverse skrev (22 minutter siden):

Har du snakket med din familie i en rolig og seriøs situasjon, der du kan stille spørsmål om barndommen, og snakke om dine følelser opp mot det som skjedde med deg da?

Har familien din beklaget noe av det som skjedde i barndommen?

Det går desverre ikke. Jeg har prøvd flere ganger, vi har også prøvd med psykolog. Er desverre ikke mulig med en nær relasjon til dem, kun overfladisk. 

 

Anonymous poster hash: cea48...c08

[Gjest cea48...c08]

Takk for interessante innspill. 

endaen skrev (10 minutter siden):

Eg hadde vurdert å gjøre det slutt, noe du også hinter til at du vil. Du har lært endel nå. Er det noe du frykter ved å gjøre det slutt? Du finner vel flere partnere, som du igjen må åpne deg opp med og være ærlig med

Jeg ønsker i utgangspunktet å finne en løsning, en løsningen jeg må stå for/gjøre. 

 

 

Anonymous poster hash: cea48...c08

[Crooked Cracker]

Om det er ektefelle, familie, venner eller andre bør en aldri godta å bli behandlet direkte dårlig av noen, spesielt ikke over tid. Ingen er perfekte og menneskelige interaksjoner er sjelden dramafritt, så litt slingringsmonn bør en gi til folk, men det er litt skummelt å la visse destruktive roller sette seg i relasjoner mellom folk. Å bli en slags auto-syndebukk\nikkedukke er ikke bra for den mentale helsen, og hva er viktigere enn den egentlig? Du har altså prøvd å snakke om det til liten nytte, du må kanskje bli litt tøffere der. Det kan hende at du sender ut visse signaler på et ubevisst plan som sier at det er greit å tråkke over deg, og folk kan også gjøre det som følge av ubevisste behov de selv har, for blant annet å hevde seg over andre. Jeg er ingen ekspert men det finnes sikkert noen terapiformer som kan belyse og behjelpe disse sårbare sidene en har, og forhåpentligvis gjøre en mer psykologisk robust mot slikt.

Endret 23. juni av Crooked Cracker

[Selfuniverse]

3 hours ago, Guest cea48...c08 said:

Mot de jeg kjenner og stoler på er jeg ikke sånn

Hvem er det du stoler på? (persondetaljer ikke nødvendig)

[Gjest 3c37d...069]

En partner som snur ryggen til sin kjære er ikke en god partner. 

En god partner støtter deg, bygger deg opp, forsvarer deg og er der for deg. Det gjør ikke partneren din. Hadde ikke tolerert dette, og om snakking ikke fører til handling så vil nok dette aldri endre seg. Jeg hadde en slik kjæreste en gang i tiden, det varte ikke lenge. 

Jeg vil for alltid forsvare min partner om noe urett skjer han, uansett hva. Om han ikke fortjener det fordi han har gjort eller sagt noe som virkelig er galt, så tar jeg det med han under fire øyne. Ikke foran andre. Aldri. Fordi det er det en partner gjør, det skal være din største støttespiller. 

Anonymous poster hash: 3c37d...069

[Gjest cea48...c08]

Crooked Cracker skrev (9 timer siden):

Om det er ektefelle, familie, venner eller andre bør en aldri godta å bli behandlet direkte dårlig av noen, spesielt ikke over tid. Ingen er perfekte og menneskelige interaksjoner er sjelden dramafritt, så litt slingringsmonn bør en gi til folk, men det er litt skummelt å la visse destruktive roller sette seg i relasjoner mellom folk. Å bli en slags auto-syndebukk\nikkedukke er ikke bra for den mentale helsen, og hva er viktigere enn den egentlig? Du har altså prøvd å snakke om det til liten nytte, du må kanskje bli litt tøffere der. Det kan hende at du sender ut visse signaler på et ubevisst plan som sier at det er greit å tråkke over deg, og folk kan også gjøre det som følge av ubevisste behov de selv har, for blant annet å hevde seg over andre. Jeg er ingen ekspert men det finnes sikkert noen terapiformer som kan belyse og behjelpe disse sårbare sidene en har, og forhåpentligvis gjøre en mer psykologisk robust mot slikt.

Ja, jeg har jobbet mye med det i terapi, altså å bli mer robust i sosiale settinger og forstå hvorfor folk gjør og sier som de gjør. Det hadde god effekt. Men slik som nå, når jeg har det tøft blir jeg nok noe ekstra sårbar igjen. 

Jeg tror og håper selvsagt at jeg ikke sender ut signaler som nevnt, men kan selvsagt ikke være sikker. 

Det er i grunn ikke et problem annet enn i relasjoner jeg har med mannen min. Når det kommer til vennepar, familie og noen av vennene hans.

Det sårer nok ekstra fordi det er mannen min. Særskilt i perioder når ting er litt tøft hadde det vært godt å kunne lene seg på hverandre. Ha det hyggelig med andre og han. Og det er sårt når jeg får skylden for ting, som eksempel i familien hans. 

 

Anonymous poster hash: cea48...c08

[Gjest cea48...c08]

Selfuniverse skrev (9 timer siden):

Hvem er det du stoler på? (persondetaljer ikke nødvendig)

Jeg stoler på vennene mine. Jeg kan også stole på eller lett legge min tillit til mennesker som er selvsikre, snille/gode, ikke baksnakker andre, imøtekommende, ærlige og behandler andre godt. 

 

Anonymous poster hash: cea48...c08

[Gjest cea48...c08]

Gjest 3c37d...069 skrev (8 timer siden):

En partner som snur ryggen til sin kjære er ikke en god partner. 

En god partner støtter deg, bygger deg opp, forsvarer deg og er der for deg. Det gjør ikke partneren din. Hadde ikke tolerert dette, og om snakking ikke fører til handling så vil nok dette aldri endre seg. Jeg hadde en slik kjæreste en gang i tiden, det varte ikke lenge. 

Jeg vil for alltid forsvare min partner om noe urett skjer han, uansett hva. Om han ikke fortjener det fordi han har gjort eller sagt noe som virkelig er galt, så tar jeg det med han under fire øyne. Ikke foran andre. Aldri. Fordi det er det en partner gjør, det skal være din største støttespiller. 

Anonymous poster hash: 3c37d...069

Takk 🙏 Akkurat slik ser jeg på det også/ønsker det. Og akkurat det jeg gjør/gjorde med han. Men jeg blir ofte usikker etter sammenkomster med mannen min. Tenker det er meg det er noe galt med hvor jeg bare må godta at jeg ikke er den mest likanes personen. 

Flere ganger har mannen min snudd ryggen til meg/setter seg med ryggen mot meg, avbryter meg eller snakket ned meg når vi er med andre både direkte og indirekte. Kommer med stikk. Inkluderer meg ikke i samtaler. Men det gjør vondt. 

Jeg har blitt flinkere til å ta mer plass slik at jeg ikke blir stående på siden. Jeg har begynt å forsvare meg ovenfor han og kan ta tilbake. Men ønsker jo ikke å ha det slik/være sånn. 

Dette skjer ofte. Er vi ute å går tur, kanskje har en dypere samtale eller snakker om noe viktig, omså jeg går der med tårer i øynene........ Ser han så en bekjent som ikke har sett oss vender han all oppmerksomheten mot denne personen, avbryter meg, prøver å få kontakt med den andre og går bort til personen å prater. Altså jobber for å få kontakt med den andre. 

 

Jeg vokste i tillegg opp med mobbing på skolen. Jeg har tilgitt mobberne (for meg selv), men ønsker ikke å ha noe med dem å gjøre. Vi har flyttet fra stedet jeg vokste opp. Mannen min og jeg er vokst opp på to ulike steder i Norge. 

Gjennom hobby har han blitt kjent med noen av de som mobbet meg. Helt ok når de møtes gjennom hobbyen, og jeg vil tro og håpe de har endret seg. Eneste, hun ene presset brystene sine i ansiktet hans og opp mot ansiktet flere ganger, han bare lo og virket tilfreds med oppmerksomheten.

Uansett, vel viten om disse, la han de til på ulike sosiale medier. Liker og kommenterer bilder og statuser, og vice versa. Han har ikke den hobbyen lengre og møter derfor ikke på dem mer. Jeg tok det opp igjen og fortalte at det var vondt, men det fortsatte. Selv 5 år etter han sluttet med hobbyen har han de fortsatt på some. Mine bilder og poster får ikke noe oppmerksomhet fra han offentlig. 

Det er mange flere hendelser jeg synes er vonde. Poenget er vel litt det at jeg aldri prioriteres. Er det noen han liker veldig godt, er det tydelig at de prioriteres, både kvinner og menn.

Når vi er alene er han ikke sånn, bortsett fra når telefonen ringer fra visse personer han får mye oppmerksomhet av, kan han ta den når vi er midt i noe der det er naturlig å ringe tilbake etterpå. I stede blir han sittende i telefonen lenge. 

Jeg tror også at @endaenkan være inne på noe med at det er en del av hans traume å oppføre seg/reagere sånn. Eller kanskje han er flau over meg. Selv sier han at han ikke vet hvorfor han er slik og aner ikke hvorfor han gjør det. 

 

 

 

Anonymous poster hash: cea48...c08

[AlpakkaMafakka]

Føler du at du må ha noen nær deg, eller være i et forhold pga traumene du har opplevd? Jeg spør bare fordi den eneste løsningen jeg ser i forholdet deres er å ikke lenger være i det. Det er helt tydelig at din partner ikke prioriterer deg eller egentlig bryr seg om dine følelser. I et sunt forhold ville man aldri gjort noe sånt, eller hengt ut sin egen partner, uansett om han har en psykisk trang til å bli likt. 

Nå er det sikkert mye detaljer vi ikke får vite her og ting er mer komplisert enn så, men dette forholdet gjør deg ikke godt, og om du er en person som kan leve med deg selv og være tilfreds, så ville jeg kuttet denne personen ut. Jeg hadde ikke taklet slik respektløshet for sin partner.

Mitt råd er vel: Gå inn i deg selv og finn ut hvorfor du er i dette forholdet. Er det en frykt for å være alene, så vet du kanskje allerede svaret på hvordan dette vil gå.

Endret 25. juni av AvgAug

[Gjest cea48...c08]

AvgAug skrev (3 timer siden):

Føler du at du må ha noen nær deg, eller være i et forhold pga traumene du har opplevd? Jeg spør bare fordi den eneste løsningen jeg ser i forholdet deres er å ikke lenger være i det. Det er helt tydelig at din partner ikke prioriterer deg eller egentlig bryr seg om dine følelser. I et sunt forhold ville man aldri gjort noe sånt, eller hengt ut sin egen partner, uansett om han har en psykisk trang til å bli likt. 

Nå er det sikkert mye detaljer vi ikke får vite her og ting er mer komplisert enn så, men dette forholdet gjør deg ikke godt, og om du er en person som kan leve med deg selv og være tilfreds, så ville jeg kuttet denne personen ut. Jeg hadde ikke taklet slik respektløshet for sin partner.

Mitt råd er vel: Gå inn i deg selv og finn ut hvorfor du er i dette forholdet. Er det en frykt for å være alene, så vet du kanskje allerede svaret på hvordan dette vil gå.

Takk for innspill. 🙏

Mens jeg skriver her går det også opp for meg en del ting og muligens årsaken til problemet. Sorry for nok et langt innlegg, men tydelig mye på hjertet. 

Jeg har i utgangspunktet ingen problemerer å være alene, trives best sånn i og med nære relasjoner kan være utfordrende. Jeg har gode venner og bekjente, og er selvstendig selv om jeg egentlig ikke ønsker å være så selvstendig/heller kunne lene meg mer på mannen min. 

Men selvsagt vil det være tøft å bryte ut av ekteskapet, 15 år sammen, hus/hjem, barn og alt annet som hører til. Ønsker egentlig mest å jobbe sammen for jeg vet det er mulig at vi får det bedre. Samtidig kjenner jeg nå at det snart holder. Jeg har gått årevis i terapi med gode resultater, vi har gått i terapi sammen, men han har ikke gått i inviduell terapi for sine traumer og tror mye av problemet er der. 

Jeg vet også at jeg ikke skal inn i noe nytt forhold hvis dette ender og når jeg tenker på det føles det befriende ut. Jeg tenker det er bedre for psyken min og stabiliteten. Jeg forblir heller singel enn alt vonde et forhold fører med seg. 

Det er selvsagt mer til forholdet som du påpeker, og jeg er på ingen måte perfekt. Jeg er litt ekstra utfordrende på enkelte områder ja. Og det er litt den.....han gjør meg godt på mange måter med tanke på utfordringene mine, han er veldig tolmodig og godtar mye/har godtatt mye oppigjennom som har fått meg til å vokse. 

Samtidig har jeg jo også kvaliteter jeg vet er veldig positivt i et forhold. Jeg er svært lojal, 100% trofast, gir han rom til å gjøre det han vil og være med de han vil omså det er dame venner vi begge kjenner. Jeg har masse humor, ærlig på godt og vondt, ønsker alltid å forbedre meg, flink til å finne løsninger på praktiske ting, gir hele meg når jeg stoler på personen. Jeg er i utgangspunktet aktiv, liker mange aktiviteter og er ganske allsidig der som idrett, telting, fjellturer, reise både utland og i Norge, utforske naturen, fiske, spille kort/spill, musikk, se filmer omså det er action filmer, aktiviteter på vann, spille pc spill mm. 

Desverre har det meste av interesse dabbet ut, da det alltid er jeg som må ta initiativet og planlegge alt. Han blir med på ting, men som en passiv passasjer 😕 Jeg savner initiativ, impulsitet og overraskelser. 

Når vi møttes sa jeg at hvis tilliten min blir brutt kan jeg være veldig krevende. Jeg sa det var særskilt viktig med ærlighet og åpenhet mot meg, selv om det kan være vondt der og da, er det uhyre viktig for meg slik at jeg kan stole på han. 

Desverre tok det ikke lang tid før tilliten ble brutt, gang på gang, smått og stort. Jeg skulle ha gått! Men dette var første gang jeg også ble behandlet godt av en mann. Ingen vold, vi kunne prate sammen, vi kunne le mye og vi hadde en slags felles forståelse for mørket og traumer.

Han utviste en sunn og god selvtillit, stabilitet, trygghet, godhet etc. Men etter en stund ble god selvtillit til mye usikkerhet og trygghet til utrygghet. Stabiliteten og godheten (når vi ikke er sammen med andre) er der enda. Jeg tror min hardhet, stahet, sterke meninger, ærlighet, usikkerhet og det forsvaret jeg setter opp når jeg blir usikker ble for mye for han. Han hadde ikke den styrken til å takle det, og det forstår jeg selvsagt godt * Reaksjonene hans utspilte seg i sinne som påførte meg mer usikkerhet. 

Men som påpekt har jeg jobbet mye med meg selv. Jeg har blitt mildere både mot han og andre. Og jeg kan og vil bli enda bedre. Og det vet jeg at han også vil, men er nok redd for å ta tak i traumene sine 😔

 

*her ligger muligens problemet/ løsningen i forhold til atferden hans rundt andre og meg. Kanskje er dette en arena han er såpass trygg i og vet at jeg ikke setter ned foten/gjør noe, at frustrasjonen hans kommer ut i slike settinger? Kanskje en maktdemonstrasjon? Samtidig som bekreftelsebehov? 

Anonymous poster hash: cea48...c08