Hvordan takler man det å være langt under gjennomsnittet når det gjelder utseende?

[Gjest ee4e3...309]

Jeg lærte ganske tidlig at jeg ikke var en av de pene jentene. Dette er sånt man merker allerede på barneskolen. I ungdomsårene blir det svært merkbart og i voksenlivet opplever jeg at det er enda viktigere. 

Det virker kanskje rart å være veldig opphengt i utseende, og jeg skjønner helt ærlig ikke hvorfor jeg bryr meg så mye om mitt eget, da jeg bryr meg lite om andres. Det skal sies, jeg kan kjenne på misunnelse og et ønske om å se ut som noen andre, men dette har aldri påvirket relasjoner og jeg har heller aldri vært slem mot noen fordi jeg syns de er pene. Jeg kan ikke huske å ha snakket ned andres utseende, jeg er en av de irriterende kjerringene som sier ifra om noen påpeker noe ved andres utseende på en negativ måte. Det er "sosialt akseptert" å snakke nedlatende om de som kanskje ikke ser så bra ut og det syns jeg ikke er greit da jeg selv vet hvordan det er å føle seg utilstrekkelig og stygg. Ser jeg noen som jeg syns er pene kan jeg kjenne på klump i magen. Om de i tillegg er snille, morsomme og sjarmerende så blir den klumpen bare tyngre og tyngre. 

Jeg er redd for hvordan dette kan påvirke meg i yrkeslivet. Jeg har sluttet å bekymre meg for dating og det som er, jeg har bare valgt å være alene. Jeg trives godt med det, selv om jeg i perioder kjenner på et stort savn. Det er helt menneskelig, men jeg kommer nok aldri til å få ro med utseende mitt. Det beste jeg kan gjøre er å ignorere det og på datingmarkedet kan jeg ikke ignorere det. 

Er redd for å ikke bli tatt seriøst, bli sett på som uprofesjonell, at mine meninger, erfaringer og kompetanse er dårligere og sett ned på kun fordi jeg ser ut som jeg gjør. Det jeg også er redd for er å ikke bli likt av andre. Jeg har kun jobbet i kvinnedominerte arbeidsmiljø, og har heldigvis aldri hatt problemer med å komme overens med kollegaer. Jeg har vurdert et mannsdominert yrke, men skal innrømme at jeg er nervøs for at ingen ser meg eller vil ha noe med meg å gjøre. For pene kvinner er det vel også en bekymring, de er vel redd for trakassering, bli sett på som dum da enkelte tror at pene kvinner ikke er smarte osv. Noe som er teit. Jeg er vel der at jeg er redd for å være fullstendig usynlig, for det er jeg allerede. 

Jeg dusjer, har en hårklipp som passer meg, kler meg i helt enkle klær. Sminker meg sjeldent, kan bruke litt i blant. Pusser tennene. Lettere overvektig. Så det handler ikke om at jeg ikke "ser ordentlig ut", det er bare at trekkene jeg har fæle. Ting som ikke kan fikses med sminke eller trening. 

Sette pris på andres erfaringer og om noen kanskje sliter med eget utseende og hvordan dere takler hverdagen. 

Anonymous poster hash: ee4e3...309

[Cyrio]

Tja, uten å kjenne din situasjon eller ditt utseende så kan jeg jo dele litt erfaring fra meg selv og mange av de menneskene jeg selv har møtt i løpet av mitt liv. 

Ekstremt forenklet er min påstand:

1. det er et ekstremt lite fåtall av de som kaller seg selv uattraktive som faktisk er det. (Med mindre det faktisk handler om veldig mye overvekt)

2. Selvtillit, empati og humør har alt å si! (Verdens største klisjé, men det er en grunn til det)

Når det kommer til å faktisk være uattraktiv, så ender man gjerne i kategori 1 fordi man ikke gjør ting helt riktig på kategori 2. 

Personlig ville jeg heller vært sammen med ei som kan vitse litt, smile litt, være omtenksom og grei fremfor sminkedukkene som kun spiller på kropp, og da har det lite å si om det ene øret er litt skakt eller om det er noen andre skavanker. 

Dersom samme person derimot stirrer i gulvet hver gang jeg forsøker å kommunisere, bare er avvisende og slem/bitter, ja da blir man fort uattraktiv. Men det kan man jo gjøre noe med. 🙂

En fordel av at folk ser altfor mye på porno om dagen er jo at folk tenner på alt mulig rart. Fødselsmerker i ansiktet som kanskje var en ulempe på 1800 tallet er det helt garantert masse fangrupper av på diverse nettsider, samme også for de med fire tær, skakke tenner, monobryn og alt annet du kanskje ser på som "uattraktivt". 

Det er virkelig noen der ute for alle, noe som er nok en klisjé, men det stemmer faktisk. 

Poenget her er jo at det eneste som egentlig betyr noe er hvordan du oppfører deg, og dernest blir oppfattet av andre. Klarer du å være utadvendt, så er mulighetene mangedoblet, klarer du å ikke tenke over hvordan du selv mener at du ser ut samtidig, ja da tror jeg virkelig at ting vil endre seg ganske raskt. 

[OJ Doe]

Du har sikkert trekk du definerer som stygge, men det er ikke sikkert andre ser de trekkene på samme måte, eller legger merke til dem på samme vis. 

Trening og sminke hjelper alltid, sammen med andre kosmetiske ting. Seriøst, med en godt trent kropp og et godt stelt ytre vil helt garantert mange synes du er pen. 

[Brother Ursus]

Bare én ting å gjøre, og det er å ta det med et smil, og spille på andre styrker

[Gjest ee4e3...309]

Cyrio skrev (21 timer siden):

Tja, uten å kjenne din situasjon eller ditt utseende så kan jeg jo dele litt erfaring fra meg selv og mange av de menneskene jeg selv har møtt i løpet av mitt liv. 

Ekstremt forenklet er min påstand:

1. det er et ekstremt lite fåtall av de som kaller seg selv uattraktive som faktisk er det. (Med mindre det faktisk handler om veldig mye overvekt)

2. Selvtillit, empati og humør har alt å si! (Verdens største klisjé, men det er en grunn til det)

Når det kommer til å faktisk være uattraktiv, så ender man gjerne i kategori 1 fordi man ikke gjør ting helt riktig på kategori 2. 

Personlig ville jeg heller vært sammen med ei som kan vitse litt, smile litt, være omtenksom og grei fremfor sminkedukkene som kun spiller på kropp, og da har det lite å si om det ene øret er litt skakt eller om det er noen andre skavanker. 

Dersom samme person derimot stirrer i gulvet hver gang jeg forsøker å kommunisere, bare er avvisende og slem/bitter, ja da blir man fort uattraktiv. Men det kan man jo gjøre noe med. 🙂

En fordel av at folk ser altfor mye på porno om dagen er jo at folk tenner på alt mulig rart. Fødselsmerker i ansiktet som kanskje var en ulempe på 1800 tallet er det helt garantert masse fangrupper av på diverse nettsider, samme også for de med fire tær, skakke tenner, monobryn og alt annet du kanskje ser på som "uattraktivt". 

Det er virkelig noen der ute for alle, noe som er nok en klisjé, men det stemmer faktisk. 

Poenget her er jo at det eneste som egentlig betyr noe er hvordan du oppfører deg, og dernest blir oppfattet av andre. Klarer du å være utadvendt, så er mulighetene mangedoblet, klarer du å ikke tenke over hvordan du selv mener at du ser ut samtidig, ja da tror jeg virkelig at ting vil endre seg ganske raskt. 

Jeg er enig i at selvtillit, empati og humør har mye mer å si. På en annen side ser jeg hvor mye utseendet faktisk betyr og hvor mye den kvaliteten blir vektlagt i mange settinger. Det er alltid snakk om hvor pen og kjekk noen er, hvor bra kropp de har, men er ikke så ofte du hører like mye snakk om personlighet. Dette gjelder både menn og kvinner, men jeg opplever at menn er mye mer fokusert på utseende. Nå er det jo heller ikke slik at de som er pene også har dårlige personligheter. Mange som er pene som også har selvtillit, er empatiske og bra mennesker generelt. Det er nok et fåtall som er direkte fæle, og det kan både pene og mindre attraktive mennesker være. 

Anonymous poster hash: ee4e3...309

[Cyrio]

Gjest ee4e3...309 skrev (8 timer siden):

Jeg er enig i at selvtillit, empati og humør har mye mer å si. På en annen side ser jeg hvor mye utseendet faktisk betyr og hvor mye den kvaliteten blir vektlagt i mange settinger. Det er alltid snakk om hvor pen og kjekk noen er, hvor bra kropp de har, men er ikke så ofte du hører like mye snakk om personlighet. Dette gjelder både menn og kvinner, men jeg opplever at menn er mye mer fokusert på utseende.

Ja, sant det. 

Spesielt hvis du hører på tenåringene og de der grisete gubbene i 50 åra som er megagrove, men som egentlig ikke får seg noe. (Du kjenner typen😅)

Også er det noe med at folk blir penere når de byr på seg selv. (Hu grå bokormen på trikkestoppet blir plutselig veldig pen når hu ser deg, smiler og introduserer seg selv)

Helt oppriktig, av normalvektige og trivelige mennesker jeg har møtt gjennom mitt liv er det ekstremt få jeg ikke hadde tatt en date med om de hadde spurt når jeg var singel. 

Og av den kategorien var det nok de med duckface, silikon, botox og drøye klesvalg som hadde fått mest nei. (Ikke det at de sto klare på rekke og rad akkurat🙂)

[Duriello]

Tja hva skal man si. Jeg føler meg langt langt under gjennomsnittet, det er hva livet har lært meg, det er hva jeg selv ser i speilet. Til og med nå med x antall kg borte vekk poff. 

Folk rundt meg sier jo det motsatte, men det er nesten forventet, og om det stemmer så må jeg ha ekstremt uflaks.

Så. Hvordan håndtere at man er delt dårlige kort? Jeg har egentlig ingen gode råd, jeg burde egentlig ha holdt kjeft om temaet. 

Min løsning var kun å akseptere tingenes tilstand. Jo mer jeg prøver å endre meg for måtte oppfylle standarder som andre måtte finne gode nok for vurdering, jo værre følte jeg meg. Noe som førte til en vond sirkel med dårlig psykisk helse, jag etter å være bra nok, misnøye med at ting ikke føltes rett når jeg endret meg, misnøye med at jeg kun var akseptabel når jeg endret meg til å være noen jeg ikke var, rinse and repeat. Spesielt når jeg egentlig aldri ble bra nok likevell. 

Bleh, dette ender vell opp som en liten rant som egentlig ikke har så veldig mye med hva TS spør etter, men jeg får iallefall luftet hodet litt. 

I bunn å grunn, det som funket for meg var å bare akseptere tingenes tilstand. Jeg har lite til ingenting å by en partner som hun ikke kan finne andre steder, og takket være en shitty genepool så har jeg 0 planer om å få avkom uansett. Jeg har ingenting å tilby en eventuell arbeidsgiver. Jeg er helt sikkert ekstremt uinteresant å ha som venn for noen andre, en de jeg allerede har. 

Hva annet er det å si? Jeg har akseptert det og det er helt greit. 🙂

Kall meg gjerne en defeatist eller ekstrem pessimist, jeg kaller meg realist. 😉 

Enig i det som blir sagt om at utseende spiller altfor stor rolle i samfunnet, men det er som det er, there is no changin' that fact. 

 

 

Endret 16. juni av Duriello

[Yakamaru]

Folk vil alltid dømme utseendet til folk, det er så og si umulig å unngå. De aller fleste er gjennomsnittlige som faen med tanke på utseende selv om de kanskje ikke oppfatter seg slik, og blir litt tullete når folk skal drive å sammenlikne seg selv med Tom Cruise eller Scarlett Johanson(er det slik navnet hennes staves?) og tro at dette er gjennomsnittet. 

Det blir litt som å dømme en bok, du vet ikke hva som er på innsiden og de aller fleste vet at det kan ofte være mye interessant på innsiden som du ikke ser på overflaten. Personlighet er viktigere enn utseende, spesielt over tid. 

[BadCat]

Ferdigheter er viktigere enn utseende. Det vil nesten alltid svare seg å satse med det utseendet man har.

[Gjest ee4e3...309]

Duriello skrev (14 timer siden):

Tja hva skal man si. Jeg føler meg langt langt under gjennomsnittet, det er hva livet har lært meg, det er hva jeg selv ser i speilet. Til og med nå med x antall kg borte vekk poff. 

Folk rundt meg sier jo det motsatte, men det er nesten forventet, og om det stemmer så må jeg ha ekstremt uflaks.

Så. Hvordan håndtere at man er delt dårlige kort? Jeg har egentlig ingen gode råd, jeg burde egentlig ha holdt kjeft om temaet. 

Min løsning var kun å akseptere tingenes tilstand. Jo mer jeg prøver å endre meg for måtte oppfylle standarder som andre måtte finne gode nok for vurdering, jo værre følte jeg meg. Noe som førte til en vond sirkel med dårlig psykisk helse, jag etter å være bra nok, misnøye med at ting ikke føltes rett når jeg endret meg, misnøye med at jeg kun var akseptabel når jeg endret meg til å være noen jeg ikke var, rinse and repeat. Spesielt når jeg egentlig aldri ble bra nok likevell. 

Bleh, dette ender vell opp som en liten rant som egentlig ikke har så veldig mye med hva TS spør etter, men jeg får iallefall luftet hodet litt. 

I bunn å grunn, det som funket for meg var å bare akseptere tingenes tilstand. Jeg har lite til ingenting å by en partner som hun ikke kan finne andre steder, og takket være en shitty genepool så har jeg 0 planer om å få avkom uansett. Jeg har ingenting å tilby en eventuell arbeidsgiver. Jeg er helt sikkert ekstremt uinteresant å ha som venn for noen andre, en de jeg allerede har. 

Hva annet er det å si? Jeg har akseptert det og det er helt greit. 🙂

Kall meg gjerne en defeatist eller ekstrem pessimist, jeg kaller meg realist. 😉 

Enig i det som blir sagt om at utseende spiller altfor stor rolle i samfunnet, men det er som det er, there is no changin' that fact. 

 

 

Jeg takker for svaret ditt. Har ikke spesielt bra gener jeg heller, faktisk så kan jeg tilby ganske bra fysisk helse, ingen fysiske sykdommer og slike ting. Psykisk derimot, er saken en helt annen. 

Men har du det bra, da? For jeg har det ikke særlig bra. Jeg sliter litt med å akseptere dette. Det er så mye jeg kunne gjort, så mye jeg kunne tilbudt. Jeg kunne vært en fantastisk partner og utrolig god kjæreste. Kunne vært en bra mor, en god arbeidstaker, jeg kunne vært dyktig da der er potensiale. Men på grunn av alt som er galt med det ytre og selvtilliten så strekker jeg ikke til på noen plan. 

Det er jo litt bittert. Kan høre på folk som klager over dårlige venner, kjærester. Hører på menn klage over damer i samfunnet i dag. Så sitter jo jeg her da.. Kunne vært en motvekt. Men jeg ser ikke bra nok ut. 

Du skriver bra og du høres fin ut for meg. 

Anonymous poster hash: ee4e3...309

[Gjest ee4e3...309]

Cyrio skrev (14 timer siden):

Ja, sant det. 

Spesielt hvis du hører på tenåringene og de der grisete gubbene i 50 åra som er megagrove, men som egentlig ikke får seg noe. (Du kjenner typen😅)

Også er det noe med at folk blir penere når de byr på seg selv. (Hu grå bokormen på trikkestoppet blir plutselig veldig pen når hu ser deg, smiler og introduserer seg selv)

Helt oppriktig, av normalvektige og trivelige mennesker jeg har møtt gjennom mitt liv er det ekstremt få jeg ikke hadde tatt en date med om de hadde spurt når jeg var singel. 

Og av den kategorien var det nok de med duckface, silikon, botox og drøye klesvalg som hadde fått mest nei. (Ikke det at de sto klare på rekke og rad akkurat🙂)

Kjenner typen. Bryr meg lite om de, hehe. 

Jeg får bare fortsette å prøve å være hyggelig. Men det er slitsomt også, å alltid skulle være glad, positiv, prøve å ha en "perfekt" personlighet for å kompensere. 

Anonymous poster hash: ee4e3...309

[Duriello]

Gjest ee4e3...309 skrev (4 minutter siden):

Jeg takker for svaret ditt. Har ikke spesielt bra gener jeg heller, faktisk så kan jeg tilby ganske bra fysisk helse, ingen fysiske sykdommer og slike ting. Psykisk derimot, er saken en helt annen. 

Men har du det bra, da? For jeg har det ikke særlig bra. Jeg sliter litt med å akseptere dette. Det er så mye jeg kunne gjort, så mye jeg kunne tilbudt. Jeg kunne vært en fantastisk partner og utrolig god kjæreste. Kunne vært en bra mor, en god arbeidstaker, jeg kunne vært dyktig da der er potensiale. Men på grunn av alt som er galt med det ytre og selvtilliten så strekker jeg ikke til på noen plan. 

Det er jo litt bittert. Kan høre på folk som klager over dårlige venner, kjærester. Hører på menn klage over damer i samfunnet i dag. Så sitter jo jeg her da.. Kunne vært en motvekt. Men jeg ser ikke bra nok ut. 

Du skriver bra og du høres fin ut for meg. 

Anonymous poster hash: ee4e3...309

Ja jeg har det egentlig utmerket med status quo. Brodern har unger, så å være onkel der fjerner litt lyst på egne unger. (Livet blir bedre med en solid dose galgenhumor 😉)

En del psykisk bagasje i genpoolen her og, i tillegg til en del fysiske som jeg ikke er truffet av enda men som ligger latent, så om jeg ikke trenger å potensiellt videreføre dette, så gjør jeg ikke.

Har få men veldig nære venner, vi stiller opp for hverandre i tykkt og tynnt. Bor nær familie. Har hund.

Riktignok blir selvpålagt sølibat satt på en real test innimellom, av og til får man lyst til å take a chance, men har det hele tiden i bakhodet at jeg ikke kan gi partner noe hun ikke får bedre andre steder. Det er helt greit.

Hvordan jeg nådde "zen" på dette området vet jeg ærlig talt ikke. 😅 Jeg var i det som kan klassifiseres som et abusive relationship, mulig det var det som trigget total aksept. 🤷‍♂️😅

 

(Jeg deler mye her, men er kun en annen på forumet her som kjenner meg rl, og hen vet dette allerede.)

 

[Duriello]

Gjest ee4e3...309 skrev (54 minutter siden):

Det er jo litt bittert. Kan høre på folk som klager over dårlige venner, kjærester. Hører på menn klage over damer i samfunnet i dag. Så sitter jo jeg her da.. Kunne vært en motvekt. Men jeg ser ikke bra nok ut.

Folk vil alltid klage på ett eller annet. Er det en ting som er 100% sikkert med alle mennesker, så er det at de alltid vil ha ett eller annet å klage på. 😅

Også har vi disse grupperingene, feks incels og femcels. Jeg sier bare at livet er for kort til å konstant gå rundt å hate og mislike. Sånn bortsett fra  hvis det gjelder måker! 😅 (Må spøke litt)

 

Du er garantert "bra nok" for noen der ute, det er en diger sjø med masse fisk, problemet er sorteringen, og knotet med å finne den/dem.

Men først, bli "bra nok" for degselv. ❤️

 

Edit* Føler det er litt feil at jeg sitter å skriver dette, men jeg har jo akseptert min situasjon, så føler og at det er greit sånn sett. 😅

Endret 16. juni av Duriello

[Gjest de475...76b]

Ble veldig nysgjerrig ts på hva konkret ved ditt utseende som du tenker ikke er pent? 

Og dere andre også, hva er det som ikke er pent? Bred nese? Smal nese? Høy? Lav? Lav panne? Høy panne? Usynlige øyenbryn? 

Anonymous poster hash: de475...76b

[Gjest 705d4...99c]

Gjest ee4e3...309 skrev (På 14.6.2024 den 6:56 PM):

Jeg lærte ganske tidlig at jeg ikke var en av de pene jentene. Dette er sånt man merker allerede på barneskolen. I ungdomsårene blir det svært merkbart og i voksenlivet opplever jeg at det er enda viktigere. 

Det virker kanskje rart å være veldig opphengt i utseende, og jeg skjønner helt ærlig ikke hvorfor jeg bryr meg så mye om mitt eget, da jeg bryr meg lite om andres. Det skal sies, jeg kan kjenne på misunnelse og et ønske om å se ut som noen andre, men dette har aldri påvirket relasjoner og jeg har heller aldri vært slem mot noen fordi jeg syns de er pene. Jeg kan ikke huske å ha snakket ned andres utseende, jeg er en av de irriterende kjerringene som sier ifra om noen påpeker noe ved andres utseende på en negativ måte. Det er "sosialt akseptert" å snakke nedlatende om de som kanskje ikke ser så bra ut og det syns jeg ikke er greit da jeg selv vet hvordan det er å føle seg utilstrekkelig og stygg. Ser jeg noen som jeg syns er pene kan jeg kjenne på klump i magen. Om de i tillegg er snille, morsomme og sjarmerende så blir den klumpen bare tyngre og tyngre. 

Jeg er redd for hvordan dette kan påvirke meg i yrkeslivet. Jeg har sluttet å bekymre meg for dating og det som er, jeg har bare valgt å være alene. Jeg trives godt med det, selv om jeg i perioder kjenner på et stort savn. Det er helt menneskelig, men jeg kommer nok aldri til å få ro med utseende mitt. Det beste jeg kan gjøre er å ignorere det og på datingmarkedet kan jeg ikke ignorere det. 

Er redd for å ikke bli tatt seriøst, bli sett på som uprofesjonell, at mine meninger, erfaringer og kompetanse er dårligere og sett ned på kun fordi jeg ser ut som jeg gjør. Det jeg også er redd for er å ikke bli likt av andre. Jeg har kun jobbet i kvinnedominerte arbeidsmiljø, og har heldigvis aldri hatt problemer med å komme overens med kollegaer. Jeg har vurdert et mannsdominert yrke, men skal innrømme at jeg er nervøs for at ingen ser meg eller vil ha noe med meg å gjøre. For pene kvinner er det vel også en bekymring, de er vel redd for trakassering, bli sett på som dum da enkelte tror at pene kvinner ikke er smarte osv. Noe som er teit. Jeg er vel der at jeg er redd for å være fullstendig usynlig, for det er jeg allerede. 

Jeg dusjer, har en hårklipp som passer meg, kler meg i helt enkle klær. Sminker meg sjeldent, kan bruke litt i blant. Pusser tennene. Lettere overvektig. Så det handler ikke om at jeg ikke "ser ordentlig ut", det er bare at trekkene jeg har fæle. Ting som ikke kan fikses med sminke eller trening. 

Sette pris på andres erfaringer og om noen kanskje sliter med eget utseende og hvordan dere takler hverdagen. 

Anonymous poster hash: ee4e3...309

Er du sikker på at din oppfatning av deg selv stemmer? ❤️ Det er jo et stort gap mellom det å ikke være som de pene jentene og det å være langt under gjennomsnittet. Også lurer jeg på hvem du eventuelt sammenligner deg med? For mange vil jo tenke det om seg selv når man scroller sosiale medier eller legger ekstra merke til de som er veldig pene. Og jeg vet også at mange mennesker som blir ansett som pene rent utseende, føler seg stygge. 

Og hva som oppfattes som pent er ulikt fra person til person, i ulike land og ulike miljøer. 

En annen ting, ihvertfall jeg synes, er at en flott personlighet og sunn selvtillit kan gjøre enhver person vakker, altså utseende messing. Og det motsatte, en dårlig personlighet kan gjøre en tilsynelatende pen person, mindre pen. Jeg kan synes personer er smellvakker, attraktiv og tiltrekkende pga hvordan de er. Jeg elsker "rare"/anerledes ansiktstrekk såfremt personligheten er flott. Bare det å smile med øynene er nydelig uansett ansikt. Så for min del handler utseende helt klart om personlighet. 

Jeg er også uenig i at utseende teller mer, jo eldre vi blir. Jeg vil heller si det motsatte. At personlighet, atferd, holdninger og selvtillit er mer viktig enn det overfladiske. Og med alderen blir dette bedre, da får man mer aksept for den man er, driter litt mer i ting og fokuserer på det som faktisk betyr noe. Et vakkert utseende er ikke evigvarende slik eks personlighet og selvtillit kan være.

Jeg tror de fleste kvinner ønsker å se bra ut, og til tider føler på en usikkerhet rundt eget utseende uansett hvordan man ser ut. Meg inkl. Det er jo egentlig veldig synd, bortkastet og ødeleggende. En usikkerhet ingen egentlig burde ha, alle er vakre på sin måte enn så klisjé det høres ut. Men usikkerheten kan kamuflere denne skjønnheten. 

For å snu dette, kan man fokusere på det som er positivt med en selv. Alt man ikke får gjort noe med må man prøve å akseptere og godta. 

 

Jeg ble mobbet for utseende mitt av jevnaldrende. Gutter som fortalte meg hvor stygg jeg var og hvor ekkel jeg var. Jenter som himler med øynene mot meg, snudde ryggen til meg, kritiserte meg for klær, sminke etc. Hadde aldri jevnaldrende gutter der jeg bodde, som var interessert i meg. Selvtilliten min var på bånn, og jeg innså at jeg desverre var ganske stygg. 

I tenårsalderen reiste jeg mye, både i Norge og rundt i verden.  Det var en helt annen opplevelse der jeg fikk masse oppmerksomhet av det motsatte kjønn, komplimenter og jenter som ville være vennen min. Jeg ble headhuntet av flere modellbyråer, blant annet av et av verdens største. 

Men tilbake til skolebenken var det alltid den samme regla om hvor stygg jeg var, selv med ny klasse, ny skole og nytt sted. 

Jeg tror det egentlig bunner i selvtilliten min at det var så stor forskjell. Utenfor klasserommet hadde man folk på avstand. Man kunne til en viss grad kamuflere usikkerheten, spille mer på utseende/det overfladiske. 

Anonymous poster hash: 705d4...99c

[Duriello]

Gjest 705d4...99c skrev (39 minutter siden):

Jeg ble mobbet for utseende mitt av jevnaldrende. Gutter som fortalte meg hvor stygg jeg var og hvor ekkel jeg var. Jenter som himler med øynene mot meg, snudde ryggen til meg. Selvtilliten min var på bånn, og jeg innså at jeg desverre var ganske stygg. 

Dette her og, en av grunnene til at ting er som de er. 

Mobbing er roten til mye vondt. 

Man kunne jo si at jeg burde "toughen up, get over it", men det sitter så dypt. Har jobbet med det i årevis. Blæh.

[AnnonymG]

Først og fremst - ja vi er opptatt av utseende og forfengelighet. Mennesker har brukt sminke siden 6000 år FØR kristus. Dra på gamle museum, og du vil alltid finne klær og remedier som skal gjøre oss pene.

Men, selv om utseende er på plass, så vil personen du ER være totalt avgjørende for hvordan du vil integreres blant mennesker og skape relasjoner. En hyggelig og empatisk person vil alltid etablere gode relasjoner. Er man en "likanes" person, så kan du se ut som du vil. 

Hvor pent eller formelt man kler eller ikke kler, handler i liten grad om hvor pen man skal være, men hvilken tyngde du vil få i sosiale settinger, og ikke minst hvilken respekt du viser overfor andre mennesker eller en forsamling. Når du kommer i et møte med joggebukse og hettegenser, så vil dette oppfattes som hendelsen eller menneskene er useriøse for deg. Møter du i bukse med press og nystrøken shorte, så vil man bli anerkjent på en helt annen måte.

Og til sist - dette klippet taler for seg. Husker dere audition til Kurt Nilsen? Husker dere Kurt Nilsen i World Idol - "you look like a hobbit but sing like an angel"?

Utseende gir en flott fasade, men det hjelper ikke når grunnmuren og fundamentet brister. 

 

 

 

[Jarmo]

AnnonymG skrev (20 minutter siden):

Først og fremst - ja vi er opptatt av utseende og forfengelighet. Mennesker har brukt sminke siden 6000 år FØR kristus. Dra på gamle museum, og du vil alltid finne klær og remedier som skal gjøre oss pene.

Men, selv om utseende er på plass, så vil personen du ER være totalt avgjørende for hvordan du vil integreres blant mennesker og skape relasjoner. En hyggelig og empatisk person vil alltid etablere gode relasjoner. Er man en "likanes" person, så kan du se ut som du vil. 

Hvor pent eller formelt man kler eller ikke kler, handler i liten grad om hvor pen man skal være, men hvilken tyngde du vil få i sosiale settinger, og ikke minst hvilken respekt du viser overfor andre mennesker eller en forsamling. Når du kommer i et møte med joggebukse og hettegenser, så vil dette oppfattes som hendelsen eller menneskene er useriøse for deg. Møter du i bukse med press og nystrøken shorte, så vil man bli anerkjent på en helt annen måte.

Og til sist - dette klippet taler for seg. Husker dere audition til Kurt Nilsen? Husker dere Kurt Nilsen i World Idol - "you look like a hobbit but sing like an angel"?

Utseende gir en flott fasade, men det hjelper ikke når grunnmuren og fundamentet brister. 

 

 

 

 

[Gjest MKII]

Tror for det første at du overdriver betydningen av utseende. Ei jeg gikk på videregående med var absolutt ikke pen eller særlig deilig, men hun var populær siden hun var blid, sprudlende og hadde en flott personlighet. Selv om menn snakker mye om utseende så må du ikke som så fryktelig mange andre forveksle det med at det er det eneste som er viktig, eller at det en gang er det viktigste. Men utseende er relativt raskt og lett kvantifiserbart og dermed forholdsvis lett å snakke om selv om smaken er individuell. Personlighet er enormt mye mer sammensatt, ikke så lett å få grep omkring, og dermed ikke så lett å forholde seg til når det gjelder personer man ikke kjenner godt. Derfor er det heller ikke SÅ lett å snakke om, pluss at det er MYE mer inngripende å snakke om en persons personlighet enn utseendet vil jeg si.

For det andre, når det gjelder vekten din vil jeg anta du gjør den samme feilen som så enormt mange andre jenter og kvinner, at du sammenligner deg med modeller i moteblader og lignende. Det er ikke DE som er idealet for MENN!!! Det er idealet til homofile moteskapere og ANDRE KVINNER!!! Idealet til menn er ikke syltynne androgyne kvinner, men kvinner med mer former. Idealet til de fleste menn heller mer mot såkalte "pluss size", eller i alle fall nærmere de enn mange motemodeller! Det er kvinner som i det minste har noe former som er sexy, og kvinner som ser ut som kvinner som er sexy!

Generellt og statistiskt sett har kvinner mindre tro på seg selv enn det de har grunn til, så på et generellt grunnnlag er det lite sansynlig at de negative tankene omkring deg selv er riktige...

[Markiii]

Gjest ee4e3...309 skrev (På 14.6.2024 den 6:56 PM):

Jeg dusjer, har en hårklipp som passer meg, kler meg i helt enkle klær. Sminker meg sjeldent, kan bruke litt i blant. Pusser tennene. Lettere overvektig. Så det handler ikke om at jeg ikke "ser ordentlig ut", det er bare at trekkene jeg har fæle. Ting som ikke kan fikses med sminke eller trening. 

Hvorfor ikke prøve å sminke deg litt og gjøre en innsats for å se litt bedre ut da?