Gjest 0b983...c99 Skrevet 11. juni Del Skrevet 11. juni Jeg skriver denne tråden som anonym, fordi når jeg stilte det samme spørsmålet på Reddit i går så ble jeg slaktet og kalt "entitled" og alt annet i boka. Jeg har autisme, og derved har jeg veldig snevre interesser. Jeg kom meg nylig på bena igjen etter flere års sykdom, og er nå i prosessen med å utvikle ferdigheter i mine interessefelt. Jeg får uføretrygd. Etter flere mislykkede forsøk på å jobbe med ting utenfor mine interessefelt, har jeg kommet til den "selviske" avgjørelsen at jeg nekter å arbeide med noe jeg ikke liker. Dette er også en utilitarisk avgjørelse; ingen sjefer liker ansatte som skulker og så får sparken. Målet mitt nå er å utvikle ferdighetene tilstrekkelig slik at jeg kan forhåpentligvis selge ting online via digital distribusjon og kombinere dette med uføretrygden. Mine spørsmål er: 1: Hvorfor blir folk sinte over at noen ikke vil ha en jobb de ikke brenner for? 2: Innser de ikke at der finnes folk som faktisk vet hva de vil jobbe som, og ender opp med å få det yrket de har en lidenskap for? Prøv så godt dere kan å fokusere på desse 2 spørsmålene. Jeg kommer ikke til å gi mer informasjon om meg selv, etter det sirkuset på Reddit Anonymous poster hash: 0b983...c99 Lenke til kommentar
Psykake Skrevet 11. juni Del Skrevet 11. juni (endret) 1. Jeg antar noen reagerer når du sier er du er uføretrygdet, men sier du har arbeidsevne såfremt du kan jobbe med noe du brenner for. Det vil si at noen jobber i en jobb de ikke brenner for og betaler skatt som finansierer din uføretrygd. 2. Det er mange mennesker som jobber med noe de brenner for. Det tror jeg de fleste innser. Endret 11. juni av Psykake 5 Lenke til kommentar
Gjest 0b983...c99 Skrevet 11. juni Del Skrevet 11. juni Psykake skrev (1 time siden): 1. Jeg antar noen reagerer når du sier er du er uføretrygdet, men sier du har arbeidsevne såfremt du kan jobbe med noe du brenner for. Det vil si at noen jobber i en jobb de ikke brenner for og betaler skatt som finansierer din uføretrygd Kan forstå denne. Men jeg har jo gjort det klart i den Reddit-tråden at jeg har flere ganger forsøkt jobber. Og så betyr jo ikke dette at jeg er en dårlig person som fortjener tekstlige-angrep. Jeg kjenner en annen autistisk venn. Han var i samme situasjon som meg. Og han endte faktisk opp på legevakten fordi hans kjedelige jobb gjorde han så deprimert 😮 OP Anonymous poster hash: 0b983...c99 Lenke til kommentar
Tussi Skrevet 11. juni Del Skrevet 11. juni Gjest 0b983...c99 skrev (1 time siden): 1: Hvorfor blir folk sinte over at noen ikke vil ha en jobb de ikke brenner for? 2: Innser de ikke at der finnes folk som faktisk vet hva de vil jobbe som, og ender opp med å få det yrket de har en lidenskap for? Spørsmålet er om du ikke vil, eller om du ikke kan. Om du ikke vil, får du finansiere det selv, om du ikke kan, er det mer rett at du får støtte Supert hvis folk klarer å få en jobb de brenner for, det har jeg selv, men det er hundretusener som har en kjedelig jobb, jobber ræva av seg for å sørge for egne behov og barns behov. Jeg frstår at de blir irritert hvis du nekter å ta en jobb fordi du ikke liker den. igjen, jeg ser du er autistisk, da er vi igjen inne, vil eller kan, det er det som har betydning her 1 Lenke til kommentar
Wheeljack Skrevet 11. juni Del Skrevet 11. juni Du bidrar ikke til samfunnet når du får penger fordi du nekter å jobbe med noe annet enn det du brenner for. Sjøl kunne jeg godt tenke meg å sitte på ræva og ta imot penger uten å gjøre en dritt, men det kan jeg ikke. Så jeg har en jobb som gir meg inntekt. Av den inntekta betaler jeg skatt. Skatt som går til deg som ikke gidder å jobbe, med mindre du finner akkurat det du vil. (satt på spissen riktignok men...) Det kan komme fram som at du føler deg mer priviligert enn andre i samfunnet. Mange folk tar jobber som dem egentlig ikke er super gira på, men trenger den for å ha en inntekt. 2 Lenke til kommentar
Trippelure Skrevet 11. juni Del Skrevet 11. juni Det @Psykake svarer på spm dine. Er selv på spekteret og vet hvor drepende det er å jobbe med ting man ikke brenner for. Man er på mange områder mer sensitiv en nevrotypikere, men det betyr ikke nødvendigvis at det er værre for oss å ha en kjedelig jobb. Det går an å vri fokuset på jobben man har sånn at den blir overkommerlig og etterhvert lære seg å brenne for den. Det krever øvelse, men jeg vet det går an fordi jeg har gjort det selv flere ganger. Men for meg har det vært viktigst å være noe til nytte for andre og ikke kun meg selv, noe som kan gjøre det lettere å vri fokuset. Det som er værre for meg enn kjedelig arbeid når det gjelder jobb, er å være i et dårlig sosialt arbeidsmiljø, det har jeg blitt fysisk og psykisk dårlig av. Lenke til kommentar
Milhouse85 Skrevet 11. juni Del Skrevet 11. juni Gjest 0b983...c99 skrev (2 timer siden): 1: Hvorfor blir folk sinte over at noen ikke vil ha en jobb de ikke brenner for? 2: Innser de ikke at der finnes folk som faktisk vet hva de vil jobbe som, og ender opp med å få det yrket de har en lidenskap for? 1. Det å være "sint" er et subjektivt ord som er vanskelig å vurdere hva er. Så jeg tolker det som du mener opprørt, fornærmet, irritert, nedlatende, negativ - og noe i den duren. Som ufør har du allerede en inntekt, og kan tillate deg å være selektiv i forhold til jobbene du takker ja til, fordi du allerede har et økonomisk sikkerhetsnett bak deg. Norge er i en særklasse sånn sett, da vi har et av verdens beste trygdesystemer. Det er dessverre litt for mange uføre her i landet, derfor er det naturlig at arbeidsfolk med normal inntekt, ser på deg med på en litt skeptisk måte. "Er du en av de som bare utnytter systemet, ikke gidder å jobbe, har vondt i vilja - eller bare er lat?" Mennesker generelt sett er nokså fordomsfulle og liker å dømme hverandre, opp og ned. Selv om de gjerne ikke vil innrømme det Når du søker jobb på en arbeidsplass, er ofte eier av bedriften, de ansatte, ledere og flere... stolte av hvem de er, de har en tilhørighet til arbeidsplassen sin, på et mer følelsesmessig plan. Så det å få en invitasjon til å bli med inn i en slik familie, og takke nei til det. Vil av mange bli sett på som en fornærmelse. Type: "Åja, så vi er ikke bra nok for deg? Du som er ufør... osv". Folk kan reagere ganske rart på avvisning. Jeg tror ikke at det er vanlig at folk blir "sinte" over at du takker nei til en jobb. Men det kan selvsagt skje, men det betyr ikke at det skjer hver gang. At det er en standard for det. 2. Ikke relevant. 1 Lenke til kommentar
Duriello Skrevet 11. juni Del Skrevet 11. juni Om du kan jobbe med noe du brenner for, go for it sier nå jeg. Riktignok er jeg og ufør, men om jeg kunne jobbe, så hadde trivsel i jobb trumfet pengejag uansett. 1 Lenke til kommentar
Gjest 0b983...c99 Skrevet 11. juni Del Skrevet 11. juni Milhouse85 skrev (26 minutter siden): 1. Det å være "sint" er et subjektivt ord som er vanskelig å vurdere hva er. Så jeg tolker det som du mener opprørt, fornærmet, irritert, nedlatende, negativ - og noe i den duren. Som ufør har du allerede en inntekt, og kan tillate deg å være selektiv i forhold til jobbene du takker ja til, fordi du allerede har et økonomisk sikkerhetsnett bak deg. Norge er i en særklasse sånn sett, da vi har et av verdens beste trygdesystemer. Det er dessverre litt for mange uføre her i landet, derfor er det naturlig at arbeidsfolk med normal inntekt, ser på deg med på en litt skeptisk måte. "Er du en av de som bare utnytter systemet, ikke gidder å jobbe, har vondt i vilja - eller bare er lat?" Mennesker generelt sett er nokså fordomsfulle og liker å dømme hverandre, opp og ned. Selv om de gjerne ikke vil innrømme det Når du søker jobb på en arbeidsplass, er ofte eier av bedriften, de ansatte, ledere og flere... stolte av hvem de er, de har en tilhørighet til arbeidsplassen sin, på et mer følelsesmessig plan. Så det å få en invitasjon til å bli med inn i en slik familie, og takke nei til det. Vil av mange bli sett på som en fornærmelse. Type: "Åja, så vi er ikke bra nok for deg? Du som er ufør... osv". Folk kan reagere ganske rart på avvisning. Jeg tror ikke at det er vanlig at folk blir "sinte" over at du takker nei til en jobb. Men det kan selvsagt skje, men det betyr ikke at det skjer hver gang. At det er en standard for det. 2. Ikke relevant. Godt skrevet dette. Det skal også nevnes at jeg overhodet ikke hverken tror eller har sagt på Reddit at jeg er bedre, viktigere eller over noen. Tvert imot er jeg mester i å anse meg selv som meget uviktig in the grand scheme Duriello skrev (17 minutter siden): Om du kan jobbe med noe du brenner for, go for it sier nå jeg. Riktignok er jeg og ufør, men om jeg kunne jobbe, så hadde trivsel i jobb trumfet pengejag uansett. Pengejag er ikke så viktig for meg. Men det er viktig at jeg trives. Og det har vist seg flere ganger at det er umulig for meg å trives om jeg ikke ser på jobben som meningsfull eller interessant, for meg personlig og subjektivt Anonymous poster hash: 0b983...c99 Lenke til kommentar
tommyb Skrevet 11. juni Del Skrevet 11. juni Jeg har ikke tenkt å fokusere på de to spørsmålene i det hele tatt, jeg. Jeg vil bare gratulere deg med å ha kommet deg opp på beina igjen, jeg tviler ikke på at det krevde sitt. Og lykke til, jeg håper du kan få til å finne en jobb du trives i. 1 1 Lenke til kommentar
Gjest 0b983...c99 Skrevet 11. juni Del Skrevet 11. juni tommyb skrev (7 minutter siden): Jeg har ikke tenkt å fokusere på de to spørsmålene i det hele tatt, jeg. Jeg vil bare gratulere deg med å ha kommet deg opp på beina igjen, jeg tviler ikke på at det krevde sitt. Og lykke til, jeg håper du kan få til å finne en jobb du trives i. Takk for det. Det var en ganske rigid spiseforstyrrelse. Ingen psykologer eller medisiner klarte å drepe den. Så jeg måtte gjøre alt på egenhånd. Det gikk heldigvis bra, og nå er jeg helt frisk. Nå føler jeg meg som et barn, og jeg må finne ut hva jeg vil her i livet haha Anonymous poster hash: 0b983...c99 Lenke til kommentar
Kajac Skrevet 11. juni Del Skrevet 11. juni Gjest 0b983...c99 skrev (3 timer siden): Jeg skriver denne tråden som anonym, fordi når jeg stilte det samme spørsmålet på Reddit i går så ble jeg slaktet og kalt "entitled" og alt annet i boka. Jeg har autisme, og derved har jeg veldig snevre interesser. Jeg kom meg nylig på bena igjen etter flere års sykdom, og er nå i prosessen med å utvikle ferdigheter i mine interessefelt. Jeg får uføretrygd. Etter flere mislykkede forsøk på å jobbe med ting utenfor mine interessefelt, har jeg kommet til den "selviske" avgjørelsen at jeg nekter å arbeide med noe jeg ikke liker. Dette er også en utilitarisk avgjørelse; ingen sjefer liker ansatte som skulker og så får sparken. Målet mitt nå er å utvikle ferdighetene tilstrekkelig slik at jeg kan forhåpentligvis selge ting online via digital distribusjon og kombinere dette med uføretrygden. Mine spørsmål er: 1: Hvorfor blir folk sinte over at noen ikke vil ha en jobb de ikke brenner for? 2: Innser de ikke at der finnes folk som faktisk vet hva de vil jobbe som, og ender opp med å få det yrket de har en lidenskap for? Prøv så godt dere kan å fokusere på desse 2 spørsmålene. Jeg kommer ikke til å gi mer informasjon om meg selv, etter det sirkuset på Reddit Anonymous poster hash: 0b983...c99 Jeg kommer til å være litt frekk nå, men jeg tror du trenger en aldri så liten reality-check. Utifra det du skriver, så vil jeg si at du er entitled. Det er dessverre ingen menneskerettighet å kun jobbe med det man brenner for. Velferdssamfunnet vil kun fungere dersom alle arbeidsføre faktisk jobber, og det inkluderer alle "drittjobbene" også. Norge er dessverre blitt alt for avslappet med å dele ut uføretrygd. Jeg kjenner folk på trygd som aldri skulle hatt det, men som har litt samme mindset som du presenterer her. "Hvorfor jobbe med noe kjedelig når jeg kan få gratis trygd i stedet?". Spør du meg bør uføretrygd kun deles ut til dem som faktisk mangler arbeidsevne. Og det er ganske få egentlig. De aller fleste, uavhengig av sykdom, skader og diagnoser, kan bidra til samfunnet på en eller annen måte. Så dersom du kan jobbe med noe du brenner for, så har du arbeidsevne, og skal også jobbe. For at sikkerhetsnettet med uføretrygd skal fungere må det nesten være forbeholdt de som virkelig trenger det, ikke de som sliter med å finne rett jobb. Om du ikke klarer å holde på en kjedelig jobb, bør du kontakte NAV og høre om tilrettelagte arbeidsplasser (IA-bedrifter). Jeg håper du finner deg en jobb du trives i, men frem til da virker det som du er mer enn arbeidsdyktig nok til å komme deg ut av trygden og inn på arbeidsmarkedet. Om ikke du personlig får noe ut av en kjedelig jobb, så vil du i hvert fall ved å jobbe bidra til at Norge kan yte hjelp til de som faktisk trenger det. For ikke å snakke om mestringsfølelsen det gir å være en ressurs for samfunnet! Hilsen en annen autist. 3 1 1 Lenke til kommentar
vidor Skrevet 12. juni Del Skrevet 12. juni (endret) Tror nok de aller fleste ønsker fordelene av å stå i jobb og tjene penger så lenge det fungerer. I forhold til internasjonale undersøkelser så er ikke Norge et spesielt ettergivende land med tanke på uføretrygd, og en lever ikke spesielt fett på dette, men får normalt dekket et relativt spartansk livsopphold. Poenget er at folk overlever uten å måtte ty til kriminalitet eller andre anti-samfunnet aktiviteter. Jeg vil f.eks heller ha noen på uføretrygd enn at de pusher narkotika i nabolaget. Autisme er et spekter og det er derfor relativt stor variasjon i symptombildet og folk kan derfor ha veldig store forskjeller i mestringsfølelse og interesser. Det som veldig typisk skjer er at relativt normale folk lett dømmer andre ut i fra sin egen normaloppfattelse, som igjen er basert på hvordan de fungerer og synes andre bør reagere og agere. Dette er så vanlig at selv en utdannelse over mange år ikke gjør folk klok nok til å håndtere komplekse saker godt nok, men ofte heller ender med kontraproduktive beslutninger som lett kan gjøre situasjonen verre. På mange måter kan en jo si at folk har relativ stor frihet i Norge og at en forvalter naturresurser relativt godt, noe som er en god samfunnsstabilisator og gir muligheter til å ta godt vare på innbyggerne. Det vil alltid være folk som projiserer sin egne issues over andre og som mener at om bare dette problemet ble løst, så blir livet til vedkommende så mye enklere, mens en i realiteten bare nok en gang unngår å ta tak i sine egne ting, og legger skylden over på ting utenfor seg selv fordi det er det enkleste og mest behagelige. Det er alt annet enn enkelt å være et moderne menneske i dag, og husk at det er utrolig mange forskjellige folk med ulike historier, styrker og utfordringer, men man er nå en gang seg selv nærmest og med mange varianter av forståelse og erfaring. Endret 12. juni av vidor Lenke til kommentar
Kajac Skrevet 12. juni Del Skrevet 12. juni vidor skrev (6 timer siden): Tror nok de aller fleste ønsker fordelene av å stå i jobb og tjene penger så lenge det fungerer. I forhold til internasjonale undersøkelser så er ikke Norge et spesielt ettergivende land med tanke på uføretrygd, og en lever ikke spesielt fett på dette, men får normalt dekket et relativt spartansk livsopphold. Poenget er at folk overlever uten å måtte ty til kriminalitet eller andre anti-samfunnet aktiviteter. Jeg vil f.eks heller ha noen på uføretrygd enn at de pusher narkotika i nabolaget. Autisme er et spekter og det er derfor relativt stor variasjon i symptombildet og folk kan derfor ha veldig store forskjeller i mestringsfølelse og interesser. Det som veldig typisk skjer er at relativt normale folk lett dømmer andre ut i fra sin egen normaloppfattelse, som igjen er basert på hvordan de fungerer og synes andre bør reagerer og agerer. Dette er så vanlig at selv en utdannelse over mange år ikke gjør folk klok nok til å håndtere komplekse saker godt nok, men ofte heller ender med kontraproduktive beslutninger som lett kan gjøre situasjonen verre. På mange måter kan en jo si at folk har relativ stor frihet i Norge og at en forvalter naturresurser relativt godt, noe som er en god samfunnsstabilisator og gir muligheter til å ta godt vare på innbyggerne. Det vil alltid være folk som projiserer sin egne issues over andre og som mener at om bare dette problemet ble løst, så blir livet til vedkommende så mye enklere, mens en i realiteten bare nok en gang unngår å ta tak i sine egne ting, og legger skylden over på ting utenfor seg selv fordi det er det enkleste og mest behagelige. Det er alt annet enn enkelt å være et moderne menneske i dag, og husk at det er utrolig mange forskjellige folk med ulike historier, styrker og utfordringer, men man er nå en gang seg selv nærmest og med mange varianter av forståelse og erfaring. Hvis du sikter til mitt innlegg, så dømmer jeg utelukkende utifra denne fra TS: Sitat ..... har jeg kommet til den "selviske" avgjørelsen at jeg nekter å arbeide med noe jeg ikke liker. 1 Lenke til kommentar
The Avatar Skrevet 12. juni Del Skrevet 12. juni Gjest 0b983...c99 skrev (12 timer siden): Jeg skriver denne tråden som anonym, fordi når jeg stilte det samme spørsmålet på Reddit i går så ble jeg slaktet og kalt "entitled" og alt annet i boka. Jeg har autisme, og derved har jeg veldig snevre interesser. Jeg kom meg nylig på bena igjen etter flere års sykdom, og er nå i prosessen med å utvikle ferdigheter i mine interessefelt. Jeg får uføretrygd. Etter flere mislykkede forsøk på å jobbe med ting utenfor mine interessefelt, har jeg kommet til den "selviske" avgjørelsen at jeg nekter å arbeide med noe jeg ikke liker. Dette er også en utilitarisk avgjørelse; ingen sjefer liker ansatte som skulker og så får sparken. Målet mitt nå er å utvikle ferdighetene tilstrekkelig slik at jeg kan forhåpentligvis selge ting online via digital distribusjon og kombinere dette med uføretrygden. Mine spørsmål er: 1: Hvorfor blir folk sinte over at noen ikke vil ha en jobb de ikke brenner for? 2: Innser de ikke at der finnes folk som faktisk vet hva de vil jobbe som, og ender opp med å få det yrket de har en lidenskap for? Prøv så godt dere kan å fokusere på desse 2 spørsmålene. Jeg kommer ikke til å gi mer informasjon om meg selv, etter det sirkuset på Reddit Anonymous poster hash: 0b983...c99 Som også @Tussi skriv så er det ikkje frivillig å jobbe (om ein ikkje lever på eigne sparepengar). Alle skal jobbe og tene pengar til livsoppholdet til seg sjølv og sin familie. Så er det ein del som som ikkje kan jobbe, og dei får uføretrygd fordi dei også har levekostnadar sjølv om dei er for sjuke til å jobbe. Det som nok provoserer folk du snakker med er at du legg lista for kva du er villig til å jobbe med særdeles høgt. Du vil ikkje ha ein triveleg jobb, ein interessant jobb, eller utfordrande jobb. Du seier du berre vil ha ein jobb du brenner for, det er sterke ord. Eg vil påstå at det er særdeles få som faktisk brenner for jobben sin, sjølv dei mest spennande jobbane har kjedelige arbeidsoppgåver. Dei fleste som liker jobben sin gjer det fordi dei totalt sett er fornøgde med jobben sjølv om enkelte aspekt av jobben er veldig kjedelig. Det er veldig få som har oppriktig lidenskap for å jobbe på lager, i butikk eller som reinhaldar, men det er ofte slike jobbar ein ender opp med å måtte ha fordi ein treng ei inntekt. Hadde du moderert deg eit par hakk så trur eg nok du hadde fått mykje meir støtte for at du treng ein jobb du er motivert for dersom du skal klare å holde ut i jobben. Som sagt så er "brenner for" og "lidenskap" eit i overkant sterkt uttrykk. Det er også ei kategorisering som det i praksis er umogleg å oppfylle, det vil i praksis være heilt umogleg å finne ein jobb du verkeleg brenn for, og sjølv om du finn ein slik jobb så vil nok også du oppleve at også denne jobben blir mindre engasjerande etter ei stund. Å jobbe etter evne er ei samfunnsplikt. Klarer du å finne ein jobb som du også liker så er også sjansen stor for at du gjer ein god jobb, som igjen er bra for både deg og arbeidsgiver. Men om du ikkje får drømmejobben din så må du akseptere å bruke din arbeidsevne i ei anna stilling til du får jobben. Det er nok få trikkeførere som har lidenskap for jobben, men det er nok mange trikkeførere som priser seg lykkelig for at dei får jobbe under tak på regnværsdagar eller for at dei får ha ein stillesittande jobb utan å være innelåst på eit kontor. Dei elsker ikkje alle sider med jobben, men dei er glade i jobben sin fordi det er eit fint kompromiss mellom ein jobb som er samfunnsnyttig og ein jobb som ikkje er ubehageleg å utføre. For deg så er det store spørsmålet om du er arbeidsfør eller arbeidsufør. Med autisme så vil din "sjukdom" være usynlig og mange vil nok dømme deg for å være lat og "entitled" fordi dei får inntrykk av at du tek eit aktivt valg om at dersom du ikkje får fast stilling som astronaut så er du ikkje villig til å ta andre jobbar. Systemet med uføretrygd er basert på at dersom du er i stand til å jobbe så skal du jobbe, uføretrygd skal du berre få dersom det er dokumentert at du ikkje er i stand til å jobbe. Dersom du kan jobbe men berre velger å ikkje jobbe så får du ikkje uføretrygd. Sidan Norge er ein velferdsstat så vil du i staden få sosialstønad, altså at du får akkurat så mykje frå staten som du treng for å dekke dei aller mest nødvendige kostnadar med mat og husleige. 2 Lenke til kommentar
kåre b Skrevet 12. juni Del Skrevet 12. juni (endret) 1. Vi har mange som jobber i «sliter» yrker i Norge, mange som har disse jobbene har også helseplager som gjør at de får smerter av arbeidet sitt. Allikevel står de opp tidlig og sliter seg gjennom arbeidsdagene sine. La oss ta eksempel i en renholder på en skole, det er ikke noen attraktiv jobb, og jeg tror ikke det er så mange som brenner for den jobben. Den betaler sikkert ikke så mye mere enn du har i trygd heller. Da er det jævlig provoserende med slike bortskjemte unger som deg, som åpenbart har arbeidsevne. Du har bare vondt i vilja. Ta deg sammen og skaff deg en jobb. Det er ikke noe verre for deg enn alle andre som har en jobb de ikke brenner for. 2. selvfølgelig innser «de» det, og det er mange som har jobber de brenner for. Allikevel er det noe som heter livet, det går ikke alltid på skinner. Noen har helsemessige «laster» som gjør at de ikke klarer å oppnå det de ønsker seg. Andre har andre utfordringer som gjør at de ikke klarer å komme seg opp og frem. Alle kan ikke være toppsjef i equinor. Endret 12. juni av kåre b 2 Lenke til kommentar
kremt Skrevet 12. juni Del Skrevet 12. juni Det har vel vært en slags eksplosjon innen unge uføre, og det meste av økning i sykemelding er fra 20 til 24 år. Ser det selv der jeg er ansatt, mange som har vondt i viljen. Og det kan være ekstremt vanskelig eller umulig å gjøre noe. Folk sitter på mobilen og scroller seg syke på insta, tiktok etc, samtidig som de er avhengig av energidrikker, snus, junkfood og nesespray. Ikke bra for kroppen noe av dette. Mange som har fått uføre ytelser er faktisk ganske smarte og utspekulerte, å få ufør er noe de har jobbet for i flere år og drevet med diverse skuespill ovenfor leger, nav etc. Personer jeg kjenner har fortalt dette og de visste om mange flere som hadde gjort det slik. De fleste brenner ikke for det de gjør. Jeg tror mest av alt at det handler om å forsørge seg selv, ha en plass å gå til, folk å snakke med, gjøre ett eller annet som gir følelse av mestring. 4 Lenke til kommentar
RRhoads Skrevet 12. juni Del Skrevet 12. juni Gjest 0b983...c99 skrev (10 timer siden): Det gikk heldigvis bra, og nå er jeg helt frisk. Hvis jeg skal legge godviljen til her, så tror jeg du mener symptomsfri, og ikke frisk. 1 Lenke til kommentar
Sjørøver Skrevet 12. juni Del Skrevet 12. juni Jeg har aldri hatt en jobb jeg har trivdes i. Har hatt noen kjekke kolleger. Burde jeg også satt meg på bakbeina og fått uføretrygd? 2 1 Lenke til kommentar
Gjest facaa...66d Skrevet 12. juni Del Skrevet 12. juni 1: Hvorfor blir folk sinte over at noen ikke vil ha en jobb de ikke brenner for? 2: Innser de ikke at der finnes folk som faktisk vet hva de vil jobbe som, og ender opp med å få det yrket de har en lidenskap for? 1: Folk blir ikke sinte over det, de blir sinte for at du er arbeidsdyktig, men velger å la være fordi du ikke får det som du vil. ( Som feks et barn blir når det ikke får is til middag ) 2: Jo, alle innser det, men realistisk skjer dette veldig få mennesker. De aller fleste "vokser" inn i jobben sin og det blir noe hverdagslig som de verken liker eller misliker. Men heller tolererer og innser at dette er hva som må til for å leve i den verdenen vi har skapt for oss selv. Bonussvar: Jeg har jobbet med mange autister som er uføre, hver og en har jeg fått tilbake i jobb og de holder fortsatt på. Mange hadde samme holdning som deg, men det er ikke før man innser at man graver sin egen grav ved å holde på slik du gjør at man faktisk tar tak og gjør en endring. Jeg håper du innser det før det er for sent rent psykisk for deg selv. For en ting er sikkert i livet..Og det er at du ikke lever et fullverdig liv av å være en frivillig belastning for andre. Og jo, hvis mange nok gjør som deg, vil verden stoppe opp. Utviklingen i Norge ( i verden generelt også, men Norge er på toppen) er skremmende på denne fronten. Masse lykke til, for det trenger du ( Vi gjør alle det) Anonymous poster hash: facaa...66d Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå