Blir sprø av ensomheten

[Gjest 35938...5dc]

Whateverface skrev (13 timer siden):

De gjør ikke en dritt uansett.
Jeg har prøvd i 26 år

Jo man kan få gode råd og verktøy. Problemet mitt har vært jeg har gjort litt og så går det tilbake til gamle mønster igjen dessverre. Stikkordet er; «varig endring». Som ikke har være lett. Når jeg er mentalt innstilt på ting klarer jeg mye men når jeg ikke er det blir mindre utfordret.  Angsten har kommet pga isolasjon. Så hadde jeg vært i full jobb og hatt aktivt sosialt liv/fritid er jeg ganske sinker på at jeg hadde vært uten angst. Alt som ikke gjøres regelmessig blir skummelt/ubehagelig. Veit at det å stå i det ubehagelige er svaret på alt. Men ikke lett alltid. Man hater eventuelle symptomer man får men de vil gå over. Vi må vinne over angsten ikke omvendt. Lettere sagt enn gjort her. 
 

Jeg har fått oppgaver/utfordringer å gjøre av terapeuten jeg har hatt av og på,i 2,5 år. Er jeg som ikke alltid har gjort det jeg skumle/burde. Klarer det av og til og av og til ikke. Så har jeg hatt noen tannproblemer som gjør jeg unngår enkelte ting/plasser der det kan være kjentfolk osv så det blir en ond sirkel. Har utsatt tannlege x antall ganger. 

Anonymous poster hash: 35938...5dc

[Gjest 35938...5dc]

Dikedis skrev (På 4.8.2024 den 3:33 PM):

Hei igjen. Det er leit å lese at du har det så vondt -- og så midt på sommeren, som burde være en tid hvor en er ute og koser seg, og gleder seg over livet. Men, det er jo også slik at ferier og høytider og andre spesielle perioder kan føles enda verre enn resten av året for de som er ensomme og/eller nedstemte, siden de kan få en følelse av at "alle andre" er av gårde og har det moro (en følelse som gjerne ikke har noen særlig rot i virkeligheten, siden det i realiteten er et mindretall som reiser av gårde på flotte ferier, og siden mange av dem som feirer jul med familien synes det er mer slitsomt og stressende enn hyggelig, for eksempel. På samme måte kan strålende sol og grønne enger oppleves som mer smertefullt enn vinter og mørke, på grunn av den følelsesmessige spenningen som oppstår når en på den ene siden lengter etter å komme ut og nyte det, men samtidig ikke tør eller orker å dra ut, fordi en er syk, eller ikke har noen å dra ut sammen med ... Jeg sier ikke at noe av dette gjelder deg -- jeg bare tenker litt høyt her.

Når det gjelder spørsmålet om eventuelle diagnoser, så var det bare et spørsmål, og ikke noe mer. Det var overhodet ikke min intensjon å indikere at ensomhet ofte eller alltid skyldes en diagnose, for slik er det selvfølgelig ikke. Det kan være alle slags årsaker til at livet ikke er eller blir som en ønsker, eller som en hadde tenkt. Men i og med at du åpenbart har det veldig vondt, i hvert fall i perioder, og at du ikke har fortalt noe særlig om bakgrunnen din og helsetilstanden din i innleggene dine, så er det et av flere spørsmål som kan være naturlig å stille, med tanke på å komme til bunns i hva som egentlig er kjernen i problemet her, dvs. hva som er roten til at livssituasjonen din er som den er.

Det er godt å høre at du ikke går fast på noen medikamenter, og spesielt ikke noen "psyko-aktive" medikamenter, for det synes klart at sistnevnte noen ganger skader mer enn de gagner. De kan for eksempel føre til hukommelsestap, eller til demens-lignende symptomer, eller til selvmordstanker, eller til mental ustabilitet, eller, som jeg påpekte over, da skrev om avhengighet av sovepiller, til ekstrem angst. Så piller som det skal en være veldig forsiktig med, og det gjelder uansett hva legen sier, for at er ikke alltid legen vet nok om hva de kan medføre av bivirkninger, eller vil opplyse om hva de kan medføre, eller tenker seg skikkelig om, og noen mennesker er mer utsatt for bivirkninger enn andre, og hvem som er det, kan være umulig å vite på forhånd. Jeg skriver bare dette som en generell advarsel, og jeg vet litt om hva jeg snakker om her.

Dette med sosial angst som et utbredt fenomen tror jeg kanskje er en smule overdrevet. Før var det ikke uvanlig, spesielt blant barn og unge, å være noe man kalte sjenert. Det var vel særlig forbundet med unge damer, og det var ikke ansett som noe sykelig, men snarere som noe positivt og sjarmerende (sett i forhold til den andre ytterligheten), og som noe som gjerne gikk seg til etterhvert, utover i livet. Her hadde nok kulturen en betydelig innflytelse, både på fenomenet og på hvordan det ble betraktet. Men vi vet jo også at det er mange menn der ute som sliter med det å skulle framstå som selvsikre, og med å sjekke opp damer, for eksempel. Dette siste synes å være noe som er blitt mer utbredt i senere år, og som man kan finne enormt med materiale om på nettet. Men er det en sykelig form for angst? Er det ikke heller en blanding av kjærlighetskvaler, som har vært et tema i litteraturen i tusenvis av år, blandet med effekten av den kulturen vi er omgitt av, som synes å ha ført til at jenter generelt er blitt mer selvhevdende og frampå, mens gutter generelt er blitt mer forsiktige og usikre? Jeg tror en skal være veldig, veldig varsom med å sykeliggjøre ulike vanskeligheter knyttet til livet og det å være menneske, og med å prøve å behandle slike med masseproduserte medikamenter, noe du selv indikerer at du er enig i ved det du sier om søvnproblemer, og det er også et faktum at de farmasøytiske gigantene tjener enorme summer på slik sykeliggjøring. Istedenfor bare å skrive ut resepter, burde man gå inn i de underliggende årsakene, med tanke på å gjøre noe med dem, og ikke bare behandle symptomene.

Hvis en trenger hjelp til å roe ned og slappe av og få en god natts søvn, noe som vel gjelder de fleste i perioder, bør en holde seg til kosttilskudd og naturmidler. Det er for eksempel et faktum at mange har et underskudd på noe så grunnleggende og viktig som magnesium. Så hvorfor ikke begynne å ta en tablett magnesium eller to (av god kvalitet) på kvelden? Det vil ha en svak avslappende effekt, vil kunne lindre hodepine, og vil kunne gi en betydelig bedre natt. B-vitaminer er også viktig, og sliter en med manglende energi, kan høye doser C-vitamin (av typen som ble solgt på XXL inntil i fjor, for eksempel) gi en piff. Når det gjelder urter, er humle kjent for å ha en god, beroligende effekt. Det er en av grunnene til at øl gjerne inneholder litt humle. Så ta gjerne en øl, helst en med et høyt innhold av humle, og helst uten alkohol, før leggetid. For litt mer krevende uro- og søvnproblemer kan valerina officinalis, som her i Norge vokser vilt i store mengder i mange veikanter utover sommeren, og som er kjent som legevendelrot (fordi den ble brukt i folkemedisinen), anbefales. Det er et ekstrakt av roten som selges på apotekene, under navn som Valerina. Noen sverger også til noe som kalles Nidra, som er en blanding av ashwagandha og safran, og som man kan finne på nettsiden til Kinsarvik.

Du nevner at du "dessverre" er i NAV-systemet. Det er en situasjon som kan drive de sterkeste til vanvidd, hvis man er litt uheldig med hvem man kommer ut for. Så hvorfor er du i det systemet, hvis du ikke har noen diagnoser? Er det noen utsikter til å komme ut av det, og til å kunne klare seg på egenhånd? Det framgår av det du forteller at økonomien din er heller dårlig. Er det noen muligheter for å komme ut i en (bedre lønnet) jobb, eller, hvis ikke, for å få en uføretrygd? Hvis du får en trygd, slipper du i hvert fall å ha noe mer med det statlige byråkratiet å gjøre, og du får også frihet til å flytte dit du måtte ønske, istedenfor å måtte være tilgjengelig for NAV hele tiden. 

Jeg tror du er litt for pessimistisk når det gjelder det med selvstendighet. Bare det å våkne til sol og sommer bortimot hver dag, og å kunne ta frokosten ute på terrassen det meste av året, istedenfor å slite seg igjennom den lange og mørke og slapsete vinteren som vi har i mye av Norge, kan ha en enorm effekt på psyken -- og så er det slett ikke umulig at du vil møte en masse hyggelige og positive og gjestfrie mennesker, som vil hjelpe deg igjennom startfasen. I og med at du ikke har noe godt forhold til familien din -- noe som kan være en stor belastning i seg selv -- tror jeg det å bosette seg i et annet land kan være en veldig god ide. Da vil du få en avstand til det hele som du ikke kan få her. Hvis du må bli værende her, kan et annet fylke være en god ide.

Du sier ikke noe om hvor i landet du befinner deg, men å skulle finne noe å leie for ca. kr. 7.000 inkludert strøm og nett vil nok bli innmari vanskelig, i hvert fall i byer og forsteder i Sør-Norge. Hvis du skal finne noe trivelig til den prisen, må du nok enten langt ut på landet, men da må du ha bil, ellers vil det også bli fryktelig ensomt og rart, eller til en av de mindre byene som fortsatt ligger litt utenfor allfarvei, dvs. langt fra storbyene og motorveiene. Agder, minus Kristiansand-området, kan være verdt å se nærmere på, eller Skudeneshavn på Karmøy i Rogaland (en trivelig liten by som ble en bakevje da ferja sluttet å gå dit), eller kanskje Ålesund-området. Det er ikke alt som legges ut på Finn, så et tips kan være å ta en tur dit du vil bo, og prøve å finne ut om det er noen gamle eksentrikere eller bestemødre som leier ut noe bra for en latterlig lav pris ...

Hvis du befinner deg på søndre del av Vestlandet, eller i nærheten av det området, må du gjerne ta kontakt for en prat. Det høres ut som du liker friluftsliv, og det er mye lettere å overvinne "dørstokkmila" når man har gjort en avtale om å dra ut sammen med noen. 

 

 

 

 

 

En legevenn av min far har bedt og sagt jeg må gå på angstmedisin i lang tid og da nevnte han eks på antidepressiva etc. Jeg har ikke depresjon men klart jeg blir fortvilt og sprø av å være så mye alene. Konstant nesten uten unntak. Kroppen skriker etter sosialisering og være mye rundt folk.

Uansett jeg sa nei til alt denne legen har foreslått av slike medikament. Helt uaktuelt og lest og hørt skrekkhistorier så det er helt utelukka. Han er bestekameraten til faren min og de er i 70-åra. Legen driver fortsatt praksisen sin men 60% tror jeg. Han har nok mye erfaring men jeg har aldri likt han. Han er bare irriterende. Og på 90-tallet var han godt i gassen på en samkomst med foreldrene mine og kom å spurte meg om noe anfør helsen min(ikke angst). Og han kalte det noe gresk navn. Og var bastant på at jeg hadde det. Siden den episoden kan jeg ikke fordra han. Har møtt han noen ganger etter det og han hjalp med aap i 2017. Men han er dust og jeg må ikke gjøre noe som han sier. Min far(selvom jeg er passert 40) forguder han nesten og tar alt han sier for god fisk. Nei,jeg er sta og bestemmer selv hva jeg skal gjøre eller ikke. Det eneste jeg gikk med på var vival 5mg som er vanedannende men som jeg tar ytterst sjelden og i keiser da jeg ikke klarer ting men må prøve for å komme videre.  Jeg har tatt kanskje en halv en i mnd i år utenom mars,april. Tok en hel i mai når jeg hadde terapeut time for å roe meg da jeg blir stresset. Så det tas ikke regelmessig kun av og til som sagt når jeg  må klare noe spesifikt. Min far kom i vår med en annem sort som barn også kan ta for allergi etc som ikke var vanedannende og kunne kjøre bil med osv. Men nei jeg er sta og vil ikke ta noe annet enn vival en og annen gang ved behov. Jeg er kanskje for sta til mitt eget beste men veit at eksponeringsterapi er det som er svaret på å bli kvitt angsten. 
 

 

Det med å flytte til utlandet. Nav betaler ikke for at man kan bo i utlandet. Og jeg tror ikke jeg er selvstendig nok til å gjør det alene. Angrer på jeg ikke bodde i utlandet når jeg var yngre. Eneste jeg kunne tenkt meg er Kreta. Da jeg aldri har vært der og hatt lyst i flere år.Men fra oktober er det vel kaldt der. Uansett Nav betaler ikke det og det tar år før jeg har en god nok inntekt.  

Anonymous poster hash: 35938...5dc

[Gjest 35938...5dc]

Nok en møkkasommer. Bare sittet å overlevd, og været har vært ræva. Mange slike sommere nå er dritlei!!!😤

Anonymous poster hash: 35938...5dc

[Gjest 35938...5dc]

Ser jeg har snakket til en vegg i tråden her ja. Har drevet å prøvd å få tak i leilighet i lang tid men ikke lett. Mine foreldre vet at jeg driver på og har tenkt å flytte men de(min mor) vil jeg skal fortsette å bo her og være miserabel. Og prøver manipulere og gi meg dårlig samvittighet om jeg flytter. De vil ikke leie ut her når jeg flytter. Jeg har bodd her tre år og ville ikke hit i utgangspunktet. De vil styre meg og kontrollere meg tross jeg er passert 40. Har sagt fra at de ikke kan styre meg eller manipulere meg mer og jeg kan ikke bli styrt resten av mitt liv av dem. Tenk litt før du gjør noe,sier min mor i tlf i dag. Hvem skal hjelpe deg å flytte(evige spørsmålet fra dem,det fins ikke flyttebyrå rundt her vi bor). Hvem andre har du enn oss som du ikke horer på bla bla. Hersketeknikk og prøver å få meg til å kun gjøre som de ønsker. Nei sa jeg og sette ned foten. De kan og får ikke styre meg mer. Drittlei!! Blir oppgitt over deg sier min mor når jeg sier fra og setter grenser for meg selv. De vil jeg skal være avhengig av dem noe som er uaktuelt og tro meg jeg sier fra om jeg må gå oppi fistel for å få sagt i fra. 
Desdverre må jeg ha litt hjelp fra Nav og har vært i dialog med de i lang tid har bare vært vanskelig å finne en passende leilighet. De vil betale for flytting osv bare vet ikke hekt hvordan uten flyttebil/hjelp. Syns det er ekkelt å spør venner og jeg selv kjører så lite at jeg ikke tør å kjøre en varebil med møblene. Har endel møbler.  
 

Min mor sier når jeg vrir om nøkkelen en soste gang her så blir leiligheten solgt og ingen retrett. Jeg er klar over det og vil vekk fra denne plassen. Problemet er bare å finne en leilighet og om Nav kan gi litt mer midler til månedsleie. Leilighetene som har vært til leie hat vært ganske shabby ift leiligheten jeg bor i nå og vil ikke ta en heldig gammel leilighet fra 90/tidlig 2000-tal med 90-talls gulv og lilla/grønne vegger og gamle bad. Litt standard må være lov å kreve. Vi er i 2024. 
Råd anyone ?

Anonymous poster hash: 35938...5dc

[PosteMonopolet]

Skjønner problemet. Eneste som hjelper er å gjøre noe positivt, og ikke tenk negativt eller synes synd på seg selv da det gjør vondt verre og tapper energi og motivasjon. Noen kommuner har grupper der en kan møte andre i lignende situasjon for sosialt.

[Dikedis]

Kom tilfeldigvis over dette leserbrevet, og tenkte på denne tråden, og på trådstarter, og på det jeg påpekte:

Tekst:

Kari Koppang Fuglevik, Lokalpolitiker for KrF i Råde, Råde20.09.24

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ensomhet og utenforskap er et stort samfunnsproblem og en viktig faktor for noen av problemene vi har i vårt land. Mange savner gode fortrolige venner. Konsekvensen av mangel på venner kan medføre alvorlige fysiske og psykiske helseutfordringer. Opplevelsen av å være alene og føle utenforskap kan gå på helsa løs.

Det er noe rart som har skjedd med oss, -vi har blitt redde for å snakke med folk. Tar man buss eller tog skal en ikke sette seg ved siden av en medpassasjere, om det er mulig skal man velge et ledig dobbelsete. Er man på et venteværelse, skal en sitte stille, lukke munn og helst være «usynlig». Flere tause timer på legevakta blir ganske kjedelig, synes jeg, Men den som snakker bryter en uskreven regel, har jeg blitt fortalt av unge mennesker.

Vi har blitt redde for hverandre og lukket i måten vi opptrer. Øreklokker og mobilen har blitt vår beskyttende rustning med signal om at «du slipper ikke inn på min arene». Slike beskyttende handlinger stenger oss ute fra naturlig omgang med menneskene rundt oss.

Ensomhet blir ikke kurert med et kort menneskemøte på bussen eller legekontoret, men mote og evnen til å være åpen og snakke med mennesker kan bygges også på slike arenaer.

Influenser Anne Marte Vidvei har 36.000 følgere, men hun og mannen ønsket flere venner. Hun la ut en melding om det på nettet. De fikk kjemperespons, fortalte hun i programmet «Ukeslutt» nylig.

Vi trenger å ha mennesker rundt oss som vi kan snakke med, dele opplevelser med og søke støtte hos i livet.

Heldige er de som har gode vennskap fra de var barn og vennskapet som vedvarer i voksen alder. Noen har kolleger som venner, andre har venner gjennom fellers interessegrupper. Noen har nære og fortrolige venner, men det er ikke gitt at vi har gode venner og slett ikke venner som stiller opp, støtter og hjelper oss når vi trenger det.

Heldigvis er det unge som våger å bryte den «tause lydmuren»

Noen elever på en videregående skole ga følgende råd i Ukeslutt innslaget:

Vær åpen. Ta initiativet. Ikke vær redd. Smil til fremmede. Si hei er fint. Engasjere deg!

Kanskje vi skal bruke tiden fremover til å gjøre som Anne Marte Vidvei, eller tips fra ungdommene, snakke med folk vi møter, også de vi ikke kjenner. Gode menneskemøter har betydning for livskvalitet og for mulighet til å mestre hverdagen, skole og jobb. Det er sjelden farlig å snakke med folk.

https://www.moss-avis.no/hverdagstiltak-mot-ensomhet-og-utenforskap/o/5-67-2041335