Blir sprø av ensomheten

[flamethower1234]

Har du et bra bilde av deg i annonsen?

[Gjest 35938...5dc]

flamethower1234 skrev (35 minutter siden):

Har du et bra bilde av deg i annonsen?

Nei. Har ikke bilde der. Det får de se når vi kommer i kontakt og evt visning. 
Slutt med disse tåpelige spørsmålene. 

Anonymous poster hash: 35938...5dc

[flamethower1234]

Er å spørre om du har bra annonse et tåpelig spørsmål? Et bilde av hvem de kan møte på kan gi et godt førsteinntrykk.

Endret 28. juni av flamethower1234

[Gjest d4c29...4a3]

Gjest 35938...5dc skrev (På 9.6.2024 den 6:01 PM):

Er alene konstant,gjør alt alene. Ingen som bryr seg utenom familie en og annen gang men de er opptatt med sitt. Det er grusomt å være alene absolutt hele tiden. Det gjør vondt i kroppen å være så ensom. 
Det er ikke sunt å være alene 24/7. Bare såvidt overlever dag for dag. Det du ønsker er at noen ser deg,inkluderer deg,viser omsorg osv. 

Er så lei av denne leiligheten jeg går i dag ut og dag inn.  Tør ikke reise plasser alene og sliter med angst på grunn av denne ensomheten/isolasjonen. 
Vil ha mer av livet enn dette men klarer det ikke,eller når jeg er mentalt innstilt så klarer jeg enkelte små ting/turer etc men det går ikke videre mer enn det. Dørterskelen er høy når du går inne og gruer deg til å gjøre ting som er blitt uvant. Har mange drømmer men ingen blir noe av. 
Det var ikke slik livet skulle bli. Ting blir vanskelig å gjøre når du ikke gjør de regelmessig. Du føler deg alene i verden når du skulle ønske du hadde partner,venner etc som backet deg/heier på deg. 
Det er bare så vondt å være alene hver j**** dag. 
 

Andre som er i lignende situasjon eller har kommet ut av det og hva gjorde du? Ang vennskap så kan ikke kun en person være pådriver, og når ingen tar kontakt om du ikke gjør det så gidder man ikke. Det skal gå to veier. Folk kan være opptatt med sitt,full forståelse for det,men alle har tid til å kontakte noen å spør de hvordan det går eller foreslå å møtes. 
 

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få varig endring. Har prøvd noen år men det fører ikke til langsiktig forandring. 

Anonymous poster hash: 35938...5dc

Ufattelig vondt at du har det sånn ❤️ 

Forstår det kan være vanskelig å endre. 

Men hva er vondest? Å være alene og ensom, eller er jobben for å komme ut av det? Å fortsette som før vil føre til en langvarig smerte. Å jobbe for å endre på situasjonen er kortvarig iforhold, selv om man ikke får det til de 10 første gangen. 

Du omgir deg også med feil folk. For det finnes mange som har rom for flere relasjoner og bryr seg, og det fortjener du. Når du begynner å finne disse menneskene blir det enklere og enklere. 

Jeg tror det riktige stedet å starte er troen på at du fortjener gode mennesker som bryr seg om deg i livet. Troen på at du er verdt vennskapet. Vite at det ikke er deg det er noe galt med, men de som har vist seg at de ikke bryr seg. 

Anonymous poster hash: d4c29...4a3

[Sebby]

Gjest 35938...5dc skrev (På 14.6.2024 den 11:58 AM):

Takk for råd og tips 👍 Er dessverre ikke ute etter noen «brevvenn»/chattevenn og særlig med folk som er i forhold og snakke med meg på siden,uavhengig vennskap og å hjelpe etc. Helt utelukka. Opplevde dette med en person for endel år siden. Skjer ikke igjen. Verste var at personen fans ikke attraktiv + var i forhold og ville snakke med meg daglig i tillegg for jeg var så hyggelig etc. Nei ellers takk! Fins da grenser🙄😠

Anonymous poster hash: 35938...5dc

Var denne rettet til mitt innlegg forresten, TS? For da har du misforstått meg veldig isåfall  

[Gjest 35938...5dc]

Gjest d4c29...4a3 skrev (5 timer siden):

Ufattelig vondt at du har det sånn ❤️ 

Forstår det kan være vanskelig å endre. 

Men hva er vondest? Å være alene og ensom, eller er jobben for å komme ut av det? Å fortsette som før vil føre til en langvarig smerte. Å jobbe for å endre på situasjonen er kortvarig iforhold, selv om man ikke får det til de 10 første gangen. 

Du omgir deg også med feil folk. For det finnes mange som har rom for flere relasjoner og bryr seg, og det fortjener du. Når du begynner å finne disse menneskene blir det enklere og enklere. 

Jeg tror det riktige stedet å starte er troen på at du fortjener gode mennesker som bryr seg om deg i livet. Troen på at du er verdt vennskapet. Vite at det ikke er deg det er noe galt med, men de som har vist seg at de ikke bryr seg. 

Anonymous poster hash: d4c29...4a3

Takk😊💕

Anonymous poster hash: 35938...5dc

[Gjest d4c29...4a3]

Gjest 35938...5dc skrev (3 timer siden):

Takk😊💕

Anonymous poster hash: 35938...5dc

Håper virkelig det ordner seg for deg ❤️ Aldri gi opp, det finnes masse gode mennesker der ute som trenger akkurat deg.

Ingen hverken trenger eller fortjener å være alene. 

Anonymous poster hash: d4c29...4a3

[Gjest 35938...5dc]

Hører en del på positive affirmasjoner of meditasjon. Det løfter vibrasjonen og leser selvhjelpsbøker men mange av de fokuserer på det samme og snakker om retreat i India og veldig fokus på meditasjon. Er ikke såå opptatt av meditasjon og syns det er litt kjedelig. 
 

Jeg har så mange drømmer og ting jeg har lysr å oppleve men så blir det ofte kun med tanken og det blir jeg gal av. For vil blomstre av nye opplevelser. Som å bli født på ny. 

Anonymous poster hash: 35938...5dc

[Bing123]

22 hours ago, Guest 35938...5dc said:

Hører en del på positive affirmasjoner of meditasjon. Det løfter vibrasjonen og leser selvhjelpsbøker men mange av de fokuserer på det samme og snakker om retreat i India og veldig fokus på meditasjon. Er ikke såå opptatt av meditasjon og syns det er litt kjedelig. 
 

Jeg har så mange drømmer og ting jeg har lysr å oppleve men så blir det ofte kun med tanken og det blir jeg gal av. For vil blomstre av nye opplevelser. Som å bli født på ny. 

Anonymous poster hash: 35938...5dc

Disse begrensningene er noe du pålegger deg selv. Ikke la deg begrense. Ikke la andres valg og oppførsel som du kaller det styre ditt liv.

Små hindringer i veien er det overalt, du kommer deg forbi disse.

Retreats fins i Norge også, btw.

[Dikedis]

On 9.6.2024 at 6:01 PM, Guest 35938...5dc said:

Er alene konstant,gjør alt alene. Ingen som bryr seg utenom familie en og annen gang men de er opptatt med sitt. Det er grusomt å være alene absolutt hele tiden. Det gjør vondt i kroppen å være så ensom. 
Det er ikke sunt å være alene 24/7. Bare såvidt overlever dag for dag. Det du ønsker er at noen ser deg,inkluderer deg,viser omsorg osv. 

Er så lei av denne leiligheten jeg går i dag ut og dag inn.  Tør ikke reise plasser alene og sliter med angst på grunn av denne ensomheten/isolasjonen. 
Vil ha mer av livet enn dette men klarer det ikke,eller når jeg er mentalt innstilt så klarer jeg enkelte små ting/turer etc men det går ikke videre mer enn det. Dørterskelen er høy når du går inne og gruer deg til å gjøre ting som er blitt uvant. Har mange drømmer men ingen blir noe av. 
Det var ikke slik livet skulle bli. Ting blir vanskelig å gjøre når du ikke gjør de regelmessig. Du føler deg alene i verden når du skulle ønske du hadde partner,venner etc som backet deg/heier på deg. 
Det er bare så vondt å være alene hver j**** dag. 
 

Andre som er i lignende situasjon eller har kommet ut av det og hva gjorde du? Ang vennskap så kan ikke kun en person være pådriver, og når ingen tar kontakt om du ikke gjør det så gidder man ikke. Det skal gå to veier. Folk kan være opptatt med sitt,full forståelse for det,men alle har tid til å kontakte noen å spør de hvordan det går eller foreslå å møtes. 
 

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få varig endring. Har prøvd noen år men det fører ikke til langsiktig forandring. 

Anonymous poster hash: 35938...5dc

Hei. Fikk lyst til å skrive noen ord til deg, selv om det er en stund siden du la inn dette innlegget. Du forteller ikke noe særlig om hvem du er, og hva bakgrunnen din er, noe som er forståelig, siden dette er et offentlig forum, men uten flere konkrete opplysninger er det litt vanskelig å komme med gode råd til akkurat deg. Jeg ville imidlertid ha tenkt grundig over følgende:

 

-- Har du noen diagnoser? I så fall, hvilke? Virker det klart at de er riktige, eller bør du vurdere å få en "second opinion"? Det er ikke uvanlig at to leger kommer med to helt forskjellige meninger, og eksempel. Hvis du har angst-følelser, slik noen her antar, så er ikke det nødvendigvis noe sykelig eller alvorlig eller galt, for mild angst, som kommer og går, kan være en helt naturlig konsekvens av livssituasjonen du befinner deg i. Noen mener angst er undertrykt sinne. Det tror jeg det kan være noe i. Angst hevdes også å være et karakteristisk trekk ved vår tid, dvs. den moderne tid, pga. den ofte radikale individualismen, bortfallet av tradisjonell religion og tradisjonelle kilder til fellesskap og mening, fragmenteringen av samfunnet, etc. Søren Kirkegaard har visstnok skrevet en del om det. Men angst kan også forårsakes av visse medikamenter. Avhengighet av visse typer "beroligende" midler, som sovepiller, kan f.eks. resultere i ekstrem angst, hvis man er sensitiv, eller disponert for slike bivirkninger. Slik angst vil gi seg når man overvinner avhengigheten.

 

-- Er du uføretrygdet, eller har du en jobb? Hvis du har en jobb, trives du da i den jobben, eller er den noe du gruer deg til? Kan det la seg gjøre å bytte jobb? Eller å begynne å utdanne seg til noe helt annet, for eksempel? En jobb som føles meningsløs, eller hvor en møter sure mennesker, kan være nok til å ødelegge mye av tilværelsen. Hvis du er uføretrygdet, har du en grei økonomi? Eller lever du i noe nær fattigdom, slik mange uføre dessverre gjør? Er det i så fall noe du kan gjøre for å få en bedre økonomi? Uten en del penger på kontoen å ta av er det veldig vanskelig å ha noe man kan kalle et liv i dagens Norge, siden "alt" er så dyrt, og det stort sett er veldig lite man kan gjøre eller være med på som ikke involverer en eller annen kostnad (det er gratis å gå tur, naturligvis, men vil man gå tur på nye og spennende steder, må man gjerne ha et kjøretøy, og man trenger turtøy, og gode sko, og vil man overnatte, krever det utstyr som koster tusenvis av kroner, osv, osv.)

 

-- Har du vurdert å flytte til et annet land, eller til en annen by? Norge kan være et temmelig vanskelig land å være ensom og alene i. Det har både med den dominerende kulturen og med væremåten til majoriteten av befolkningen å gjøre. Ikke tenk at det er "det samme" alle andre steder, for det er det ikke. Selv om alle land har sine problemer, og ingen land er perfekte, og det finnes mange land hvor ulike forhold er mye verre enn dem vi er vant til her, så er Norge på visse måter et innmari "sært" land. Da tenker jeg spesielt på forholdene utenfor de største byene.

For eksempel er det fullt mulig å flytte inn i og bo i årevis i et nabolag, en gate med hus eller en blokk uten noengang å bli kjent med dem som har de andre husstandene der. De som allerede bor på et gitt sted, gjør stort sett lite eller ingenting for å ønske innflyttere velkommen, og for å bli kjent med dem. Sier man hei, får man kanskje et hei tilbake, men ikke alltid, og naboforholdet blir sjelden til noe mer enn hilsener og korte kommentarer om "vær og vind". Er man riktig "heldig", får man sure naboer som ikke en gang gidder å svare når man hilser. Skal man bli kjent med noen, er det gjerne en selv som må ta initiativ, men da skal man være forsiktig, ellers blir man fort sett på som litt "innpåsliten", eller til og med skrullete. Mange sitter enormt mye inne når de er hjemme, og er sjelden å se utenfor boligen, bortsett fra når robotklipperen trenger service, og sitter man selv ute, slik at man ikke kan unngå å se bort på de andre boligene, trekker naboene for gardinene istedenfor å komme ut og slå av en prat, tydeligvis fordi de er veldig glade i privatlivet sitt.

Blant dem under 30 eller 35, som ikke tilhører et eller annet eksentrisk og klamt kristnent miljø, skjer sosialiseringen med dem utenfor familien og den eksisterende vennekretsen gjerne på helgenes fyllefester, hvor de får ørene blåst ut av ekstremt høy og attpåtil dårlig musikk, og blant dem over 30 eller 35 er sosialiseringen gjerne begrenset til ektefellen/samboeren og barna, hvis de har barn, samt til eksisterende venner fra tidligere.

På de britiske øyer er det gjerne en koselig og flittig besøkt pub på annethvert gatehjørne og i selv den minste lille by -- slik var det ihvertfall der for noen år siden -- her i Norge finner man i beste fall et halvt nedlagt bedehus eller en pizzasjappe uten ordentlige sitteplasser.

Noe av dette går tilbake til den tiden da den alvorlige, surmulende protestantiske pietismen senket seg over landet, og skulle ha slutt på alt av humor og musikk og moro, for noen hundre år siden, og noe har nok med den norske "folkesjela" å gjøre, hvis man kan snakke om noe slikt i vår tid, hvor en økende del av befolkningen består av folk fra helt andre steder i verden. Klimaet, og den lange vinteren, spiller nok også inn.

Mange nyere norske småbyer og tettsteder er utrolig kaotiske, estetisk frastøtende og "døde" steder, i en slik grad at man får vondt i hodet bare av å kjøre igjennom dem. Naturen omkring dem er ofte flott, og ikke sjelden helt fantastisk, men de bygde miljøene, som arkitekter kaller det, er ofte helt utrolig talentløst anlagt, og består ofte av merkelige ansamlinger av nye og eldre bygg, som stilmessig overhodet ikke passer sammen. Parker og alleer er få, hvis de i det hele tatt finnes, og naturlige samlingsplasser og møtesteder, a la de italienske piazza-ene, er ofte ikke eksisterende -- de ble "uteglemt" da arkitektene tegnet sine tegninger. Slik sett ligner mye av Norge egentlig mer på USA enn på det Europa vi finner nedover på "kontinentet" -- enkelte fine, gamle bykjerner, fra en annen tid, men utover det stort sett bare mil etter mil med "urban sprawl", dvs. elendig planlagte og arkitektonisk uinteressante eller grufulle "bydeler", bestående av bokser med kjede-butikker og kjøpesentre, blandet opp med salgssteder for fast food og klissete pizza, og hvor det som vekker mest visuell oppsikt er bensinstasjonene og de glorete butikkskiltene.

Ja, jeg karikerer litt, men som en som har sett det meste av Norge, via mange lange bilturer, og også en god del av ulike andre land, vet jeg hva jeg snakker om.

Kjernene i de større byene, samt de av "sørlandsbyene" som har klart å bevare noe av sitt særpreg, er selvfølgelig unntak fra dette, men det er langt ifra alle som har mulighet til å flytte til en sørlandsby, eller som har sånne penger som helgebesøk i storbyene krever.

På toppen av det hele finner man ikke sjelden en kultur for baksnakking og sladder. Hvis du skiller deg litt ut, på en ikke-konvensjonell måte, eller ikke godtar "janteloven", eller trår bittelitt feil i livet, eller gjør noe som ikke er helt "innenfor", som å våge å skrive et leserinnlegg om visse utviklingstrekk det ikke er "tillatt" å legge merke til, eller har en "usynlig" sykdom som gjør at du må leve på en måte som folk flest ikke forstår grunnen til, så er det utrolig hvor fort "hele" bygda eller "trangvika" har hørt om deg, og vet "alt" om deg, og baksnakker deg, fordi de har fått høre en eller annen påstand eller et eller annet rykte, som de sluker rått og ukritisk, som de utrolig godtroende folka som mange nordmenn dessverre er.

Som en som har hatt kronisk syke familiemedlemmer og venner, og som har jobbet mye som blant annet støttekontakt for "sosiale tilfeller" (som ofte kan være fine mennesker hvis man blir kjent med dem, fordi de har lidd en del, og har litt ydmykhet), vet jeg hva jeg snakker om også når det gjelder dette

Hvis du har en uføretrygd, hadde jeg tenkt alvorlig på å flytte til et annet land, enten her i Europa, eller et annet sted i verden, både for å oppleve en helt annen kultur, og for å få noen nye inntrykk og impulser, noe som kan virke mer stimulerende og oppmuntrende enn du nå er i stand til å forestille deg! Tenk på en by i søndre del av Øst-Europa, eller ved Middelhavet, for eksempel, hvor det kan være mulig å leve godt for betydelig mindre enn her i Norge, og hvor kulturen kan være mye åpnere og varmere og mer oppkvikkende.

Ikke tenk at du er "gammel", eller at noe er for sent. 40 år er ingen alder i vår tid -- det avgjørende er din biologiske og din mentale/psykologiske alder, ikke antallet dager som er gått siden du ble født. Hvis du har en grei helse, eller i hvert fall en tilstand som du kan leve greit med, så lenge du kan finne en slags balanse, så er det fortsatt fullt mulig å finne en fin, yngre dame (eller en kjekk mann), få et par barn eller tre, og/eller lære et nytt yrke, og/eller utvikle et talent du har, og/eller finne en eller annen ny hobby eller ny interesse du kan brenne for.

Det siste vil kunne gjøre en enormt stor forskjell, for hvis du kan klare å identifisere og utvikle en lidenskap for et eller annet felt eller gjøremål, vil du aldri sitte og kjenne på ensomhet igjen, for da vil timene og dagene bare rase av gårde mens du holder på med det du elsker, og en vanlig dag vil føles altfor kort, selv når du bare sitter hjemme i stua eller på verkstedet!

Send gjerne en pm hvis du har noe mer konkret du ønsker å snakke om.

 

 

 

[Gjest 35938...5dc]

Dikedis skrev (4 timer siden):

Hei. Fikk lyst til å skrive noen ord til deg, selv om det er en stund siden du la inn dette innlegget. Du forteller ikke noe særlig om hvem du er, og hva bakgrunnen din er, noe som er forståelig, siden dette er et offentlig forum, men uten flere konkrete opplysninger er det litt vanskelig å komme med gode råd til akkurat deg. Jeg ville imidlertid ha tenkt grundig over følgende:

 

-- Har du noen diagnoser? I så fall, hvilke? Virker det klart at de er riktige, eller bør du vurdere å få en "second opinion"? Det er ikke uvanlig at to leger kommer med to helt forskjellige meninger, og eksempel. Hvis du har angst-følelser, slik noen her antar, så er ikke det nødvendigvis noe sykelig eller alvorlig eller galt, for mild angst, som kommer og går, kan være en helt naturlig konsekvens av livssituasjonen du befinner deg i. Noen mener angst er undertrykt sinne. Det tror jeg det kan være noe i. Angst hevdes også å være et karakteristisk trekk ved vår tid, dvs. den moderne tid, pga. den ofte radikale individualismen, bortfallet av tradisjonell religion og tradisjonelle kilder til fellesskap og mening, fragmenteringen av samfunnet, etc. Søren Kirkegaard har visstnok skrevet en del om det. Men angst kan også forårsakes av visse medikamenter. Avhengighet av visse typer "beroligende" midler, som sovepiller, kan f.eks. resultere i ekstrem angst, hvis man er sensitiv, eller disponert for slike bivirkninger. Slik angst vil gi seg når man overvinner avhengigheten.

 

-- Er du uføretrygdet, eller har du en jobb? Hvis du har en jobb, trives du da i den jobben, eller er den noe du gruer deg til? Kan det la seg gjøre å bytte jobb? Eller å begynne å utdanne seg til noe helt annet, for eksempel? En jobb som føles meningsløs, eller hvor en møter sure mennesker, kan være nok til å ødelegge mye av tilværelsen. Hvis du er uføretrygdet, har du en grei økonomi? Eller lever du i noe nær fattigdom, slik mange uføre dessverre gjør? Er det i så fall noe du kan gjøre for å få en bedre økonomi? Uten en del penger på kontoen å ta av er det veldig vanskelig å ha noe man kan kalle et liv i dagens Norge, siden "alt" er så dyrt, og det stort sett er veldig lite man kan gjøre eller være med på som ikke involverer en eller annen kostnad (det er gratis å gå tur, naturligvis, men vil man gå tur på nye og spennende steder, må man gjerne ha et kjøretøy, og man trenger turtøy, og gode sko, og vil man overnatte, krever det utstyr som koster tusenvis av kroner, osv, osv.)

 

-- Har du vurdert å flytte til et annet land, eller til en annen by? Norge kan være et temmelig vanskelig land å være ensom og alene i. Det har både med den dominerende kulturen og med væremåten til majoriteten av befolkningen å gjøre. Ikke tenk at det er "det samme" alle andre steder, for det er det ikke. Selv om alle land har sine problemer, og ingen land er perfekte, og det finnes mange land hvor ulike forhold er mye verre enn dem vi er vant til her, så er Norge på visse måter et innmari "sært" land. Da tenker jeg spesielt på forholdene utenfor de største byene.

For eksempel er det fullt mulig å flytte inn i og bo i årevis i et nabolag, en gate med hus eller en blokk uten noengang å bli kjent med dem som har de andre husstandene der. De som allerede bor på et gitt sted, gjør stort sett lite eller ingenting for å ønske innflyttere velkommen, og for å bli kjent med dem. Sier man hei, får man kanskje et hei tilbake, men ikke alltid, og naboforholdet blir sjelden til noe mer enn hilsener og korte kommentarer om "vær og vind". Er man riktig "heldig", får man sure naboer som ikke en gang gidder å svare når man hilser. Skal man bli kjent med noen, er det gjerne en selv som må ta initiativ, men da skal man være forsiktig, ellers blir man fort sett på som litt "innpåsliten", eller til og med skrullete. Mange sitter enormt mye inne når de er hjemme, og er sjelden å se utenfor boligen, bortsett fra når robotklipperen trenger service, og sitter man selv ute, slik at man ikke kan unngå å se bort på de andre boligene, trekker naboene for gardinene istedenfor å komme ut og slå av en prat, tydeligvis fordi de er veldig glade i privatlivet sitt.

Blant dem under 30 eller 35, som ikke tilhører et eller annet eksentrisk og klamt kristnent miljø, skjer sosialiseringen med dem utenfor familien og den eksisterende vennekretsen gjerne på helgenes fyllefester, hvor de får ørene blåst ut av ekstremt høy og attpåtil dårlig musikk, og blant dem over 30 eller 35 er sosialiseringen gjerne begrenset til ektefellen/samboeren og barna, hvis de har barn, samt til eksisterende venner fra tidligere.

På de britiske øyer er det gjerne en koselig og flittig besøkt pub på annethvert gatehjørne og i selv den minste lille by -- slik var det ihvertfall der for noen år siden -- her i Norge finner man i beste fall et halvt nedlagt bedehus eller en pizzasjappe uten ordentlige sitteplasser.

Noe av dette går tilbake til den tiden da den alvorlige, surmulende protestantiske pietismen senket seg over landet, og skulle ha slutt på alt av humor og musikk og moro, for noen hundre år siden, og noe har nok med den norske "folkesjela" å gjøre, hvis man kan snakke om noe slikt i vår tid, hvor en økende del av befolkningen består av folk fra helt andre steder i verden. Klimaet, og den lange vinteren, spiller nok også inn.

Mange nyere norske småbyer og tettsteder er utrolig kaotiske, estetisk frastøtende og "døde" steder, i en slik grad at man får vondt i hodet bare av å kjøre igjennom dem. Naturen omkring dem er ofte flott, og ikke sjelden helt fantastisk, men de bygde miljøene, som arkitekter kaller det, er ofte helt utrolig talentløst anlagt, og består ofte av merkelige ansamlinger av nye og eldre bygg, som stilmessig overhodet ikke passer sammen. Parker og alleer er få, hvis de i det hele tatt finnes, og naturlige samlingsplasser og møtesteder, a la de italienske piazza-ene, er ofte ikke eksisterende -- de ble "uteglemt" da arkitektene tegnet sine tegninger. Slik sett ligner mye av Norge egentlig mer på USA enn på det Europa vi finner nedover på "kontinentet" -- enkelte fine, gamle bykjerner, fra en annen tid, men utover det stort sett bare mil etter mil med "urban sprawl", dvs. elendig planlagte og arkitektonisk uinteressante eller grufulle "bydeler", bestående av bokser med kjede-butikker og kjøpesentre, blandet opp med salgssteder for fast food og klissete pizza, og hvor det som vekker mest visuell oppsikt er bensinstasjonene og de glorete butikkskiltene.

Ja, jeg karikerer litt, men som en som har sett det meste av Norge, via mange lange bilturer, og også en god del av ulike andre land, vet jeg hva jeg snakker om.

Kjernene i de større byene, samt de av "sørlandsbyene" som har klart å bevare noe av sitt særpreg, er selvfølgelig unntak fra dette, men det er langt ifra alle som har mulighet til å flytte til en sørlandsby, eller som har sånne penger som helgebesøk i storbyene krever.

På toppen av det hele finner man ikke sjelden en kultur for baksnakking og sladder. Hvis du skiller deg litt ut, på en ikke-konvensjonell måte, eller ikke godtar "janteloven", eller trår bittelitt feil i livet, eller gjør noe som ikke er helt "innenfor", som å våge å skrive et leserinnlegg om visse utviklingstrekk det ikke er "tillatt" å legge merke til, eller har en "usynlig" sykdom som gjør at du må leve på en måte som folk flest ikke forstår grunnen til, så er det utrolig hvor fort "hele" bygda eller "trangvika" har hørt om deg, og vet "alt" om deg, og baksnakker deg, fordi de har fått høre en eller annen påstand eller et eller annet rykte, som de sluker rått og ukritisk, som de utrolig godtroende folka som mange nordmenn dessverre er.

Som en som har hatt kronisk syke familiemedlemmer og venner, og som har jobbet mye som blant annet støttekontakt for "sosiale tilfeller" (som ofte kan være fine mennesker hvis man blir kjent med dem, fordi de har lidd en del, og har litt ydmykhet), vet jeg hva jeg snakker om også når det gjelder dette

Hvis du har en uføretrygd, hadde jeg tenkt alvorlig på å flytte til et annet land, enten her i Europa, eller et annet sted i verden, både for å oppleve en helt annen kultur, og for å få noen nye inntrykk og impulser, noe som kan virke mer stimulerende og oppmuntrende enn du nå er i stand til å forestille deg! Tenk på en by i søndre del av Øst-Europa, eller ved Middelhavet, for eksempel, hvor det kan være mulig å leve godt for betydelig mindre enn her i Norge, og hvor kulturen kan være mye åpnere og varmere og mer oppkvikkende.

Ikke tenk at du er "gammel", eller at noe er for sent. 40 år er ingen alder i vår tid -- det avgjørende er din biologiske og din mentale/psykologiske alder, ikke antallet dager som er gått siden du ble født. Hvis du har en grei helse, eller i hvert fall en tilstand som du kan leve greit med, så lenge du kan finne en slags balanse, så er det fortsatt fullt mulig å finne en fin, yngre dame (eller en kjekk mann), få et par barn eller tre, og/eller lære et nytt yrke, og/eller utvikle et talent du har, og/eller finne en eller annen ny hobby eller ny interesse du kan brenne for.

Det siste vil kunne gjøre en enormt stor forskjell, for hvis du kan klare å identifisere og utvikle en lidenskap for et eller annet felt eller gjøremål, vil du aldri sitte og kjenne på ensomhet igjen, for da vil timene og dagene bare rase av gårde mens du holder på med det du elsker, og en vanlig dag vil føles altfor kort, selv når du bare sitter hjemme i stua eller på verkstedet!

Send gjerne en pm hvis du har noe mer konkret du ønsker å snakke om.

 

 

 

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare i tråden min. Settes stor pris på😊💕

Mener ikke dette frekt bare lurer på om man trenger å ha flere diagnoser fordi om man har vært ensom/isolert? Jeg har hatt sosial angst av og på en del år. Har aldri blitt diagnostisert men har lest enormt om det så veit jeg har endel av symptomene av og til. Ikke rart heller å utvikle slike symptom når man går «innestengt» over år. Jeg går som nevnt på turer eller sykler fra tid til annen men ønsker mer enn dette. Og jeg er ekstremt lei av plassen jeg bor på og ønsket ikke hit i utgangspunktet. Det er hvor jeg har vokst opp men litt ufrivillig måtte jeg flytte hit for tre år siden da der jeg bodde skulle bli pusset opp og bli brukt av utleier selv og jeg skulle kjøpe en leilighet. Hadde lyst å fortsette å bo på plassen jeg bodde de fire årene før det men der var ingen leilighet innen det budsjettet jeg hadde så da ble det uheldigvis her. Jeg trives overhodet ikke og har nødt å gjøre noe med det. Har forsøkt å finne leilighet i en annen liten by men har ikke vært lett å få napp. Masse folk som prøver å få tak i leilighet der også. Mine foreldre(selv om jeg er godt voksen)prøver av og til å sette kjepper i hjulene mine og snakke ned det jeg ønsket derfor prøver jeg å ordne dette på egenhånd uten deres innblanding. De har hjulpet meg med andre flytting tidligere og jeg vil ikke være avhengig av de denne gangen. De vil kontrollere og det får de bare ikke.

 

Jeg tar forresten ingen medikamenter fast. Jeg tar Vival 5mg en sjelden gang om angsten er ekstra sterk og den stopper meg fra ting. Nå har jeg ikke tatt på en måned  og tok bare en halv da for å klare noe,og før det var det en gang i mai og før det februar eller mars. Så overhodet ikke avhengig av noen. Sovemedisin har jeg aldri tatt selvom jeg sliter med søvn til tider. Det gjør vel svært mange fra tid til annen. Jeg har ikke lyst å gå fast på medisin men er positiv til å ta det en gang i blant ved behov. 
Jeg er ikke uføretrygdet men er dessverre i NAV-systemet. Jeg har også en hobby/liten business. Liker å sysle med den nå og da😊

 

Har telt og hengekøye. Sov i hengekøye for første gang i juni og det blir nok flere ganger. Liker også å sove i telt men dessverre så blir det ikke til at jeg «tør» reise langt å sette det opp så det har blitt satt opp i nærheten av her jeg bor siste to-tre årene. Alt som gir litt forandring til det vante glør godt skulle bare ha kommet meg mer rundt om og til andre stedet. Jeg føler meg litt uselvstendig å gjøre ting alene. Har ikke vært i utlandet/syden på over 16 år. Veldig kjedelig for har veldig lyst. 
Tror ikke jeg er selvstendig nok til å flytte til utlandet alene.  
Selv om jeg har passert 40 så ønsker jeg inderlig et bilogisk barn. Veit det er sent men er mange som får første og andre nå for tiden i 40-årene. Jeg burde få sjekket eggkvalitet etc 🙈

 

Igjen takk for ditt hyggelige innlegg😊

Anonymous poster hash: 35938...5dc

[Gjest 35938...5dc]

Det er bare så vondt å være alene 24/7. Kroppen har lyst å leve og ikke bare eksistere…Det gjør så vondt i kroppen å bare være rundt seg selv. 

Anonymous poster hash: 35938...5dc

[Gjest 35938...5dc]

Aldri unntak. Familie som har null forståelse og blir sure fordi man klager på at en er alene og ensom komstskt. De er konstant på tur,konstant rundt folk. Er nesten aldri alene. Dette er såå vondt uke ut,helg ut,måned ut og år ut og inn. Prøver å få tak u leilighet i en annen liten by men umulig å få tak i til prisen jeg kan betale. Max 7000 inkl strøm og internett. Har lagt ut annonser. Fikk et svar for en stund siden men det var langt fra sentrum av byen og dyrere. Hva skal man gjøre? Blir sprø av dette.

Nå har jeg litt kontakt med motsatt kjønn så skal muligens på en date snart. Vet ikke om han fra samme plass som meg er helt rett og han er bror til ei bekjent av felles venninne men skader uansett ikke med en date. Øve seg litt etc siden det er en stund siden sist. 

Anonymous poster hash: 35938...5dc

[Gjest 35938...5dc]

.

Anonymous poster hash: 35938...5dc

[Letterboxd]

Jeg slet med utrolig angst i mange år. Gikk til psykolog som ba meg rangere angst nivåer på forskjellige ting. Jeg ga en 9 ut av 10 for å gå på kino. Brukte også å være redd for å ta buss eller tog.

Ble så utrolig lei av å ha det sånn. Har gradvis tvunget meg selv til å gjøre ting jeg ikke vil. F.eks bruke en app som "Venn", der man finner venner. Gå turer ute. Går på gymmen. Fokuserer på at mesteparten av folk ikke tenker på meg i hele tatt (altså på en positiv måte, slik at det er mindre angst).

Fokuserer på å gjøre "motsatt" for å kjempe mot angsten. Gjør noen ganger ting jeg ikke vil og tenker på det som trening til det blir normalt

Jeg ble diagnosert med schizoid en gang, men tror ikke det stemmer for deg. Schizoid er mer at man ikke har en trang til å sosialisere

Endret 28. juli av Letterboxd

[Dikedis]

On 11.7.2024 at 9:53 PM, Guest 35938...5dc said:

Det er bare så vondt å være alene 24/7. Kroppen har lyst å leve og ikke bare eksistere…Det gjør så vondt i kroppen å bare være rundt seg selv. 

Anonymous poster hash: 35938...5dc

Hei igjen. Det er leit å lese at du har det så vondt -- og så midt på sommeren, som burde være en tid hvor en er ute og koser seg, og gleder seg over livet. Men, det er jo også slik at ferier og høytider og andre spesielle perioder kan føles enda verre enn resten av året for de som er ensomme og/eller nedstemte, siden de kan få en følelse av at "alle andre" er av gårde og har det moro (en følelse som gjerne ikke har noen særlig rot i virkeligheten, siden det i realiteten er et mindretall som reiser av gårde på flotte ferier, og siden mange av dem som feirer jul med familien synes det er mer slitsomt og stressende enn hyggelig, for eksempel. På samme måte kan strålende sol og grønne enger oppleves som mer smertefullt enn vinter og mørke, på grunn av den følelsesmessige spenningen som oppstår når en på den ene siden lengter etter å komme ut og nyte det, men samtidig ikke tør eller orker å dra ut, fordi en er syk, eller ikke har noen å dra ut sammen med ... Jeg sier ikke at noe av dette gjelder deg -- jeg bare tenker litt høyt her.

Når det gjelder spørsmålet om eventuelle diagnoser, så var det bare et spørsmål, og ikke noe mer. Det var overhodet ikke min intensjon å indikere at ensomhet ofte eller alltid skyldes en diagnose, for slik er det selvfølgelig ikke. Det kan være alle slags årsaker til at livet ikke er eller blir som en ønsker, eller som en hadde tenkt. Men i og med at du åpenbart har det veldig vondt, i hvert fall i perioder, og at du ikke har fortalt noe særlig om bakgrunnen din og helsetilstanden din i innleggene dine, så er det et av flere spørsmål som kan være naturlig å stille, med tanke på å komme til bunns i hva som egentlig er kjernen i problemet her, dvs. hva som er roten til at livssituasjonen din er som den er.

Det er godt å høre at du ikke går fast på noen medikamenter, og spesielt ikke noen "psyko-aktive" medikamenter, for det synes klart at sistnevnte noen ganger skader mer enn de gagner. De kan for eksempel føre til hukommelsestap, eller til demens-lignende symptomer, eller til selvmordstanker, eller til mental ustabilitet, eller, som jeg påpekte over, da skrev om avhengighet av sovepiller, til ekstrem angst. Så piller som det skal en være veldig forsiktig med, og det gjelder uansett hva legen sier, for at er ikke alltid legen vet nok om hva de kan medføre av bivirkninger, eller vil opplyse om hva de kan medføre, eller tenker seg skikkelig om, og noen mennesker er mer utsatt for bivirkninger enn andre, og hvem som er det, kan være umulig å vite på forhånd. Jeg skriver bare dette som en generell advarsel, og jeg vet litt om hva jeg snakker om her.

Dette med sosial angst som et utbredt fenomen tror jeg kanskje er en smule overdrevet. Før var det ikke uvanlig, spesielt blant barn og unge, å være noe man kalte sjenert. Det var vel særlig forbundet med unge damer, og det var ikke ansett som noe sykelig, men snarere som noe positivt og sjarmerende (sett i forhold til den andre ytterligheten), og som noe som gjerne gikk seg til etterhvert, utover i livet. Her hadde nok kulturen en betydelig innflytelse, både på fenomenet og på hvordan det ble betraktet. Men vi vet jo også at det er mange menn der ute som sliter med det å skulle framstå som selvsikre, og med å sjekke opp damer, for eksempel. Dette siste synes å være noe som er blitt mer utbredt i senere år, og som man kan finne enormt med materiale om på nettet. Men er det en sykelig form for angst? Er det ikke heller en blanding av kjærlighetskvaler, som har vært et tema i litteraturen i tusenvis av år, blandet med effekten av den kulturen vi er omgitt av, som synes å ha ført til at jenter generelt er blitt mer selvhevdende og frampå, mens gutter generelt er blitt mer forsiktige og usikre? Jeg tror en skal være veldig, veldig varsom med å sykeliggjøre ulike vanskeligheter knyttet til livet og det å være menneske, og med å prøve å behandle slike med masseproduserte medikamenter, noe du selv indikerer at du er enig i ved det du sier om søvnproblemer, og det er også et faktum at de farmasøytiske gigantene tjener enorme summer på slik sykeliggjøring. Istedenfor bare å skrive ut resepter, burde man gå inn i de underliggende årsakene, med tanke på å gjøre noe med dem, og ikke bare behandle symptomene.

Hvis en trenger hjelp til å roe ned og slappe av og få en god natts søvn, noe som vel gjelder de fleste i perioder, bør en holde seg til kosttilskudd og naturmidler. Det er for eksempel et faktum at mange har et underskudd på noe så grunnleggende og viktig som magnesium. Så hvorfor ikke begynne å ta en tablett magnesium eller to (av god kvalitet) på kvelden? Det vil ha en svak avslappende effekt, vil kunne lindre hodepine, og vil kunne gi en betydelig bedre natt. B-vitaminer er også viktig, og sliter en med manglende energi, kan høye doser C-vitamin (av typen som ble solgt på XXL inntil i fjor, for eksempel) gi en piff. Når det gjelder urter, er humle kjent for å ha en god, beroligende effekt. Det er en av grunnene til at øl gjerne inneholder litt humle. Så ta gjerne en øl, helst en med et høyt innhold av humle, og helst uten alkohol, før leggetid. For litt mer krevende uro- og søvnproblemer kan valerina officinalis, som her i Norge vokser vilt i store mengder i mange veikanter utover sommeren, og som er kjent som legevendelrot (fordi den ble brukt i folkemedisinen), anbefales. Det er et ekstrakt av roten som selges på apotekene, under navn som Valerina. Noen sverger også til noe som kalles Nidra, som er en blanding av ashwagandha og safran, og som man kan finne på nettsiden til Kinsarvik.

Du nevner at du "dessverre" er i NAV-systemet. Det er en situasjon som kan drive de sterkeste til vanvidd, hvis man er litt uheldig med hvem man kommer ut for. Så hvorfor er du i det systemet, hvis du ikke har noen diagnoser? Er det noen utsikter til å komme ut av det, og til å kunne klare seg på egenhånd? Det framgår av det du forteller at økonomien din er heller dårlig. Er det noen muligheter for å komme ut i en (bedre lønnet) jobb, eller, hvis ikke, for å få en uføretrygd? Hvis du får en trygd, slipper du i hvert fall å ha noe mer med det statlige byråkratiet å gjøre, og du får også frihet til å flytte dit du måtte ønske, istedenfor å måtte være tilgjengelig for NAV hele tiden. 

Jeg tror du er litt for pessimistisk når det gjelder det med selvstendighet. Bare det å våkne til sol og sommer bortimot hver dag, og å kunne ta frokosten ute på terrassen det meste av året, istedenfor å slite seg igjennom den lange og mørke og slapsete vinteren som vi har i mye av Norge, kan ha en enorm effekt på psyken -- og så er det slett ikke umulig at du vil møte en masse hyggelige og positive og gjestfrie mennesker, som vil hjelpe deg igjennom startfasen. I og med at du ikke har noe godt forhold til familien din -- noe som kan være en stor belastning i seg selv -- tror jeg det å bosette seg i et annet land kan være en veldig god ide. Da vil du få en avstand til det hele som du ikke kan få her. Hvis du må bli værende her, kan et annet fylke være en god ide.

Du sier ikke noe om hvor i landet du befinner deg, men å skulle finne noe å leie for ca. kr. 7.000 inkludert strøm og nett vil nok bli innmari vanskelig, i hvert fall i byer og forsteder i Sør-Norge. Hvis du skal finne noe trivelig til den prisen, må du nok enten langt ut på landet, men da må du ha bil, ellers vil det også bli fryktelig ensomt og rart, eller til en av de mindre byene som fortsatt ligger litt utenfor allfarvei, dvs. langt fra storbyene og motorveiene. Agder, minus Kristiansand-området, kan være verdt å se nærmere på, eller Skudeneshavn på Karmøy i Rogaland (en trivelig liten by som ble en bakevje da ferja sluttet å gå dit), eller kanskje Ålesund-området. Det er ikke alt som legges ut på Finn, så et tips kan være å ta en tur dit du vil bo, og prøve å finne ut om det er noen gamle eksentrikere eller bestemødre som leier ut noe bra for en latterlig lav pris ...

Hvis du befinner deg på søndre del av Vestlandet, eller i nærheten av det området, må du gjerne ta kontakt for en prat. Det høres ut som du liker friluftsliv, og det er mye lettere å overvinne "dørstokkmila" når man har gjort en avtale om å dra ut sammen med noen. 

 

 

 

 

 

Endret 4. august av Dikedis

[Gjest 35938...5dc]

Dikedis skrev (11 timer siden):

Hei igjen. Det er leit å lese at du har det så vondt -- og så midt på sommeren, som burde være en tid hvor en er ute og koser seg, og gleder seg over livet. Men, det er jo også slik at ferier og høytider og andre spesielle perioder kan føles enda verre enn resten av året for de som er ensomme og/eller nedstemte, siden de kan få en følelse av at "alle andre" er av gårde og har det moro (en følelse som gjerne ikke har noen særlig rot i virkeligheten, siden det i realiteten er et mindretall som reiser av gårde på flotte ferier, og siden mange av dem som feirer jul med familien synes det er mer slitsomt og stressende enn hyggelig, for eksempel. På samme måte kan strålende sol og grønne enger oppleves som mer smertefullt enn vinter og mørke, på grunn av den følelsesmessige spenningen som oppstår når en på den ene siden lengter etter å komme ut og nyte det, men samtidig ikke tør eller orker å dra ut, fordi en er syk, eller ikke har noen å dra ut sammen med ... Jeg sier ikke at noe av dette gjelder deg -- jeg bare tenker litt høyt her.

Når det gjelder spørsmålet om eventuelle diagnoser, så var det bare et spørsmål, og ikke noe mer. Det var overhodet ikke min intensjon å indikere at ensomhet ofte eller alltid skyldes en diagnose, for slik er det selvfølgelig ikke. Det kan være alle slags årsaker til at livet ikke er eller blir som en ønsker, eller som en hadde tenkt. Men i og med at du åpenbart har det veldig vondt, i hvert fall i perioder, og at du ikke har fortalt noe særlig om bakgrunnen din og helsetilstanden din i innleggene dine, så er det et av flere spørsmål som kan være naturlig å stille, med tanke på å komme til bunns i hva som egentlig er kjernen i problemet her, dvs. hva som er roten til at livssituasjonen din er som den er.

Det er godt å høre at du ikke går fast på noen medikamenter, og spesielt ikke noen "psyko-aktive" medikamenter, for det synes klart at sistnevnte noen ganger skader mer enn de gagner. De kan for eksempel føre til hukommelsestap, eller til demens-lignende symptomer, eller til selvmordstanker, eller til mental ustabilitet, eller, som jeg påpekte over, da skrev om avhengighet av sovepiller, til ekstrem angst. Så piller som det skal en være veldig forsiktig med, og det gjelder uansett hva legen sier, for at er ikke alltid legen vet nok om hva de kan medføre av bivirkninger, eller vil opplyse om hva de kan medføre, eller tenker seg skikkelig om, og noen mennesker er mer utsatt for bivirkninger enn andre, og hvem som er det, kan være umulig å vite på forhånd. Jeg skriver bare dette som en generell advarsel, og jeg vet litt om hva jeg snakker om her.

Dette med sosial angst som et utbredt fenomen tror jeg kanskje er en smule overdrevet. Før var det ikke uvanlig, spesielt blant barn og unge, å være noe man kalte sjenert. Det var vel særlig forbundet med unge damer, og det var ikke ansett som noe sykelig, men snarere som noe positivt og sjarmerende (sett i forhold til den andre ytterligheten), og som noe som gjerne gikk seg til etterhvert, utover i livet. Her hadde nok kulturen en betydelig innflytelse, både på fenomenet og på hvordan det ble betraktet. Men vi vet jo også at det er mange menn der ute som sliter med det å skulle framstå som selvsikre, og med å sjekke opp damer, for eksempel. Dette siste synes å være noe som er blitt mer utbredt i senere år, og som man kan finne enormt med materiale om på nettet. Men er det en sykelig form for angst? Er det ikke heller en blanding av kjærlighetskvaler, som har vært et tema i litteraturen i tusenvis av år, blandet med effekten av den kulturen vi er omgitt av, som synes å ha ført til at jenter generelt er blitt mer selvhevdende og frampå, mens gutter generelt er blitt mer forsiktige og usikre? Jeg tror en skal være veldig, veldig varsom med å sykeliggjøre ulike vanskeligheter knyttet til livet og det å være menneske, og med å prøve å behandle slike med masseproduserte medikamenter, noe du selv indikerer at du er enig i ved det du sier om søvnproblemer, og det er også et faktum at de farmasøytiske gigantene tjener enorme summer på slik sykeliggjøring. Istedenfor bare å skrive ut resepter, burde man gå inn i de underliggende årsakene, med tanke på å gjøre noe med dem, og ikke bare behandle symptomene.

Hvis en trenger hjelp til å roe ned og slappe av og få en god natts søvn, noe som vel gjelder de fleste i perioder, bør en holde seg til kosttilskudd og naturmidler. Det er for eksempel et faktum at mange har et underskudd på noe så grunnleggende og viktig som magnesium. Så hvorfor ikke begynne å ta en tablett magnesium eller to (av god kvalitet) på kvelden? Det vil ha en svak avslappende effekt, vil kunne lindre hodepine, og vil kunne gi en betydelig bedre natt. B-vitaminer er også viktig, og sliter en med manglende energi, kan høye doser C-vitamin (av typen som ble solgt på XXL inntil i fjor, for eksempel) gi en piff. Når det gjelder urter, er humle kjent for å ha en god, beroligende effekt. Det er en av grunnene til at øl gjerne inneholder litt humle. Så ta gjerne en øl, helst en med et høyt innhold av humle, og helst uten alkohol, før leggetid. For litt mer krevende uro- og søvnproblemer kan valerina officinalis, som her i Norge vokser vilt i store mengder i mange veikanter utover sommeren, og som er kjent som legevendelrot (fordi den ble brukt i folkemedisinen), anbefales. Det er et ekstrakt av roten som selges på apotekene, under navn som Valerina. Noen sverger også til noe som kalles Nidra, som er en blanding av ashwagandha og safran, og som man kan finne på nettsiden til Kinsarvik.

Du nevner at du "dessverre" er i NAV-systemet. Det er en situasjon som kan drive de sterkeste til vanvidd, hvis man er litt uheldig med hvem man kommer ut for. Så hvorfor er du i det systemet, hvis du ikke har noen diagnoser? Er det noen utsikter til å komme ut av det, og til å kunne klare seg på egenhånd? Det framgår av det du forteller at økonomien din er heller dårlig. Er det noen muligheter for å komme ut i en (bedre lønnet) jobb, eller, hvis ikke, for å få en uføretrygd? Hvis du får en trygd, slipper du i hvert fall å ha noe mer med det statlige byråkratiet å gjøre, og du får også frihet til å flytte dit du måtte ønske, istedenfor å måtte være tilgjengelig for NAV hele tiden. 

Jeg tror du er litt for pessimistisk når det gjelder det med selvstendighet. Bare det å våkne til sol og sommer bortimot hver dag, og å kunne ta frokosten ute på terrassen det meste av året, istedenfor å slite seg igjennom den lange og mørke og slapsete vinteren som vi har i mye av Norge, kan ha en enorm effekt på psyken -- og så er det slett ikke umulig at du vil møte en masse hyggelige og positive og gjestfrie mennesker, som vil hjelpe deg igjennom startfasen. I og med at du ikke har noe godt forhold til familien din -- noe som kan være en stor belastning i seg selv -- tror jeg det å bosette seg i et annet land kan være en veldig god ide. Da vil du få en avstand til det hele som du ikke kan få her. Hvis du må bli værende her, kan et annet fylke være en god ide.

Du sier ikke noe om hvor i landet du befinner deg, men å skulle finne noe å leie for ca. kr. 7.000 inkludert strøm og nett vil nok bli innmari vanskelig, i hvert fall i byer og forsteder i Sør-Norge. Hvis du skal finne noe trivelig til den prisen, må du nok enten langt ut på landet, men da må du ha bil, ellers vil det også bli fryktelig ensomt og rart, eller til en av de mindre byene som fortsatt ligger litt utenfor allfarvei, dvs. langt fra storbyene og motorveiene. Agder, minus Kristiansand-området, kan være verdt å se nærmere på, eller Skudeneshavn på Karmøy i Rogaland (en trivelig liten by som ble en bakevje da ferja sluttet å gå dit), eller kanskje Ålesund-området. Det er ikke alt som legges ut på Finn, så et tips kan være å ta en tur dit du vil bo, og prøve å finne ut om det er noen gamle eksentrikere eller bestemødre som leier ut noe bra for en latterlig lav pris ...

Hvis du befinner deg på søndre del av Vestlandet, eller i nærheten av det området, må du gjerne ta kontakt for en prat. Det høres ut som du liker friluftsliv, og det er mye lettere å overvinne "dørstokkmila" når man har gjort en avtale om å dra ut sammen med noen. 

 

 

 

 

 

Nord Vestlandet. Ålesundsområdet-ish. Ligger bare ute et par leiligheter på finn til 10 500 og 12 000. Har ikke sjans i havet å leie til en slik pris. 

Anonymous poster hash: 35938...5dc

[Whateverface]

VifteKopp skrev (På 9.6.2024 den 6:09 PM):

Angst kan fikses, eller i det minste håndteres. 

Men du bør gå til en profesjonell med problemene dine. 

Når du får håndtert angsten, blir det lettere å gjøre noe med ensomheten. 

De gjør ikke en dritt uansett.
Jeg har prøvd i 26 år

[Whateverface]

Gjest 35938...5dc skrev (På 26.7.2024 den 12:55 PM):

Aldri unntak. Familie som har null forståelse og blir sure fordi man klager på at en er alene og ensom komstskt. De er konstant på tur,konstant rundt folk. Er nesten aldri alene. Dette er såå vondt uke ut,helg ut,måned ut og år ut og inn. Prøver å få tak u leilighet i en annen liten by men umulig å få tak i til prisen jeg kan betale. Max 7000 inkl strøm og internett. Har lagt ut annonser. Fikk et svar for en stund siden men det var langt fra sentrum av byen og dyrere. Hva skal man gjøre? Blir sprø av dette.

Nå har jeg litt kontakt med motsatt kjønn så skal muligens på en date snart. Vet ikke om han fra samme plass som meg er helt rett og han er bror til ei bekjent av felles venninne men skader uansett ikke med en date. Øve seg litt etc siden det er en stund siden sist. 

Anonymous poster hash: 35938...5dc

Er du uføre? Flytt ut av sovjetstaten.
Du får MYE bedre råd

[Gjest 35938...5dc]

Whateverface skrev (6 timer siden):

Er du uføre? Flytt ut av sovjetstaten.
Du får MYE bedre råd

?

Anonymous poster hash: 35938...5dc