Blir sprø av ensomheten

[Gjest 35938...5dc]

Er alene konstant,gjør alt alene. Ingen som bryr seg utenom familie en og annen gang men de er opptatt med sitt. Det er grusomt å være alene absolutt hele tiden. Det gjør vondt i kroppen å være så ensom. 
Det er ikke sunt å være alene 24/7. Bare såvidt overlever dag for dag. Det du ønsker er at noen ser deg,inkluderer deg,viser omsorg osv. 

Er så lei av denne leiligheten jeg går i dag ut og dag inn.  Tør ikke reise plasser alene og sliter med angst på grunn av denne ensomheten/isolasjonen. 
Vil ha mer av livet enn dette men klarer det ikke,eller når jeg er mentalt innstilt så klarer jeg enkelte små ting/turer etc men det går ikke videre mer enn det. Dørterskelen er høy når du går inne og gruer deg til å gjøre ting som er blitt uvant. Har mange drømmer men ingen blir noe av. 
Det var ikke slik livet skulle bli. Ting blir vanskelig å gjøre når du ikke gjør de regelmessig. Du føler deg alene i verden når du skulle ønske du hadde partner,venner etc som backet deg/heier på deg. 
Det er bare så vondt å være alene hver j**** dag. 
 

Andre som er i lignende situasjon eller har kommet ut av det og hva gjorde du? Ang vennskap så kan ikke kun en person være pådriver, og når ingen tar kontakt om du ikke gjør det så gidder man ikke. Det skal gå to veier. Folk kan være opptatt med sitt,full forståelse for det,men alle har tid til å kontakte noen å spør de hvordan det går eller foreslå å møtes. 
 

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få varig endring. Har prøvd noen år men det fører ikke til langsiktig forandring. 

Anonymous poster hash: 35938...5dc

[VifteKopp]

Angst kan fikses, eller i det minste håndteres. 

Men du bør gå til en profesjonell med problemene dine. 

Når du får håndtert angsten, blir det lettere å gjøre noe med ensomheten. 

[Woff]

Gjest 35938...5dc skrev (7 minutter siden):

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få varig endring. Har prøvd noen år men det fører ikke til langsiktig forandring. 

Hva med en god venn? Jeg stiller jeg hvis du trenger en... 😊

[Gjest 35938...5dc]

VifteKopp skrev (41 minutter siden):

Angst kan fikses, eller i det minste håndteres. 

Men du bør gå til en profesjonell med problemene dine. 

Når du får håndtert angsten, blir det lettere å gjøre noe med ensomheten. 

Har en terapeut men det er online. Går ikke til terapi her jeg bor pga ulike årsaker(gjelder ikke meg personlig). Har fått oppgaver av terapeuten men har ikke alltid klart de. En av de er å kjøre et stykke(har bil) men klarer det ikke alltid. Klarer små kjøreturer men angst og redd for ulykker begrenser det.

Anonymous poster hash: 35938...5dc

[Gjest 35938...5dc]

Woff skrev (41 minutter siden):

Hva med en god venn? Jeg stiller jeg hvis du trenger en... 😊

Hyggelig men du holder kanskje til i østlandsområdet ? Hvilke kjønn og alder? 

Anonymous poster hash: 35938...5dc

[Woff]

Jada, bor i lillehammer, er urgammel, fyller 65 år om noen få dager og er gutt / mann.. Er du på jakt etter livsledsager så stiller jeg uansett ikke, lykkelig gift i snart 50 år...
Det var eventuelt som en du kunne prate med, du kunne få hjelp av fra en med erfaringer over mange år jeg tenkte på da! 🙂

Når det gjelder angst for bilkjøring så BØR du nok bare prøve å utfordre deg selv litt, spesielt hvis du bor der ingen skulle tru at buss eksisterer! Det blir ikke lettere ettersom tiden går dette med å kjøre...

Endret 9. juni av Woff

[tigerdyr]

1 hour ago, Guest 35938...5dc said:

Det er grusomt å være alene absolutt hele tiden. Det gjør vondt i kroppen å være så ensom. 
Det er ikke sunt å være alene 24/7.

Det hjelper ikke at du selv ser på det som noe grusomt og det er heller ikke nogen global sannhet at det er usunt å være alene, men du virker å være dårlig rustet til å være alene og jeg ville kanskje se litt på årsaken bak hvis jeg var deg. 

[Gjest 3c40e...81a]

Det er grusomt å være alene 24/7 fordi vi mennesker er sosiale dyr som ikke er skapt for å være alene. De som har partner og venner kan ikke forstå dette eller sette seg inn i hvordan det er å være helt alene. 

Anonymous poster hash: 3c40e...81a

[Gjest 35938...5dc]

Gjest 3c40e...81a skrev (53 minutter siden):

Det er grusomt å være alene 24/7 fordi vi mennesker er sosiale dyr som ikke er skapt for å være alene. De som har partner og venner kan ikke forstå dette eller sette seg inn i hvordan det er å være helt alene. 

Anonymous poster hash: 3c40e...81a

Takk🩷

Anonymous poster hash: 35938...5dc

[Gjest 35938...5dc]

tigerdyr skrev (3 timer siden):

Det hjelper ikke at du selv ser på det som noe grusomt og det er heller ikke nogen global sannhet at det er usunt å være alene, men du virker å være dårlig rustet til å være alene og jeg ville kanskje se litt på årsaken bak hvis jeg var deg. 

Virker å være dårlig rustet til å være alene? Hvordan? Har vært det i mange år. Du har vel kone/mann og barn og et rikt sosialt liv? Hva årsak skulle det være for å skulle bare være alene og ikke ønske sosialt og partner etc? Mener du virkelig at jeg skal kose meg med å være alene hele tiden år ut og inn til jeg dør? 

Anonymous poster hash: 35938...5dc

[tigerdyr]

48 minutes ago, Guest 35938...5dc said:

Du har vel kone/mann og barn og et rikt sosialt liv? Hva årsak skulle det være for å skulle bare være alene og ikke ønske sosialt og partner etc? Mener du virkelig at jeg skal kose meg med å være alene hele tiden år ut og inn til jeg dør? 

Nærmer meg 50 og har bodd alene siden jeg var 19.  De siste ~20 årene til og med uten et forhold av noe slags og totalt sett har det egentlig også vært de beste årene.  Å gå på byen har aldri vært min greie.  Lite sosialt utover et par gange om årene der jobben arrangerer noe. 

Jeg emigrerte til og med til et annet land da jeg i sin tid var færdig med studierne, uten familie eller kjente rundt meg, så da følte jeg virkelig på å stå på helt egne ben og løse alt av utfordringer selv - og det gikk helt fint det.  

Jeg har imidlertid mange interesser som fyller dagene mine og det er interesser jeg brenner for - ikke noe jeg gjør bare for å få tiden til å gå, så det er vanskelig for meg å forstå at du liksom ser ut å mene du slett ikke kan kose deg og at årsaken til at du ikke kan kose deg er at du er alene.  Jeg tror imidlertid rotårsaken ligger et annet sted. 

Jeg storkoste meg under corona; det beste som har skjedd i forhold til livskvalitet på lang bane hvis du spør meg og en nyttig øvelse for alle.  Nå kan jeg jobbe hver dag hjemmefra hvis jeg vil - og det vil jeg - men jeg kan også ta inn på jobben hvis jeg føler for det.  Jeg pleier å dra innenom jobben en dag i uken for et par timer, that's it. 

Når jeg husker tilbake var det også litt skummelt å reise veldig langt på ferie første gangen, men som så mange andre ting har jeg funnet at det vanskeligste er å ta det første steget og når man først har sprunget ut i det går det som regel helt greit.  Har reist rundt i mye av verden på egenhånd og selv om det til tider hadde vært så mye enklere og billigere med to, kan det også ha sine fordeler å reise alene. 

Jeg forstår der er forskjell på om man er utadvendt eller innadvendt, og at utadvendte sikkert har langt større problemer med å være alene selv i kortere perioder, men det kan være lurt å "trene" litt i det for trenden i samfunnet har også lenge vært at flere og flere bor alene; vi har nok som samfunn blitt dårligere til å leve med andre.  De aller fleste av oss ender opp alene til slutt uansett; selv om man eventuelt er et par helt på slutten av livet, dør som regel den ene først..  Mange forlater hverandre lenge før det og det kan nok være tungt å stå der i 60-70 årene og skulle lære å være alene etter 30-40 år i forhold. 

[AnnonymG]

6 hours ago, Guest 35938...5dc said:

Ang vennskap så kan ikke kun en person være pådriver, og når ingen tar kontakt om du ikke gjør det så gidder man ikke

Hvis ingen gidder å ta kontakt, så er de nok lite interessert. Du synes å ha store forventninger til at andre skal holde kontakten med deg, men her handler det om å finne venner som har en god "match". Man kan ikke velge hvem som helst og tenke at de skal være entusiastiske overfor deres relasjon, noen mennesker vil du komme betydelig bedre overens med enn andre, og kanskje har dere ikke noen god match.

Jeg har også kjent på akkurat dette her. For min del startet det med å forstå hvordan livet ville bli ut fra hvilke valg jeg tok; hvis jeg ble sittende hjemme i sofa å grine, så var det slik livet skulle bli. Om jeg skapte meg rutiner, tok initiativ til kontakt med venner, ble med på sosiale sammenkomster, ja så kunne livet også bli slik. Det var jeg selv som bestemte dette. Etterhvert valgte jeg sistnevnte, og slik ble det. Treningsrutiner, god kontakt med venner og familie, en god jobb. 

I tillegg finnes det en rekke foreninger man kan være med i. Speidern, Røde Kors, en musikkforening, jakt og fiske, syklubb osv. Det er endeløst. Initiativet må komme fra deg selv. Om du venter på at andre skal ordne livet for deg og gjøre deg lykkelig, venter du nok forgjeves. Du kan starte allerede i dag.

[NCp]

Gjest 35938...5dc skrev (På 9.6.2024 den 6:01 PM):

Er alene konstant,gjør alt alene. Ingen som bryr seg utenom familie en og annen gang men de er opptatt med sitt. Det er grusomt å være alene absolutt hele tiden. Det gjør vondt i kroppen å være så ensom. 
Det er ikke sunt å være alene 24/7. Bare såvidt overlever dag for dag. Det du ønsker er at noen ser deg,inkluderer deg,viser omsorg osv. 

Er så lei av denne leiligheten jeg går i dag ut og dag inn.  Tør ikke reise plasser alene og sliter med angst på grunn av denne ensomheten/isolasjonen. 
Vil ha mer av livet enn dette men klarer det ikke,eller når jeg er mentalt innstilt så klarer jeg enkelte små ting/turer etc men det går ikke videre mer enn det. Dørterskelen er høy når du går inne og gruer deg til å gjøre ting som er blitt uvant. Har mange drømmer men ingen blir noe av. 
Det var ikke slik livet skulle bli. Ting blir vanskelig å gjøre når du ikke gjør de regelmessig. Du føler deg alene i verden når du skulle ønske du hadde partner,venner etc som backet deg/heier på deg. 
Det er bare så vondt å være alene hver j**** dag. 
 

Andre som er i lignende situasjon eller har kommet ut av det og hva gjorde du? Ang vennskap så kan ikke kun en person være pådriver, og når ingen tar kontakt om du ikke gjør det så gidder man ikke. Det skal gå to veier. Folk kan være opptatt med sitt,full forståelse for det,men alle har tid til å kontakte noen å spør de hvordan det går eller foreslå å møtes. 
 

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få varig endring. Har prøvd noen år men det fører ikke til langsiktig forandring. 

Anonymous poster hash: 35938...5dc

Kjenner meg godt igjen Lever livet ditt jeg kompis. For min del går det sånn halveis greit, da jeg i utgangspunktet alltid har hatt trekningen til å være litt alene. Problemet mitt oppstod når alle andre etablerte familier og lignende, så var det ikke lenger noen som hadde tid/eller dro meg med på ting og plutselig er det gått uker, måneder, år og jeg er på samme sted. Finner vel det sånn halveis trist til tider, men kanskje mer pga jeg hadde en del tanker om at jeg kunne være mer enn jeg endte opp med å bli. Men har det for all del ikke gale sånn generelt sett da Eneste rådet jeg kan gi det er om det virkelig plager deg, så er det kun du som kan gjøre noe med det. Ingen andre kommer magisk til å plutselig hive seg rundt. Det krever innsats og da mest fra den som ønsker det. Ønsker deg alt det beste og håper du oppnår alt du vil :)

[Milhouse85]

Kjære TS... 

Lang historie kort.
Jeg har siden barndommen slitt med det sosiale, følt meg ensom, utenfor og alt det der... lite hjelp/støtte fra familie. I mange år var Desember den verste måneden for meg. Med jul, nyttår, forventninger om fest & sprell. Det endte med alvorlig depresjon, angst, selvmordsforsøk, psykose i 2006 - et to år langt helvete. Løsningen ble til slutt 14 behandlinger med ECT, for min del. Det gjorde meg oppegående nok til å ta tak i problemet. 

Først så øvde jeg meg på å være ute blant folk, jeg tok ofte bussen - alene - bare for å bli vant med å sitte blant folk. Dette var før smart-telefon ble allemannseie, så det er nok lett å stirre apatisk ned i en skjerm. Så legg igjen mobilen hjemme. Jeg hadde månedskort, og hoppet av og på busser på måfå - uten noen mening med hvor jeg reiste. Faktisk var det litt artig også, å ta bussen til helt ukjente plasser i nærmiljøet. 

Jeg gikk også mye på kino, til å begynne med satte jeg meg helt bakerst i et hjørne. Ofte fullførte jeg ikke filmen, jeg bare sprang ut. Jeg satt også mye på biblioteket med laptopen med meg, bare for å øve meg på å være ute med folk.

Så meldte jeg meg på et par kurs, små grupper mennesker. Gikk overraskende fint. Endte med privat høyskole, der jeg fikk noen gode venner. Etter er tur til Praha, der jeg bodde på hostel for unge folk - løsnet det virkelig for min del. Jeg fikk dilla på å reise, og lærte mye om meg selv, og jeg lærte meg å gi litt faen - spesielt når jeg var ute å reiste. INGEN kjenner deg, du vil sannsynligvis aldri møte de samme menneskene igjen. Og jeg våget å gjøre litt "rare/alternative ting" - og jeg lærte meg fort at det å være litt spesiell eller annerledes om du vil, tvert i mot gjør meg til noe dårlige menneske enn andre. Det gjør meg unik, kul, tiltrekker oppmerksomhet... folk har LYST å tilbringe tid med meg. Til og med damene digget det.

Jeg hadde ALDRI trudd, at jeg på få år - der jeg ser tilbake på hvor jeg var i 2006 - skulle være så "tøff", ha så mye selvtillit og være såpass "populær" som jeg føler meg i dag. Og at jeg til og med skulle ha draget på damene... hvem hadde trodd? 😜

Men; jeg måtte legge litt egeninnsats i det. Stå i det ubehagelige. Jeg skjente svetten sprutet, svimmelhet, hjertebank og et vanvittig ubehag. Det tok 6 måneder med "buss & kino" -trening, før jeg i det hele tatt var i stand til å føre en normal samtale med et menneske. Her er en viktig detalj: Den sosiale samhandlingen / omgangen - er først å fremst en treningssak, en muskel som du MÅ holde vedlike.... hvem som helst kan trene seg opp til å bli god sosialt. Men; har du vært mye alene - lenge - vil du gjøre/si/respondere på en rar måte, som kan gi en avvisende effekt på folk. Men er hjelper det å være åpen og direkte. Du kan si rett ut til folk: "Jeg beklager hvis jeg sier litt rare ting, men jeg har vært mye alene i det siste - og over meg på å snakke med folk.". Da vil folk forstå, og gi deg litt bedre toleranse for hva de ellers ville tillatt av "rariteter". Åpenhet, direkthet - og ærlighet, tar deg et godt stykke på vei.

Også hjelper det ikke å sitte hjemme å overtenke. 

Hvor gammel er du, hva slags interesser har du, hvor bor du (lite sted/stort sted?) - og hva er inntektsgrunnlaget ditt? 

Liker du dyr? En hund er menneskets beste venn, og det gir deg automatisk "inngang" hos mange mennesker... Bare spør Kristoffer Joner om det. 😜

[Comma Chameleon]

Hvis du ikke allerede gjør det: Begynn med trening/sport/idrett. Omså bare vanlig styrke/kondisjon, men om du finner noe du liker så kan ballsport, kampsport eller noe annet sosialt være en god arena å bli kjent med noen som har felles interesser som man gjerne vil holde på med over tid.

Det er ikke en magisk pille, det krever tid og arbeid, men ved å trene så blir man bedre form både fysisk og psykisk. Du havner i en god spiral, som veldig ofte fører til at man får til mer på andre områder også som f.eks. det sosiale.

Godt mulig du har dettet punktet dekket allerede, men jeg nevner det fordi veldig mange som sliter med angst, depresjon, ensomhet, sorg og andre lidelser ofte lar det påvirke søvn, trening og mat. Det gjør noe med hodet, og det er tross alt i hodet du eksisterer, så det kan gi deg nye muligheter i resten av livet.

Og det sier jeg som en person som liker både å være sosial og låse meg inn i hulen. Har vært gjennom både gode og dårlige tider. Det å ta vare på seg selv, fysisk og psykisk, vil mest sannsynligvis gjøre det lettere å løse de problemene man har som f.eks. ensomhet. 

Og den skitne siden av saken: Folk behandler deg annerledes hvis du er i over gjennomsnittet god form kontra under. Ikke sikkert det gjelder for deg, men for mange så vil det påvirke hverdagen. Det er synd at det er slik, men effekten merkes.

Endret 10. juni av Comma Chameleon

[Maskinfører]

Skjønner åssen du har det ingen som bryr seg her heller ikke en gang slekt mor og far er døde 

[Trippelure]

Støtter 100% det @Milhouse85 og @Comma Chameleon skriver! 

Jeg har selv slitt med sosial angst, generell angst, depresjoner, suicidalitet, lite venner/familie og tidligere isolert meg i mange år grunnet aspergers syndrom, mobbing og kompleks ptsd. 

Det eneste som funker er å ta tak selv, ingen kommer til å gjøre det for deg. Vær åpen og ærlig om deg og dine problemer i møte med nye mennesker. Ta kontakt selv og foreslå aktiviteter med venner og familie. Når du er glad og hyggelig å være sammen med vil de ta kontakt tilbake. Og om de ikke gjør det er de kanskje ikke riktige folka for deg, prøv igjen med noen andre og ikke gi opp! Kom deg ut, hvert minste lille skritt er et skritt i retning av et bedre liv. Du har alltid et valg selvom det ikke alltid føles sånn ut. Du bestemmer selv din virkelighet. Lær å være fornøyd med det du har og se muligheter, da åpner det seg ofte nye sider av livet. Selvmedlidenhet kommer man ingen vei med, det trekker en bare ned, samtidig som det også trekker folk rundt en ned. Det er i orden å ta seg en pause og ha det vondt, men man må videre opp og frem 🍀😊

[Yakamaru]

Du burde komme deg ut mer i min mening og utfordre deg selv og din egen angst og begrensninger. Finne deg en ordentlig hobby å drive med, eller i det minste interesser som du kan mulig bruke til å snakke med folk med og om. Hvis du ikke har jobb så burde du skaffe deg en om mulig da det hjelper veldig å ha gode kollegaer som du kan ha et godt miljø med.

Nå er det også forskjell på det å være alene og det å føle seg ensom. Man kan lett føle seg ensom selv om man er omringet av andre mennesker om dere ikke har noe til felles. 

Til syvende og sist så er man ansvarlig for seg selv, og det er du selv som burde håndtere din egen angst. Er du interessert i at den skal drive og plage deg på en slik måte, forstyrre om ikke forhindre kontakt med andre mennesker?

Ta dette fra noen som hadde skrikende sosial angst før: Utfordre deg selv, ikke la deg kue av din egen angst. Ta kontroll over ditt eget liv. 

[fwj__]

Det med sosial angst er egentlig noe man vokser gradvis fra, men man blir aldri kvitt det når man først har det. Kjenner meg igjen, men det er mange som egentlig har det, men maskerer det. Når man blir eldre begynner man å drite i litt hva andre synes om seg selv og man stresser mindre med å skjule "ting". Men som andre sier, begynn på et treningssenter hvis det er av interesse, da kan man gå når man vil og man kan få litt sosial kontakt med et lite "hei" i begynnelsen. Skal man ta et større steg begynner man på noe organisert, men da er det selvfølgelig stress med at man må møte opp til bestemte tidspunkt. 

[Milhouse85]

fwj__ skrev (45 minutter siden):

Det med sosial angst er egentlig noe man vokser gradvis fra, men man blir aldri kvitt det når man først har det. Kjenner meg igjen, men det er mange som egentlig har det, men maskerer det. Når man blir eldre begynner man å drite i litt hva andre synes om seg selv og man stresser mindre med å skjule "ting". Men som andre sier, begynn på et treningssenter hvis det er av interesse, da kan man gå når man vil og man kan få litt sosial kontakt med et lite "hei" i begynnelsen. Skal man ta et større steg begynner man på noe organisert, men da er det selvfølgelig stress med at man må møte opp til bestemte tidspunkt. 

Jeg skrøt tidligere av min "høye" selvtillit og blablabla.... I dag er det svært lite som gir meg sosial angst, på grensen til ingen ting. Men treningsstudio er vel en av de tingene jeg faktisk hadde syntes var veldig ukomfortabelt rent sosialt sett. 

Selvfølgelig kan jeg forstå tanken bak, med fysisk trening og alt det der. Men det kan man like gjerne få utendørs. 

Et treningsstudio har ofte (ikke alltid) som er nokså fokusert på seg selv mtp utsende, og trener for å se bra ut - og vil derfor sammenlikne seg med andre. I kombinasjon sterk belyste rom, med mye speil, musikk, skjermer og et åpent landskap med mye som skjer - og folk som titter rundt. Man kan få angst av mindre. 

Da syns jeg svømming er mye bedre. Og billigere. 

Men, hva som fungerer for noen, vil ikke fungere for alle. 

Bor du i en større by?
Du kan jo åpne opp hjemmet ditt for tilreisende, hørt om Couchsurfing? En fin måte å invitere folk hjem på, samtidig som du har kontroll på omgivelsene (da ting skjer under dine rammer), og du får øvde deg på å omgå folk. Jeg har brukt Couchsurfing i 13 år og hatt hundrevis av besøkende fra hele verden. Anbefales!