Dette blir konfirmasjonen fra helvetet!!!!!

[Gjest 1d21b...926]

Nå er det konfirmasjonstid og jeg gruer for denne dagen, noe så sinnsykt! Jeg er mor til en som konfirmeres i år. En mor som ble tatt fra omsorgen til mitt barn som da var 6 år. Dette ble bestemt av barnevernet (BV) på den tiden og sønnen min flyttet til far som bodde i annen by. Da samvær skulle avtales, satte far seg på bakbena og nektet mor samvær. Jeg var så nedbrutt og hadde både pst og var svært deprimert og klarte ikke å ta opp kampen med han og BV i et rettssystem, så i disse årene som har gått har jeg kun hatt samvær når far har tillåtit det. Kunne gå mnd uten og se sønnen min. Og når vi fikk samvær, var det kun i tre timer om gangen.(ca en gang i mnd) Han kunne også ombestemme seg få timer i forveien ,og nekte samvær. Aldri på overnatting. Sånn har disse årene fortonet seg. Sønnen min er preget av dette og dette har vært svært ødeleggende ift vårt forhold. Vi er lite sammen i dag også og har ikke så nært forhold. Han velger meg bort for å gjøre andre ting og viser tydelig at jeg ikke betyr så mye. Han vet ikke hvordan jeg har måttet kjempe en enorm kamp mot faren hans og hvordan jeg har hatt det i disse årene uten han. Dype depresjoner på medisiner og lange sykemeldinger. Dager jeg har sovet meg igjennom og bare hatt et ønske om å dø. Han har blitt hjernevasket til og tro det værste om meg samtidig som far har drevet foreldre fremmedgjøring. Det er vanskelig å komme med sin side av saken, da sier sønnen min at han ikke vil snakke om det, og jeg avslutter praten om det…

Nå har far og hans familie bedt inn til konfirmasjon. Ingen har ringt meg for å høre om jeg ønsket og ta del i forberedelsene. Dette er som sagt mennesker som ikke har noe godt å si om meg og har snakket stygt om meg i alle år, for usanne ting de mener jeg har gjort og sagt. Vi alle misliker hverandre på det sterkeste men skal nå sitte ved bord sammen og smile og spise coldtbord!!!! Dette byr meg i mot og jeg ser ikke for meg at jeg klarer dette. De har ødelagt forholdet til min sønn om meg, og her skal jeg skjerpe meg en hel dag og smile falskt og le med mennesker jeg ønsker kreft svulster på!!! Hva om de kommer og prøver å ta meg i hånden og gratulere med sønnen- OVER MITT LIK!! Tar ALDRI noen av de i hånden. 
Tips til om jeg burde dra eller la være? Kan være med i kirken men så avslutte og ikke bli med på «etterpåkomsten»? Evt hvordan burde jeg best mulig oppføre meg? Hva gjør jeg når noen vil ta meg i hånden evt? Se stygt på den og snu meg bort!!?? Det er ihvertfall det jeg ønsker å gjøre men…. Dette vil bli en grusom dag for meg men må jeg gjøre det pga sønnen min, som jeg alikevel ikke er nære og vil sikkert ikke savne meg der..??

Hjelp meg, jeg er så usikker….

Anonymous poster hash: 1d21b...926

[Gargantua]

Svelg stoltheten, ta en beroligende tablett (kan fås av fastlegen hvis du forklarer dilemmaet), og spill teater i halvannen time på sammenkomsten. Vær høflig og saklig. Ta en dopause hvis du føler at det blir for mye. Det kan virke hyklersk, men det kommer til å bli så deilig etterpå. Hvis du går og det blir ekle og ufine scener, med krangling, kommer det til å sitte i deg i mange år. Best å prøve og late som, bare denne ene dagen, mener jeg.

Endret 1. mai av Gargantua

[Tussi]

Uff, klem till deg 🥰 Det høres fryktelig ut.... Jeg håper imidlertid at du akkurat denne dagen klarer å sette sønnen din først, selv om du har lyst å vise alle hva du føler. Dette er en dag han kommer til å husek resten av livet, og jeg tror han, og kanskej din relasjon til han også senere, vil være best tjent med at du er forsiktig høflig. 

Tror også det betyr masse for han at du er tilstede. Lykke til!

[HansiBanzi]

Jeg skal ikke si noe som helst om hvorvidt du burde dra eller ikke, det må du finne ut av selv. Men hvis du drar, så bør du huske det Tussi skriver over. Dette er din sønns dag, ikke din. Dine problemer og din historie med øvrige gjester er dine problemer og din historie. La det ligge.

Så vil jeg bare nevne at det ikke trenger å ha noe med deg å gjøre at din sønn heller vil gjøre andre ting enn å være med deg. Han er tenåring, og tenåringer flest er sentrum i sin egen verden. Alle andre er statister, og spesielt foreldre. Og det er helt normalt. Det betyr ikke at du ikke betyr noe for ham.

[RRhoads]

Konfirmasjonen er for sønnen din, ikke deg. Som en annen sa, svelg stoltheten, og putt på et smil. 

[Medlem]

Hva med å møte til selve kirken/rådhus. Gi konfirmanten gaven, dra hjem?

For noen en viktig dag (I hvert fall gavene

[Gjest Slettet-ZwZXKsIXQp]

Høres ut som omsorgssaken har formørket livskvaliteten din i mange år.
En sak du burde ha lagt bak deg for lengst, ikke minst av hensyn til sønnen

Du burde også reflektere litt rundt de objektive årsakene og tone ned din bitre versjon.
Klarer arvingen seg godt i dagens situasjon: på skole, sosialt, fremtidsutsikter og bedre enn hva du kunne tilbudt han ? 
Hva er de egentlige årsakene til at du i praksis mistet omsorgen ?

En god start er å begrave en tragisk historie for godt, være litt ydmyk og delta.
På den måten viser du at det er mulig å starte på nytt med blanke ark. En god leveregel som er gyldig for alle.

[wil]

Oi. Denne er ikke enkel. La meg først si at jeg har ikke barn og jeg er heller ikke konfirmert, men en konfirmasjon vil jeg tro at skal være en bra dag både for konfirmanten og gjestene.

Utfordringen her er nok om du er ønsket i denne konfirmasjonen. Altså om du er invitert. Hvis du er invitert, men at man aller helst ikke vil se hverandre, så må man bare svelge den kamelen og oppføre seg som folk.

Hvis du ikke er invitert, så bør du nok la være og dra. Det er nok sårende og lese, men hvis man dukker opp på et arragement som man ikke er invitert på så blir det ikke koselig for noen.

[Gjest b088f...a55]

Så vondt Ts 💔

Konfirmasjonen er jo for sønnen din. Føler du at du ikke klarer å ta på et falsk smil, ta folk i hånden og te deg som om ingenting er galt, hadde jeg ikke gått annet enn i selve seremonien. Ikke vet du hvordan andre vil te seg heller. Det kan fort bli veldig ubehagelig for sønnen din også. De færreste hadde klart det i din situasjon, så ikke noe å ha dårlig samvittighet for.

Velger du å ikke gå så snakk med sønnen din før konfirmasjonen. Forklar enkelt til sønnen din at du så inderlig ville vært der, men av hensyn til han og situasjonen blir det vanskelig. 

Skriv gjerne en tale til han der du kun fokuserer på han. Ikke noe bitterhet, offerrolle, nedlatende om andre eller noe. Kun han! Hyggelige minner, fremtid, motiverende ord, fremtiden hans etc. Og ønsk han en fin feiring. 

Du kan også invitere han på en liten feiring med deg og eventuelt familie/venner før eller etter. 

Utenom det: uansett den uretten far har gjort mot deg og sønnen din, vil man komme lengst med å ikke si negative ting om den andre foreldren. Ikke ta opp hva far har gjort og ikke gjort, det kommer nok en tid der sønnen din i stede er klar for det og spør. Det er viktigere å bruke den lille tiden dere har på noe positivt som gir sønnen din glede og fokusere på sønnen din. 

Sønnen din er også i en alder hvor han skal begynne å rive seg mer løs fra foreldrene hvor venner og andre ting blir mer prioritert og det er helt normalt. Det er vondt, og selvfølgelig ekstra vondt i den situasjonen du står i, men ikke legg det over på han. Som foreldre må man desverre sette de vonde følelsene til side. Heller støtte opp ungdommen, og vise at man er der uansett. Det vonde du har opplevd og lever med bør du snakke med noen andre om, kanskje en terapeut. 

Jeg vet om en lignende situasjon med en far, der det var null kontakt. Ettersom sønnen ble eldre gjennomskuet han moren og tok henne i flere løgner. Sønnen flyttet ut fra mor når han fylte 18 år og gjenopptok kontakt med far. De har et veldig godt forhold i dag, snakker sammen på tlf hver dag, men far snakker aldri noe negativt om mor selv om sønnen ikke har så godt forhold med moren lengre. 

Anonymous poster hash: b088f...a55

[Gargantua]

Hvordan gikk det, TS?

[Gjest 935c8...085]

Må bare si det ut i fra det lille vi blir servert.
Men det virker jo til at barnevernet gjorde riktig? Eller ser du ikke det slik?

At du er deprimert, sykemeldt, medisinert osv osv er ikke en god arena for et barn som skal vokse opp i.
For det later jo til at du såvidt klarer å ta vare på deg selv, og du gjør egentlig en dårlig jobb allerede der ( Ikke ta dette vondt ment) 

Eller tror du geniunt på at alle dine problemer kommer fra at du ikke har fått nok samvær med barnet ditt?
For jeg mye erfaring med slike situasjoner og foreldre klarer rett å slett ikke se på seg selv å innse at de er et problem.
men det gjør alle rundt og derfor blir visse avgjørelser tatt for deg..For man klarer ikke ta de selv.

Det jeg vil anbefale deg er å legge det som har skjedd bak deg... det vil aldri gagne deg å holde på dette.
Du må faktisk bare regne med at det som har skjedd..Har vært fordi noen mener at det er det beste for barnet..Uansett om det viser seg at det aldri var det.

Så møt opp, vær den beste versjonen du klarer å manifestere frem.. Og vis alle at du har blitt en menneske sønnen din kan være stolt over å kalle sin forelder.

Og en liten fyi: Når har tenåringer prioritert foreldrene sine? 

Anonymous poster hash: 935c8...085

[Gjest b088f...a55]

Gjest 935c8...085 skrev (13 minutter siden):

Må bare si det ut i fra det lille vi blir servert.
Men det virker jo til at barnevernet gjorde riktig? Eller ser du ikke det slik?

At du er deprimert, sykemeldt, medisinert osv osv er ikke en god arena for et barn som skal vokse opp i.
For det later jo til at du såvidt klarer å ta vare på deg selv, og du gjør egentlig en dårlig jobb allerede der ( Ikke ta dette vondt ment) 

Eller tror du geniunt på at alle dine problemer kommer fra at du ikke har fått nok samvær med barnet ditt?
For jeg mye erfaring med slike situasjoner og foreldre klarer rett å slett ikke se på seg selv å innse at de er et problem.
men det gjør alle rundt og derfor blir visse avgjørelser tatt for deg..For man klarer ikke ta de selv.

Det jeg vil anbefale deg er å legge det som har skjedd bak deg... det vil aldri gagne deg å holde på dette.
Du må faktisk bare regne med at det som har skjedd..Har vært fordi noen mener at det er det beste for barnet..Uansett om det viser seg at det aldri var det.

Så møt opp, vær den beste versjonen du klarer å manifestere frem.. Og vis alle at du har blitt en menneske sønnen din kan være stolt over å kalle sin forelder.

Og en liten fyi: Når har tenåringer prioritert foreldrene sine? 

Anonymous poster hash: 935c8...085

Er det mulig å være litt alright når man svarer? Det er snakk om barnet hennes og hun sliter mentalt, veldig sårt og vondt tema. Da er det fint om man kan være litt empatisk, særskilt når man ikke vet hele saken, selv om det godt mulig du har rett her. 

Tror de fleste foreldre hadde gått i kjelleren om de mistet omsorgen. Mest sannsynlig er det ofte en god grunn til det, men i noen tilfeller blir folk faktisk fratatt omsorgen pga en manipulativ eks partner. 

Uansett årsak kan man være litt mer medmenneskelig i svarene sine der folk sliter. 

Anonymous poster hash: b088f...a55

[Rune_says]

Gjest 935c8...085 skrev (46 minutter siden):

Må bare si det ut i fra det lille vi blir servert.
Men det virker jo til at barnevernet gjorde riktig? Eller ser du ikke det slik?
....

Anonymous poster hash: 935c8...085

Det var da svært lav terskel hvis BV opererer etter slike retningslinjer.  Alle barn på denne kloden har foreldre og de er neppe glansbilder etter din høye standard, men barna får en rimelig grei oppvekst likevel.  Flere kjente forfattere og kunstnere har bl.a. hatt mødre med depresjoner.  

Til TS; Jeg ville gitt en opplevelse i tillegg til vanlig gave.  F.eks. helgetur til storby eller middag, show el lign - noe litt utenom det vanlige som kan fenge interessen til konfirmanten.  Dvs noe dere gjør sammen.  Men pass på at det er noe som går an å enten ta på sparket eller avbestille (gitt historikken at konfirmanten kan avlyse i siste øyeblikk).

Endret 13. mai av Rune_says