Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Klarer ikke å forstå at jeg ikke kan oppleve kjærlighet igjen


Gjest 79215...22f

Anbefalte innlegg

Gjest 79215...22f
Simen1 skrev (15 minutter siden):

Incels som prøver å selvmedisinere problemet med virkelighetsflukt gjennom rus eller gaming er ikke akkurat en konstruktiv løsning. Du blir ikke mer attraktiv av det. Forsøk heller noe mer konstruktivt - ta deg ut på treningssenteret, bank noen boksesekker eller slit deg ut på aerobic. Trening er positivt for humør og selvtillit - begge deler øker dine sjanser hos menn. Pluss fysikken selvsagt og det finnes mange kjekke menn som trener.

Nå tenker vel jeg at jeg ikke kan være attraktiv uansett fordi jeg blir eldre, så det å gjøre meg selv mer attraktiv er ikke akkurat noe som frister eller som jeg bryr meg om. Da hadde jeg nok prøvd for lenge siden. Finner det også urettferdig at jeg må bruke timevis på utseende og kropp for å være attraktiv, mens enkelte kvinner bare kan eksistere. Men sånn er det, det kan jeg ikke gjøre noe med, men jeg velger å ikke bruke mange timer på utseende. Ja, jeg vet, kan ikke klage da, men nå klager ikke jeg over at menn ikke vil ha meg (eller jo, litt, men jeg skjønner jo hvorfor) - jeg klager over at jeg ikke strekker til uansett hva jeg gjør. 

Nå har jeg fått utdelt veldig dårlige trekk også. Det er mye som er galt med meg. Kommer ikke på èn ting som majoriteten av menn kan like. Andre kvinner har for eksempel langt, pent hår, en flott figur, pene øyne, fint smil, høye kinnbein og andre trekk som blir sett på som attraktiv. Jeg har faktisk ingen verdens ting. Jeg trodde jeg hadde en typisk timeglassfigur, men viser seg at skuldrene mine er altfor brede og hoftene for smale, og når jeg lærte det etter å ha målt med målebånd så ser jeg ikke lenger en smal midje, jeg ser en maskulin figur (brede skuldre osv). Jeg er ikke tynn, så det ser ikke bra ut. 

Ja... Nei jeg vet ikke. Nå ble jeg vanvittig lei meg, jeg får gå å gjøre noe. Jeg sverger på at jeg ikke vil ha det sånn, men jeg har det sånn, jeg føler meg så dum. 

Anonymous poster hash: 79215...22f

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Dette med utløpsdato er bare tull. Bare slutt å tenke på denne måten. Det eneste med alder er at det har betydning i forhold til å få barn. Og ellers vil en alltid være attraktiv i forhold til de på sin egen alder +- noen år.

Når det gjelder venner så har alder og utseende ingen betydning.

Endret av Svein M
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Gjest 79215...22f skrev (2 timer siden):

Nå tenker vel jeg at jeg ikke kan være attraktiv uansett fordi jeg blir eldre, så det å gjøre meg selv mer attraktiv er ikke akkurat noe som frister eller som jeg bryr meg om. Da hadde jeg nok prøvd for lenge siden. Finner det også urettferdig at jeg må bruke timevis på utseende og kropp for å være attraktiv, mens enkelte kvinner bare kan eksistere. Men sånn er det, det kan jeg ikke gjøre noe med, men jeg velger å ikke bruke mange timer på utseende. Ja, jeg vet, kan ikke klage da, men nå klager ikke jeg over at menn ikke vil ha meg (eller jo, litt, men jeg skjønner jo hvorfor) - jeg klager over at jeg ikke strekker til uansett hva jeg gjør. 

Men da har jeg gode nyheter til deg; Du trenger ikke gjøre noen verdens ting for å være attraktiv. Nå er det flåsete å ta opp berømte folk, men grunnen til at vi gjør det er jo at deres historier ligger i offentligheten. Vi kan vise til de, fordi de utgjør ett eller annet eksempel, som private mennesker ikke deler. Her er en sånn historie:

På 90 tallet ble Sharon Stone lovpriset som vestens sex-symbol, ikke bare var hun mest attraktiv, men hun var også smart. Hun ble rett og slett et symbol for "hva menn vil ha". Allikevel; i hennes private liv skulle dette vise seg å ha null verdi. Hun fikk hjerneslag, og mens hun var på sykehuset, tok partneren hennes ut skillsmisse, hadde allerede en ny kvinne som partner og han tok videre over omsorgen for deres barn. Hun måtte ikke bare trene seg tilbake til funksjonalitet, hun måtte også gå rettens vei for å få tilbake barnet sitt. Historien er ganske verdifull fordi den forteller mye om hva attraktivitet er verdt, og hva den tiltrekker seg. Veldig attraktive mennesker tiltrekker seg mennesker som verdsetter attraktivitet, og når attraktiviteten går ut på dato, forsvinner de. Akkurat som du selv påstår, at denne "verdien" går ut på dato.

Er du ikke attraktiv vil du tiltrekke deg mennesker som opererer fra et annet system. På folkemunn har mennesker flere hjernesystemer, med en eldre og mer instingtiv del (reptilhjernen), og den mer sofistikerte hjernen. Disse hjernedelene har forskere kranglet om lenge, og det er egenlig ikke så viktig å definere de, som det er viktig å definere menneskers hjerneaktivitet og adferd. Og her er det bredere konsensus for at vi opererer todelt på en rask og primitiv måte, eller på en gjennomtenkt og kognitivt kompleks måte. Som du selv åpner tråden med viser du til at dating-markedet er dyrisk (primitivt). Da fokuserer man på en veldig liten, og snever side ved det hele; den korte og instingtive adferden. Den som ikke kan tilskrives å være hverken smart eller gjennomtenkt. Noen mennesker mener sikkert dette er kompasset å bruke når man skal leve ut livene sine, men forskning viser tydelig at vi bommer ganske stort når vi gjør det. Rett og slett fordi vi får til mer og bedre resultat med planlegging og ting satt i kontekst. Andre foretrekker å bruke den mer kognitive komplekse delen når det kommer til valg og verdier, gjerne historisk omtalt som sofistikerte mennesker. 

Det ble en lang rant for å forklare forskjellen mellom sofistikerte og dyriske mennesker, men håper du skjønner poenget her. Måten du setter opp problemet på, blir som å være trist og lei seg fordi A.Breivik ikke liker en. Tenker det går fint!

Videre skriver du masse om kroppen din, og ingenting om personligheten din. Er det du som er dyrisk?

  • Liker 1
  • Innsiktsfullt 2
Lenke til kommentar

Og en liten P.S. 

Det siste jeg hørte fra Sharon Stone var at hun hadde et digert hus, fult opp med adoptivbarn. Hun føler seg ikke ensom, og bader i kjærlighet. Så for henne eksisterer kjærlighet.

Og kanskje moralen der er at man må skille på lyster og kjærlighet.

  • Innsiktsfullt 1
Lenke til kommentar
Gjest 79215...22f
Neffi skrev (24 minutter siden):

Men da har jeg gode nyheter til deg; Du trenger ikke gjøre noen verdens ting for å være attraktiv. Nå er det flåsete å ta opp berømte folk, men grunnen til at vi gjør det er jo at deres historier ligger i offentligheten. Vi kan vise til de, fordi de utgjør ett eller annet eksempel, som private mennesker ikke deler. Her er en sånn historie:

På 90 tallet ble Sharon Stone lovpriset som vestens sex-symbol, ikke bare var hun mest attraktiv, men hun var også smart. Hun ble rett og slett et symbol for "hva menn vil ha". Allikevel; i hennes private liv skulle dette vise seg å ha null verdi. Hun fikk hjerneslag, og mens hun var på sykehuset, tok partneren hennes ut skillsmisse, hadde allerede en ny kvinne som partner og han tok videre over omsorgen for deres barn. Hun måtte ikke bare trene seg tilbake til funksjonalitet, hun måtte også gå rettens vei for å få tilbake barnet sitt. Historien er ganske verdifull fordi den forteller mye om hva attraktivitet er verdt, og hva den tiltrekker seg. Veldig attraktive mennesker tiltrekker seg mennesker som verdsetter attraktivitet, og når attraktiviteten går ut på dato, forsvinner de. Akkurat som du selv påstår, at denne "verdien" går ut på dato.

Er du ikke attraktiv vil du tiltrekke deg mennesker som opererer fra et annet system. På folkemunn har mennesker flere hjernesystemer, med en eldre og mer instingtiv del (reptilhjernen), og den mer sofistikerte hjernen. Disse hjernedelene har forskere kranglet om lenge, og det er egenlig ikke så viktig å definere de, som det er viktig å definere menneskers hjerneaktivitet og adferd. Og her er det bredere konsensus for at vi opererer todelt på en rask og primitiv måte, eller på en gjennomtenkt og kognitivt kompleks måte. Som du selv åpner tråden med viser du til at dating-markedet er dyrisk (primitivt). Da fokuserer man på en veldig liten, og snever side ved det hele; den korte og instingtive adferden. Den som ikke kan tilskrives å være hverken smart eller gjennomtenkt. Noen mennesker mener sikkert dette er kompasset å bruke når man skal leve ut livene sine, men forskning viser tydelig at vi bommer ganske stort når vi gjør det. Rett og slett fordi vi får til mer og bedre resultat med planlegging og ting satt i kontekst. Andre foretrekker å bruke den mer kognitive komplekse delen når det kommer til valg og verdier, gjerne historisk omtalt som sofistikerte mennesker. 

Det ble en lang rant for å forklare forskjellen mellom sofistikerte og dyriske mennesker, men håper du skjønner poenget her. Måten du setter opp problemet på, blir som å være trist og lei seg fordi A.Breivik ikke liker en. Tenker det går fint!

Videre skriver du masse om kroppen din, og ingenting om personligheten din. Er det du som er dyrisk?

Har ikke tenkt på det sånn før. Historien om Sharon Stone kjente jeg ikke til, og tror ikke det der er bare noe som skjer attraktive kjendiskvinner. Jeg skjønner poenget ditt, men jeg syns det er så rart at dette ikke blir tatt opp i debattene heller. Det er ikke snakk om personlighet, det er for det meste bare snakk om utseende, alder og kropp, og når det først snakkes om personlighet får jeg inntrykk av at mange vil ha en kvinne som har akkurat samme meninger som han, gjør som han sier, er arbeidsløs og passer på hjemmet osv. De har et helt annet inntrykk av hva feminitet er, som krasjer med mitt syn på femininitet - som en kvinne selv, også feminin. 

Angående personligheten, jeg er jo syk, jeg vet ikke hvem jeg er lenger. Jeg tror jeg er noe ondsinnet og begynner vel å bli litt utspekulert også. Før beskrev jeg meg som snill, men jeg vet ikke om jeg gjør det lenger. De holdningene jeg har er ikke særlig snille og jeg er så oppslukt av å hate meg selv at jeg faktisk ikke bryr meg om noen andre. Dette har bare blitt verre med årene, har ikke vært sånn hele tiden. 

Neffi skrev (4 minutter siden):

Og en liten P.S. 

Det siste jeg hørte fra Sharon Stone var at hun hadde et digert hus, fult opp med adoptivbarn. Hun føler seg ikke ensom, og bader i kjærlighet. Så for henne eksisterer kjærlighet.

Og kanskje moralen der er at man må skille på lyster og kjærlighet.

Men hva gjør man når lyst og kjærlighet krasjer, og man må velge? Lyst er veldig sterkt. Jeg vet ikke om kjærlighet kan trumfe det. 

Anonymous poster hash: 79215...22f

Lenke til kommentar
Gjest 79215...22f skrev (22 minutter siden):

Har ikke tenkt på det sånn før. Historien om Sharon Stone kjente jeg ikke til, og tror ikke det der er bare noe som skjer attraktive kjendiskvinner. Jeg skjønner poenget ditt, men jeg syns det er så rart at dette ikke blir tatt opp i debattene heller. Det er ikke snakk om personlighet, det er for det meste bare snakk om utseende, alder og kropp, og når det først snakkes om personlighet får jeg inntrykk av at mange vil ha en kvinne som har akkurat samme meninger som han, gjør som han sier, er arbeidsløs og passer på hjemmet osv. De har et helt annet inntrykk av hva feminitet er, som krasjer med mitt syn på femininitet - som en kvinne selv, også feminin. 

Angående personligheten, jeg er jo syk, jeg vet ikke hvem jeg er lenger. Jeg tror jeg er noe ondsinnet og begynner vel å bli litt utspekulert også. Før beskrev jeg meg som snill, men jeg vet ikke om jeg gjør det lenger. De holdningene jeg har er ikke særlig snille og jeg er så oppslukt av å hate meg selv at jeg faktisk ikke bryr meg om noen andre. Dette har bare blitt verre med årene, har ikke vært sånn hele tiden. 

Kjære fine deg: vi er hverken god eller ond. Vi er begge deler. Det som blir stimulert er det som kommer fram. Lever du i omgivelser hvor det å være snill blir brukt imot deg, vil du så klart endre deg, og man begynner å tenke annerledes. Det sier mindre om hva du er, og mer om omgivelsene. Det som stimuleres i deg. Klarer du å se det, vil det være lettere for deg å selv ta kontroll og bestemme hva du er. Du har selv rett til å definere deg, ingen andre kan gjøre det. Videre kan du ta beviste valg om hva du vil være. Det kan lønne seg stort å være utspekulert i et møkkete system, men du kan også endre miljøet du befinner deg i, eller skape ditt eget.

Det vi blir, og den vi velger å være begrenser mulighetene for oss selv. Eksempelvis hvis man ikke tror på kjærlighet, så vil ikke kjærlighet kunne finnes i ens verden. Det blir sånn som vi tror, og vi skaper vår egen virkelighet.

Det fins noen velkjente setninger om at vi bare kan lage våre egne paradis, da i kontrast til at verden kan være ganske rå. Disse eldgamle tankerekkene har nok blitt til av en grunn, og bærer med seg mye visdom (til skille fra kunnskap, som er lettere beviselig). Jeg har ingen ting med å legge meg opp i hvem du vil være, men det jeg kan si er at hvis du velger å la deg selv forfalle til det nivået du finner i dine omgivelser, så vil dette bli din virkelighet. Alternativet er at du setter en annen standard, og holder mennesker med andre virkelighetssyn på en armslengde unna. Da vil du kunne eksistere i en varmere virkelighet, selv om ikke alle i verden er like varm. Det kan hende et slikt eget paradis blir noe redusert i folketall, men kvalitet knuser alltid kvantitet. Det kan jeg sverge på.

Gjest 79215...22f skrev (22 minutter siden):

Men hva gjør man når lyst og kjærlighet krasjer, og man må velge? Lyst er veldig sterkt. Jeg vet ikke om kjærlighet kan trumfe det. 

Hva gjør du om lyst og kjærlighet fusjonerer? Det ene utelukker ikke det andre, hvis du gir ting litt tid. Hvis du skal ha både middag og dessert samtidig vil du få denne konflikten som du nevner over her. Nå er hverken lyst eller kjærlighet en menneskerett i den forstand at vi kan bestille det på et gitt tidspunkt. Vi kan bare leve ut livene våre å se hva som skjer. 

  • Liker 1
  • Innsiktsfullt 1
Lenke til kommentar
Gjest 79215...22f
Neffi skrev (34 minutter siden):

Kjære fine deg: vi er hverken god eller ond. Vi er begge deler. Det som blir stimulert er det som kommer fram. Lever du i omgivelser hvor det å være snill blir brukt imot deg, vil du så klart endre deg, og man begynner å tenke annerledes. Det sier mindre om hva du er, og mer om omgivelsene. Det som stimuleres i deg. Klarer du å se det, vil det være lettere for deg å selv ta kontroll og bestemme hva du er. Du har selv rett til å definere deg, ingen andre kan gjøre det. Videre kan du ta beviste valg om hva du vil være. Det kan lønne seg stort å være utspekulert i et møkkete system, men du kan også endre miljøet du befinner deg i, eller skape ditt eget.

Det vi blir, og den vi velger å være begrenser mulighetene for oss selv. Eksempelvis hvis man ikke tror på kjærlighet, så vil ikke kjærlighet kunne finnes i ens verden. Det blir sånn som vi tror, og vi skaper vår egen virkelighet.

Det fins noen velkjente setninger om at vi bare kan lage våre egne paradis, da i kontrast til at verden kan være ganske rå. Disse eldgamle tankerekkene har nok blitt til av en grunn, og bærer med seg mye visdom (til skille fra kunnskap, som er lettere beviselig). Jeg har ingen ting med å legge meg opp i hvem du vil være, men det jeg kan si er at hvis du velger å la deg selv forfalle til det nivået du finner i dine omgivelser, så vil dette bli din virkelighet. Alternativet er at du setter en annen standard, og holder mennesker med andre virkelighetssyn på en armslengde unna. Da vil du kunne eksistere i en varmere virkelighet, selv om ikke alle i verden er like varm. Det kan hende et slikt eget paradis blir noe redusert i folketall, men kvalitet knuser alltid kvantitet. Det kan jeg sverge på.

Hva gjør du om lyst og kjærlighet fusjonerer? Det ene utelukker ikke det andre, hvis du gir ting litt tid. Hvis du skal ha både middag og dessert samtidig vil du få denne konflikten som du nevner over her. Nå er hverken lyst eller kjærlighet en menneskerett i den forstand at vi kan bestille det på et gitt tidspunkt. Vi kan bare leve ut livene våre å se hva som skjer. 

Syns du har rett i mye av det du skriver. Dette med å skape sin egen virkelighet, jeg tenker jeg må finne noe annet driv i livet, men jeg aner ikke hva det skulle være. Har tenkt på mye og vurdert mye men har ikke kommet frem til noe. Alt dette henger over meg som en stor sky, jeg vil egentlig bare slutte å tenke på alt dette. Bare drite i det, ikke bry meg om dating, kjærester, sex, alt. 

Hva har du valgt? Er du gift? 

Anonymous poster hash: 79215...22f

Lenke til kommentar
1 hour ago, Guest 79215...22f said:

Det er ikke snakk om personlighet, det er for det meste bare snakk om utseende, alder og kropp, og når det først snakkes om personlighet får jeg inntrykk av at mange vil ha en kvinne som har akkurat samme meninger som han, gjør som han sier, er arbeidsløs og passer på hjemmet osv. De har et helt annet inntrykk av hva feminitet er, som krasjer med mitt syn på femininitet - som en kvinne selv, også feminin. 

Anonymous poster hash: 79215...22f

Spør deg selv, hvem er det som har makten til hver en tid, så får du svaret over hvem som har mest ansvar for at situasjonen er som den er. 

Å ha liknende meninger og livssyn er jo ganske så ideelt om man har planer om et livslangt forhold. Fra biologien så er submissive feminint og dominator maskulint, så at den maskuline part ønsker å ta kontrollen i forholdet er jo naturlig for å sikre at forholdet ikke går i dass, som beskytteren. Kræsjen blir dog om man har to maskuline individer i et forhold, da blir det fort uenigheter for kursen videre, som fører til brutte forhold og skilsmisse. Hvis man skal være arbeidsløs og passe på hjemmet, så er det jo i de fleste tilfeller pga at man har stiftet familie og ønsker selv å oppfostre sin familie på best mulig måte etter sitt livssyn.

Du som kvinne, hva er ditt syn på feminitet?

Lenke til kommentar
Gjest 79215...22f skrev (13 minutter siden):

Syns du har rett i mye av det du skriver. Dette med å skape sin egen virkelighet, jeg tenker jeg må finne noe annet driv i livet, men jeg aner ikke hva det skulle være. Har tenkt på mye og vurdert mye men har ikke kommet frem til noe. Alt dette henger over meg som en stor sky, jeg vil egentlig bare slutte å tenke på alt dette. Bare drite i det, ikke bry meg om dating, kjærester, sex, alt. 

Tror det kan være en sunn og god tilnærming å ikke stresse med det. Å finne noen å dele livet med er en stor greie, som av samfunnet blir blåst opp og stresset ut av sine propisjoner. Konsentrer deg om å ha et godt liv, bygge deg selv opp, og skape din virkelighet, så slipper du alt dette kaoset. En livsledsager bør utmerke seg på andre måter enn i en datingskatalog, eller på byen i fylla. En spesiell person som er spesiell for deg, av dine grunner, og ikke av grunner i et skjema.

Gjest 79215...22f skrev (13 minutter siden):

Hva har du valgt? Er du gift? 

Jeg har valgt mitt eget lille paradis. Gift eller ei definerer ikke kvaliteten på det.

  • Liker 1
  • Innsiktsfullt 2
Lenke til kommentar
Gjest 79215...22f skrev (22 timer siden):

Nå tenker vel jeg at jeg ikke kan være attraktiv uansett fordi jeg blir eldre, så det å gjøre meg selv mer attraktiv er ikke akkurat noe som frister eller som jeg bryr meg om. Da hadde jeg nok prøvd for lenge siden. Finner det også urettferdig at jeg må bruke timevis på utseende og kropp for å være attraktiv, mens enkelte kvinner bare kan eksistere. Men sånn er det, det kan jeg ikke gjøre noe med, men jeg velger å ikke bruke mange timer på utseende. Ja, jeg vet, kan ikke klage da, men nå klager ikke jeg over at menn ikke vil ha meg (eller jo, litt, men jeg skjønner jo hvorfor) - jeg klager over at jeg ikke strekker til uansett hva jeg gjør. 

Nå har jeg fått utdelt veldig dårlige trekk også. Det er mye som er galt med meg. Kommer ikke på èn ting som majoriteten av menn kan like. Andre kvinner har for eksempel langt, pent hår, en flott figur, pene øyne, fint smil, høye kinnbein og andre trekk som blir sett på som attraktiv. Jeg har faktisk ingen verdens ting. Jeg trodde jeg hadde en typisk timeglassfigur, men viser seg at skuldrene mine er altfor brede og hoftene for smale, og når jeg lærte det etter å ha målt med målebånd så ser jeg ikke lenger en smal midje, jeg ser en maskulin figur (brede skuldre osv). Jeg er ikke tynn, så det ser ikke bra ut. 

Ja... Nei jeg vet ikke. Nå ble jeg vanvittig lei meg, jeg får gå å gjøre noe. Jeg sverger på at jeg ikke vil ha det sånn, men jeg har det sånn, jeg føler meg så dum. 

Anonymous poster hash: 79215...22f

Dette virker som en motsetning. Altså først klager du på at menn vil velge deg bort på grunn av alder og nå er forklaringen en annen: utseende.

- Alder: Kan ikke endres fysisk, men det er stor forskjell på hvor gammel jevnaldrende føler seg og fremstår utad. Tenk tilbake på de du gikk på skole med. Noen fremstår som livstrøtte allerede, andre sprudlende. Den følelsemessige alderen kan påvirkes. Hvordan vil du fremstå utad og gjør du noe med det?'

- Utseende: Kan definitivt endres med både enkle grep som kroppsholdning, kroppspråk, bekledning og sminke men også større grep, men sistnevnte hopper jeg bukk over her, da jeg er lite fan av sånt.

- Selvsikkerhet: Her sier du at du er veldig sjalu, veldig mistenksom og veldig negativ til eget utseende og alder og tilliten du har til menn generelt. Hvor attraktivt mener du selv slike holdninger kan være for det motsatte kjønn? Er dette noe du tenker kan jobbes med?

Sagt på en annen måte, vil du ha konstruktive forslag eller vil du ha trøst og folk som jatter med og bare ber deg fortsette som før, det er en menneskerett å være attraktiv uten å prøve på det selv, og hvis det ikke skjer så er verden urettferdig?

  • Liker 1
  • Innsiktsfullt 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Gjest 79215...22f skrev (18 timer siden):

Syns du har rett i mye av det du skriver. Dette med å skape sin egen virkelighet, jeg tenker jeg må finne noe annet driv i livet, men jeg aner ikke hva det skulle være. Har tenkt på mye og vurdert mye men har ikke kommet frem til noe. Alt dette henger over meg som en stor sky, jeg vil egentlig bare slutte å tenke på alt dette. Bare drite i det, ikke bry meg om dating, kjærester, sex, alt. 

Jeg tror det kan være et godt råd. Prøv å få fokuset vekk fra det og lev et vanlig sosialt liv, så kan positive ting skje når du er klar og når du minst venter det. Du nevner at du er psykisk syk, så jeg håper du får hjelpe med helsen, for å minske negativ tenking og hva det måtte gjelde.

Hvis livet er slutt når man har fylt 30 år for en kvinne, ja da blir det vondt å leve. Det stemmer altså ikke. Man må finne sin egen vei, kanskje en altoppslukende hobby, noe man liker å gjøre, forsøke å bygge opp seg selv.

Da får du personlig styrke til et forhold, når den tid måtte komme.

Slett sjekkeappen.

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Krig og fred skrev (2 timer siden):

Hvorfor har (noen) kvinner på 30+ denne absurde besettelsen av kvinner i 20 årene? Dere faller for incel propaganda om at kvinner "mister verdi" etter hvert som de blir eldre. 

På seg selv kjenner man andre? 

 

Til TS: tror du alle menn er utro? Og legger du ikke merke til alle parene som er 30, 40, 50, 60, 70 og 80 år gamle sammen? Folk med alle mulige kroppsfasonger og utseende har en partner, så hvorfor kan ikke du?

Alle er forskjellige, liker forskjellige ting, har forskjellige preferanser osv, og godt er det. Tenk hvor kjedelig verden hadde blitt om absolutt alle var like og ville ha det samme. Det som er aller mest tiltrekkende for sunne og oppegående mennesker er at partner er glad og stolt av seg selv, og bringer glede inn i ens liv. Om en mann vil ha noen som er 20 år yngre pga utseendet og ikke personlighet, så sier det mest om mannen og lite om deg. Sånne forhold bruker ikke å vare heller. 

Du får det bedre om du slutter å overtenke dette og begynner å glede deg over deg selv. Mange menn liker en dame med litt brede skuldre og atletisk kropp. Det aller viktigste er holdningen din, rett i ryggen og stolt av deg selv + et smil. Hofter frem, skuldre tilbake, pust inn og rett opp ryggen, pust ut og la skuldrene falle, løft haken, se frem og smil 😃 Dette lille trikset vil også få deg til å føle deg bedre psykisk. Om du trener litt vil den vakre kroppen din få en enda bedre holdning og du vil føle deg bedre psykisk, og det igjen tiltrekker mange menn.Men det viktigste er det du har i mellom øra og som kommer frem etter alt man har blitt kjent. 

  • Liker 1
  • Innsiktsfullt 1
Lenke til kommentar

Kombinasjonen lav selvtillit, misoppfattende av virkeligheten og pessimisme vil lett føre til at man forblir singel.

Jeg feks fikk ny partner da jeg var 30 og igjen da jeg ble femti. Og det uten apper og nettsider. Det er ganske vanlig også i dag. Men du leser jo den skriften du selv ønsker og velger deretter.

Men jeg vil ha meg frabedt at det snakkes om kvinners utløpsdato. Den eksisterer ikke mer for det ene eller andre kjønn. Når kvinner selv farer med mannsjåvinsime blir det enda vanskeligere å være kvinne. Jeg kjenner for øvrig mange menn, men jeg kjenner ingen med så dårlige holdninger til kvinner.

  • Liker 2
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Krig og fred skrev (1 time siden):

Hæ? Det svaret rimer ikke. 

Jeg mente at om damer faller for det så kan det være at de har et lignende syns selv, på menn altså.  Så om de har en sånn tankegang at menn går ut på dato, eller må være sånn og sånn for å være bra nok, er det lettere å tro at menn også tenker sånn. Min erfaring er at kvinner ofte er mer kravstore når det gjelder partner enn det menn er. Selvfølgelig er alle forskjellige og har forskjellige krav, så her er det vanskelig å generalisere. Men ofte gjør menneskehjernen det for å sortere og gjøre verden enklere å forstå og forholde seg til. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Gjest 79215...22f skrev (På 13.4.2024 den 11:18 AM):

https://www.nrk.no/ytring/dating-er-dyrisk-1.16839883

Dette er jo noe jeg visste fra før, fikk en klump i magen når jeg scrollet gjennom NRK. Var så dum at jeg leste artikkelen. Jeg syns det er fælt å tenke på at jeg, som snart er 30 år, ikke er attraktiv nok for for eksempel en mann som nærmer seg 40 år. At til og med han vil gå etter 20-åringer og ikke være tiltrukket av meg på samme måte som han ville vært av en som var yngre. 

Har vært i ett forhold. Det tok slutt fordi han løy mye til meg og var utro. Attraktiv og ung var jeg, men ble likevel behandlet dårlig. Jeg håper jeg ikke blir gammel, for jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å leve med ensomheten. 

Men, påvirker dette også vennskap? Jeg er venn med et par menn, vi har en felles interesse. Kan jeg risikere at de ikke vil ha noe med meg å gjøre? Det kan jo hende de er venn med meg bare fordi jeg er i 20-årene fortsatt. Burde jeg bare avslutte vennskapet slik at jeg ikke føler på skammen og mindreverdighetsfølelsen når jeg har blitt eldre? Har jo hørt at menn er seksuelt tiltrukket av venninnene sine og at de hadde slått til om de fikk sjansen, men jeg er vel ikke interessant som menneske i det hele tatt når jeg ikke er ung lenger? 

Anonymous poster hash: 79215...22f

Har du kjærlighet til deg selv? Ja, jeg vet at dette er kjedelig og for svevende tanker for mange. Men alt starter med deg selv. Ikke gi etter for markedskreftene, men bearbeid deg selv. Ikke skyld på Tinder eller artikler. Forhold er ikke alt her i livet. Gjør ting du liker og gi litt faen i ting. Herregud! Dere kvinner gjør så mye for å passe inn overalt (ja, jeg vet at jeg generaliserer, men med vilje. Er ikke noe ondsinnet bak annet enn et forsiktig spark i baken). Gi heller litt mer faen. 

  • Hjerte 3
Lenke til kommentar
Gjest 79215...22f
Simen1 skrev (12 timer siden):

Dette virker som en motsetning. Altså først klager du på at menn vil velge deg bort på grunn av alder og nå er forklaringen en annen: utseende.

- Alder: Kan ikke endres fysisk, men det er stor forskjell på hvor gammel jevnaldrende føler seg og fremstår utad. Tenk tilbake på de du gikk på skole med. Noen fremstår som livstrøtte allerede, andre sprudlende. Den følelsemessige alderen kan påvirkes. Hvordan vil du fremstå utad og gjør du noe med det?'

- Utseende: Kan definitivt endres med både enkle grep som kroppsholdning, kroppspråk, bekledning og sminke men også større grep, men sistnevnte hopper jeg bukk over her, da jeg er lite fan av sånt.

- Selvsikkerhet: Her sier du at du er veldig sjalu, veldig mistenksom og veldig negativ til eget utseende og alder og tilliten du har til menn generelt. Hvor attraktivt mener du selv slike holdninger kan være for det motsatte kjønn? Er dette noe du tenker kan jobbes med?

Sagt på en annen måte, vil du ha konstruktive forslag eller vil du ha trøst og folk som jatter med og bare ber deg fortsette som før, det er en menneskerett å være attraktiv uten å prøve på det selv, og hvis det ikke skjer så er verden urettferdig?

Saken er at det er ingenting som er riktig. Jeg har ikke noe som helst å tilby. Ikke et pent utseende, ikke en bra personlighet, jeg har ikke engang en kjærlig familie, gode venner, et nettverk, jeg klarer ikke finne noe som helst positivt. Skulle jeg listet opp alt ville det blitt flere sider, og tenk å skulle gjøre tiltak på absolutt alt. Det er ikke rart jeg blir motløs og at det kjennes håpløst. 

Selvsagt vil jeg være en helt annen... Men jeg klarer ikke bli den jeg vil være for det er så langt ifra hvem jeg faktisk er. Jeg vil være selvsikker, glad, nyte livet, reise, oppleve nye ting, ha venner jeg kan finne på ting sammen med. 

Konstruktive forslag, råd, hjelp, alt har jeg fått i flere år. Jeg klarer ikke gjøre noe. Så jeg ender opp med å klage og klage og klage. Fordi klagingen, det å skrive, tar faktisk bort litt av smerten en liten stund før det plutselig kommer tilbake. 

Anonymous poster hash: 79215...22f

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...