Folk som alltid sier navnet ditt

[ltdata]

Har lagt merke til at noen personer alltid sier navnet til den den de snakker med. Andre bruker nesten aldri navnet til personen med mindre de må. Har lagt merke til at personer som ikke kjenner meg overhodet bruker navnet mitt hele tiden når vi har hatt en samtale. Det kan gjerne ha vært i kontakt med det offentlige, lege, etc, evnt noen som ønsker å selge meg noe...

Jeg vet at generelt så elsker folk å høre lyden av sitt eget navn, så for min egen del synes jeg det blir veldig rart når en person jeg ikke kjenner gjentatte ganger bruker navnet mitt når vi har en samtale. Jeg føler det er på grensen til manipulasjon, og jeg får også en følelse at jeg blir snakket til som et barn, fordi man bruker veldig ofte barnets navn for å få dens oppmerksomhet. 

For min egen del venter jeg med å bruke navnet til jeg kjenner vedkommende, eller av praktiske årsaker må bruke navnet til vedkommende. 

Jeg vet heller ikke om folk som alltid bruker navnet til en person de ikke kjenner gjør det fordi de har hørt det er "bra" å gjøre, eller om det er en vane de bare har uten å tenke over det?

Er vel en bok av Dale Carnegie der han anbefaler å bruke navnet til den du snakker med gjenntatte ganger for å få den andre personen til å like deg. Ser også at når det kommer reklame i posten så prøver de å være veldig personlig i tonen i brevet og bruker navnet mitt gjentatte ganger. Det er kanskje derfor jeg føler meg manipulert når jeg møter fremmede som bruker navnet mitt til stadighet?

Hva er deres synspunkter og erfaringer med dette?

[shockorshot]

Jeg bruker navnet til folk mye i starten fordi hvis ikke så glemmer jeg det.

Så du kan velge, enten så husker jeg ikke hva du heter senere eller så bruker jeg navnet litt mer når jeg møter nye folk.

[The Avatar]

Eg trur nok det er mykje ulik motivasjon, og det er ikkje sikkert at alle har ein baktanke med det heller. Kor mykje ein brukar namn har nok også mykje med kulturelle og sosiale normer å gjere.

Selgarar kan nok tenkast at dei brukar namnet ditt litt manipulativt, for dei ønsker å raskast mogelg oppnå ein relasjon med deg for å få landa eit salg.
Legen og liknande brukar kanskje namnet ditt meir som ein kontrollmekanisme for å forsikre seg om at dei snakkar med rett person, og sikkert også til dels for å vise at dei har førebudd seg på samtalen med nettopp deg.
Heilt framande personar brukar kanskje namnet ditt mykje som ein memoriseringsteknikk. Når ein helser på nye folk fyrste gongen så er det veldig lett å gløyme namnet nesten umiddelabart om ein ikkje gjer ein aktiv innsats for å huske det.

Sjølv brukar eg lite namnet til personen eg snakkar med, einaste nemneverdige unntaka er i litt større forsamlingar der det å feste blikket i den eg snakkar til ikkje er tydeleg nok signal til at eg adresserer akkurat den personen. Det andre unntaket er når eg treng å skaffe meg oppmerksomheita frå ein person som ikkje får med seg at eg har henvendt meg mot dei for å seie nokon. Utanom det så brukar eg nok mest personnamn når eg snakkar om dei til andre.

Eg veit ikkje heilt kvifor det er slik, men eg trur det er litt kulturelt ved at eg ikkje omgås personar som brukar mykje namn når dei snakkar. Det kan hende det har litt med norske innesluttsomheit å gjere. Om du ser til amerikansk kultur så er dei nesten ekstreme med å bruke namn og ropar namnet ditt så fort du entrer rommet for å vise at dei har sett og anerkjenner deg.

[Sebby]

Interessant tråd faktisk. Jeg er en av de som bruker navnet til folk ganske mye. Vil ikke si at jeg er manipulerende - det er hvertfall ikke med vilje. Men jeg har lest at folk liker å høre navnet sitt, derfor har jeg gjort det. Burde jeg slutte?

[process]

Det gjør at man føler seg sett og det er nok årsaken til at mange gjør det.  Hvordan folk reagerer på å føle seg sett er individuelt. 

[Trippelure]

Jeg har til tider store problemer med å huske navn på nye folk jeg blir kjent med. Om jeg treffer flere nye folk samtidig, er det vanskelig å huske riktig navn til riktig fjes/person. Jeg kan høre navn gjentatte ganger og bare et par sekunder senere er det som blåst ut av hodet mitt, selvom jeg ellers har langt over gjennomsnittet god hukommelse (I've been tested...). Dette er noe mange med aspergers syndrom sliter med, og jeg har den diagnosen. Så er det sånn at om man sier/gjentar navnet til nye mennesker man møter, er det større sjangs for at man husker det. Jeg har prøvd ut dette, og ja det fungerer til en viss grad så lenge det ikke er altfor mange nye inntrykk å ta inn på en gang.

Så har jeg alltid hatt store problemer med å si navnet på folk direkte til dem. Det føles på en måte litt invaderende og privat ut og at jeg ikke har "rett til" å bruke navnet for mye (ja dette høres psykt ut og er også litt det, men det bunner i endel forvirring rundt sosiale normer som folk med min diagnose kan ha). Så har jeg lest om det du skiver, at å bruke navnet til folk gjør at de potensiellt skal like deg bedre. Men i min verden føles det ut som overdreven manipulasjon og falskt. Dessuten føles det falskt ut om folk sier mitt eget navn for ofte. Ja det føles ut som om de prøver å kontrollere meg og jeg liker det ikke. 

Jeg har blitt litt vel selvbevisst rundt disse tingene og min egen oppførsel, så ofte blir det bare krøll. Jeg prøver å gjenta nye navn høyt et par ganger, og heller flere ganger inni hodet mitt, sånn at jeg skal huske de bedre. Samtidig bruker jeg nesten aldri navnet på folk jeg kjenner med mindre jeg må rope på de av en eller annen grunn. Så har også en god del folk opp igjennom åra påpekt at jeg bare sier "du" til de og ikke bruker navnet dems og at det er rart. Æææææ, noen ganger er det vanskelig å leve og ha sosial kontakt, altfor mange hensyn å ta, samt overtenkning for meg 😆 

[Neffi]

process skrev (6 timer siden):

Det gjør at man føler seg sett og det er nok årsaken til at mange gjør det.  Hvordan folk reagerer på å føle seg sett er individuelt. 

Ja, her treffer du nok spikeren. Sliter man med grensesetting, vil det gjerne føles som manipulering på grunn av erfaring og mangel av egen mestringstro (hvis vi ikke klarer å sette grenser selv, forventer vi at andre skal gjøre det for oss, men det er egentlig en mangel i oss selv).

Har man et godt filter og grenser er navn noe helt ok som styrker intimitet og tilknytning. I slike kontekster noe oppløftende.

[Selfuniverse]

Har hørt om at i (styre)møter, der det er noe maktkamp, så kan navn bli brukt i 2. person i bestemte toneleier for å forsøke å 'sette på plass' den andre. Og at dette ble så irriterende at mottakeren gjorde det tilbake tilslutt for å illustrere dette.

[The Avatar]

Trippelure skrev (20 timer siden):

(ja dette høres psykt ut og er også litt det, men det bunner i endel forvirring rundt sosiale normer som folk med min diagnose kan ha)

Litt off-topic og min utheving men ville berre kommentere at denne stavemåten kjem eg til å kopiere. Å stave sykt som psykt er ein utmerka måte til å uttrykke at noko er sjukt og samtidig framheve at det er psykisk sjukt og ikkje anna sjukdom som ein refererer til.

Selfuniverse skrev (12 timer siden):

Har hørt om at i (styre)møter, der det er noe maktkamp, så kan navn bli brukt i 2. person i bestemte toneleier for å forsøke å 'sette på plass' den andre. Og at dette ble så irriterende at mottakeren gjorde det tilbake tilslutt for å illustrere dette.

Ein kan også oppnå nøyaktig det same resultatet og sette på plass nokon ved å rette peikefingaren mot dei å bestemt omtale personen som "du".

I formelle møter som styremøter så tenker eg likevel at det både er ryddig og formelt korrekt å skulle omtale dei andre i møtet med enten namn eller eventuelt kva funksjon dei har i styret. Dette fordi det er viktig at heile styret har same oppfattinga av kva og kven som blir diskutert, og fordi det skal førast referat/protokoll og då kan det være viktig at det er nedskrevet eksakt kven som fekk i oppgåve å gjere det eine eller andre, eller om det vart fatta vedtak om at styret i fellesskap skulle iverksette vedtaket. I referatet bør det helst stå "Per fekk i oppgåve å...", eller "Økonomiansvarleg skal til neste møte...", på den måten går det heilt klart kven ein har omtalt.

[Trippelure]

The Avatar skrev (15 minutter siden):

Litt off-topic og min utheving men ville berre kommentere at denne stavemåten kjem eg til å kopiere. Å stave sykt som psykt er ein utmerka måte til å uttrykke at noko er sjukt og samtidig framheve at det er psykisk sjukt og ikkje anna sjukdom som ein refererer til.

Jeg fant det på selv for mange år siden og syns selv det er ganske bra 😁 Og at det burde være sånn man skriver det når det refereres til psykisk og ikke fysisk sykdom. Jeg liker at språket er presist. Så tusen takk for at du plukker det opp og bruker det! Om flere gjør det blir det på sikt en endring i skrivespråket så det ikke er noen tvil om hva man refererer til.

[Trippelure]

Neffi skrev (14 timer siden):

Ja, her treffer du nok spikeren. Sliter man med grensesetting, vil det gjerne føles som manipulering på grunn av erfaring og mangel av egen mestringstro (hvis vi ikke klarer å sette grenser selv, forventer vi at andre skal gjøre det for oss, men det er egentlig en mangel i oss selv).

Har man et godt filter og grenser er navn noe helt ok som styrker intimitet og tilknytning. I slike kontekster noe oppløftende.

Jeg tenker det kommer litt an på hvor mye folk sier ens navn og hvem som gjør det. Som nevnt tidligere i tråden kan det bli for mye når f.eks selgere o.l. faktisk bruker det for å skape en intimitet som egentlig ikke er der, kun for å manipulere en til å kjøpe. Det finnes også folk som er manipulerende og bevisst bruker navn for å få viljen sin og kontrollere folk rundt seg. Og da er det vel faktisk å sette grenser for seg selv å reagere på det og påpeke at det er manipulering?

[Neffi]

Trippelure skrev (1 time siden):

Jeg tenker det kommer litt an på hvor mye folk sier ens navn og hvem som gjør det. Som nevnt tidligere i tråden kan det bli for mye når f.eks selgere o.l. faktisk bruker det for å skape en intimitet som egentlig ikke er der, kun for å manipulere en til å kjøpe. Det finnes også folk som er manipulerende og bevisst bruker navn for å få viljen sin og kontrollere folk rundt seg. Og da er det vel faktisk å sette grenser for seg selv å reagere på det og påpeke at det er manipulering?

Det er jo veldig flisespikkeri i bunn og grunn, men tror kanskje jeg klarer å forklare litt forskjellene/nyansene. 

Det er ikke manipulering med mindre det har en slik effekt på en. Jeg har aldri følt nærhet, sånn intim eller fin nærhet som når en kjær person bruker ens navn, når en fremmed selger bruker navnet mitt. Det er liksom bare det det er. En selger som bruker navnet mitt, for å få kontakt. Og antall ganger navnet mitt brukes øker over hodet ikke oddsene for at jeg kjøper noe, men det kan gjøre den tiden selgeren bruker på meg litt hyggeligere.

Men altså, jeg skjønner hvorfor du blir mer oppmerksom på det og det er egentlig en god greie med deg koblet til din personlighet. Fordi du er en GIVER som personlighetstype. Jeg er ikke sånn, men beundrer den egenskapen hos deg. Rause givere vil slite mer med å si nei, fordi det går mer imot deres natur. Så vi kan ikke si at løsere grenser er noe negativt i seg selv. Det fins et helt spekter av måter å være på. Og det er flere variabler som påvirker folk sånn. Eksempelvis kapasitet. Jeg blir veldig fort sliten av å være så veldig raus, så jeg er det kun veldig selektivt. Mens sånn som jeg ser oss to som ulike, så er du mer tilgjengelig etter andres behov, enn nødvendigvis dine egne (sammenlignet med meg). Forhåpentligvis har du mer kapasitet enn meg, sånn at det passer best for deg selv. (Ja, jeg psykoanalyserer alle menneskene jeg ser og måler og sammenligner. Så vi er ferdig oppmålt. Haha!)

Så spørs det, opplever du den manipuleringen som ubehagelig? For hvis du gjør det, så kan det hende du trenger mer trening på å si nei. Eksempelvis at du tillater deg selv å være et unikt og vakkert menneske, til og med når du sier tydelig nei, og ikke er så raus. Altså, ingen vil at du skal slutte å være giver. Poenget er denne magiske balansen, hvor du ikke gir på bekostning av deg selv...og bare du vet hvor det punktet ligger. Hvis du ikke opplever manipuleringen med navnbruk som ubehagelig eller negativ, så er det jo ikke noe problem at de bruker navnet ditt. For det manipulerer deg ikke og da vil du knapt bruke en slik betegnelse på fenomenet. Da er det plutselig bare navnbruk.

Jeg klarer ikke snakke med folk uten at jeg får en følelse av at det skulle vært snakket om under 4 øyne. Sorry! ADD her.

Men altså, navnbruk har et enormt bredt spekter av funksjoner og betydning og er dypt forankret i identiteter og nettverk av relasjoner. Det er mektige greier, men ikke så privat at det kun er for ens nærmeste. Det er rett og slett facsinerende å se på hvor mye et navn berører, og vi vet av forskning at det å bruke folks navn fremkaller noe positivt. Men det fremkaller ikke at man kjøper ting av selgere. Bare at man hygger seg litt mer mens selgeren forsøker å tjene noen usle kroner...

[Milhouse85]

Alt handler om kontekst. 

Da jeg jobbet i helseomsorgen/barnvernet, var det veldig fint for meg å bruke navnet til de jeg pratet med. Det gir meg ekstra oppmerksomhet, og gjør at bruker/beboer/pasient lytter til det jeg sier. Det gir også signal om omsorg, at jeg ser dem, ikke bare som en person - men som et individ. 

Sannsynligvis samme teknikk selgere gjør, men da i en mer retorisk sammeheng. Du føler deg litt ekstra spesiell dersom noen sier navnet ditt gjentatte ganger. Bare innrøm det. ;P

Men til venner, kjenner, familiemedlemmer.... da er det nokså rart.

Siden mange i serviceyrket går med navnelapp på brystet, så har jeg enkelte ganger sagt "Takk Steffen..." eller noe slikt. Alltid artig å se reaksjonen deres, de blir smått forvirret og tom i blikket i ca 0,5 sekunder. 

Jeg vet også at det kan brukes til å "justere ned folk" - eller, altså... ehhh, retorisk her også. Legg merke til debatter på tv. Ikke sjelden bruker motdebatanten å starte et innlegg med typisk: "Hør her Jonas...." som et eksempel. Man blir vel jekket ned fra rollen til en statsminister til en gutt ved navn Jonas kanskje. Usikker på effekten. Men der bruker de navn i ett kjør. 

Hadde besøk av ei sykepleier fra Sverige en gang... hun sa navnet mitt veeeeldig ofte, på svensk. Jeg ble ganske myk av dette, så skal innrømme det var utrolig sjarmerende. 

[Trippelure]

Neffi skrev (52 minutter siden):

Det er jo veldig flisespikkeri i bunn og grunn, men tror kanskje jeg klarer å forklare litt forskjellene/nyansene. 

Det er ikke manipulering med mindre det har en slik effekt på en. Jeg har aldri følt nærhet, sånn intim eller fin nærhet som når en kjær person bruker ens navn, når en fremmed selger bruker navnet mitt. Det er liksom bare det det er. En selger som bruker navnet mitt, for å få kontakt. Og antall ganger navnet mitt brukes øker over hodet ikke oddsene for at jeg kjøper noe, men det kan gjøre den tiden selgeren bruker på meg litt hyggeligere.

Men altså, jeg skjønner hvorfor du blir mer oppmerksom på det og det er egentlig en god greie med deg koblet til din personlighet. Fordi du er en GIVER som personlighetstype. Jeg er ikke sånn, men beundrer den egenskapen hos deg. Rause givere vil slite mer med å si nei, fordi det går mer imot deres natur. Så vi kan ikke si at løsere grenser er noe negativt i seg selv. Det fins et helt spekter av måter å være på. Og det er flere variabler som påvirker folk sånn. Eksempelvis kapasitet. Jeg blir veldig fort sliten av å være så veldig raus, så jeg er det kun veldig selektivt. Mens sånn som jeg ser oss to som ulike, så er du mer tilgjengelig etter andres behov, enn nødvendigvis dine egne (sammenlignet med meg). Forhåpentligvis har du mer kapasitet enn meg, sånn at det passer best for deg selv. (Ja, jeg psykoanalyserer alle menneskene jeg ser og måler og sammenligner. Så vi er ferdig oppmålt. Haha!)

Så spørs det, opplever du den manipuleringen som ubehagelig? For hvis du gjør det, så kan det hende du trenger mer trening på å si nei. Eksempelvis at du tillater deg selv å være et unikt og vakkert menneske, til og med når du sier tydelig nei, og ikke er så raus. Altså, ingen vil at du skal slutte å være giver. Poenget er denne magiske balansen, hvor du ikke gir på bekostning av deg selv...og bare du vet hvor det punktet ligger. Hvis du ikke opplever manipuleringen med navnbruk som ubehagelig eller negativ, så er det jo ikke noe problem at de bruker navnet ditt. For det manipulerer deg ikke og da vil du knapt bruke en slik betegnelse på fenomenet. Da er det plutselig bare navnbruk.

Jeg klarer ikke snakke med folk uten at jeg får en følelse av at det skulle vært snakket om under 4 øyne. Sorry! ADD her.

Men altså, navnbruk har et enormt bredt spekter av funksjoner og betydning og er dypt forankret i identiteter og nettverk av relasjoner. Det er mektige greier, men ikke så privat at det kun er for ens nærmeste. Det er rett og slett facsinerende å se på hvor mye et navn berører, og vi vet av forskning at det å bruke folks navn fremkaller noe positivt. Men det fremkaller ikke at man kjøper ting av selgere. Bare at man hygger seg litt mer mens selgeren forsøker å tjene noen usle kroner...

Okei, jeg trenger ikke å bli psykoanalysert av fremmede på internett, men om du har behov for det, deg om det. Jeg har psykoanalysert meg selv og omgivelsene mine siden jeg var liten, men har ikke nødvendigvis behov for å si det høyt til hele verden. Det kan faktisk være ganske invaderende og respektløst om folk ikke har bedt om det. Jeg kjenner meg selv veldig godt og har ingen problemer med å si nei etter å ha vokst opp med mye dritt og manipulasjon. Det sagt har jeg heller ikke behov for å fôre egoet mitt ved å alltid sette meg og mine behov først om jeg ser at andre har større behov enn meg selv. Såpass trygg er jeg på meg selv. Jeg liker å være snill og grei med alle, med mindre folk har gitt meg grunn til noe annet, da det gir meg glede å glede andre. For meg personlig er det også generellt viktig å bygge opp folk rundt meg og ikke rive de unødig ned, og på den måten gjøre det jeg kan for å bidra til en bedre verden. 

Så tilbake til topic... Det jeg prøvde å nyansere (ikke flisespikke) var din ganske bombastiske uttalelse om at folk som føler det manipulerende at andre bruker ens navn har problemer med grensesetting. Samt at det er positivt med navnbruk fordi det styrker intimitet og tilknyttning. Verden er bare ikke så sort/hvitt. Og personlig har jeg heller ikke et behov for å være så intim med gud og hvermannsen. Kontekst, hvem avsender og mottaker er, hva slags tonefall som blir brukt og hvor ofte navnet gjentas har mye å si for hva intensjonen med navnbruken er og hvordan det blir oppfattet. Og når folk har en intensjon om å få viljen sin ved å bruke et navn, så er det i min verden falskt og ikke naturlig eller greit. Om folk ikke bryr seg om det, kan man jo likegreit si at det er å ikke evne å sette grenser for seg selv. Alt er relativt, hver situasjon er unik og "vi e aill sammen individa" 😉

Endret 11. april av Trippelure
Skriveleif

[Neffi]

Trippelure skrev (7 minutter siden):

Okei, jeg trenger ikke å bli psykoanalysert av fremmede på internett, men om du har behov for det, deg om det. Jeg har psykoanalysert meg selv og omgivelsene mine siden jeg var liten, men har ikke nødvendigvis behov for å si det høyt til hele verden. Det kan faktisk være ganske invaderende og respektløst om folk ikke har bedt om det. Jeg kjenner meg selv veldig godt og har ingen problemer med å si nei etter å ha vokst opp med mye dritt og manipulasjon. Det sagt har jeg heller ikke behov for å fôre egoet mitt ved å alltid sette meg og mine behov først om jeg ser at andre har større behov enn meg selv. Såpass trygg er jeg på meg selv. Jeg liker å være snill og grei med alle, med mindre folk har gitt meg grunn til noe annet, da det gir meg glede å glede andre. For meg personlig er det også generellt viktig å bygge opp folk rundt meg og ikke rive de unødig ned, og på den måten gjøre det jeg kan for å bidra til en bedre verden. 

Så tilbake til topic... Det jeg prøvde å nyansere (ikke flisespikke) var din ganske bombastiske uttalelse om at folk som føler det manipulerende at andre bruker ens navn har problemer med grensesetting. Samt at det er positivt med navnbruk fordi det styrker intimitet og tilknyttning. Verden er bare ikke så sort/hvitt. Og personlig har jeg heller ikke et behov for å være så intim med gud og hvermannsen. Kontekst, hvem avsender og mottaker er, hva slags tonefall som blir brukt og hvor ofte navnet gjentas har mye å si for hva intensjonen med navnbruken er og hvordan det blir oppfattet. Og når folk har en intensjon om å få viljen sin ved å bruke et navn, så er det i min verden falskt og ikke naturlig eller greit. Om folk ikke bryr seg om det, kan man jo likegreit si at det er å ikke evne å sette grenser for seg selv. Alt er relativt, hver situasjon er unik og "vi e aill sammen individa" 😉

Joda, men hvis du tenker litt lengre på det, så skjønner du kanskje at du ikke klarer, eller har makt til å få andre mennesker til oppføre seg på bestemte måter. Din makt begynner og slutter ved deg selv, og i den sammenhengen kan manipulering bare fungere om man tillater det.

Snakker vi om et ideal blir det noe annet. Idealet er at alle er snille med hverandre hele tiden, men det vet jeg aldri kommer til å skje. Derfor er det vi som setter grensene og ikke overlater det til omverden.

[Rune_says]

Husker ansikter bedre enn navn, men det er en "superpower" hvis du husker fornavn (og evt mer om personen, familien til personen)  - de fleste dyktige ledere gjør dette.  Å si fornavnet og huske all info om en person er massering av egoet til den du snakker med og vil gjøre positivt inntrykk.

Et viktig unntak er telefonselgere som sier fullt navn "Hei <fornavn> <etternavn>..." - da vet jeg at de ikke kjenner meg. Ingen venner av meg eller bekjente som bruker fornavn+etternavn.

[Trippelure]

Neffi skrev (Akkurat nå):

Joda, men hvis du tenker litt lengre på det, så skjønner du kanskje at du ikke klarer, eller har makt til å få andre mennesker til oppføre seg på bestemte måter. Din makt begynner og slutter ved deg selv, og i den sammenhengen kan manipulering bare fungere om man tillater det.

Snakker vi om et ideal blir det noe annet. Idealet er at alle er snille med hverandre hele tiden, men det vet jeg aldri kommer til å skje. Derfor er det vi som setter grensene og ikke overlater det til omverden.

Hvor har jeg sagt at jeg skal eller vil det? Folk gjør og snakker som de vil, og om man ikke liker det sier man i fra eller går et annet sted. Man har alltid makt til selv å velge sin reaksjon på det man blir utsatt for av andre mennesker, det vet jeg bedre enn de fleste. Og om jeg oppfatter at folk prøver å manipulere så spør jeg rett ut hva de prøver på/ ønsker å oppnå. Sånn sett korrigerer vi hverandre og kan tilpasse oppførselen vår til de vi prater med. Om jeg vet at noen ikke liker at jeg bruker navnet deres for mye, eller ønsker at jeg skal bruke navnet deres mer så forsøker jeg å tilpasse meg det og ikke presse min vilje på andre.  Du behøver ikke å belære meg, men ser du føler et behov for det...

At verden aldri kommer til å bli perfekt betyr ikke at man ikke kan bidra selv til at den blir bedre for de rundt seg. 

[Neffi]

Trippelure skrev (46 minutter siden):

Hvor har jeg sagt at jeg skal eller vil det? Folk gjør og snakker som de vil, og om man ikke liker det sier man i fra eller går et annet sted. Man har alltid makt til selv å velge sin reaksjon på det man blir utsatt for av andre mennesker, det vet jeg bedre enn de fleste. Og om jeg oppfatter at folk prøver å manipulere så spør jeg rett ut hva de prøver på/ ønsker å oppnå. Sånn sett korrigerer vi hverandre og kan tilpasse oppførselen vår til de vi prater med. Om jeg vet at noen ikke liker at jeg bruker navnet deres for mye, eller ønsker at jeg skal bruke navnet deres mer så forsøker jeg å tilpasse meg det og ikke presse min vilje på andre.  Du behøver ikke å belære meg, men ser du føler et behov for det...

At verden aldri kommer til å bli perfekt betyr ikke at man ikke kan bidra selv til at den blir bedre for de rundt seg. 

Nei, jeg forsøker ikke belære deg, men vise deg andres (i dette tilfellet mitt) perspektiv av temaet. Men skjønner at det ikke er velkommen i tråden din, så skal droppe det.

[Red Frostraven]

Det er jo flere motivasjoner bak å bruke noen sitt navn.
Noen ønsker å lære seg det, og er redd for å glemme -- så de bruker det, instinktivt.

Og så har man igjen mennesker som opplever at folk bruker navnet til andre, og kopierer.

Men så igjen, så er det også brukt som verktøy i forretnings- eller ledelsesstrategi, og i politikk.
Da kan det raskt bli kunstig og fremstå som en kalkulert strategi.

[Trippelure]

Neffi skrev (12 minutter siden):

Nei, jeg forsøker ikke belære deg, men vise deg andres (i dette tilfellet mitt) perspektiv av temaet. Men skjønner at det ikke er velkommen i tråden din, så skal droppe det.

Det er ikke min tråd, hvor har du det fra? Jeg har ingen problemer med å se ditt perspektiv, men jeg prøvde å nyansere det bombastiske utsagnet du startet med. Og til svar fikk jeg en psykoanalyse av min person, som er helt off topic og ikke hører hjemme i denne tråden. Som jeg skrev tidligere alt er relativt, forstår du det? Og forstår du at andre kan ha en annen preferanse og oppfatning av navnebruk enn deg selv?