Vold og ugrei oppførsel blant søsken. Hvordan håndtere når barna vokser opp?

[Gjest 41727...549]

Når jeg vokste opp var det faktisk relativt normalt at hver gang spesielt storebroren ble irritert på ett eller annet at jeg ble klapset til eller dyttet ganske hardt. Men foreldrene våre gjorde aldri noe som helst for å hindre denne oppførselen. Når jeg vokste opp så var dette selvfølgelig umulig å unngå når man vokser opp sammen, og dette var relativt "normalt" når man ikke kjenner til noe annet liv. Selv om jeg egentlig ikke hadde gjort noe ggalt, så kunne han bli rett og slett drita sur og kaste ting vegg i mellom. For eksempel hvis han kjøper en pakke kjeks / småkaker eller andre søtsaker, så spiser han dette selv og deler kanskje litt med foreldrene våre. Da kunne han selvfølgelig godte seg over at han selv spiste noe godt, samtidig som vi andre ikke fikk noe. At han selv fikk godteri var nok bare en liten del av dette. Det at bare noen få i familien fikk dele på dette var jo veldig morsomt i hans øyne. En gang hadde han en kakeboks med pepperkaker eller noe som han delte med foreldrene våre etter middag. Men når jeg skulle rydde og vaske opp etter middag så satt han i stuen. Men han trodde sikkert at jeg snek meg rundt for å få tak i hva det nå var han kom med av søtsaker.     

Så han kom stormede inn på kjøkkenet for å dytte meg og han kastet en flaske ketchup i veggen, og kastet en boks med potetsalat så det sprutet jo over bordet og gulvet. Bare fordi han trodde at jeg stod med hånden i kakeboksen hans. Det eneste som var noenlunde "positivt" med den situasjonen var at faren min stod i gangen, og faktisk fikk med seg det som skjedde. Ellers kunne broren min sikkert påstått at dette var noe JEG hadde funnet på uten videre, og at jeg hadde kastet ting rundt bare fordi jeg var en drittunge. Men han gadd selvfølgelig aldri å faktisk rydde opp etter seg, eller be om unnskyldning for det han hadde gjort. I hans øyne kunne han alltid rettferdiggjøre sånn oppførsel, i alle fall så lenge det bare var han selv som oppførte seg på denne måten, fordi han trodde at han hadde grunn til det. Men alt rotet han forårsaket lot han ligge der, frem til foreldrene våre ryddet opp dritten etter ham.

Samme når han hadde mistet noe han hadde fått i julegave, som han ønsket å ta med seg til skolen en dag for å vise til noen han gikk i klasse med. Så mistet han dette på vei hjem, men han påsstod at jeg visstnok skulle ha "stjålet" tingene hans. Så han fullstendig endevendte rommet mitt, og ødela en par ting, rev ett par sider ut av noen bøker, og så videre. Bare fordi han var drita sur. Men ett par timer senere kom en nabo innom, og fortalte at hun hadde funnet tingene hans tretti / førti meter fra der vi bodde. Så tingene hadde sikkert falt ut av ryggsekken hans, når han var på vei hjem etter skolen. Men han likevel aldri unnskyld til meg, eller hjalp meg med å rydde i alt rotet han forårsaket når han lette etter tingene hans. Bare det å se på TV kunne føre til at han ble sur, og kom med ekle kommentarer så lenge jeg satt der. Med mindre han rev fjernkontrollen ut av hånden min, og klapset til meg, for å ta kontroll over hva som gikk på TV da.     

Anonymous poster hash: 41727...549

[Skandinav]

Kan du utdype litt mer hva du egentlig lurer på utover tittelene på tråden?

[Gjest 41727...549]

Skandinav skrev (29 minutter siden):

 Kan du utdype litt mer hva du egentlig lurer på utover tittelene på tråden?

Gode råd hvorddan man faktisk burde løse sånne situasjoner? 

I stedet for å la enkelte søsken gjøre akkurat som de vil, og bare overse ubehagelige ting...   

Anonymous poster hash: 41727...549

[Elgen-Hansi]

Man må jo lære barn om rettferdighet, ansvar og konsekvenser. Oppfører de seg på måten du beskriver, så må det ha konsekvenser. Å tenke at "barn er barn" og bare la det gå, så gjør man de en bjørnetjeneste, da dette er utrolig viktige egenskaper å ha senere i livet!

[MLN2018]

Lær å kommunisere og sette grenser. For eksempel ved å ta et kurs.

[Skandinav]

Spør du som forelder eller som vordende forelder. Eller spør du for "en venn"?
 

MLN2018 skrev (1 time siden):

Lær å kommunisere og sette grenser. For eksempel ved å ta et kurs.

Egentlig burde alle foreldre ta et kurs, eller lese seg opp litt.

Når problemene har oppstått, kan det lokale familievernkontoret bidra. HVis årsaken til problemene handler om mer alvorlige atferdsvansker, kan et slik kurs anbefales: https://www.nubu.no/PMTO/

[tommyb]

Tenker du på når du selv får barn? 

Sannsynligvis, når du får barn, vil ting utvikle seg annerledes. Ansatte i barnehager er trent på å plukke opp når barn har utfordringer. Dermed kan foreldre nå få riktigere veiledning, kunnskap og forståelse. I tillegg har du jo selv erfaring med dette nå, og klarer identifisere problemstillingen og oppsøke kunnskap. Som denne tråden jo er et eksempel på. 

Og ja, det finnes lavterskeltilbud for rådgiving, som det lokale familievernkontoret er et eksempel på. 

I tillegg finnes det massevis av småbarnsforeldre som tror de vet best og kommer med selvforklarende og verdiløse tips. Som jeg er et eksempel på. 

[Gjest 41727...549]

MLN2018 skrev (19 timer siden):

 Lær å kommunisere og sette grenser. For eksempel ved å ta et kurs.

Problemet er at foreldre aldri kommer til å gjøre noe som helst. Det er selvfølgelig veldig mye lettere å fullstendig overse oppførsel, og late som ingenting skjer. 

Dermed kommer de aldri til å kontakte for eksempel familievernkontoret, og innrømme at noe ikke er akseptabelt.  

Anonymous poster hash: 41727...549

[MLN2018]

Gjest 41727...549 skrev (2 timer siden):

Problemet er at foreldre aldri kommer til å gjøre noe som helst. Det er selvfølgelig veldig mye lettere å fullstendig overse oppførsel, og late som ingenting skjer. 

Jeg tror det ofte er fordi foreldrene ikke vet hva de kan gjøre eller hvordan. Ikke bare foreldre, forresten, alle mennesker. For det gjelder alle forhold. Ikke bare foreldre-barn-relasjoner. Derfor er det viktig at folk kan lære seg visse ferdigheter.

Det er lettere å lære ting og å be om hjelp når det ikke er problemer ennå, hvis du kan gjøre det frivillig og av positive grunner, enn når det er mange problemer og du sannsynligvis gjør noe galt eller dumt. 

Det finnes kurs hvor man kan lære deg personlige og sosiale ferdigheter, uansett om du er forelder eller ikke, uansett om du har problemer eller ikke. Bare for å lære ferdighetene eller for å bli bedre på dem. 

Jeg tror det er bra for mange. Og det trenger ikke å være dyrt, et gruppekurs eller et kurs på måneder. Det finnes også kurs 1:1, hvor du selv kan velge innhold og varighet, for en rimmelig pris. Som også passer for aleneforeldre, folk som er ufør osv.

 

Gjest 41727...549 skrev (2 timer siden):

Dermed kommer de aldri til å kontakte for eksempel familievernkontoret, og innrømme at noe ikke er akseptabelt.  

Nesten alle føler skam hvis de ikke kan noe, som andre forventer eller krever at de kan. Og det er enda vanskeligere å innrømme når noe går galt og be om hjelp når det er problemer. Det er ikke rart, men veldig forståelig. Ved å reagere negativt på foreldre, hjelper vi dem ikke og det løser ikke problemet. Det gjør det bare verre.

Det er mye bedre å forebygge problemer. For å gjøre det normalt og positivt i samfunnet, at folk/foreldre leser om temaer, lærer noe eller tar et kurs eller hva som helst, hvis de trenger det, før problemer oppstår. Bare for å lære mer om det, for å bli bedre på det. For det er sterkt, smart og bra. Da tar de ansvar og vil det beste for seg selv/folk rundt seg/barnet sitt. Da blir det en invitasjon, noe positivt. Slik bidrar vi til å forebygge problemer og folk/foreldre får den informasjonen, hjelpen og veiledningen de trenger.

Vi er alle født uten kunnskap og erfaring. Noen er så heldige at de i løpet av livet har lært kunnskap og ferdigheter som de trenger som foreldre. Andre vil bli foreldre en dag, uten (mye/nok) kunnskap og ferdigheter. Disse menneskene trenger informasjon, hjelp og veiledning. Ikke negative blikk eller negative reaksjoner fra andre.

Det er bedre om vi inviterer og motiverer folk til å lære ting på forhånd for å forebygge problemer. Og at vi hjelper og støtter mennesker på en positiv måte til å be om hjelp dersom det skulle oppstå problemer.

Hvis vi snakker, tenker og ser negativt på folk/foreldre som har problemer, er det ikke rart at de foretrekker å 'gjemme' seg. Det er da en logisk konsekvens av samfunnets oppførsel. Det er ikke rart at foreldre føler seg usikre eller utrygge og derfor ikke ber om hjelp, for sent eller for lite.

Det er lett å snakke om det, når det ikke handler om deg selv. Men når du er personen/forelderen med problemer, når du selv er i den posisjonen, er det ikke så lett å be om hjelp. Dessuten er ikke alltid den hjelpen som er tilgjengelig eller som du får god/positiv.

Endret 1. april av MLN2018

[Selfuniverse]

On 1.4.2024 at 11:39 AM, Guest 41727...549 said:

Det er selvfølgelig veldig mye lettere å fullstendig overse oppførsel, og late som ingenting skjer.

Denne situasjonen med hvordan livet ditt var med din storebror, er ett resultat av oppveksten hans, som hovedsaklig er de foresattes ansvar gjennom barndommen hans. Dette du beskriver i sitatet over er en utvei fra ett problem, som bare gjør problemet verre, og dermed øker hyppigheten av lignende situasjoner, som videre forsterker problemet i en sirkel.

Hvordan var livet til storebroren din i forhold til foreldrene deres? Hva skjedde f.eks hvis han ville ha noe? Hva sa foreldrene da? Og hva gjorde storebroren din?

MLN2018 og andre her har allerede gått til kilden av hvorfor familielivet ditt var slik, men det kan også være bra å utdype for deg selv og andre som leser, om hvorfor det ble slik. Derfor jeg spør om dynamikken mellom broren din og deres foreldre.

Løsningen hvis du selv blir forelder, er å vise barna hvordan man kan være som ett menneske. Eksempelvis hvordan man kan snakke fredelig om konflikter som oppstår. Barna vil kopiere. Som er den hemmelige formelen i rett retning mot ett godt, fantastisk, og lykkelig familieliv.

Kursing eller opplæring i det å være forelder er gull verdt. En svært god investering.