Mental helse: Hjelper det for folk å dra til psykolog? Eller er det sidestilt med horoskop og krystaller?

[Trontron]

Jeg skal være oppriktig med én gang og si at mitt subjektive svar er:
"Nei, men kaanskje ja for en liten andel personer som aldri ellers får snakket om / eller får utløp for problemene sine". Det er tross alt usunt å holde problemene tett til brystet.
Og for problemer som har startet nylig tror jeg tiden leger sår bedre enn psykologer gjør.
 

I rundt ti år, har jeg spurt enhver person jeg har fått høre har vært hos psykolog, om det har hjulpet de. Svaret jeg har fått i retur har som regel vært diffust, men alltid nærmere nei enn ja.
Jeg har spurt folk mellom himmel og jord; da f.eks noen som har vært uføre siden de fylte 19 grunnet mentale problemer, noen andre som ble innelåst og voldtatt som tenåring og har slitt med det, to andre igjen som hadde partnerproblemer og forsøkte å høre med psykolog om de kunne hjelpe med hvordan de følte seg brutt ned i hjemmet, en annen som slet med utbrenthet, og en annen som hadde motivasjonsproblemer pluss angst på universitetet. Sikkert mange andre jeg har glemt.

Jeg tenkte derfor det ikke var noen dum idé å spørre her hva dere tenker; for det er sikkert noen hobbypsykologer her og kanskje til og med noen ekte. Eventuelt noen som har vært hos psykolog og som kan dele sine erfaringer?

Blir pasienter til psykologer "friske", eller eventuelt i det minste får startet en prosess der de på egenhånd kan hjelpe seg selv; da gjennom redskaper de får av en psykolog? Eller er psykologi i helsenorge egentlig bare noe ubrukelig ræl?

Endret 27. februar av Trontron

[ole_marius]

Gått til psykolog i en periode jeg slet veldig. Selv om jeg der og da ikke opplevde fremgang, så ser jeg i ettertid nå som livet mitt er mer stabilitet at det har hjulpet. Problemet er lange ventekøer for å få hjelp i kombinasjon med at psykisk helse tar lang tid å få stabilisert.

[Trontron]

Tror du ikke det ville ha samme effekt uten innblanding av psykolog ved å bare la tiden virke?
Eller er det f.eks spesifikke redskaper eller tankesett som du har fått hjelp med som du ikke ville kommet til alene?

[Gjest 1b3c4...84b]

De første tre versene av "Eg ser" er en fin metafor på å gå til psykolog. 

Det hjelper å snakke. 

Det hjelper å få tips til strategier for å mestre vanskelige tanker. 

Men hovedtyngden av jobben må man gjøre selv.

Jeg kan godt se for meg at noen blir gående i terapi i årevis. Psykologen kan bare hjelpe deg på vei. Om du ikke vil/klarer/ønsker å gjøre resten, vel, da skjer det lite. 

I mange tilfeller kan sikkert en god venn gjøre vel så god nytte. Utfordringen er vel å finne en venn som er villig til å høre på andres problemer over lengre tid. Det sliter på vennskap, og er antakelig ikke noe som passer for så mange.

Spoiler

Eg ser at du er trøtt
Men eg kan ikkje gå alle skrittene for deg
Du må gå de sjøl
Men eg ve gå de med deg
Eg ve gå de med deg

Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg ve grina med deg
Eg ve grina med deg
Eg ser du vil gi opp

Men eg kan ikkje leve livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg ve leva med deg
Eg ve leva med deg

 

Anonymous poster hash: 1b3c4...84b

[ole_marius]

Trontron skrev (5 minutter siden):

Tror du ikke det ville ha samme effekt uten innblanding av psykolog ved å bare la tiden virke?
Eller er det f.eks spesifikke redskaper eller tankesett som du har fått hjelp med som du ikke ville kommet til alene?

Ved alvorlige problemer i privatlivet så har man behov for å snakke med en nøytral part. Familie og venner vil etter min erfaring være raske på avtrekkeren, og forenkle en situasjon veldig. Dette er ikke god grobunn for råd.

Som anonym poster under skrev, så sliter det utrolig på vennskap over tid om du skal dele sårbare ting. 

Det man er tjent med er å lette på trykket i en trygg omgivelse. Å få en bekreftelse på at det man går igjennom er vanskelig er noe man trenger å høre. Ja noen får hjelpeverktøy som man skal jobbe med i lang lang tid. Andre har ikke utbytte av tankeverktøy, men i grunn så må man også bli utfordret på dårlige vaner som forringer egen livskvalitet. Å se litt av egne problemer er vanskelig når fokuset gjerne er mer på at "omverdenen er ute etter å ta deg".

[Evil-Duck]

Min erfaring med psykolog og oppfølging av DPS er vel at det muligens reddet livet mitt.

Gjør meg nok noe sårbar ved å fortelle i mer detalj rundt det, som jeg har erfart at ikke alltid er det lureste en kan gjøre på internett, men om det kanskje kan gi ett lite håp til noen andre så for det så være.

Var involvert i en alvorlig front mot front ulykke i relativt høy hastighet, jeg var den uskyldige part i den. De fysiske skadene var i starten kanskje det største problemet, da jeg måtte ha hjelp til det meste og ikke kunne bo alene hjemme i min egen leilighet, måtte bo hjemme hos foreldrene mine som er lite kult for noen i 30 årene. Når jeg etterhvert begynt å kunne være mer selvstendig forsøkte jeg å flytte tilbake til leiligheten min, hvor ting begynt å skje som jeg ikke forsto, begynt plutselig å få uforklarlige pusteproblemer, hjertet løp løpsk og jeg var genuint livred før jeg klarte å hente meg inn igjen.  Jeg forsto ikke hva som nettopp hadde skjedd, det begynt å komme oftere og oftere, og det ble mange turer til sykehus, legevakt og legesenter uten at de klarte å finne noen problemer med meg. Jeg endte opp med å flytte hjem til foreldrene mine igjen da jeg ikke følte meg trygg i mitt eget hjem og ble boende der ganske lenge. Fastlegen min pushet på om det kanskje kunne være psykisk, noe jeg selvfølgeli nektet på, det var nedverdigende, det var flaut og det var helt uakseptabelt, for jeg selv var jo helt bevisst på at det var noe alvorlig galt med meg å følte ikke jeg ble tatt seriøst av mine behandlere.

Så for å korte ned det hele, så var det jo psykisk, det var panikkanfall og de forringet livskvaliteten min til ett nivå som ikke var levlig, og at jeg nektet å godta det så lenge gjorde nok bare mer skade, da jeg ikke ville behandle det underliggende problemene.

Etter mye frem og tilbake og en lang søknadsprosess fikk jeg komme inn på DPS hvor jeg fikk tildelt en psykolog som spesialisert seg innen traumer, PTSD diagnosen ble stilt relativt raskt av psykolog og psykiater etter noen kartleggingstimer. Startet så på noe de kaller EMDR terapi sammen med samtaleterapi, hvor hele poenget er å trigge en gjennopplevelse av traumene for å bearbeide de å få hjernen til å forstå at det som skjedde var i fortiden og ikke noe en trenger å bruke energi på nå. Dette gjorde sympotomene veldig mye værre for meg de første ukene etter påbegynt behandling, men så ble det plutselig bedre litt etter litt med ett par gjennombrudd. Gikk til behandling i 1,5 år, ble underveis startet på SSRI, fikk en del redskap i det mentale verktøyskrinet og har siden fått veldig mye av livskvaliteten tilbake og klart å komme meg tilbake til å bo i min egen bolig. Har fortsatt mitt å slite med både fysisk og psykisk etter ulykken, men jeg er totalt sett på ett mye bedre sted i dag enn jeg var før jeg klarte å svelge stolheten min å søke behandling hos psykolog. At jeg aldri helt kommer til å bli som jeg var før ulykken har jeg måtte lære meg å akseptere og heller prøve å "feire" de små seierne langs veien, av alle behandlinger jeg har gått til er det uten tvil de 1,5 årene hos DPS som har gjort mest nytte og gitt meg mest livskvaltiet tilbake.

[Trontron]

15 hours ago, Evil-Duck said:

Min erfaring med psykolog og oppfølging av DPS er vel at det muligens reddet livet mitt.

Gjør meg nok noe sårbar ved å fortelle i mer detalj rundt det, som jeg har erfart at ikke alltid er det lureste en kan gjøre på internett, men om det kanskje kan gi ett lite håp til noen andre så for det så være.

Var involvert i en alvorlig front mot front ulykke i relativt høy hastighet, jeg var den uskyldige part i den. De fysiske skadene var i starten kanskje det største problemet, da jeg måtte ha hjelp til det meste og ikke kunne bo alene hjemme i min egen leilighet, måtte bo hjemme hos foreldrene mine som er lite kult for noen i 30 årene. Når jeg etterhvert begynt å kunne være mer selvstendig forsøkte jeg å flytte tilbake til leiligheten min, hvor ting begynt å skje som jeg ikke forsto, begynt plutselig å få uforklarlige pusteproblemer, hjertet løp løpsk og jeg var genuint livred før jeg klarte å hente meg inn igjen.  Jeg forsto ikke hva som nettopp hadde skjedd, det begynt å komme oftere og oftere, og det ble mange turer til sykehus, legevakt og legesenter uten at de klarte å finne noen problemer med meg. Jeg endte opp med å flytte hjem til foreldrene mine igjen da jeg ikke følte meg trygg i mitt eget hjem og ble boende der ganske lenge. Fastlegen min pushet på om det kanskje kunne være psykisk, noe jeg selvfølgeli nektet på, det var nedverdigende, det var flaut og det var helt uakseptabelt, for jeg selv var jo helt bevisst på at det var noe alvorlig galt med meg å følte ikke jeg ble tatt seriøst av mine behandlere.

Så for å korte ned det hele, så var det jo psykisk, det var panikkanfall og de forringet livskvaliteten min til ett nivå som ikke var levlig, og at jeg nektet å godta det så lenge gjorde nok bare mer skade, da jeg ikke ville behandle det underliggende problemene.

Etter mye frem og tilbake og en lang søknadsprosess fikk jeg komme inn på DPS hvor jeg fikk tildelt en psykolog som spesialisert seg innen traumer, PTSD diagnosen ble stilt relativt raskt av psykolog og psykiater etter noen kartleggingstimer. Startet så på noe de kaller EMDR terapi sammen med samtaleterapi, hvor hele poenget er å trigge en gjennopplevelse av traumene for å bearbeide de å få hjernen til å forstå at det som skjedde var i fortiden og ikke noe en trenger å bruke energi på nå. Dette gjorde sympotomene veldig mye værre for meg de første ukene etter påbegynt behandling, men så ble det plutselig bedre litt etter litt med ett par gjennombrudd. Gikk til behandling i 1,5 år, ble underveis startet på SSRI, fikk en del redskap i det mentale verktøyskrinet og har siden fått veldig mye av livskvaliteten tilbake og klart å komme meg tilbake til å bo i min egen bolig. Har fortsatt mitt å slite med både fysisk og psykisk etter ulykken, men jeg er totalt sett på ett mye bedre sted i dag enn jeg var før jeg klarte å svelge stolheten min å søke behandling hos psykolog. At jeg aldri helt kommer til å bli som jeg var før ulykken har jeg måtte lære meg å akseptere og heller prøve å "feire" de små seierne langs veien, av alle behandlinger jeg har gått til er det uten tvil de 1,5 årene hos DPS som har gjort mest nytte og gitt meg mest livskvaltiet tilbake.

Takk for delingen.
Din greie var jo veldig konkret, selv om det ikke var åpenbart før i ettertid. Derfor kanskje enklere på den måten der.
Det hjelper altså noen. Da er det ingen hensikt å se ned på alle psykologer eller hele profesjonen deres altså.

[Selfuniverse]

Det kan være meget stor forskjell på behandlere også. Nå vet ikke jeg hvordan det er i Norge. Kanskje det er mer utjevnet eller i snitt høyere kvalitet her i Norge enn i andre vestlige land.

Men jeg kan fortelle om en person fra Canada som forbedret livet mitt betydelig, da han tar for seg filosofiske temaer, og også snakker med folk i en terapeutisk stil. Barndommen hans var ganske så fryktelig. Som preget det unge voksne livet hans. Han bestemte seg for å gå til terapeut. Men han skjønte fort at den første terapeuten og kanskje noen til var helt udugelig, f.eks noe lignende som å bare la pasienten snakke og ikke grave dypere, og ikke utfordre tankemønster på noen som helst måte.

Han måtte forandre terapeut minst en gang, for å endelig finne en virkelig god (privat) terapeut som virkelig kunne jobben sin. Uten denne gode terapeuten for å forbedre livet hans, så er det ikke sikkert at han selv hadde fortsatt i den retningen der han selv forbedrer livet til millioner andre, inkludert meg. Han har selv sagt flere ganger at det var en meget god investering å gå til en effektiv terapeut. Fordi det kostet en del penger, men det han fikk tilbake for pengene var altså mye mer verdt.

Det er nok av håndfaste historier på at terapi fungerer. Og uten den filosofiske terapien jeg har fått av denne personen fra Canada, så setter jeg en stor knapp på at livet mitt ikke hadde vært like bra som det er i dag.

[Gjest 642ec...30d]

Jeg har god erfaring med psykolog, ikke alle. Psykologen ga meg råd og veiledning, og jeg måtte gjøre jobben. 

Jeg tror hovedgrunnen til at psykologen jeg gikk til hadde så god effekt på meg var pga hun var tøff, ærlig samtidig forståelsesfull og empatisk. Hun fikk meg ut av offerrollen og over til å stå til ansvar for mitt eget liv. 

Vi brukte 2 år på stabilisering og 2 år på behandling før jeg ble skrevet ut. De 2 årene med stabilisering var ufattelig viktig for videre behandling. 

I tillegg gikk jeg i emdr behandling som på en eller annen måte tok bort flashbacks og mareritt. 

Jeg har på ingen måte blitt helt frisk. Utsiktene for det er desverre dårlig. Men jeg har masse gode verktøy jeg kan bruke til å klare å leve så godt som mulig med sykdommene og jobbe mot en friskere kropp og hode. 

Men jeg har også dårlig erfaring med psykolog/psykiater. Felles med disse er at de jatter med, satt ikke krav, ikke ga oppgaver, ikke satt ting i nye perspektiver/lys. Da er det lett å leve videre i offerrollen med behandleren som medhjelper. 

Anonymous poster hash: 642ec...30d

[Skandinav]

Tre ting som svar på: "Hjelper det for folk å dra til psykolog?".

Det kommer an på om du ønsker å bli hjulpet.
Det kommer an på psykologen.
Det kommer an på lidelsen / problemstillingen(e).

[vidor]

Problemet er vel at folk kan ha for store krav til at andre skal fikse problemene for dem uten at de selv forstår at de må jobbe for å komme noen vei. Hvordan dette blir håndtert av en person i en hjelperrolle kan variere i veldig stor grad. En trenger en god match av egenskapene til både pasient og hjelper for at de skal bli fruktbart, og sannsynligheten til at dette blir optimalt på første forsøk er nok ikke vanlig.

[Markiii]

Trontron skrev (På 27.2.2024 den 3:07 PM):

Jeg skal være oppriktig med én gang og si at mitt subjektive svar er:
"Nei, men kaanskje ja for en liten andel personer som aldri ellers får snakket om / eller får utløp for problemene sine". Det er tross alt usunt å holde problemene tett til brystet.
Og for problemer som har startet nylig tror jeg tiden leger sår bedre enn psykologer gjør.

Hvilke kvalifikasjoner har du for å uttale deg om dette egentlig?

[Bumoa]

Jeg er ikke overbevist om at psykolog hjelper så mye. Tid derimot, og det å bare få snakket om problemene sine samt få litt støtte fra en uavhengig part kan nok hjelpe like mye.

Jeg ble innlagt på psykriatisk sykehus og DPS med psykose etter en langvarig, oppslukende og opprivende konflikt. Etterpå fulgte kraftig depresjon da jeg følte meg overflødig i samfunnet av å ikke være i jobb, sant store bekymringstanker over fremtiden (tap av økonomi/familie). Var ute av arbeidslivet helt eller delvis i 2 år. 
jeg hadde nok en stor forventning til hva en psykolog kunne hjelpe med. Komme med teknikker osv, men jeg ble kraftig skuffet. Føler at norsk psykiatri er oppbevaring. En får mat og tak over hodet. En samtale 1-3 ganger i uken. Litt trening om man orker. Ellers venter man. Det beste av alt var en som tok oss med på bilturer med div stopp og matpauser. Da fikk man gjort noe annet en å sitte på en institusjon.

Nå er jeg etter egen mening og helsevesenets mening helt frisk, men tar fortsatt litt forebyggende medisin da min diagnose har risiko for tilbakefall. Rolig opptrapping i arbeid over flere år og nå 100% jobb i ett år. Rett og slett en liten solskinnshistorie, selv om enkelte deler av livet ikke har gått i min favør.
Men jeg gir ikke cred for det til psykologer/psykiater. Tror heller ikke det er medisinen (her kan jeg ta feil), men tid som har gått og samtaler over tid med en uavhengig part som lytter, og indre vilje til å kjempe seg tilbake.

Endret 1. mars av Bumoa

[Hansien]

Evil-Duck skrev (På 27.2.2024 den 8:58 PM):

De fysiske skadene var i starten kanskje det største problemet, da jeg måtte ha hjelp til det meste og ikke kunne bo alene hjemme i min egen leilighet, måtte bo hjemme hos foreldrene mine som er lite kult for noen i 30 årene.

Helt feil. Det er lite kult å være i en situasjon som du var i fysisk. 

Det å kunne få bo hos foreldre som kan hjelpe deg igjennom dette viser bare at du har jævlig kule foreldre. Og det er kult å ha det. Uavhengig om du er 10, 20 eller 30 år gammel. 

[Gaea]

Evil-Duck skrev (På 27.2.2024 den 8:58 PM):

Min erfaring med psykolog og oppfølging av DPS er vel at det muligens reddet livet mitt.

Gjør meg nok noe sårbar ved å fortelle i mer detalj rundt det, som jeg har erfart at ikke alltid er det lureste en kan gjøre på internett, men om det kanskje kan gi ett lite håp til noen andre så for det så være.

Var involvert i en alvorlig front mot front ulykke i relativt høy hastighet, jeg var den uskyldige part i den. De fysiske skadene var i starten kanskje det største problemet, da jeg måtte ha hjelp til det meste og ikke kunne bo alene hjemme i min egen leilighet, måtte bo hjemme hos foreldrene mine som er lite kult for noen i 30 årene. Når jeg etterhvert begynt å kunne være mer selvstendig forsøkte jeg å flytte tilbake til leiligheten min, hvor ting begynt å skje som jeg ikke forsto, begynt plutselig å få uforklarlige pusteproblemer, hjertet løp løpsk og jeg var genuint livred før jeg klarte å hente meg inn igjen.  Jeg forsto ikke hva som nettopp hadde skjedd, det begynt å komme oftere og oftere, og det ble mange turer til sykehus, legevakt og legesenter uten at de klarte å finne noen problemer med meg. Jeg endte opp med å flytte hjem til foreldrene mine igjen da jeg ikke følte meg trygg i mitt eget hjem og ble boende der ganske lenge. Fastlegen min pushet på om det kanskje kunne være psykisk, noe jeg selvfølgeli nektet på, det var nedverdigende, det var flaut og det var helt uakseptabelt, for jeg selv var jo helt bevisst på at det var noe alvorlig galt med meg å følte ikke jeg ble tatt seriøst av mine behandlere.

Så for å korte ned det hele, så var det jo psykisk, det var panikkanfall og de forringet livskvaliteten min til ett nivå som ikke var levlig, og at jeg nektet å godta det så lenge gjorde nok bare mer skade, da jeg ikke ville behandle det underliggende problemene.

Etter mye frem og tilbake og en lang søknadsprosess fikk jeg komme inn på DPS hvor jeg fikk tildelt en psykolog som spesialisert seg innen traumer, PTSD diagnosen ble stilt relativt raskt av psykolog og psykiater etter noen kartleggingstimer. Startet så på noe de kaller EMDR terapi sammen med samtaleterapi, hvor hele poenget er å trigge en gjennopplevelse av traumene for å bearbeide de å få hjernen til å forstå at det som skjedde var i fortiden og ikke noe en trenger å bruke energi på nå. Dette gjorde sympotomene veldig mye værre for meg de første ukene etter påbegynt behandling, men så ble det plutselig bedre litt etter litt med ett par gjennombrudd. Gikk til behandling i 1,5 år, ble underveis startet på SSRI, fikk en del redskap i det mentale verktøyskrinet og har siden fått veldig mye av livskvaliteten tilbake og klart å komme meg tilbake til å bo i min egen bolig. Har fortsatt mitt å slite med både fysisk og psykisk etter ulykken, men jeg er totalt sett på ett mye bedre sted i dag enn jeg var før jeg klarte å svelge stolheten min å søke behandling hos psykolog. At jeg aldri helt kommer til å bli som jeg var før ulykken har jeg måtte lære meg å akseptere og heller prøve å "feire" de små seierne langs veien, av alle behandlinger jeg har gått til er det uten tvil de 1,5 årene hos DPS som har gjort mest nytte og gitt meg mest livskvaltiet tilbake.

Jeg har selv PTSD diagnose (av en helt annen årsak) og har selv fått traumebehandling inkl EMDR på DPS, kjenner meg igjen i det du skriver, fikk veldig god hjelp. Ifølge epikrisen min er jeg i en helt annen funksjon ved behandlingslutt enn før behandling, hvor jeg før behandling hadde et svært funksjonstap som følge av invaliserende og intens angst. Jeg var også veldig deprimert som følge av flashback og angst 24/7 og ønsket flere ganger å dø for å få en pause fra det som var vondt. Jeg hadde ikke vært i live idag om det ikke hadde vært for psykolog, i tillegg til fastlege. Så ja, psykolog er viktig og nødvendig. 

[Dragonlove]

Klart det hjelper, man trenger ikke å være hverken psykolog eller rakettforsker for å skjønne det at manipulering av tanker hjelper i en eller annen retning det er jo bare og se på seg selv og sitt eget liv på hvilken måter man har blitt påvirket av andre, det være seg i positiv eller negativ retning.

Men selvfølgelig det forutsetter jo en viss egeninnsats og gå til psykolog, er man tvunget dit av helsemessige årsaker og man er åpenbart ikke interessert i det hele tatt så vil jeg tro det har lite for seg.

[vidor]

Det er vel egentlig sjelden at psykologer forteller deg direkte hva du skal gjøre med mindre de følger et program for et eller annet som f.eks angsteksponering for å bli bedre. Psykologer jobber vel mer med kartlegging og bevisstgjøring og får deg inn i tankebaner hvor du tar tak i dine egne muligheter til å bedre situasjonen. Dette er vel også grunnen til at en del klienter går årevis til psykolog uten at de skjer noe, nettopp fordi pasienten er så passiv at det ikke skjer noe særlig framgang etter at man har identifisert problemene, om en engang kommer seg så langt.

[Gjest 642ec...30d]

Bumoa skrev (7 timer siden):

Jeg er ikke overbevist om at psykolog hjelper så mye. Tid derimot, og det å bare få snakket om problemene sine samt få litt støtte fra en uavhengig part kan nok hjelpe like mye.

Det kommer nok helt an på de psykiske vanskene en har og når de oppstod. 

For min del har jeg kptsd, tidvis depresjon og generell angst etter seksuelle overgrep i mange år som barn, omsorgssvikt, vold og mobbing. Så mye av det barn og unge naturlig lærer i oppveksten, lærte ikke jeg. Jeg utviklet usunne overlevelsemekanismer og var hele tiden i beredskap. Veldig enkelt forklart. 

Jo lengre tid det gikk uten behandling, jo sykere ble jeg. Det psykiske gikk etterhvert over til fysiske kroniske sykdommer. 

 

Anonymous poster hash: 642ec...30d

[joandreas]

har Bedre erfaring med youtube enn faktisk bruke offentlig helsevesen(disclaimer: ikke ta alt på nett som god fisk). liker mer ærlige svar.

mener idelle organisasjoner er bedre på ha noe gjøre i hverdagen.

 

 

Endret 1. mars av joandreas

[Markiii]

Bumoa skrev (På 1.3.2024 den 7:01 AM):

Jeg er ikke overbevist om at psykolog hjelper så mye. Tid derimot, og det å bare få snakket om problemene sine samt få litt støtte fra en uavhengig part kan nok hjelpe like mye.

Jeg ble innlagt på psykriatisk sykehus og DPS med psykose etter en langvarig, oppslukende og opprivende konflikt. Etterpå fulgte kraftig depresjon da jeg følte meg overflødig i samfunnet av å ikke være i jobb, sant store bekymringstanker over fremtiden (tap av økonomi/familie). Var ute av arbeidslivet helt eller delvis i 2 år. 
jeg hadde nok en stor forventning til hva en psykolog kunne hjelpe med. Komme med teknikker osv, men jeg ble kraftig skuffet. Føler at norsk psykiatri er oppbevaring. En får mat og tak over hodet. En samtale 1-3 ganger i uken. Litt trening om man orker. Ellers venter man. Det beste av alt var en som tok oss med på bilturer med div stopp og matpauser. Da fikk man gjort noe annet en å sitte på en institusjon.

Nå er jeg etter egen mening og helsevesenets mening helt frisk, men tar fortsatt litt forebyggende medisin da min diagnose har risiko for tilbakefall. Rolig opptrapping i arbeid over flere år og nå 100% jobb i ett år. Rett og slett en liten solskinnshistorie, selv om enkelte deler av livet ikke har gått i min favør.
Men jeg gir ikke cred for det til psykologer/psykiater. Tror heller ikke det er medisinen (her kan jeg ta feil), men tid som har gått og samtaler over tid med en uavhengig part som lytter, og indre vilje til å kjempe seg tilbake.

Så du var dårlig, fikk behandling, og ble bedre. Og likevel tror du ikke det hjelper så mye?

Du var jo i psykose, og denne fikk de deg jo ut av. Og så kom du til et punkt der både du og helsevesenet anser deg som frisk.

At du kan få tilbakefall betyr jo ikke at behandlingen ikke hjalp.