Hvor går grensen?

[Gjest f08a8...b6f]

Jeg og sønnen min flyttet inn med barnefar i sommer. Dette var ikke en forhastet beslutning. Jeg og barnefar har brukt over to år på å se om ting fungerer imellom oss og jeg har observert hvordan han er med sønnen sin. Vi bodde i en annen kommune, så vi har jo ikke sett hverandre daglig i denne tiden. Jeg selv følte at barnefar hadde modnet mye siden jeg gjorde det slutt sist ( 10 år siden ) og hadde veldig lyst til å gi oss en sjanse. Men nå når vi har flyttet inn så ser jeg endringer jeg som mor og kjæreste ikke liker. Sønnen vår blir veldig mye rettet på, får lite oppmerksomhet, får en del kritikk og far har store krav til sønnen. Dette ser jeg har resultert i at sønnen vår snakker lite med far,tør ikke si sine meninger,tør ikke vise at han er lei seg og hver gang han søler eller mister noe så er hans første reaksjon og se på far for å se om han så noe. Dette er veldig vondt for meg å se. Når jeg selv prøver å gi far råd på hvordan han best mulig kan få en god relasjon med sønnen så reagerer han med sinne og sier jeg blander meg inn i hans rolle som far. Jeg kan heller ikke fortelle far noe som plager meg eller om det er noe jeg skulle ønske han gjorde ting litt annerledes. Da blir det skriking og sinne og ifølge han så sier jeg at alt han gjør er feil og at han gjør ingenting rett. Jeg er veldig flink til å fortelle om positive ting han gjør. Dette fordi jeg vet han trenger mye bekreftelse og skryt. Min tanke her er jo at jeg ikke vil at sønnen min skal ha det sånn. Han har grått på sengekanten til meg flere ganger siden vi har flyttet inn. Han savner også vennene sine fra tidligere. Når far har kommet har han sluttet å gråte for å skjule at han er lei seg. ( Han er 11 år ) Overreagerer jeg hvis jeg har lyst til å flytte ut og tilbake? Har noen evt noen andre forslag? Er så rådvill. Ser for meg at far vil bli rimelig sint på meg om vi flytter og at jeg får skyld for å ødelegge forholdet til han og sønnen. Dette vil nok sønnen vår få høre ofte ser jeg for meg. Før vi flyttet inn gikk det veldig fint og snakke med far om tanker og følelser. Han tok også initiativ med sønnen sin, var aktiv med han osv. Nå har også far samvær med sin datter annenhver helg. Her er han stikk motsatt. Forståelsesfull, sympatisk, skryter,blid og oppmerksom. Hun er 3 så forstår jo selvfølgelig at de ikke skal møtes på samme måte, men det å være sympatisk,bli, motiverende og kjærlig bør jo begge få :/. Det er mye sinne fra far sin side. Både til meg og vår sønn. Vi er vant til harmoni og kjærlighet og dette er så langt ifra det.

Anonymous poster hash: f08a8...b6f

[Sjørøver]

Det er jo veldig forskjell på hva en kan forvente av en treåring og en gutt som snart skal konfirmere seg. 

[Mamma83]

Så absolutt. Det er jeg helt enig i. Men hvor går grensen på hva som er greit. Interesse og kjærlighet har jo ikke noe med alder å gjøre synes jeg. Nå skal det sies at vår sønn er en veldig snill gutt. Følger beskjeder, empatisk, god venn, flink på skolen og klager lite. Så jeg synes mye av tilsnakket ikke er berettiget. Hadde det vært nødvendig, så hadde jeg hatt mere forståelse. Og så er det jo ikke bare unødvendig retting far kommer med, men når han i løpet av en dag for 15 unødvendige tilbakemeldinger og 2 beskjeder som er relevante så klarer jeg ikke å støtte far i dette da jeg har tenkt på alle de 15 tilbakemeldingene som var unødvendig. Og merker nok de ekstra også for det er den eneste kommunikasjon dem har. Er han heldig får han en god morgen 😕 nå er jo jeg også mor og ikke far. Så vi har jo forskjellige roller. Jeg ville kanskje høre litt med andre fedre om hvordan de eventuelt er med sine sønner. Jeg selv har ikke hatt noe far, så har lite å sammenligne med.

[Neffi]

Jeg tenker dette kan handle om hvordan far selv har blitt oppdratt. Altså, at han har utviklet et ubevisst 'språk' som han viser faderlig omsorg med. Jeg ville anbefalt han terapi, for å bearbeide, utvikle bevissthet og forståelse for hvordan han selv vokste opp og hvordan han egentlig selv ønsker å være. Men; jeg har også veldig sterk tro på medmenneskelighet og selvhjelp. Vi roper veldig fort terapi med en gang ting begynner å bli vanskelig. Vanlige medmennesker kan fort gjøre samme nytten.

Du selv kan prøve å se på han med litt mer empatiske øyne. Når han glefser rundt seg, se for deg hvordan han selv har blitt glefset til som liten. Kanskje omsorg og kjærlighet fra deg, kan få han til å lettere mykne opp. Slike ting endres ikke over natten, men desto mer fruktbart og meningsfult at vi samjobber som partnere. Hårete og krevende mål gir et felles rikt erfaringsgrunnlag og styrker relasjonene på sikt.

[Mamma83]

Han har nok tatt med seg en del fra barndommen ja. Der skulle man ikke synes og ihvertfall ikke si noe. Han har vært i terapi og fått påvist ptsd. Så vet hvor opphavet er ifra. Men han sluttet å gå til terapi rett før sommeren, noe som var veldig dumt. Og nå er hans forklaring på dårlig oppførsel at han har ptsd og at han blir trigget av ulike ting. Som for eksempel å få høre at dette syntes jeg ikke noe om. Han har også forklart at dette kan jeg ikke noe for og han kan ikke gjøre noe med det. Jeg synes det kanskje er en litt enkel måte å fraskrive seg ansvar på. Han ser heller ikke noe problemer med det han gjør og sier mesteparten av tiden heller. Dette går jo utover både meg og sønnen min. Jeg er nok også i overkant beskyttende ovenfor min sønn også for han er den eneste jeg har og jeg selv har hatt en traumatisk barndom. Så jeg vil jo at han skal ha en harmonisk og fin barndom. Men antagelig veldig lurt å vise mer empati ovenfor han. Er nok det han trenger. Men så vanskelig å vise empati når han ikke behandler sønnen sin bra. Det river jo i hjertet mitt:/ er liksom en liten vond spiral. Til vanlig er jeg en veldig empatisk person, men her overgår løvemammaen empatien. Noen råd på Hvordan vise empati i disse situasjonene ? Der han spytter ut det ene og det andre og går til personangrep? 

[Mamma83]

Neffi skrev (56 minutter siden):

Jeg tenker dette kan handle om hvordan far selv har blitt oppdratt. Altså, at han har utviklet et ubevisst 'språk' som han viser faderlig omsorg med. Jeg ville anbefalt han terapi, for å bearbeide, utvikle bevissthet og forståelse for hvordan han selv vokste opp og hvordan han egentlig selv ønsker å være. Men; jeg har også veldig sterk tro på medmenneskelighet og selvhjelp. Vi roper veldig fort terapi med en gang ting begynner å bli vanskelig. Vanlige medmennesker kan fort gjøre samme nytten.

Du selv kan prøve å se på han med litt mer empatiske øyne. Når han glefser rundt seg, se for deg hvordan han selv har blitt glefset til som liten. Kanskje omsorg og kjærlighet fra deg, kan få han til å lettere mykne opp. Slike ting endres ikke over natten, men desto mer fruktbart og meningsfult at vi samjobber som partnere. Hårete og krevende mål gir et felles rikt erfaringsgrunnlag og styrker relasjonene på sikt.

Svarte på tilbakemeldingen din, men ser nå at jeg ikke svarte under ditt svar:) gjerne les svaret mitt. Og veldig takknemlig for at du tok deg tiden med å svare meg

[Neffi]

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med familievernkontoret/Bufdir, slik at dere alle kan få oppfølging rundt fars diagnose. Det er viktig at sønnen din får de ressursene han trenger, som pårørende til far med psykisk diagnose. De har kurs for både foreldre og barn, samt annen veiledning og støtte. 

[Mamma83]

Neffi skrev (2 minutter siden):

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med familievernkontoret/Bufdir, slik at dere alle kan få oppfølging rundt fars diagnose. Det er viktig at sønnen din får de ressursene han trenger, som pårørende til far med psykisk diagnose. De har kurs for både foreldre og barn, samt annen veiledning og støtte. 

Det var et fint råd. Det skal jeg ta tak i.