Byttet kjønn til mann, ble mor

[barfoo]

18 minutes ago, anomys said:

Når kjønnsskifte er gjort er det dessverre noen som angre

Det relevante er kor mange som angrer. Og det er veldig få. Færre enn for omlag all annan kirurgi.

https://www.houstonchronicle.com/news/article/transgender-regret-research-challenges-18620954.php

[mronym]

Tilbake til opprinnelig lenke, en hyggelig historie, en fin familie, ønsker dem all lykke.

Personlig ville jeg unngå så mye oppmerksomhet fordi det er nemlig krevende å stå i søkelyset.
Samtidig viser akkurat denne tråden at mangel på kunnskap er stor og at mange her i Norge er såpass nære MAGA nivå at de ville trenge mye opplæring over lang tid.

Noen stikkord vil alltid være de samme:

kjønn og gender er to forskjellige ting

biologi er ikke definerende for en persons identitet

flertallet av de som bruker toalett gjør det for å faktisk bruke toalettet og ikke for å perve

de som ønsker å perve blir overraskende nok ikke stoppet av et skilt på døren som sier at dette toalettet ikke er ment for deg

 

[fokkeslasken]

barfoo skrev (16 minutter siden):

Det relevante er kor mange som angrer. Og det er veldig få. Færre enn for omlag all annan kirurgi.

https://www.houstonchronicle.com/news/article/transgender-regret-research-challenges-18620954.php

Virkelig? Hva er egentlig angreraten for betent blindtarm?

[barfoo]

2 hours ago, fokkeslasken said:

Virkelig? Hva er egentlig angreraten for betent blindtarm?

https://www.cnn.com/2023/08/09/health/top-surgery-no-regrets-transgender-nonbinary-study/index.html

Quote

A review of satisfaction and regret surveys across a wide variety of surgical specialties found a 14.4% mean rate of regret, the editorial said, meaning many more people regret other kinds of surgeries than those who undergo gender-affirming surgery.

“Interestingly,” the commentary noted, “no legislative efforts are aimed at banning these procedures.”

Blindtarm er livreddande kirurgi. Det er mange typer kirurgi som ikkje er det - t.d. all kosmetisk, og ein god del forebyggande, t.d. bypassoperasjoner, fjerning av bryster ved arveleg brystkreft også viare.

 

[fokkeslasken]

barfoo skrev (13 timer siden):

https://www.cnn.com/2023/08/09/health/top-surgery-no-regrets-transgender-nonbinary-study/index.html

Blindtarm er livreddande kirurgi. Det er mange typer kirurgi som ikkje er det - t.d. all kosmetisk, og ein god del forebyggande, t.d. bypassoperasjoner, fjerning av bryster ved arveleg brystkreft også viare.

 

Argumentet for kjønnsoperasjon er vel nettopp det også. Det er ikke bare kosmetikk. Det er livreddende. Dét er argumentet for at "alle" skal kunne gjøre det. På statens regning. Før de er gamle nok til å juridisk kunne samtykke.

Som artikkelen stadfester: "Transgender and nonbinary patients have no regrets about top surgery, small study finds"
...dette er beint ut løgn. Eksempel ble gitt i går.

Endret 23. januar av fokkeslasken

[barfoo]

11 minutes ago, fokkeslasken said:

Argumentet for kjønnsoperasjon er vel nettopp det også. Det er ikke bare kosmetikk. Det er livreddende. Dét er argumentet for at "alle" skal kunne gjøre det. På statens regning. Før de er gamle nok til å juridisk kunne samtykke.

La oss kalle det akuttkirurgi versus annan kirurgi då. Poenget står; det er veldig få som angrer på kjønnsoperasjoner, og veldig mange av dei som angrer angrer på grunn av folk som deg som ikkje aksepterer det.

12 minutes ago, fokkeslasken said:

Som artikkelen stadfester: "Transgender and nonbinary patients have no regrets about top surgery, small study finds"
...dette er beint ut løgn. Eksempel ble gitt i går.

Nei, det er ikkje løgn. Du må sjå det opp mot utvalsstørrelsen. Det igjen kan brukast for å sei noko om kor vanleg det er å angre.

[fokkeslasken]

barfoo skrev (12 minutter siden):

La oss kalle det akuttkirurgi versus annan kirurgi då. Poenget står; det er veldig få som angrer på kjønnsoperasjoner, og veldig mange av dei som angrer angrer på grunn av folk som deg som ikkje aksepterer det.

Ok, men da tar du feil. Jeg aksepterer det. Det jeg ikke aksepterer er at det skal være tilgjengelig som et plaster og/eller en slags catch-all for at man misliker livet sitt. Typisk at man aldri har følt at man passer inn fordi man har en annen sexualitet eller slike varianter. Og definitivt er jeg imot at det presses for løssluppen bruk av medisiner før man kommer så langt som til operasjon. Tross alt, krefter som Pirelli og lignende vil ha dette ned i, i beste fall, 12-års alderen. 9 nevnes også av og til.

Barn de ikke tør tilskrive dømmekraft nok til å ta en tatovering, men de har intet problem med å gi dem bestemmelseskraft for om de skal ha benskjørhet når de er 25 eller om de aldri skal kunne ha barn. Noe som de innledende medisinene helt fint kan gjøre. Selv om man ombestemmer seg før operasjon.

barfoo skrev (12 minutter siden):

Nei, det er ikkje løgn. Du må sjå det opp mot utvalsstørrelsen. Det igjen kan brukast for å sei noko om kor vanleg det er å angre.

Javel. Er utvalgsstørrelsen liten forsvinner skaleringsmuligheten med resultatet. Dette fordi unøyaktigheten går opp, og er unøyaktigheten høy vil resultatet når det skaleres opp til og med kunne bli det motsatte. Statistikk er ikke algebra.

Endret 23. januar av fokkeslasken

[Cyrio]

Atib Azzad skrev (17 timer siden):

Jeg har ikke noe imot disse refleksjonene du gjør deg sånn på overflaten, men de synes å mediteres litt baklengs fra en antagelse om at disse scenarioene på noen som helst måte er analoge til kjønnsdysfori, og at det er en for lav terskel for å få innvilget behandling.

 
Terskelen for å få behandling bør absolutt være lav, det er hvilken type behandling man mottar i første rekke jeg tenker vi må se på. 

 

Atib Azzad skrev (17 timer siden):

Jeg også.
Det var det som drev mine egne refleksjoner (som ikke var så ulike dine) som jeg nevnte.
Det er gjerne ikke det beste utgangspunktet for å skulle mene masse om et tema når man ikke aner hvordan den oppleves å befinne seg midt oppe í det.
Det er dog et godt utgangspunkt for å lytte og lære om de tingene man er så heldige å ikke kjenne på selv.

Det blir litt som at hvite nordmenn erklærer at det ikke finnes rasisme i Norge.

Skriver det her selv om det gjelder for mesteparten av det du har skrevet. 
Tror egentlig ikke vi er fryktelig uenige i alle aspektene her, samtidig som vi kanskje ser det fra litt forskjellige vinkler. 

Og det er egentlig litt bra i mange tilfeller. 
Jeg er helt enig i at man bør vite mye om et tema før man mener masse om det, dessverre er det ofte blitt helt motsatt. 
Bare se på politikere hvor vi har hatt forsvarsministre uten en eneste dag i grønne klær osvosv.

Men selv om jeg ikke kan relatere til hvordan det er å virkelig føle at jeg er i feil kropp, så har jeg vært en del av samfunnet på godt og vondt. Jeg vet en del både fra egen og andres erfaring hvordan det er å føle at ting er håpløst, at man er fanget i en ond sirkel, hvordan man tror man har funnet den perfekte løsningen men aldri kommer helt over målstreken. 

Og det er det jeg mener her, og derfor jeg ikke drar opp "jeg identifiserer meg som en atomubåt" osv. For det er åpenbart en tung situasjon for de som sitter midt oppe i det og det skal man ikke undervurdere konsekvensene av. 

Men istedenfor å gjennomføre irreversible operasjoner, innføre pronomen i epostsignaturer/møter, gå på hormonell behandling og ellers få hele samfunnet til å spille videre på noe som, i mine øyne (dessverre) kan betegnes som en "løgn", så må vi jo hjelpe disse som er så langt nede grunnet dette. Få de til å snakke med rette instanser i helsevesenet osv. 
Rett og slett skaffe de den hjelpen de trenger og fortjener. 

Nå bare tok jeg et raskt google-søk som viser at alle som har fyllt 16 år på egenhånd kan endre juridisk kjønn. 
Kjempeflott for de, men hvorfor er vi der at 16 åringer skal føle på dette behovet. Her må det jo ligge andre grunner i bunn. 
Dette er jo ikke annet enn en mini-bok som det står mann/kvinne i, men samtidig er det starten på noe mer. For du kan jo også i teorien starte med hormonell behandling fra fylte 16 år. (da med foreldrenes velsignelse) Og da er man inne på noe litt mer skummelt synes jeg. 

Så ja, kanskje det ikke er opp til meg som hvit mann og erklære at rasismen i Norge er over, men jeg kan allikevel komme med innspill om hva vi kan gjøre med den, hvordan vi kan lære å leve sammen osvosv. 
Eller er det slik at den "undertrykkede" er den som skal sette alle premisser? For det er jo også en skummel tanke.

 

Atib Azzad skrev (17 timer siden):

Aldersgrensen for kjønnsbekreftende behandling er 18 år, for å få det innvilget kreves minimum 1 år på hormoner, hvor en har vært stabilt psykososialt fungerende, og for å få hormonbehandling må kjønnsidentitetsopplevelsen ha vedvart over tid og ikke være symptom på alvorlig psykisk sykdom.
Diagnostikken hviler på ens kjønnsidentitetshistorie, drivkraften bak ønsket om behandling og hvordan denne kan forstås.
Under utredningsfasen forventes det at man lever i tråd med ditt opplevde kjønn og endrer sosial rolle i alle livssammenhenger, det som kalles virkelighetserfaring (VE).
Vanligvis vurderes 1 år som tilstrekkelig utredningstid, dersom en har omfattende psykososiale eller kroppslige utfordringer, vil dette kunne ha innvirkning på utredningens lengde.

Hensikten med dette forløpet er å minimere sjangsen for at vedkommende hadde glemt å tenke på at jeg er god nok som jeg er.

 

Det er veldig bra, men samtidig klarer jeg ikke å sirkle tilbake til der jeg startet innlegget mitt. 
Om du skifter juridisk kjønn når du er 16, starter på hormonell behandling når du er 17 med en plan om å bytte kjønn når du er 18 så er man fremdeles utrolig tidlig ute. 

Tenåringer er smarte og oppegående på veldig mange måter, men konsekvenstenkning er jo ikke det de er best på. 
Samtidig kan de være sta som et esel, og da er spørsmålet. Er de "tøffe" nok til å avslutte behandlingen om de endrer mening etter 1 år med forberedelser, eller kjører de på for å trosse mor/far dersom disse er "skeptiske"? 
Samme problemstilling dersom foreldrene ikke er skeptiske, men derimot veldig støttende og gjennom en periode på 12-48 måneder ikke forteller barnet noe som helst annet enn hvor modige de er, hvor store forbilder de kommer til å bli for likesinnede, hvor fantastisk det er at de tørr osvosv. Er man da sterk nok til å si "nei, nå har jeg ombestemt meg" når man er i tenårene? 

Dette er jo en periode i livet hvor man gjennomgår utrolig store endringer i utgangspunktet. 
Husker jo selv hvor utålmodig, sta, verdensmester og egenrådig jeg kunne være. 
Foreldre og andre "autoriteter" var jo i mange tilfeller en hindring som bare måtte overvinnes/omgås.
Og selv om dette ikke gjelder alle, så er det nok litt flere enn kun meg som kan relatere til dette.   

[fokkeslasken]

barfoo skrev (53 minutter siden):

Du må sjå det opp mot utvalsstørrelsen.

Si du har 10 kuler. 9 hvite og en svart. Velg to tilfeldige. De er enten to hvite eller en svart og en hvit. Hva sier det resultatet om alle kulene?

Det blir på samme måte om du har 100 kuler med tilsvarende fordeling. For det vi snakker om her blir sammenligningen mer om å ha flere farger, og man har flere hundre tusen kuler hvorav nær på alle er hvite mens kun deler av promille innehar flere andre farger.

Et lite utvalg sier absolutt ingenting om tilstanden, men gjør man et lite utvalg mange nok ganger vil man til slutt finne en variant som har et utvalg som ser bra ut for hva man vil frem til. Du kan jo lese artikkelen om Tomine tidligere i tråden for å få en liten innsikt i hvordan de som angrer blir behandlet. Fra det er det lett å skjønne hvordan et lite utvalg vil kunne bli skjevt om man har funnet sine deltagere av undersøkelsen i transkretser.

[Cyrio]

barfoo skrev (1 time siden):

La oss kalle det akuttkirurgi versus annan kirurgi då. Poenget står; det er veldig få som angrer på kjønnsoperasjoner, og veldig mange av dei som angrer angrer på grunn av folk som deg som ikkje aksepterer det.

Nå skal jeg være litt "direkte"...

Dersom flere angrer fordi fokkeslasken og andre ikke aksepterer de vil jeg påstå at operasjonen var mislykket ettersom man fremdeles ser ut som sitt opprinnelige skjønn. Med mindre fokkeslasken har for vane å trakassere et spesifikt kjønn hver gang han er ute blant folk da, men det tviler jeg i grunn litt på. (og da er det jo "greit" i akkurat denne sammenhengen selv om det ikke er greit i vanlig sammenheng)

Men dersom min teori stemmer har du da ikke oppnådd noe som helst annet enn å "ødelegge" deg selv uten noen vei tilbake, du innser at løsningen ikke var like god som du trodde den skulle være og angeren setter inn. 
Hva gjør du da? I værste fall har du jo operert bort kjønnet ditt. 

Og selv om dette sikkert høres litt brutalt ut så er det dette som er poenget mitt. 
Skal vi "omprogrammere" fokkeslasken & Co til å late som at de ikke ser at man er sitt opprinnelig kjønn slik at alle kan leve videre i uvitenhet? Vil de som har operert seg til et annet kjønn føle seg bedre når de lever i et samfunn hvor ingen har lov til å påpeke at du ser ut som noe annet? Hvor man faktisk MÅ spørre om pronomen hver gang man møter noen? 

Eller vil dette kanskje bygge videre på usikkerheten til disse personene? (og andre for den saks skyld) 

Dersom man har angrende personer etter slike operasjoner er terskelen for lav, og dersom de angrer fordi ikke 100% av befolkningen støtter opp under dine valg så må man se litt på psyken uansett. Om jeg hadde skrevet et sammenhengene innlegg her med alt jeg hadde stått for og vært motstander av og som gir meg min identitet så hadde jeg nok helt sikkert fått mange motargumenter fra høyresiden, venstresiden, miljøsiden, sentrumssiden, dyrevernere, dyremishandlere, kapitalister, sosialister, kommunister, rasister, antirasister og sikkert et par andre personer også.. 

Men det må nesten være greit, det er ikke bra for psyken om du aldri møter motgang. 
Ting skal være litt skummelt, for valg har faktisk konsekvenser og det du utsetter deg selv for er ikke alltid nødvendigvis bra uavhengig av hva Marlboro-mannen, lokale dealere, velmenende venner/familie, flotte støttesider på internett med enkelthistorier som skinner sterkere enn solen eller til og med dine egne tanker forteller deg. 

 

Edit: beklager til fokkeslasken som ble litt ufrivillig eksempel mer enn en gang akkurat nå.

 

Endret 23. januar av Cyrio

[fokkeslasken]

Cyrio skrev (5 minutter siden):

Edit: beklager til fokkeslasken som ble litt ufrivillig eksempel mer enn en gang akkurat nå.

🤘

[Snikpellik]

anomys skrev (21 timer siden):

Å føde som mann må vere hardt traumatisk

Virker som det mest traumatiske for noen er at transpersoner og personer med annen kjønnsidentitet enn deres biologiske kjønn i det hele tatt eksisterer. Fascinerende hvor mye sinne og følelser det vekker.

[fokkeslasken]

Snikpellik skrev (10 minutter siden):

Virker som det mest traumatiske for noen er at transpersoner og personer med annen kjønnsidentitet enn deres biologiske kjønn i det hele tatt eksisterer. Fascinerende hvor mye sinne og følelser det vekker.

Da tror jeg du tar en solid skivebom på hvor man anser at problemet ligger. Ta deg en runde og se over de mer vanlige innvendingene motstandere har. Altså, ikke en gjenfortelling fra de som er enig med deg, men de faktiske uttalelsene fra de som ser potensielle problemer.

[The Avatar]

Cyrio skrev (58 minutter siden):

 Det er veldig bra, men samtidig klarer jeg ikke å sirkle tilbake til der jeg startet innlegget mitt. 
Om du skifter juridisk kjønn når du er 16, starter på hormonell behandling når du er 17 med en plan om å bytte kjønn når du er 18 så er man fremdeles utrolig tidlig ute. 

Det vanskelege er at alt det ukjente. Dei fleste som vil bytte kjønn vil nok helst gjere det i starten av tenåra når kjønnsidentiteten verkeleg fester seg, tenåra er frå før den vanskelegaste tida så for mange er det nok uendeleg lenge å vente til dei fyller 18. Samtidig er ein ikkje fullt ut utvikla før ein kjem opp i 20 åra, og enkelte treng lengre tid enn det også før dei får orden på korleis dei vil leve livet sitt (det typiske dømet er dei som kjem ut av skapet fyrst i godt voksen alder).

På den andre sida så vil det bli tilsvarande urimeleg å skulle sette 40 års aldersgrense for å være sikker på at vedkomande har fått tenke seg godt om, for det vil også objektivt sett være svært lang tid før ein får hjelp til å ordne opp i det som plagar ein.

 

Det som eg synes er mest problematisk er at ein kjønnsskifteoperasjon ikkje nødvendigvis vil gi den effekten som ein ynskjer. Mange som tek kosmetiske operasjonar får liknande opplevingar der ein "aldri" blir fornøgd, ofte fordi det kosmetiske inngrepet vart mindre enn ein hadde sett for seg, at resultatet ikkje vart så bra som ein hadde tenkt, og etterkvart som ein opererer mykje så vil arr og spor etter operasjonane også gi ei negativ oppleving.

[fokkeslasken]

The Avatar skrev (38 minutter siden):

Det vanskelege er at alt det ukjente. Dei fleste som vil bytte kjønn vil nok helst gjere det i starten av tenåra når kjønnsidentiteten verkeleg fester seg, tenåra er frå før den vanskelegaste tida så for mange er det nok uendeleg lenge å vente til dei fyller 18. Samtidig er ein ikkje fullt ut utvikla før ein kjem opp i 20 åra, og enkelte treng lengre tid enn det også før dei får orden på korleis dei vil leve livet sitt (det typiske dømet er dei som kjem ut av skapet fyrst i godt voksen alder).

På den andre sida så vil det bli tilsvarande urimeleg å skulle sette 40 års aldersgrense for å være sikker på at vedkomande har fått tenke seg godt om, for det vil også objektivt sett være svært lang tid før ein får hjelp til å ordne opp i det som plagar ein.

 

Det som eg synes er mest problematisk er at ein kjønnsskifteoperasjon ikkje nødvendigvis vil gi den effekten som ein ynskjer. Mange som tek kosmetiske operasjonar får liknande opplevingar der ein "aldri" blir fornøgd, ofte fordi det kosmetiske inngrepet vart mindre enn ein hadde sett for seg, at resultatet ikkje vart så bra som ein hadde tenkt, og etterkvart som ein opererer mykje så vil arr og spor etter operasjonane også gi ei negativ oppleving.

Forsåvidt enig med det i dette, men nå har det seg jo slik at ved 18 år ansér vi en person myndig og kapabel til å ta ansvar for seg selv. Det ville jo virke litt kunstig å nekte noen å ta valg for seg selv etter det. I disse tilfellene må vi nesten bare håpe at de har fått karret til seg nok informasjon om sin spesifikke situasjon. Noe mer tror jeg rett og slett ikke vi kan gjøre.

I tillegg til dette skal vi beskytte de yngre som ikke er regnet som kapable til samtykke. Man kan tross alt få barn til å tro hva som helst, og slik ekstern påvirkning fra bedrevitere, forståsegpåere og velmenende myndighetspersoner burde det rett og slett være en juridisk sperre på. Noe det jo er i alle andre henseender, og heldigvis kommer det mer og mer også her.

Det hadde vært fint med tilsvarende tiktok-vekting som i Kina for å minimere effekten av ekkokamre, men det må vi vel se lenge etter i vesten.

Endret 23. januar av fokkeslasken

[Atib Azzad]

4 hours ago, Cyrio said:

 Terskelen for å få behandling bør absolutt være lav, det er hvilken type behandling man mottar i første rekke jeg tenker vi må se på.

Ja, man skal jo ikke hindre at folk får hjelp.
Jeg skrev for lav, og jeg kan ikke se at det var en gal antagelse.

Quote

Nå bare tok jeg et raskt google-søk som viser at alle som har fyllt 16 år på egenhånd kan endre juridisk kjønn. 
Kjempeflott for de, men hvorfor er vi der at 16 åringer skal føle på dette behovet. Her må det jo ligge andre grunner i bunn. 
Dette er jo ikke annet enn en mini-bok som det står mann/kvinne i, men samtidig er det starten på noe mer. For du kan jo også i teorien starte med hormonell behandling fra fylte 16 år. (da med foreldrenes velsignelse) Og da er man inne på noe litt mer skummelt synes jeg. 

På helsenorges sider, står det ikke beskrevet mer utfyllende enn at søknadspapirene man får etter man har henvendt seg til skatteetaten vil inneholde nærmere informasjon om vilkår for endring og selve søknadsprosessen.
Altså, uten at jeg kan si noe om omfanget, eller innholdet (siden det ikke utdypes) stilles det vilkår,  og man kan få avslag på søknaden.
Det stilles enda fler vilkår til hormonbehandling, man må testes, utredes, og diagnoseres, det stilles krav til varighet, og at det man opplevde som kjønnsdysfori ikke egentlig er et utrykk for annen psykisk (eller fysisk) tilstand (men nå gjentar jeg meg selv).
Poenget er at systemet synes designet for å ungå at de som ikke egentlig har behov for slik behandling skal loses en annen vei, hvis jeg skal spekulere ville jeg tro at dette er enda viktigere å fokusere på dersom personen er ung, da unge mennesker som du sier, kan ha lav konsekvensforståelse, og stor anledning til å synes andre ting etterhvert som de vokser opp.
(Samtidig som denne observasjonen kommer fra oss, noen som ikke aner hvordan det er å leve med kjønnsinkongrens (og evt. dysfori) kanskje denne ungdommelige ubesluttsomheten vi beskriver er helt irrelevant i en slik situasjon, og baserer seg for mye på at dette bare er en slags idé fremfor en helt reell kroppslig sannhet)

Når det kommer til akkurat hvorfor noen skulle kjent på et slikt behov, svarer vel det seg selv utifra beskrivelsen av tilstanden, dersom noen kjenner på et ubehag ved å bli tildelt et kjønn de ikke kjenner seg igjen í, og en lettelse ved å ta ulike skritt mot der de hører hjemme, så er vel juridisk kjønn en av disse stegene.
(Hvorfor mener du det må ligge andre grunner enn de som opplyses til grunn? Er det fordi du personlig ikke forstår det?)
Hvis du leter etter noen som ikke synes at denne lille boken er viktig eller kjønnstallene i personnummeret er bagateller, så finnes helt sikkert disse også.

Quote

Men istedenfor å gjennomføre irreversible operasjoner, innføre pronomen i epostsignaturer/møter, gå på hormonell behandling og ellers få hele samfunnet til å spille videre på noe som, i mine øyne (dessverre) kan betegnes som en "løgn", så må vi jo hjelpe disse som er så langt nede grunnet dette. Få de til å snakke med rette instanser i helsevesenet osv.

Det blir jo din personlige mening, og du kan sikkert sannsynliggjøre den ved å peke på aktivister i helsesystemet, makten til FRI, en slags kollektiv frykt for det politisk ukorrekte etc.
Samtidig som det er verdt å ta en ekstra runde med seg selv hvis forklaringsmodellen din fordrer en masse konspirasjoner, og usynlig press.
Hvis det var slik at disse egentlig bare hadde behov for psykisk hjelp, så ville man vel sett mer suksess og mindre behov for endring av praksisen man allerede bedrev.

Quote

Men selv om jeg ikke kan relatere til hvordan det er å virkelig føle at jeg er i feil kropp, så har jeg vært en del av samfunnet på godt og vondt. Jeg vet en del både fra egen og andres erfaring hvordan det er å føle at ting er håpløst, at man er fanget i en ond sirkel, hvordan man tror man har funnet den perfekte løsningen men aldri kommer helt over målstreken. 

Jeg har også vært en del av samfunnet på godt og vondt, og selv om mange følelser og opplevelser er universelle eller har en slik natur at man kan finner analoge situasjoner som fyller inn mesteparten av hva man trenger å vite for å forstå, så tror jeg man bør innse at noen opplevelser også er så ulike at det bare bidrar til konfundering å sammenligne dem, min erfaring er at kjønnsinkongruens er en slik opplevelse.
(Det er ikke en apell til mindre empati, men bare at noen ganger er respekt viktigere enn forståelse)

Man kan selvsagt forstå utenforskap til en viss grad hvis man har noe erfaring med det, hvordan det er å oppleve seg som mistenkeliggjort av stor-samfunnet, og således til en viss grad forstå utenforskapet en trans-person kanskje har kjent på, men jeg tror også det er klokt å annerkjenne at innsikten stopper et sted, at ens synsing slutter å være relevant på et punkt.

Quote

Så ja, kanskje det ikke er opp til meg som hvit mann og erklære at rasismen i Norge er over, men jeg kan allikevel komme med innspill om hva vi kan gjøre med den, hvordan vi kan lære å leve sammen osvosv. 

Eller er det slik at den "undertrykkede" er den som skal sette alle premisser? For det er jo også en skummel tanke

Helt klart, det var ikke ment som en endelig erklæring, men det er jo helt åpenbart nyttig å lytte til dem med erfaring.
Du er jo selv inne på det samme der du beklager deg over forsvarsministere som ikke har vært i millitæret.

Jeg var ikke ute etter å foreslå noen absolutte regler rundt hvem som skal få ytre seg, eller hvem man kan lytte til, det var bare ment som en illustrasjon av hvor dumt det kan fremstå når de som ikke vet om noe, skal mene noe om noe (for å si det kjedeligere).

Quote

Tenåringer er smarte og oppegående på veldig mange måter, men konsekvenstenkning er jo ikke det de er best på. 

Samtidig kan de være sta som et esel, og da er spørsmålet. Er de "tøffe" nok til å avslutte behandlingen om de endrer mening etter 1 år med forberedelser, eller kjører de på for å trosse mor/far dersom disse er "skeptiske"? 
Samme problemstilling dersom foreldrene ikke er skeptiske, men derimot veldig støttende og gjennom en periode på 12-48 måneder ikke forteller barnet noe som helst annet enn hvor modige de er, hvor store forbilder de kommer til å bli for likesinnede, hvor fantastisk det er at de tørr osvosv. Er man da sterk nok til å si "nei, nå har jeg ombestemt meg" når man er i tenårene?

Denne problemstilingen fordrer igjen at pasienten ikke egentlig ønsker seg behandling, som jeg sa i mitt forrige innlegg, så tror jeg absolutt alle deler denne bekymringen, pasienten, de pårørende, psykologene, legene, andre trans-personer osv.

Hvis vi går utifra at statistikken barfoo delte tidligere stemmer, at veldig få prosentvis angrer på kjønnsbekreftende behandling, så virker det jo som om man har funnet en god balanse og behandlingsløp når det kommer til denne bekymringen rundt hvorvidt pasienten ikke egentlig er trans, eller er trans men ikke egentlig ønsket seg operasjon.
 

[Brother Ursus]

Det er selvfølgelig umulig for mennesker å bytte biologisk kjønn. Å forestille barn og unge noe annet er i beste fall misforstått og i verste fall slemt. Jeg er svært liberal, så jeg mener at folk så langt som mulig skal styre sine egne liv. Man kan *presentere* som hva man vil og leve hvordan man vil for min del. Men det går ikke an å omdefinere ordbøker og vitenskap som det passer seg. Folk med psykiske og utviklingsmessige lidelser bør først og fremst behandles psykisk med å akseptere seg selv som de er. Den hippokratiske ed sier 'gjør ingen skade'. Men når man skjærer ut endokrinsystemet til folk og gjør dem avhengige av medisiner resten av livet så gjør man ufattelig stor skade som ikke ville vært akseptabelt i omtrent noen annen situasjon.

Ta denne transpersonen som eksempel, som også sitter i rullestol. Får han lov til å kappe av seg bena? Nei, selvfølgelig ikke. Han blir henvist til psykolog og psykiater, og man bygger ikke opp under vrangforestillingen om at han er handicappet. Men kvinne? Joa. Å kappe av seg bena er faktisk mindre alvorlig for helse på sikt enn å skjære ut deler av endokrinsystemet.

https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/da-jorund-viktoria-53-avslorte-hemmeligheten-sin-valgte-kona-a-bli/15221495/

[fokkeslasken]

Atib Azzad skrev (36 minutter siden):

Jeg var ikke ute etter å foreslå noen absolutte regler rundt hvem som skal få ytre seg, eller hvem man kan lytte til, det var bare ment som en illustrasjon av hvor dumt det kan fremstå når de som ikke vet om noe, skal mene noe om noe (for å si det kjedeligere).

Til det kan man jo legge at noe av motstanden vil man nok se i at de som har opplevd det aldri har opplevd å tro man er et annet kjønn når det egentlig er noe annet som er tilfellet. "Frykten" da er jo selvfølgelig en "overforståelse" som kan resultere i aksept der det ikke burde vært det, med de følgende det kan ha for unge personer uten evnen til å skille på disse tingene.

Atib Azzad skrev (36 minutter siden):

Denne problemstilingen fordrer igjen at pasienten ikke egentlig ønsker seg behandling, som jeg sa i mitt forrige innlegg, så tror jeg absolutt alle deler denne bekymringen, pasienten, de pårørende, psykologene, legene, andre trans-personer osv.

Strengt tatt fordrer den vel mer at pasienten ikke vet bedre og dermed "krever" en behandling de ikke egentlig skulle hatt. Et inntrykk som relativt lett kan puttes i hodet på en uerfaren og ung person.

Atib Azzad skrev (36 minutter siden):

Hvis vi går utifra at statistikken barfoo delte tidligere stemmer, at veldig få prosentvis angrer på kjønnsbekreftende behandling, så virker det jo som om man har funnet en god balanse og behandlingsløp når det kommer til denne bekymringen rundt hvorvidt pasienten ikke egentlig er trans, eller er trans men ikke egentlig ønsket seg operasjon.

Strengt tatt dreide den seg vel om at svært få angrer operasjoner. Det er mye kjønnsbekreftende behandling som skjer før den tid.

Endret 23. januar av fokkeslasken

[Atib Azzad]

6 minutes ago, fokkeslasken said:

Til det kan man jo legge at noe av motstanden vil man nok se i at de som har opplevd det aldri har opplevd å tro man er et annet kjønn når det egentlig er noe annet som er tilfellet. "Frykten" da er jo selvfølgelig en "overforståelse" som kan resultere i aksept der det ikke burde vært det, med de følgende det kan ha for unge personer uten evnen til å skille på disse tingene.

Strengt tatt fordrer den vel mer at pasienten ikke vet bedre og dermed "krever" en behandling de ikke egentlig skulle hatt. Et inntrykk som relativt lett kan puttes i hodet på en uerfaren og ung person.

Strengt tatt dreide den seg vel om at svært få angrer operasjoner. Det er mye kjønnsbekreftende behandling som skjer før den tid.

Jeg skulle svare på posten din, men så oppdaget jeg at det bare var pedantiske korrigeringer og observasjoner som allerede er lagt frem.
Ok, ok, og ja.

[Aiven]

Snikpellik skrev (På 22.1.2024 den 9:08 AM):

Sosialt kjønn er på ingen måte svada. Alle har en sosialt konstruert kjønnsidentitet som eksisterer i en kontekst, inkludert deg selv.

https://en.wikipedia.org/wiki/Gender

Siden det sosiale kjønnet er konstruert, burde det ikke være noe problem å bytte sosialt kjønn (og leke med og utforske kjønnsroller), uten å endre på kroppen sin fysisk. For all del, voksne kan gjøre hva de vil for egen regning, men når de begynner med hormonterapi og annet på barn synes jeg det er for galt.

Endret 23. januar av Aiven