Gå til innhold

Byttet kjønn til mann, ble mor


Gjest Slettet-ZwZXKsIXQp

Anbefalte innlegg

qualbeen skrev (4 minutter siden):

Du klarer hverken å tolke eller forstå meg, bare ved å se på min penis. Du har ikke nubbesjans til å sette deg inn i min kompleksitet, mine opplevelser og mine erfaringer. Alle disse små puslespillbrikkene som samlet definerer hvem jeg er. 

 

Det er rett og slett stort avvik fra medisinsk kjønn, og den person jeg er. Og i det åpner det seg selvfølgelig opp muligheter for at enkelte medisinskt fødte menn ønsker å bruke sminke, kjole og av samfunnet både oppfattes og omtales som "kvinne". Hva så? 

Nettopp. Det er komplekst. Og også helt unødvendig i daglig virke å kunne innkapsle dette til noen som helst nøyaktighet i enhver omtale av personen. Kreve dette er helt bak mål, slik enkelte helst vil at skal skje.

Forstår man hvem man snakker om er vel mye gjort. Burde vært, hvertfall.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Comma Chameleon skrev (2 minutter siden):

Hva man føler er jo 100% påvirket av samfunnet rundt. Hvor mange tror du hadde hatt body dysmorphia om de bodde alene i jungelen uten kontakt med andre mennesker? Det betyr absolutt mye hva samfunnet mener, fordi det påvirker hvordan du blir behandlet. Se f.eks: Homofobi. Det betyr masse hva de andre mener.

Nuvel. Kroppsdysmorfi er en medisinsk tilstand. Den vil være lik enten du bor i jungelen eller i storbyen. Er du født med bare ett ben vil det være likt uansett om det er jungelen eller storbyen også.

Hva man føler rundt ens egen tilstand er selvfølgelig påvirket av samfunnet rundt, men i aller størst grad er det formet av ens egne følelser og sikkerhet rundt det samt hvor tilbøyelig man er til å ta ting til seg. Enkelte vil kanskje bryte ned i gråt om noen kaller de "idiot" mens andre bare børster det av seg og forstår at det er den som sier det som har problemet.

Jeg mener altså at dersom man går til det skrittet å tvile på sitt kjønn på grunn av samfunnet rundt så er det verken kjønnet eller samfunnet som er problemet.

Comma Chameleon skrev (2 minutter siden):

For det første velger vi som samfunn selv hva man kan k reve og for det andre så er det masse andre krav man har rundt hvordan man føler det. Trakassering og mobbing er ikke lov, og det baseres oftest ned i hvordan offeret føler det. Det er synsing. Vi har også beskyttelse relatert til religion og tro, som i praksis bare er følelser det også. I tillegg så har vi regler som beskytter andre i LGBT-miljøet, som igjen også blir basert på følelser.

Man kan kreve til krampa tar seg. Ingen er pålagt å følge ethvert krav noen måtte føle for å fremlegge.

Comma Chameleon skrev (2 minutter siden):

Så jo vi har masse rettigheter basert på hva man føler.

Rettigheter er ikke det samme som krav.

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
fokkeslasken skrev (34 minutter siden):

Man kan kreve til krampa tar seg. Ingen er pålagt å følge ethvert krav noen måtte føle for å fremlegge.

Rettigheter er ikke det samme som krav.

Jo? Rettigheter betyr at man kan kreve noe. Hvis du har rett på å ikke bli diskriminert basert på kjønnsidentitet så betyr det at du kan kreve det, og de som går i mot disse rettighetene blir straffet. Rettighetene sier jo noe om hva du kan kreve. Det er hele poenget.

Endret av Comma Chameleon
  • Liker 4
  • Innsiktsfullt 1
Lenke til kommentar
fredrik2 skrev (16 minutter siden):

Intressant, så folk som skifter køn med hjälp av hormoner och operationer gör det alltså på grund av att sociala normer gör att de känner sig som det andra könet? 

 

Godt poeng. Slik kan det jo ikke være, hvilket du godt får frem. 

Samfunnet rundt presser jo sterkt motsatt vei. Folk som står ovenfor kjønnsskiftet blir ikke behandlet og forstått 100% av samfunnet. Tvert om. De møter masse spørsmål, masse press og enormt med fordommer. De blir dømt, uglesett og forsøkt presset til å ikke gjøre noe som helst. "De har å akseptere sitt medfødte kjønn!"

Det kan umulig være sosiale normer eller sosialt press som står bak. Tvert imot! Dette kommer nok mye innenfra! 

 

 ---

Det sagt, så mener jeg ikke alltid at det er riktig å legge seg under kniven å få en operasjon med en gang prosesser og idéer rundt kjønn har begynt. Enhver operasjon innebærer risiko, og i tillegg mener jeg operasjoner som ikke er livsviktige, må prioriteres HELT sist. For eksempel gjør det meg rasende at man kan få operert inn nye pupper og lepper, samtidig som det er kø på sykehuset for langt VIKTIGERE operasjoner. Men dette blir en kjempedigresjon, som jo ikke hører hjemme i denne tråden. Og i tillegg forstår jeg at de legene som jobber på plastisk kirurgi-klinikker, ikke automatisk hadde vært tilgjengelig for å operere på det lokale sykehuset, selv om jeg skulle ønske det aldri så mye. Også leger fortjener frihet til å velge arbeidssted. (Dessverre?)

Nuvel. 

Å kreve litt betenkningstid før hormoner og operasjoner settes i gang, tror jeg er lurt. Akkurat hvor lenge, vet jeg ikke. Kanskje man burde se an personen? Fått psykologer inn på banen, som kan avdekke om det ligger enda mer bak, eller om det er et genuint kjønnskifte som bør til, for at person X skal få det bedre med seg selv? (Innimellom støter man på tilfeller som er mer komplekse, hvor kjønnskifte kanskje bare er toppen av isfjellet. Andre ganger ikke.)

 

  • Liker 1
  • Innsiktsfullt 1
Lenke til kommentar
fredrik2 skrev (18 minutter siden):

Intressant, så folk som skifter køn med hjälp av hormoner och operationer gör det alltså på grund av att sociala normer gör att de känner sig som det andra könet?


Akkurat den konklusjonen jeg traff også etter å ha lest gjennom de siste innleggene. 
I så fall er det jo ganske drastisk å operere bort/inn vesentlige deler av kroppen fremfor å heller gå en vei som gjør at man føler seg akseptert slik man i utgangspunktet. 

Et annet spørsmål er jo hvordan den følelsen av "feil kjønn" blir så utrolig fremtredende at man velger førstnevnte alternativ. 
Er det virkelig slik at man våkner opp hver eneste dag og tenker "shit, fremdeles ikke riktig kjønn så nå er denne dagen ødelagt også"? I så fall, hvordan/hvorfor forventer man at denne følelsen blir bedre/forsvinner etter x antall behandlinger/operasjoner når man fremdeles ikke kan endre biologien? 

Ja, jeg har fått med meg at det er forskjell på biologisk og "sosialt" kjønn, hva nå enn dette betyr, men du kan jo like fullt ut bestemme deg for å være "kvinne" sosialt sett uten operasjoner. 

 

qualbeen skrev (1 minutt siden):

Samfunnet rundt presser jo sterkt motsatt vei. Folk som står ovenfor kjønnsskiftet blir ikke behandlet og forstått 100% av samfunnet. Tvert om. De møter masse spørsmål, masse press og enormt med fordommer. De blir dømt, uglesett og forsøkt presset til å ikke gjøre noe som helst. "De har å akseptere sitt medfødte kjønn!"

Glad jeg ikke trykket "send inn svar" 5 sekunder tidligere. ;)

Dette skulle jo bare mangle. 
Dersom alle i en alder av 16-20 år som kom inn til legen og sa "Jeg vil bytte kjønn" fikk lov til dette uten noen kritiske spørsmål til tross for de enorme konsekvensene dette medfører så er min påstant at utrolig mange ville angret på dette senere i livet. 

Tenker bare på hvordan mitt eget liv ville sett ut om jeg fikk lov til å gjøre alt jeg hadde lyst til i mine forskjellige sinnsstemninger i den perioden av livet mitt. sannsynligvis hadde det ikke endt så bra. 

At man blir utfordret på denne prosessen er det minste som burde vært forlangt. 

 

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
3 minutes ago, Cyrio said:

Er det virkelig slik at man våkner opp hver eneste dag og tenker "shit, fremdeles ikke riktig kjønn så nå er denne dagen ødelagt også"? I så fall, hvordan/hvorfor forventer man at denne følelsen blir bedre/forsvinner etter x antall behandlinger/operasjoner når man fremdeles ikke kan endre biologien?

Jeg har hørt fortellinger fra de med kjønnsinkongruens, de opplever kjønnsdysfori i tilegg, altså ikke bare at de opplever en slags konflikt med sitt biologiske kjønn og ens kjønnsidentitet, men at en også kjenner på et stort ubehag som følge av denne disharmonien, antagelig en større følelse av at livet er ødelagt fremfor bare denne ene dagen.

Målet er (som sagt) ikke å forandre biologien (det går jo ikke) men å få en slik behandling som gjør at du i en eller annen grad blir kvitt dysforien man føler til egen kropp eller kroppsutrykk.
Om den behandlingen er timer hos psykolog, hormoner, kjønnsbekreftende behandling, eller noe annet er helt avhengig av hvert enkelt tilfelle, folk har ikke samme behov.

Quote

Ja, jeg har fått med meg at det er forskjell på biologisk og "sosialt" kjønn, hva nå enn dette betyr, men du kan jo like fullt ut bestemme deg for å være "kvinne" sosialt sett uten operasjoner.

Jeg vet ikke om man kan påstå at man har fått med seg forskjellen mellom noe hvis man ikke vet hva disse noe betyr.
Det er ikke alle trans-personer som opplever at de trenger operasjon for å føle seg bedre, men jeg skulle tro dette forslaget er foreslått flerfoldige ganger for nesten alle som opplever kjønnsinkongruens, dersom det var så enkelt at det holdt å fortelle dem dette, så ville det ikke være noe å snakke om.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Comma Chameleon skrev (6 timer siden):

Så gravide skal tvinges til å spise et sunt kosthold, trene jevnlig ellers bli straffet for lemlestelse? For livsstilen til mor vil påvirke fosteret under graviditeten.

Ja, hvorfor ikke?

Skal dem få lov til å drikke alkohol, røyke, holde på med ulike typer medisinering?

 

På samme måte burde man værne barna gjennom oppveksten slik at dem ikke får et kosthold som gjør dem syke.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Iki skrev (9 minutter siden):

Ja, hvorfor ikke?

Skal dem få lov til å drikke alkohol, røyke, holde på med ulike typer medisinering?

 

På samme måte burde man værne barna gjennom oppveksten slik at dem ikke får et kosthold som gjør dem syke.

Det er nesten smått utrolig at vi får lov til å reprodusere oss selv, uten kursing og sertifikater! 

Mange skjebner hadde fått det langt bedre, dersom alle barn som ble satt til verden var både ønsket og viet oppmerksomhet og oppfølging i for- og etterkant av fødsel. Absolutt. 

Med et slik godkjenningsopplegg, ville det samtidig vært mange færre folk på kloden. Vinn-vinn-vinn-situasjon. Men komplett umulig i praksis. Og også alt for inngripende. 

Jeg liker frihet, jeg! Mulighet til å ta crazy valg. Som å hoppe i fallskjerm. Eller kjøpe seg motorsykkel i det man passerer 40. Ikke at dette er lyster som tilfaller meg. Jeg har dessverre lyst på sjokolade. Og vin. I fleng. 😅 Ikke bra!

Dersom min frihet går på bekostning av andre, blir det vrient. Det er vanskelig for meg. Derfor likte jeg godt røykeloven, eksempelvis. (Folk kan gå ut, hvis de absolutt må røyke! Jeg ønsker ikke totalforbud mot disse kreft-pinnene. Overraskende nok?)

Bevisst skading av foster bør vi unngå. Men hvor mange kvinner har ikke drukket mengder med alkohol før de fant ut at de var gravide?! Noen ganger har det sikkert resultert i ufrivillig abort. Andre ganger har det gått helt fint. 

Vet vi at alkohol er skadelig for fosteret? Forskning peker faktisk på at noen få glass er helt uproblematisk. 😉🫣

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Comma Chameleon skrev (1 time siden):

Jo? Rettigheter betyr at man kan kreve noe. Hvis du har rett på å ikke bli diskriminert basert på kjønnsidentitet så betyr det at du kan kreve det, og de som går i mot disse rettighetene blir straffet. Rettighetene sier jo noe om hva du kan kreve. Det er hele poenget.

Joda, men at noen krever det gjør det ikke til en rettighet. Man hører rett som det er om rettigheter enkelte grupper ikke har, men man hører aldri hva disse rettighetene som alle andre har visstnok skal være. Da strekker jeg meg til å si at man krever noe som ikke er en rettighet.

Man kan altså kreve noe som ikke er en rettighet. Bare fordi en rettighet kan kreves så gjør ikke det et krav til en rettighet.

Og for å binde det til det det kom fra, så mener jeg at bare fordi man har et krav fra hva man føler så gjør ikke det at dette ikke etterfølges til at ens rettigheter krenkes. Deri ligger ingen automatikk.

Lenke til kommentar
Cyrio skrev (51 minutter siden):

Ja, jeg har fått med meg at det er forskjell på biologisk og "sosialt" kjønn, hva nå enn dette betyr, men du kan jo like fullt ut bestemme deg for å være "kvinne" sosialt sett uten operasjoner.

Dette har jeg lurt litt på. Dersom det er så forskjell på disse - hvorfor er det så viktig at de samsvarer?

Cyrio skrev (51 minutter siden):

Dette skulle jo bare mangle. 

Dersom alle i en alder av 16-20 år som kom inn til legen og sa "Jeg vil bytte kjønn" fikk lov til dette uten noen kritiske spørsmål til tross for de enorme konsekvensene dette medfører så er min påstant at utrolig mange ville angret på dette senere i livet. 

Tenker bare på hvordan mitt eget liv ville sett ut om jeg fikk lov til å gjøre alt jeg hadde lyst til i mine forskjellige sinnsstemninger i den perioden av livet mitt. sannsynligvis hadde det ikke endt så bra. 

At man blir utfordret på denne prosessen er det minste som burde vært forlangt.

Jepp. La de først få ta en tatovering etter eget valg. Hvor de vil på kroppen. Hvilket motiv de selv vil. Gjerne finansiert av staten. Når foreldre, famile, støtteapparat og venner alle sier dette er greit for barnet, da kan vi begynne å se på andre mer krevende ting.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Atib Azzad skrev (8 minutter siden):

Jeg har hørt fortellinger fra de med kjønnsinkongruens, de opplever kjønnsdysfori i tilegg, altså ikke bare at de opplever en slags konflikt med sitt biologiske kjønn og ens kjønnsidentitet, men at en også kjenner på et stort ubehag som følge av denne disharmonien, antagelig en større følelse av at livet er ødelagt fremfor bare denne ene dagen.

Målet er (som sagt) ikke å forandre biologien (det går jo ikke) men å få en slik behandling som gjør at du i en eller annen grad blir kvitt dysforien man føler til egen kropp eller kroppsutrykk.
Om den behandlingen er timer hos psykolog, hormoner, kjønnsbekreftende behandling, eller noe annet er helt avhengig av hvert enkelt tilfelle, folk har ikke samme behov.

Ja, jeg forstår at de har det tungt. 
Håper virkelig ingen velger å operere seg uten at de anser det som en vei ut av noe værre. 
Det jeg mener er at da må man finne ut hvorfor de opplever denne konflikten, hva som skal til for å løse den og hvordan man kan komme til den målsetningen uten å gjøre noe som i all praksis ikke er mulig å reversere på en god måte. 
At mennesker våkner opp daglig og føler at livet ikke står til forventningene er jo ikke noe nytt. Det kan være at du har null sosial omgangskrets, pengene strekker ikke til, familien vil ikke ha kontakt med deg, du virkelig hater (ikke misliker, men hater) jobben og kommer deg ikke vekk fra den, eller kanskje noe helt annet. 

Løsningen i de tilfellene ovenfor er jo ikke å si "joda, men du har jo massevis av venner" til en som ikke har snakket med andre enn ekspeditøren på butikken de siste 7 årene, "tenk på alle de som er fattigere enn deg" til han som samler tomflasker for å kunne kjøpe first-price rundstykker eller "se nå har vi fått nye flotte kontorer" til den som virkelig hater jobben sin. 

Da bør det jo heller ikke være slik at man ukritisk sier "se, nå har du fått ny kropp" til den som hater nåværende kropp. 
Her må man jobbe med alt det underliggende på lik linje som man gjør med alt annet, hvorfor føler du at det er slik, hvorfor blir dette bedre for deg om du får en operasjon og finnes det noen alternativer som gjør ting litt mer levelig?

Kanskje det kan være så enkelt som å tenke mindre på hvilket kjønn man er..? 
Jeg tenker ihvertfall veldig sjeldent på hvilket kjønn jeg er, samtidig som andre tenker mye mer på det. (som selvsagt er naturlig, vi er jo forskjellige tross alt) 

Kanskje et provoserende spørsmål, men om hele din identitet, frykt, fobi og daglige hverdag består av å klassifisere alt inn i kjønnsroller og/eller hvilket kjønn du er/ikke er... er det da en sak for kirurgen eller er det en sak for psykisk helsevesen? 
Jeg tror jo kanskje man kunne løst mye mer opp i dette ved å erkjenne hva realiteten er, ikke hva vi ønsker at den skal være. 

 

Atib Azzad skrev (19 minutter siden):

Jeg vet ikke om man kan påstå at man har fått med seg forskjellen mellom noe hvis man ikke vet hva disse noe betyr.
Det er ikke alle trans-personer som opplever at de trenger operasjon for å føle seg bedre, men jeg skulle tro dette forslaget er foreslått flerfoldige ganger for nesten alle som opplever kjønnsinkongruens, dersom det var så enkelt at det holdt å fortelle dem dette, så ville det ikke være noe å snakke om.

Tja, var kanskje litt flåsete sagt. 
Jeg modererer meg selv til å si "hva nå enn det skal være godt for". 
Hvorfor skal man ha et behov for å identifisere seg som noe som helst ute blant folk? 
Holder det ikke at folk identifiserer seg som Atib Azzad eller Cyrio dersom man er såpass opptatt av identitet? at man tenker "her sitter jeg, og det er ingen som meg her" 

Er man så utilpass med seg selv at man ikke klarer å oppholde seg blant kjente uten å modifisere kroppen, hvor lang tid tar det da før man føler ytterligere behov for å gjøre nye endringer? 

Har vi blitt så opptatte av hvordan andre oppfatter oss at vi er villige til å kjønnsoperere oss selv for å få aksept? 
I så fall er det jo mange ekstremt store underliggende problemer i samfunnet som vi må se på aller først så vi slipper å enten bli ekskludert eller må legge oss under kniven/pillebrettet. 

Jeg trekker i motsatt retning og mener at det er for lett å gjøre dette. 
Sett en grense på 25 år før man får gjøre dette, da har du levd/opplevd litt, du er ferdig utviklet og du er bedre rustet til å ta slike avgjørelser. Om du fremdeles sitter med de samme meningene som du gjorde når du var 16, så kjør på men da har du ihvertfall blitt tvunget til å ta stilling til dette. 

En liten digresjon: jeg har hørt mye på metall gjennom livet og hadde utrolig lyst til å tatovere svære opp-ned kors og pentagrammer på skuldre og legger når jeg var typ 16 år, var overbevist om at dette kom jeg aldri til å angre på, dette er "dritkult" og det er utelukkende positive sider ved å gjøre dette. Fikk selvsagt ikke lov til å tatovere meg i det hele tatt, og priser alle høyere makter for at det ikke ble noe av. Selvsagt ikke i nærheten av å føle på at man er i feil kropp, men konsekvensen av å få lov til å gjøre slike forandringer med kroppen når man er såpass ung kan føre til kjempeutfordringer senere i livet. 

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
fokkeslasken skrev (2 minutter siden):

Jepp. La de først få ta en tatovering etter eget valg. Hvor de vil på kroppen. Hvilket motiv de selv vil. Gjerne finansiert av staten. Når foreldre, famile, støtteapparat og venner alle sier dette er greit for barnet, da kan vi begynne å se på andre mer krevende ting.

Hehe, moro at du skrev akkurat det der og slo meg med 1 minutt gitt. :D

 

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Cyrio skrev (35 minutter siden):

Hvorfor skal man ha et behov for å identifisere seg som noe som helst ute blant folk? 

Mange grunner. Mennesker har f.eks. generelt sett et behov for å kjenne på tilhørighet. Hvis man føler at man ikke hører hjemme med det kjønnet de er i, så kan det få en del negative konsekvenser som en del sliter med. Hvis de da ikke klarer å slå seg til ro med det kjønnet de er i, så har de muligheten til å bytte kjønnsidentitet til noe som gjør at de føler seg bedre.

Det er så utrolig masse rare ting folk gjør for å føle at de passer inn, at de realiserer seg selv, at de blir en del av en gruppe eller andre ting vi mennesker gjør.

Noe kan vi prøve å forklare gjennom evolusjon, noe er litt vanskeligere å forklare. Noe kan være kjemikalier og hormoner, noe er dyptsittende instinkter.

Føler ikke det er så vanskelig å forstå hele scenarioet. Om du liker det er jo opp til en selv, men noe rakettforskning er det ikke.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
4 minutes ago, Cyrio said:

Ja, jeg forstår at de har det tungt. 
Håper virkelig ingen velger å operere seg uten at de anser det som en vei ut av noe værre. 
Det jeg mener er at da må man finne ut hvorfor de opplever denne konflikten, hva som skal til for å løse den og hvordan man kan komme til den målsetningen uten å gjøre noe som i all praksis ikke er mulig å reversere på en god måte. 
At mennesker våkner opp daglig og føler at livet ikke står til forventningene er jo ikke noe nytt. Det kan være at du har null sosial omgangskrets, pengene strekker ikke til, familien vil ikke ha kontakt med deg, du virkelig hater (ikke misliker, men hater) jobben og kommer deg ikke vekk fra den, eller kanskje noe helt annet. 

Løsningen i de tilfellene ovenfor er jo ikke å si "joda, men du har jo massevis av venner" til en som ikke har snakket med andre enn ekspeditøren på butikken de siste 7 årene, "tenk på alle de som er fattigere enn deg" til han som samler tomflasker for å kunne kjøpe first-price rundstykker eller "se nå har vi fått nye flotte kontorer" til den som virkelig hater jobben sin. 

Da bør det jo heller ikke være slik at man ukritisk sier "se, nå har du fått ny kropp" til den som hater nåværende kropp. 
Her må man jobbe med alt det underliggende på lik linje som man gjør med alt annet, hvorfor føler du at det er slik, hvorfor blir dette bedre for deg om du får en operasjon og finnes det noen alternativer som gjør ting litt mer levelig?

Kanskje det kan være så enkelt som å tenke mindre på hvilket kjønn man er..? 
Jeg tenker ihvertfall veldig sjeldent på hvilket kjønn jeg er, samtidig som andre tenker mye mer på det. (som selvsagt er naturlig, vi er jo forskjellige tross alt) 

Kanskje et provoserende spørsmål, men om hele din identitet, frykt, fobi og daglige hverdag består av å klassifisere alt inn i kjønnsroller og/eller hvilket kjønn du er/ikke er... er det da en sak for kirurgen eller er det en sak for psykisk helsevesen? 
Jeg tror jo kanskje man kunne løst mye mer opp i dette ved å erkjenne hva realiteten er, ikke hva vi ønsker at den skal være.

Jeg har ikke noe imot disse refleksjonene du gjør deg sånn på overflaten, men de synes å mediteres litt baklengs fra en antagelse om at disse scenarioene på noen som helst måte er analoge til kjønnsdysfori, og at det er en for lav terskel for å få innvilget behandling.

For å få behandling må man testes, utredes, og diagnoseres, det stilles krav til varighet, og at det man opplevde som kjønnsdysfori ikke egentlig er et utrykk for annen psykisk (eller fysisk) tilstand.
Så finnes det selvsagt rom for å mene terskelen for behandling er for høy, eller for lav, det strides det stadig om.

Altså tas denne bekymringen du kommer med, i betraktning, det er selvsagt ikke gitt at et pasient nødvendigvis vet nøyaktig hva som plager en, eller hva som er den optimale måten å løse det på, det er jo mye av grunnen til at man har helsepersonell og fagpersoner og ikke praktiserer selvbetjening på sykehusene.

Hvis situasjonen din bedre kan løses av psykologen så er i alle fall hensikten med utredningen å avklare det.

Quote

Kanskje det kan være så enkelt som å tenke mindre på hvilket kjønn man er..? 
Jeg tenker ihvertfall veldig sjeldent på hvilket kjønn jeg er, samtidig som andre tenker mye mer på det. (som selvsagt er naturlig, vi er jo forskjellige tross alt)

Jeg også.
Det var det som drev mine egne refleksjoner (som ikke var så ulike dine) som jeg nevnte.
Det er gjerne ikke det beste utgangspunktet for å skulle mene masse om et tema når man ikke aner hvordan den oppleves å befinne seg midt oppe í det.
Det er dog et godt utgangspunkt for å lytte og lære om de tingene man er så heldige å ikke kjenne på selv.

Det blir litt som at hvite nordmenn erklærer at det ikke finnes rasisme i Norge.

Quote

Tja, var kanskje litt flåsete sagt. 
Jeg modererer meg selv til å si "hva nå enn det skal være godt for". 
Hvorfor skal man ha et behov for å identifisere seg som noe som helst ute blant folk? 
Holder det ikke at folk identifiserer seg som Atib Azzad eller Cyrio dersom man er såpass opptatt av identitet? at man tenker "her sitter jeg, og det er ingen som meg her" 

Er man så utilpass med seg selv at man ikke klarer å oppholde seg blant kjente uten å modifisere kroppen, hvor lang tid tar det da før man føler ytterligere behov for å gjøre nye endringer?

Jeg tror ikke hovedfokuset hos de med kjønnsinkongruens eller dysfori, er hvordan andre ser dem, uten å påstå at noen eksisterer i et vakuum, så tror jeg hovedsakelig det er en intern opplevelse.

Hva det skal være godt for å skille mellom biologisk kjønn, og kjønnsidentitet, er å peke på et annet aspekt ved kjønn enn det biologiske, uten en slik forklaringsmodell ville det vært vanskelig å beskrive tilstanden.

Jeg tror bekymringen for å gjøre noe irreversibelt noen som ikke egentlig ønsket det deles av absolutt alle.

Aldersgrensen for kjønnsbekreftende behandling er 18 år, for å få det innvilget kreves minimum 1 år på hormoner, hvor en har vært stabilt psykososialt fungerende, og for å få hormonbehandling må kjønnsidentitetsopplevelsen ha vedvart over tid og ikke være symptom på alvorlig psykisk sykdom.
Diagnostikken hviler på ens kjønnsidentitetshistorie, drivkraften bak ønsket om behandling og hvordan denne kan forstås.
Under utredningsfasen forventes det at man lever i tråd med ditt opplevde kjønn og endrer sosial rolle i alle livssammenhenger, det som kalles virkelighetserfaring (VE).
Vanligvis vurderes 1 år som tilstrekkelig utredningstid, dersom en har omfattende psykososiale eller kroppslige utfordringer, vil dette kunne ha innvirkning på utredningens lengde.

Hensikten med dette forløpet er å minimere sjangsen for at vedkommende hadde glemt å tenke på at jeg er god nok som jeg er.

  • Liker 2
  • Innsiktsfullt 1
Lenke til kommentar
Iki skrev (1 time siden):

Ja, hvorfor ikke?

Om man prøver å begrense slik at kun de som føder optimalt får lov til å føde så kommer fødselsraten til å droppe enda mer. Kanskje vi burde ha krav til fettprosent, IQ og inntekt også? Krav til at foreldre ikke har sykdommer? Krav til at de har vist god psykisk helse hele livet?

Jeg fordrar ikke barn og er lykkelig childfree, men selv jeg ser jo at kravene for å bli foreldre burde jo være et barnet blir friskt nok og at foreldrene vil gjøre det de kan for å være flinke og kjærlige foreldre. Legning og kjønnsidentitet betyr mye mindre enn hvor mye de har lyst på barn og hvor mye innsats de legger i. 

Vi setter noen grenser som bruk av narkotika, sigaretter osv. Akkurat som leger burde undersøke om hormoner/testosteron eller liknende vil påvirke barnet. Så lenge legene sier det går fint så ser jeg ærlig talt ikke problemet.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Comma Chameleon skrev (9 minutter siden):

Om man prøver å begrense slik at kun de som føder optimalt får lov til å føde så kommer fødselsraten til å droppe enda mer. 

Bra.

Comma Chameleon skrev (9 minutter siden):

Kanskje vi burde ha krav til fettprosent, IQ og inntekt også? Krav til at foreldre ikke har sykdommer? Krav til at de har vist god psykisk helse hele livet?

Ja, hvorfor ikke?

Om foreldrene lever i fattigdom så burde de strengt tatt ikke få barn.

Det samme kan man si om sykdommer osv.

Om foreldrene ikke evner å gi barna en god oppvekst så burde dem ikke få barn. Så enkelt er det.

 

Selvfølgelig blir det problematisk å opprettholde et slikt system, som qualbeen skriver ovenfor.

Comma Chameleon skrev (12 minutter siden):

Så lenge legene sier det går fint så ser jeg ærlig talt ikke problemet.

Og det er jeg enig i.

Så lenge det ikke har negative følger for barnet så er det greit, men straks det får negative følger så burde man iallefall prøve å minske dette.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...