Når vet man om forholdet er ment for å vare.

[Gjest b7a54...31a]

Tenker egentlig at forhold er nok som de fleste jobber.

Det er spennende i starten, alt er nytt ++.  Men etter en tid, uansett hva du gjør..Så dabber det meste bort.
De ekstremt få, som aldri føler på det fordi de har funnet sitt kall. Lever lykkelig uviten, og det unner man vel egentlig folk håper jeg.
samme gjelder i forhold, de som finner en partner som på alle plan er perfekt, og man selv er perfekt for partner..Ja det må man nesten unne de få som finner det.

Men uansett.
Min historie er vel lik som de aller fleste.

Tingen er bare, hvordan skal man programmere seg selv.  Hva er riktig?  Det er her jeg sliter med meg selv.

Innerst inne sier jeg til meg selv at det finnes ingen fasit, og det gjør det jo ikke praksis heller.. Men likevel så håper man på at det er noe som til syvende og sist vil vise seg å være fasiten.  Men man blir jo jævlig redd for å sitte der på slutten og man får fasiten levert..At du har tatt feil på halve "prøven"

Noen mennesker kommer inn i livet ditt for å bli, andre er på gjennomreise.
Hvordan skal vi best mulig finne ut av de forskjellige utfallene et menneske kan ha for oss i livet.

Det går ikke en uke uten at jeg tenker " Vil jeg ha det bedre med en annen person, eller alene for den skyld også "
Og i samme moment tenker jeg " Nei det går ikke, jeg elsker jo denne personen så hinsides også" Samtidig opp i alle slike tanker tenker jeg.."Nøyer jeg meg?  Fordi jeg tenker logisk?"

Jeg vil anta en psykolog ville sagt at jeg er i et helt typisk forhold. Og det skremmer også litt.
jeg vil jo helst ikke bare være som alle andre, som jeg antar er personer som nøyer seg med ekstremt mye. Og er kanskje bare glade i helger og alenetid etter unger er i seng.

Jeg vil ha en person som løfter meg frem, som faktisk ønsker å være med meg mest mulig, nyte tiden sammen..Prate om alt, og ikke føle seg ensom når man er sammen. Dele de gode og dårlige dagene, for de er der uansett om man har verdens beste partner eller ikke.

Og jeg tok meg selv i å lyve til min partner her i forrige uke.
Hun spurte meg : Føler du deg ensom i forholdet vårt?
Jeg kjente litt på angst på dette og svarte " Nei, ikke egentlig"    
Jeg var på vei ut av døra da spørsmålet kom, og jeg var samtidig litt nedfor den dagen, så jeg orket ikke reflektere/tenke over det og be henne definere det hun spør om, for jeg vet at hun ikke spør om slikt uten grunn. Jeg vet nøyaktig hvorfor hun spør.

Min partner er ikke en god samtalepartner for meg, interessene hennes er nok på motsatt side av meg og mine meninger.
hun ønsker å scrolle på telefonen og se på influensere sitt daglige liv og bestille produktene deres, samtidig som et realityprogram løper på tven, og hun har en airpod i ene øret for å høre på Podcaster om influenserne sitt liv.

Også har du meg, som skyr influensere som pesten, jeg har ikke noe i mot konseptet.. Hadde det bare ikke vært for at det er som i dag.  Men det får jeg aldri gjort noe med så jeg har lagt fra meg tanken.

Samtaler om politikk, samfunn, historie, dagshendelser osv som føles naturlig for meg å prate om ( Altså ting som omhandler hverdagen vår ) Blir ikke møtt, det jeg får tilbake er tomme blikk, avbrytende hendelser fra barna og ingen gjenopptaking, eller rett å slett et blikk som åpenbart ikke ønsker å følge med på samtalen.

Uansett, som du kanskje innser da, så er ikke samtalene så veldig flytende.
Hun er tynget av hverdagen som innebærer å være mor for 2 små barn, Og ikke vite hva hun vil med livet, og egentlig ser at alle andre rundt seg kommer seg videre og rundt. Og da er det lett å rømme inn i en verden til andre hvor du bare ser det positive.
Så jeg forstår hennes realitet, samtidig som jeg skjønner at hun graver et dypere hull for seg selv som til syvende og sist blir vanskelig å klatre ut av.

tauet mitt henger i det hullet daglig, men når man ikke ønsker å ta tak i tauet, er det ikke noe jeg får gjort.

Så kommer dagene hvor hun har overskudd og ser meg litt mer, hun innser feilene hun gjør. Og beklager seg.
Noe som hver gang gir et lite lys i tunellen.  Men det slukkes som regel ila en dag eller to. Hverdagen, slit og mas tar oss igjen.

Jeg tar ikke for god fot at jeg er en interessant person. Det er ikke de fleste av oss heller. For det er ekstremt utmattende å holde seg interessant for andre. Hvert fall i en grad som jeg anser interessant da. 

Jeg har i mer eller mindre grad tenkt at det vil bli bedre når barna blir større, når fruen finnet sitt kall. Og kanskje jeg er så heldig å finner mitt kall også. At hun finner alt rundt seg i det daglige mer interessant, og ikke bare hva andre mennesker gjør. Også sitter vi der.. på solsiden av livet og vil tenke at alt var verdt det, for det ville jo vært tilfelle.

Jeg liker å ha den tanken i bakhodet, selv om den til tider forsvinner i et tåkefelt av sannsynligheter.

For sannsynligheten er vel størst der at forholdet har nådd sitt høydepunkt for en stund tilbake, og nå tolererer man hverandre for gitte grunner ( økonomi, barn, sosiale, trygghet) , men en dag renner glasset over for den parten som er minst tålmodig.

Samtidig som jeg ikke tror på alt jeg leser, så er det faktisk det noe jeg genuint skulle visst, er om disse offentlige personene som kommer ut med sine utsagn i media når de har hatt et samlivsbrudd som enkelt forklart sier " Vi elsker hverandre, men vi har vokst fra hverandre "   
Over hvor genuin er egentlig den setningen, skjuler det seg noe mer bak? Det må jo det? Eller hvordan kom dere frem til at det er faktisk tilfelle og personen er jo en du trengte i livet, men plutselig så forsvant behovet.
Hvis jeg skulle gått fra min partner nå, og valget stod mellom å dø, eller fortelle sannheten til VG.
Så hadde jeg sagt 

• Vi har ulike interesser
• vi prater ikke om annet enn barna
• jeg jobber i en jobb jeg ikke liker slik at hun kan jobbe mindre så hun kan sitte hjemme å se på underholdning for å ikke bli utbrent/deprimert.
• Det meste må skje på hennes premisser. Ellers blir det dårlig stemning
• Hun gir ingen oppmerksomhet. ( fysisk kontakt, ikke bare sex)
• Det er ikke rom for å slappe av og nyte.

Og i alt dette, hadde kommentarfeltet blitt fylt med " Men hva gjør du da?"

Jeg ville da sagt

• Jeg pleier min hobby, den gir meg det sosiale aspektet jeg trenger. ( Fordi vi ikke kan prate om noe, eller se på det samme)
• Jeg viser kjærlighet så ofte jeg orker på min måte ( fysisk kontakt, ikke bare sex ) 
• Jeg gjør alt jeg orker for at hun skal få det som hun selv sier hun trenger.
• Jeg gir motstand der motstand kreves. Men likevel ikke nok tror jeg.
• Jeg er ikke ærlig med hvordan jeg føler det i hverdagen, da sannsynligheten er stor for at det har negativ virkning.

Det hele ville jo virket som et forhold hvor en gir, og en annen tar.. Og i realiteten er det veldig mye av det, men så er det jo selvfølgelig motsatt også, samboer stiller mye opp hun også, kanskje ikke like mye eller i like stor grad som jeg skulle håpe på / føler er rettferdig.

Men samtidig er livet aldri rettferdig.

Så da sitter jeg her til syvende og sist og tenker.

Hvordan klarer du å se gjennom tåka?
 

 

Anonymous poster hash: b7a54...31a

[Leo_]

Gjest b7a54...31a skrev (52 minutter siden):

Hvordan klarer du å se gjennom tåka?

Jeg gjore ikke det. Derfor tok jeg den vanskelig avgjørelsen og flytta ut med en 2åring på armen. I dag er barnet 14 år, bor halvparten av tiden hos mor og halvparten av tiden hos meg, det fungerer bra og jeg har aldri angret et sekund. 

[panzerwolf]

Noen par trives best når de ikke gjør noe med partneren sin. Er det sånn hos dere? (Spørsmålet er vel mest retorisk)

Det er ingen skam å vokse fra hverandre. Det hender man blir godt kjent med noen, blir et par også finner man ut først seinere at man ikke passer sammen så godt allikevel.

Det er ingenting i veien for at dere fortsetter å være glade i hverandre og være gode venner. Det høres egentlig ut som at dere kan klare å avslutte dette uten så mye drama og tull, og du svarer jo på det du lurer på i "VG-saken". Veldig fin måte å gjøre det på for øvrig

Dersom dere faktisk ikke har noe til felles men vil ha noen å finne på noe med, så er det ikke noe å lure på.

[Skandinav]

Gjest b7a54...31a skrev (6 timer siden):

skyr influensere som pesten

La meg influere deg litt.
Du spør: "Når vet man om forholdet er ment for å vare.".
Svar: Ingen forhold er ment å vare... lykkelige til døden. Vi snakker brøkdeler av promille av partnerskap som er lykkelige til døden.
 

Gjest b7a54...31a skrev (6 timer siden):

tenkt at det vil bli bedre når barna blir større

Vel, eeeh nei.
 

Gjest b7a54...31a skrev (6 timer siden):

Hvordan klarer du å se gjennom tåka?

Jeg hører på hva andre sier, leser forskning og observerer, at; Vi er seriemonogame. Veldig grovt skissert, er det 3-4 seriøse partnerforhold + et ubegrenset antall manynightstands. 1. Ungdomsforelskelsen. 2. Den som du får barn sammen med. 3. Den du lever midtlivet sammen med, og muligens 4. Den du går i døden med.

Ingen regler uten unntak. Denne grove skissen gjelder omtrent for 85% av befolkningen i Skandinavia og nordvest-europa.

[Gjest ac34a...2cd]

Skandinav skrev (25 minutter siden):

La meg influere deg litt.
Du spør: "Når vet man om forholdet er ment for å vare.".
Svar: Ingen forhold er ment å vare... lykkelige til døden. Vi snakker brøkdeler av promille av partnerskap som er lykkelige til døden.
 

Vel, eeeh nei.
 

Jeg hører på hva andre sier, leser forskning og observerer, at; Vi er seriemonogame. Veldig grovt skissert, er det 3-4 seriøse partnerforhold + et ubegrenset antall manynightstands. 1. Ungdomsforelskelsen. 2. Den som du får barn sammen med. 3. Den du lever midtlivet sammen med, og muligens 4. Den du går i døden med.

Ingen regler uten unntak. Denne grove skissen gjelder omtrent for 85% av befolkningen i Skandinavia og nordvest-europa.

Dette.

Kvinner og menn er seriemonogame. Sånn er det bare. Grunnen til at folk ikke skilte seg før i tiden var på grunn av sosialt stigma og skam. 

Forhold kommer og forhold går. 

Anonymous poster hash: ac34a...2cd