Er det noe poeng med ny utredning?

[Gjest 78b96...8fe]

Historikk: begynte å gå til BUP som 14-åring, regelmessig behandling frem til jeg ble 18-19 år, ble da overført til DPS og hadde ukentlige samtaler med psykolog i et par år. Flyttet til nytt sted, ny runde på DPS, avsluttet fordi jeg ikke hadde kjemi med psykolog. Ny runde på DPS etter ett års tid, psykologstudent som ble min behandler, likte henne utrolig godt men hun måtte dessverre flytte. Flere runder med en privat psykolog, har nylig avsluttet der. Var innom for samtale på DPS for 1 års tid siden, hadde da en dårlig dag og sa rett ut til psykologen at det ikke er noen vits i behandling for jeg er ikke mottakelig for det uansett. Jeg har aldri vært innlagt og det har aldri vært et tema heller. 

Jeg vet ikke helt. Den private psykologen jeg gikk til sist, har flere ganger nevnt at en ny utredning kanskje ikke hadde vært så dumt. En av diagnosene mine har vært unnvikende personlighetsforstyrrelse, men både jeg og psykologen er enig i at det kanskje ikke stemmer helt, selv om en del av symptomene er der. Jeg har store problemer med å stole på andre mennesker og jeg har et svært vanskelig forhold til meg selv. 

Saken er at jeg er ikke motivert. Jeg driter egentlig i hva som skjer med meg og jeg ser ikke for meg at jeg er her om 5+ år. Har skrantende helse som følge av at jeg ikke tar vare på meg selv og den dårlige livsstilen kommer til å bite meg bak før eller siden. Jeg har det ganske ille men jeg ser ingen grunn til å gjøre noe for å få det bedre, da jeg uansett ikke har håp for meg selv eller fremtiden. 

Hva gjør jeg egentlig i en sånn situasjon? Psykologen hadde ikke et godt svar. Sist jeg var med legen fikk jeg inntrykk av at han mente det ikke var noe vits i ny henvisning til DPS, og han sa på en måte at jeg bare måtte ta meg selv i nakken. Han er en dyktig lege og jeg har tillit til hans kompetanse da han har møtt meg så godt tidligere, han sa det ikke på en frekk eller nedverdigende måte, han møtte meg der jeg var. Dette er et halvt år siden omtrent. Er i utgangspunktet ikke åpen for medisiner da jeg ikke har så gode erfaringer med det og er også mottakelig for bivirkninger som jeg ikke kan leve med - lange søvnløse netter og fysiske bivirkninger som holder meg borte fra jobb og slike ting. Ketaminbehandling er ikke et alternativ da det ikke tilbys i nærheten. ECT ikke aktuelt da mine vansker ikke er alvorlige nok. 

Nå står jeg helt alene etter å ha avsluttet behandling med privat psykolog, så internett er egentlig det eneste jeg har å henvende meg til. Alle disse selvhjelpsbøkene og rådene om å hjelpe seg selv er det bare å glemme, jeg får det ikke til, jeg gjennomfører ikke noe og struktur, rammer og rutiner er håpløst for meg. 

Noen som har råd? 

Anonymous poster hash: 78b96...8fe

[Trippelure]

Jeg har selv gått igjennom hælvette på jord og har både gode og dårlige erfaringer fra hjelpeapparatet. Legen din har rett og du vet det selv. For å motta hjelp må man ønske å bli bedre og være åpen for hjelp. Samtidig er det veldig vanskelig når man ikke føler noe håp eller lyst til å leve og ikke har evne til å ta vare på seg selv. Det føles helt umulig. Men noe som er sant selvom det ikke føles sånn ut på det stadiet du er på nå: Så lenge det er liv er det håp!

Råd:

Humor, galgenhumor, selvironi. Får ting litt på avstand og man mister ikke helt evnen til å le og føle glede. Men man må passe på så man ikke ender opp med å mobbe seg selv.

Finne noe utenfor deg selv som gir deg glede. F.eks. hjelpe noen andre, plukke søppel på stranda, ha ansvar for et dyr eller en plante. 

Skriv ned noe positivt hver dag, om deg selv, noe du er takknemlig for eller bare liker. Det er veldig lett å kjøre seg fast i negativitet og man må aktivt jobbe for å erstatte det med positivitet. Snu negative tanker til positive. Husk at du ER ikke de negative tankene og følelsene dine.  

Fysisk aktivitet og kosthold påvirker psyken veldig mye. Men du skrev at du sliter med å ta vare på deg selv, så begynn med noen små endringer. Drikk et stort glass med vann når du våkner om morran, spis en frukt/grønnsak osv. Om du starter med for mye og ikke klarer å gjennomføre, blir det bare et nytt nederlag som trekker deg lengre ned. Husk å gi deg selv ros for det du får til. 

Beklager om dette ble litt kort og "flåsete", har dårlig tid nå, men ville svare deg. Så kan jeg komme tilbake med mer senere. Husk at du har potensialet til mye bra, men du må selv åpne opp og ta noen grep for å komme deg dit. Selvom det er helt OK å ta seg en pause, ikke gi opp helt. Masse lykke til! 😊

Edit: Ja, ta ny utredning. Du kan få en dypere/bedre forståelse for deg selv som i beste fall kan snu alt til det bedre.

Endret 4. januar av Trippelure

[Skandinav]

Trippelure skrev (8 timer siden):

Jeg har selv...

Veldig bra råd fra en "likemann".

Jeg vil legge til at det vil gi gode helsegevinster, både fysisk og psykisk, å utfordre deg selv med å gjennomføre en fysisk prestasjon. Det kan gjøres ved at du f.eks trener deg opp til å gjennomføre et halvmaraton, noe de aller fleste greier. Eller en lang fjellvandingstur fra A til B, etc.

Det med ny utredning, er et tveegget sverd. Det kan både dra deg opp og fremover, men kan også dra deg ned og bakover i en kort periode.

[Trippelure]

Enig med Skandinav i at ny utredning er et tveegget sverd, det kan slå ut negativt. Men når du er så langt nede som du beskiver, så syns jeg det er verdt å ta sjangsen. Både for å kanskje få en mer riktig diagnose, men også for å opprette ny kontakt med hjelpeapparatet. 

[Sovna]

Sikkert helt greit å hente noen tips fra ett/flere forum. Rent ut av andre menneskers erfaring med å være/eller ha vært i vanskelige situasjoner som du kan identifisere deg med.

Behandlings-apparatets muligheter til hjelp stopper ved et naturlig faktum når en pasient viser seg å ikke ønsker/ikke er motivert til å ta til seg tilstrekkelig hjelp. Kanskje noen av de du har vært i møte med oppfatter deg slik? De er ikke tryllekunstnere som har en ubegrenset kreativ kiste å ta i fra. Det er når alt kommer til alt, også innen de større delene av psykologien, en vitenskap med klare begrensninger, som med så mye annet her i verden.

Det er trist å høre at du ikke ser deg selv om et fåtall år. Hovedmålet for deg selv burde være å komme seg vekk fra slike selvoppfyllende profetier og isteden finne en spire av motivasjon/glede et eller annet sted.

Dette har du 99% sikkert mer enn nok av innsikt over selv.. Så er det å få det til da, for det vil nok også være lettest å klare i fellesskap/relasjon med andre mennesker.

 

Endret 4. januar av Sovna

[Gjest 78b96...8fe]

@Sovna Å få til noe i relasjon med andre mennesker vil ikke gå. Som sagt har jeg store problemer med å stole på andre og jeg ønsker ikke å involvere noen som ikke formelt har en taushetsplikt. At psykologer og leger ikke er tryllekunstnere er jeg klar over, men jeg savner litt at noen forteller meg at "jo, dette klarer du". Noe så enkelt. Det er ingen som "presser", ingen som inspirerer, for meg virker det som om både legen og psykologer har gitt meg opp. Da er det selvsagt ikke rart at jeg gir opp meg selv. For jeg har jo prøvd. 

@Trippelure Takk for gode råd. 
 

@Skandinav Skjønner det du skriver om utredning, samtidig lurer jeg på om jeg egentlig har fått riktig "behandling". At noe annet kunne fungert for meg, om det viser seg at mine tidligere diagnoser er feil. 

Men etter å ha fått svar fra dere og tenkt nøye gjennom dette selv (tankene er ferske, for som sagt har jeg nylig avsluttet med psykolog), så tror jeg ikke en ny utredning har noe for seg. Da gjenstår det bare å fortsette å prøve. Får se om det skjer. Setter pris på tilbakemeldingene her. Jeg har full forståelse for at man ikke kan hjelpe noen som ikke vil ha hjelp, og at det da også blir vanskelig å hjelpe seg selv. 

Det er vel dette som gjør psykisk sykdom så vanskelig. 

Anonymous poster hash: 78b96...8fe

[Sovna]

Gjest 78b96...8fe skrev (24 minutter siden):

@Sovna Å få til noe i relasjon med andre mennesker vil ikke gå. Som sagt har jeg store problemer med å stole på andre og jeg ønsker ikke å involvere noen som ikke formelt har en taushetsplikt. At psykologer og leger ikke er tryllekunstnere er jeg klar over, men jeg savner litt at noen forteller meg at "jo, dette klarer du". Noe så enkelt. Det er ingen som "presser", ingen som inspirerer, for meg virker det som om både legen og psykologer har gitt meg opp. Da er det selvsagt ikke rart at jeg gir opp meg selv. For jeg har jo prøvd. 

@Trippelure Takk for gode råd. 
 

@Skandinav Skjønner det du skriver om utredning, samtidig lurer jeg på om jeg egentlig har fått riktig "behandling". At noe annet kunne fungert for meg, om det viser seg at mine tidligere diagnoser er feil. 

Men etter å ha fått svar fra dere og tenkt nøye gjennom dette selv (tankene er ferske, for som sagt har jeg nylig avsluttet med psykolog), så tror jeg ikke en ny utredning har noe for seg. Da gjenstår det bare å fortsette å prøve. Får se om det skjer. Setter pris på tilbakemeldingene her. Jeg har full forståelse for at man ikke kan hjelpe noen som ikke vil ha hjelp, og at det da også blir vanskelig å hjelpe seg selv. 

Det er vel dette som gjør psykisk sykdom så vanskelig. 

Anonymous poster hash: 78b96...8fe

Kanskje du allerede har forsøkt. Men jeg tenker at en gestalt-rettet psykolog kunne være noe for deg. Den filosofien griper mer fatt i dagen i dag og har et mer coaching-aktivt preg over seg..

[Gjest 78b96...8fe]

Sovna skrev (28 minutter siden):

Kanskje du allerede har forsøkt. Men jeg tenker at en gestalt-rettet psykolog kunne være noe for deg. Den filosofien griper mer fatt i dagen i dag og har et mer coaching-aktivt preg over seg..

Kan du utdype mer om dette? Gestalt-rettet er nytt for meg. 

Anonymous poster hash: 78b96...8fe

[Sovna]

Gestaltterapi heter det. Søk det opp, les litt om det, kos deg..🙂

Litt usikker på om konsultasjoner kan dekkes helt/delvis av det offentlige. Finn ut det også.

[Trippelure]

Flere råd:

Meditere/ mindfullness, være helt i øyeblikket med sansene dine og tømme hodet for tanker/ la de flyte uten at du prøver å kontrollere de. Gjerne utendørs, men hvor som helst er bra. 

Kosthold er utrolig viktig. Bakteriefloraen i fordøyelsessystemet styter faktisk endel av følelsene og tankene våre. Prøv deg frem og funn ut hva som fungerer bra for deg. Men mer frukt og grønt, rent vann, fiber og gode kilder til mineraler og vitaminer er aldri feil. Man kan faktisk få psykiske problemer av vitamineral-mangler. Ta en blodprøve hos legen og se om alle nivåene dine er innenfor normalen. Om de er for lave eller nært lave, kan man ta tilskudd eller sørge for å spise bedre mat. Spesiellt fokus på B og D-vitaminer, jern, magnesium, jod. 

Beveg deg noe hver dag. Om det blir noen hviledager innimellom er ikke det verdens undergang! Kom deg aller helst ut i frisk luft og dagslys en halv time hver dag, dette kan kombineres med å øve seg på å være her og nå, meditere osv. Men om det bare er noen minutter ut til postkassa/butikken er det supert. Alt er bedre enn å være stillesittende innendørs hele dagen.

Finn noe som du liker å gjøre, som passer deg, og ikke sett deg for høye mål de første ukene. Det viktigste er at du kommer i gang på veien ut fra den tilstandene du er i nå. Sett deg mange delmål og gi deg selv ros/premier på veien til hovedmålet. Når det er nådd kan du sette deg enda høyere mål.

Fokuser på det du har og får til og alt du har mulighet til å oppnå, ikke det du mangler og ikke får til. Om det er noe du ikke får til, fokuser på hvordan du skal få det til.

Øv deg på å føle takknemlighet og glede i hjertet ditt, det er noe som har hjulpet meg stort. Du tenker på det beste som har hendt deg og bringer opp følelsen på nytt inni deg, som at det nettopp har hendt. Så fortsetter du å tenke på flere ting du er glad og takknemlig for sånn at du holder takknemlighets og gledesfølelsen lengst mulig i hjertet og bevisstheten din. 

Hjernen klarer som regel bare å hovedfokusere på 1 ting av gangen, og det er mulig å trene seg til å tenke mer positivt. Men man må være bevisst på hva man tenker, stoppe de negative tankene og erstatte de med noen bedre. Eks: "Jeg er så verdiløs", kan være vanskelig og erstatte med "Jeg er verdifull" sånn over natta, det kan fort føles ut som om man lyver til seg selv når man er psykisk dårlig og nede. Men man kan stoppe den negative og erstatte den med noe nøytralt som "Alle levende vesner/mennesker har en egenverdi og siden jeg er en av alle ... har jeg det også". Etterhvert vil den negative tanken bli mindre påtrengende og det blir rom for å utvikle tankene i enda mer positiv retning. Du er verdifull selv om du ikke føler det sånn akkurat nå.

Man skal ikke ende opp arrogant og overlegen, men målet er å ha såpass med positive tanker at man kan heie frem seg selv og andre, føle glede og takknemlighet. Da løsner og løser mye annen psykisk drit seg av seg selv, søn  at man kan leve godt og føle glede over livet. Og det starter med å bli klar over, og bestemme seg for å gjøre noe for å bedre, status quo.

Håper virkelig du klarer å finne håp og mening med å leve. Vi heier på deg her inne, og som Sovna skrev over; bruk forum. Uansett hva du gjør, ha kontakt med noen, ikke steng deg helt inne i deg selv og alle andre ute ❤️

[Gjest 78b96...8fe]

@Trippelure Du kommer med svært mange gode råd og jeg syns det er fint av deg at du tar deg tid til å skrive disse. @Sovna Jeg skal lese mer om dette, takk. Jeg bokmerker tråden og kommer tilbake når jeg føler for å gjøre en endring. Nå for tiden orker jeg bare ikke og jeg klarer ikke bry meg lenger heller, dessverre. Jeg har gitt opp, men kanskje det snur en dag, så lenge der er liv kan det vel bli endring etter hvert går jeg ut ifra. Nå for tiden er det dessverre tomt, ingenting jeg kan gjøre med det, og ingenting andre kan gjøre heller. Sånn er det bare. Ønsker dere alle en fin helg. 

Anonymous poster hash: 78b96...8fe

[Gjest 04b35...8c2]

Har du ordnet økonomi? Enten i form av jobb som du takler til tross for de betydelige utfordringene du beskrever... eller i form av at du har kommet gjennom den der helvettes NAV-kverna og fått noe du kan leve av? Ikke nøye fra eller til - har du et utgangspunkt der du selv kan gå ... prøve å gå deg ut av hengemyra på egen hånd der ting liksom skurer og går på et vis? Hvis ikke - gå videre på veien med ny diagnose og gjør et skikkelig forsøk med det som fins av fornuftig behandling. Du må stabilisere ting før det blir værre.

Når du har stabilitet med bosituasjon og grunnleggende økonomi, så er det vel egentlig bare å lete etter "noe" som dytter deg i rett retning.

Det var ikke behandling å få for det jeg sliter med. Prøvde flere ganger. Må finne ut av det på egen hånd... For min del var (og er) det studier som virker å være "cluet". Ønsker å sikte inn i mot en intellektuelt stimulerende deltidsjobb etterhvert, og i mellomtiden er det å studere i eget tempo med et studieprogram og opplegg som er veldig fleksibelt helt topp. Det føles givende å jobbe målrettet med, og mot noe - og det er en arena der jeg får kjent på og utfordret mine grenser helt på egen hånd.

Anonymous poster hash: 04b35...8c2