Usikker på sambo!

[BRis00]

Neffi skrev (Akkurat nå):

Gjort hva da? Er det vanskelig å se hverandre inn i øynene når dere snakker sammen? Å undersøke hverandres tanker, følelser og drømmer? Å le sammen? Er det vanskelig når man har barn? 

Nei. Tenker mer på vanlige "date-nights", og andre aktiviteter uten barna.

[Neffi]

BRis00 skrev (Akkurat nå):

Nei. Tenker mer på vanlige "date-nights", og andre aktiviteter uten barna.

Date-nights kan man ha med fullstendig fremmende, så det kan ikke være definisjonen på en relasjon.

[BRis00]

Neffi skrev (3 minutter siden):

Date-nights kan man ha med fullstendig fremmende, så det kan ikke være definisjonen på en relasjon.

Det er sant.

 

Uansett om hun ikke føler at hun har noe relasjon til meg, så kan hun bare slå opp. Det er ikke verre enn det er. Det som er problemet er om hun skal ta den "feige veien ut". Å at man ikke vet hva som skjer.

[Neffi]

En relasjon kan måles i den følelsen noen får i det øyeblikket du kommer inn døren. I det lyset som tennes eller slukkes i den andres øynen. En relasjon opprettholdes ved å opprettholde den følelsen. Da krever det at det fenomenet, at man kommer inn i rommet, er positivt for en motpart.

Hvis lyset slukkes i dine eller motparts øyne når dere er i samme rom, så har dere ingen relasjon. Da har dere et praktisk sammarbeid.

Hun ønsker vel ikke være den ansvarlige til å fortelle det dere begge vet. Hvorfor skal hun være budbringeren hvis dere begge lever en livsløgn? Så kan du si utroskap er svikefult. Joda, men det er også svikefult å være et fult voksent menneske som ikke tar ansvar for sin egen situasjon og spiller et spill med det som en gang var en partner.

Saken er at når grensene har blitt flyttet, så mister moral sin verdi. Moralen er allerede død. Respekten og intigriteten lever jo ikke i en livsløgn.

Endret 4. januar av Neffi

[opensky]

14 minutes ago, Neffi said:

En relasjon kan måles i den følelsen noen får i det øyeblikket du kommer inn døren. I det lyset som tennes eller slukkes i den andres øynen. En relasjon opprettholdes ved å opprettholde den følelsen. Da krever det at det fenomenet, at man kommer inn i rommet, er positivt for en motpart.

Hvis lyset slukkes i dine eller motparts øyne når dere er i samme rom, så har dere ingen relasjon. Da har dere et praktisk sammarbeid.

Hun ønsker vel ikke være den ansvarlige til å fortelle det dere begge vet. Hvorfor skal hun være budbringeren hvis dere begge lever en livsløgn? Så kan du si utroskap er svikefult. Joda, men det er også svikefult å være et fult voksent menneske som ikke tar ansvar for sin egen situasjon og spiller et spill med det som en gang var en partner.

Saken er at når grensene har blitt flyttet, så mister moral sin verdi. Moralen er allerede død. Respekten og intigriteten lever jo ikke i en livsløgn.

Her var det mye, unnskyld utrykket, usammenhengende piss.

[Neffi]

opensky skrev (7 minutter siden):

Her var det mye, unnskyld utrykket, usammenhengende piss.

Det kan du si. For alt skal jo bevises. Men hadde vi to, du og jeg, gått inn på en restaurant og sett på parene som sitter der, kunne vi begge to ha pekt ut de som har en relasjon og de som ikke har det. 

De som har en relasjon snakker sammen. De ser hverandre, ikke bare med øynene men med intellektet og følelsene sine.

De som ikke har en relasjon, ser på hver sine mobiler, menyen og menneskene rundt.

Hadde vi satt en merkelapp på disse parene og fulgt de videre i livet, ville vi med ekstremt høy prosent fått treff på hvem som ville tatt hver sine veier, og de som ville holdt sammen. Det er ikke rocket science. Det er logikk.

At mange blir opprørte av å høre det, ligger i det faktum at de tror mennesker er noe de kan anskaffe seg, ganske likt en kommode eller ny sofa. Disse vil i en nesten selvforklarende grad få seg en overraskelse senere i livet.

Endret 4. januar av Neffi

[iblazeqt]

Neffi skrev (27 minutter siden):

En relasjon kan måles i den følelsen noen får i det øyeblikket du kommer inn døren. I det lyset som tennes eller slukkes i den andres øynen. En relasjon opprettholdes ved å opprettholde den følelsen. Da krever det at det fenomenet, at man kommer inn i rommet, er positivt for en motpart.

Hvis lyset slukkes i dine eller motparts øyne når dere er i samme rom, så har dere ingen relasjon. Da har dere et praktisk sammarbeid.

Hun ønsker vel ikke være den ansvarlige til å fortelle det dere begge vet. Hvorfor skal hun være budbringeren hvis dere begge lever en livsløgn? Så kan du si utroskap er svikefult. Joda, men det er også svikefult å være et fult voksent menneske som ikke tar ansvar for sin egen situasjon og spiller et spill med det som en gang var en partner.

Saken er at når grensene har blitt flyttet, så mister moral sin verdi. Moralen er allerede død. Respekten og intigriteten lever jo ikke i en livsløgn.

Dette er problemet til mange damer. De er vokst opp med filmer som viser romantiske forhold og livet som en dans på roser. Så fort denne følelsen forsvinner, noe den nesten alltid gjør. Så forsvinner ‘relasjonen(les: forelskelsen)’. Da er forholdet over, og samme følelse må jaktes på ny. Gresset er alltid grønnere osv. 

 

mitt tips og som har fungert bra hittil er å finne en partner med uskilte foreldre, gode verdier mtp familierelasjoner,  og ikke gi opp så fort man møter litt motgang. Finn en bestevenn som dere kan prate med om alt, og det viktigste av alt;en du har det morsomt med, med samme type humor.  Livet skjer, og spesielt småbarnslivet er tidvis særdeles hektisk og tungt, hvor målet bare er å komme seg helskinnet gjennom dagen. 

Endret 4. januar av iblazeqt

[Neffi]

 

iblazeqt skrev (Akkurat nå):

mitt tips og som har fungert bra hittil er å finne en partner med uskilte foreldre, gode verdier mtp familie og ikke gi opp så fort man møter litt motgang. Finn en bestevenn hvor dere kan prate om alt, og det viktigste av alt; ha det morsomt sammen. Livet skjer, og spesielt småbarnslivet er tidvis særdeles hektisk og tungt, hvor målet bare er å komme seg helskinnet gjennom dagen. 

Her beskriver jo du selv mennesker med en relasjon; en bestevenn som man kan prate om alt med og ha det morsomt med. Var problemet ditt at det var en kvinne som sa det, og ikke en mann? 

Forøvrig fins det mange menn med skilte foreldre som er fullstendig gode på relasjon, kvinner også, og så fins det grusomme partnere med gifte foreldre. Å lage seg slike tommelfinger-regler er kun godt for stigmatisering og nedsnakking av uheldige. På lik linje med å ta opp at misbrukte ofte selv blir pedofil, og at trygd går i arv. Skal vi få et bedre samfunn, bør vi løfte opp de som bryte slike stigma. Da vil barrieren til å skape sine egne verdier bli lavere.

[Yakamaru]

39 minutes ago, opensky said:

Her var det mye, unnskyld utrykket, usammenhengende piss.

Jupp. Ser ut til å være en trend.

[iblazeqt]

Neffi skrev (21 minutter siden):

 

Her beskriver jo du selv mennesker med en relasjon; en bestevenn som man kan prate om alt med og ha det morsomt med. Var problemet ditt at det var en kvinne som sa det, og ikke en mann? 

Forøvrig fins det mange menn med skilte foreldre som er fullstendig gode på relasjon, kvinner også, og så fins det grusomme partnere med gifte foreldre. Å lage seg slike tommelfinger-regler er kun godt for stigmatisering og nedsnakking av uheldige. På lik linje med å ta opp at misbrukte ofte selv blir pedofil, og at trygd går i arv. Skal vi få et bedre samfunn, bør vi løfte opp de som bryte slike stigma. Da vil barrieren til å skape sine egne verdier bli lavere.

Nei - det var det at det var denne ‘følelsen’ som du beskrev. Jeg tolket det og gjennkjente følelsen som i et nyetablert og nyforelsket forhold. Når man har passert et visst antall år og kanskje har brakt et par barn til verden, så skjer livet og hverdagsstresset. Om man da forventer å gjenkjenne denne samme følelsen dag inn og dag ut , og bruker den som en pekepinn på om relasjonen er bra, så vil det forholdet trolig avsluttes fort. Punktene jeg nevnte er egenskaper og verdier jeg ville verdsatt høyt dersom jeg var på utkikk etter en livspartner. Jeg er dog enige i at man må få prioritert hverandre og forholdet selv i småbarnsperioden. Det er viktig! 
 

i TS sitt tilfellet virker det som dama har sjekket helt ut, og at alt håp er ute. Det nyttet ikke å true med å avslutte forholdet. Da er det dessverre få steg igjen. Parterapi når den ene parten gir F? Har jeg lite tro på. Jeg har to små barn selv TS, tanken på å ikke få se de hver dag smerter meg. Og jeg håper jeg slipper den situasjonen. Men å holde sammen når barna etterhvert ser forholdet deres skranter er kanskje ikke noe mer positivt… 

Jeg skal være forsiktig med å synse og mene noe, men jeg blir sjokkert om hun ikke har vært/er utro.

Endret 4. januar av iblazeqt

[BRis00]

iblazeqt skrev (2 minutter siden):

Nei - det var det at det var denne ‘følelsen’ som du beskrev. Jeg tolket det og gjennkjente følelsen som i et nyetablert og nyforelsket forhold. Når man har passert et visst antall år og kanskje har brakt et par barn til verden, så skjer livet og hverdagsstresset. Om man da forventer å gjenkjenne denne samme følelsen dag inn og dag ut , og bruker den som en pekepinn på om relasjonen er bra, så vil det forholdet trolig avsluttes fort. Punktene jeg nevnte er egenskaper og verdier jeg ville verdsatt høyt dersom jeg var på utkikk etter en livspartner. Jeg er dog enige i at man må få prioritert hverandre og forholdet selv i småbarnsperioden. Det er viktig! 
 

i TS sitt tilfellet virker det som dama har sjekket helt ut, og at alt håp er ute. Det nyttet ikke å true med å avslutte forholdet. Da er det dessverre få steg igjen. Parterapi når den ene parten gir F? Har jeg lite tro på. Jeg har to små barn selv TS, tanken på å ikke få se de hver dag smerter meg. Og jeg håper jeg slipper den situasjonen. Men å holde sammen når barna etterhvert ser forholdet deres skranter er kanskje ikke noe mer positivt… 

Må innrømme at dette her tapper meg for mye energi.

Det jeg må tenke er at jeg vil være den beste versjon av meg selv for barna mine. Å da må jeg ha det bra selv også

[Maabren]

Man kan og gå for ein restart, dvs at TS tek tak i seg sjølv og legger opp til eit betre forhold saman med sambo. Ofte er det små ting som kan reparere det som er i ferd med å rakne. Verdt å prøve for barnas skyld. Poenget er ikkje å fortelle sambo om ein restart, men forandre ens egen væremåte slik at sambo på nytt fatter interesse for TS og familielivet. 

[Neffi]

Maabren skrev (4 minutter siden):

Man kan og gå for ein restart, dvs at TS tek tak i seg sjølv og legger opp til eit betre forhold saman med sambo. Ofte er det små ting som kan reparere det som er i ferd med å rakne. Verdt å prøve for barnas skyld. Poenget er ikkje å fortelle sambo om ein restart, men forandre ens egen væremåte slik at sambo på nytt fatter interesse for TS og familielivet. 

Nemlig! Om ens partner ikke lengre føles som en bestevenn, men en energityv, så kan det enkelt endres. Det er ikke noe man snakker seg ut av, man endrer handlingsmønstre.

Klart, vanskelig hvis det er en tredjepart inn i bildet. Da har man kanskje tatt tak i det for sent. Hvem vet? Men det er jo tusenvis av forhold som får til å gjøre comeback etter slike ting óg.

[Neffi]

iblazeqt skrev (32 minutter siden):

Nei - det var det at det var denne ‘følelsen’ som du beskrev. Jeg tolket det og gjennkjente følelsen som i et nyetablert og nyforelsket forhold. Når man har passert et visst antall år og kanskje har brakt et par barn til verden, så skjer livet og hverdagsstresset. Om man da forventer å gjenkjenne denne samme følelsen dag inn og dag ut , og bruker den som en pekepinn på om relasjonen er bra, så vil det forholdet trolig avsluttes fort. Punktene jeg nevnte er egenskaper og verdier jeg ville verdsatt høyt dersom jeg var på utkikk etter en livspartner. Jeg er dog enige i at man må få prioritert hverandre og forholdet selv i småbarnsperioden. Det er viktig! 

Forelskelsen har varighet på ca 3 måneder. Det var over hodet ikke det jeg siktet til. Men etter forelskelsen så danner man vaner som igjen danner grunnlaget for hvordan en partner føler seg i ens nærhet. Får man frysninger når partneren kommer inn døra, så er ikke dette ens bestevenn. Da blir alle andre tenkelige mennesker et konkret grønnere gress. 

Nå sier ikke jeg at TS nødvendigvis har gitt partneren sin den følelsen. Men det er alt å tjene på selvransakelse i slike situasjoner, og alt å tape på å være oppsatt på moralisering og selvhevdelse.

iblazeqt skrev (32 minutter siden):

i TS sitt tilfellet virker det som dama har sjekket helt ut, og at alt håp er ute. Det nyttet ikke å true med å avslutte forholdet. Da er det dessverre få steg igjen.

En bestevenn truer ikke med noen verdens ting, så feil tankegang å bruke.

Endret 4. januar av Neffi

[Valmeth]

Når samboer viser seg tilbøyelig til å være utro er det ingenting å redde. Jeg skjønner det er vanskelig når det er barn involvert, men å godta slikt viser bare at man ikke har selvrespekt. 

Jeg prøvde også å redde forholdet til å begynne med, men så begynte jeg å tenke, hva sier det om meg om jeg godtar et slikt tillitsbrudd? At jeg er en ynkelig stakkar som man kan gjøre hva man vil mot uten konsekvenser ettersom jeg ikke har ryggrad til å stå opp for meg selv. 

Man prøver å redde forholdet dersom det blir sur stemning, uinteresse for hverandre eller krangling. Utroskap og løgn  viser at partneren hverken innehar moral eller respekt for andre. Ikke en gang seg selv.

 

[Baranladion]

BRis00 skrev (2 timer siden):

Det er sant.

 

Uansett om hun ikke føler at hun har noe relasjon til meg, så kan hun bare slå opp. Det er ikke verre enn det er. Det som er problemet er om hun skal ta den "feige veien ut". Å at man ikke vet hva som skjer.

Slik som apene gjør, så slipper man ikke greina man henger i før man har fått trygt grep i en ny.  Akkurat nå så er du den greina hun holder fast i, fordi å slippe den (slå opp) vil føre til enorme omveltninger på veldig kort tid. 

De aller færreste av oss, ville hoppet med hud og hår raskt inn i noe nytt, så lenge man har en relasjon eller ordning som er relativt stabil, noe det virker som at deres forhold er. 

Det er ganske lite du får gjort for å forandre andre mennesker, så det å lage "regler" og forvente at hun holder seg til de, gi henne en ny sjanse osv er egentlig bare tull. Det du kan endre på, er deg selv. Finn ut hva du vil, finn ut hva du må endre på for å få det du vil og ta tak i ditt liv med mål om at det skal bli best mulig, uansett om det betyr at dama du er med nå er med eller ikke. 

Evt så kan du sitte stille og se på at hun finner ut hva hun vil, som en lydig liten hund. Jeg hadde ikke orket det. 

 

[Neffi]

Når jeg får tenkt meg om, så vil jo hun antagelig bli mest lykkelig alene i alle fall, så det beste er nok å bare skilles.

[Trontron]

Dette er klassisk eksempel på at hun føler forholdet er over, men ikke ønsker å distansere seg før hun har et relativt trygt alternativ. Åpenbart et stort sprang å ta etter ni år.
Trolig er ikke du 100% uten skyld i at det lakker mot kvelden også, men det er i hvert fall sjeldent slike situasjoner reddes uten permanent skade på forholdet.

Av erfaring nytter det ikke å konfrontere på slike ting heller da kvinner er mindre direkte av natur. Det faller de derfor ikke inn i å være oppriktige med deg eller seg selv før etter flere uker gjennomtenking. Uker som bare vil forsure forholdet i første gang og være en selvoppfyllende profeti.

[Bjerknez]

Dette lukter ugler i mosen ja. 

Tror du må ta den alvorspraten med henne og få henne til å innse at du setter ned beina. Er på tide med oppvask her tror jeg. 

[Baranladion]

Valmeth skrev (1 time siden):

Når samboer viser seg tilbøyelig til å være utro er det ingenting å redde. Jeg skjønner det er vanskelig når det er barn involvert, men å godta slikt viser bare at man ikke har selvrespekt. 

Det finnes flere faktorer som gjør folk tilbøyelig til å være utro. Noen kan man gjøre noe med, andre ikke. Det er også mulig å redde forhold hvor en part har vært eller har vært nær å være utro, uten at det skal ende med at parten som har blitt bedratt blir en ryggradsløs tøffel. Om det er lett? Nei. 

Valmeth skrev (1 time siden):

Jeg prøvde også å redde forholdet til å begynne med, men så begynte jeg å tenke, hva sier det om meg om jeg godtar et slikt tillitsbrudd? At jeg er en ynkelig stakkar som man kan gjøre hva man vil mot uten konsekvenser ettersom jeg ikke har ryggrad til å stå opp for meg selv. 

Anekdoter har vi alle, men det trengs dyp analyse av hva som gikk galt, av seg selv og hva man ønsker og trenger for at et forhold skal fungere etter et slikt tillitsbrudd. En måte å tenke på er at jeg skal ikke miste min stolthet og integritet så det her er slutt, eller så kan man tenke hva kan jeg gjøre for at min stolthet og integritet kan forsterkes etter å ha kommet seg igjennom det, for det må den, hvis ikke blir man den ynkelige stakkaren. Dette er en meget vanskelig transformasjon, fordi man egentlig går fra å være den svake parten, til å bli den sterke og forandrede parten, nå med egne sterke krav, som ikke skal innfris med kontroll, men med tillitt. 

Det hele betinger at begge parter ser verdien i å være sammen, ha det godt sammen og respekterer hverandres ønsker om forholdet, og ikke minst, forstår at gresset ikke er grønnere på den andre siden, selvom det er mange pirrende gressflekker der ute. 

Neffi skrev (26 minutter siden):

Når jeg får tenkt meg om, så vil jo hun antagelig bli mest lykkelig alene i alle fall, så det beste er nok å bare skilles.

Hvis jeg skal tippe, så tipper jeg at dersom TS sager over greina nå, vil dama få panikk. Hun har åpenbart noe på gang med en fyr, men det er en fyr hun også har opplevd at plutselig får seg en annen dame.  Jeg tror ikke hun blir lykkelig, men det kan tenkes at TS blir det. Å leve under slikt som TS har, er faktisk grusomt, og man bør faktisk vurdere om dette er noe man orker på sikt. Hvordan få tilbake tilliten er også et meget vanskelig spørsmål, fordi det kan ikke skje via kontroll, altså snoking og innsyn, det fungerer ikke. 

Endret 4. januar av Baranladion