Tror dere noen bare er født til å mislykkes?

[Investigator224]

Maskinfører skrev (1 time siden):

Ja det tror jeg når jeg var 35 år var begge mine foreldre borte ugift og barnløs nå  🌹🕯️

Du er ikke mislykket av den grunn da.  Du må la deg selv få lov til å sørge en stund nå.  Faren din gikk akkurat bort.  35 er ingen alder i så måte.  Som mann så kan du få barn til du er 90.  Hvis økonomien din er nogenlunde grei, så har du bokstavlig talt en hel verden av muligheter foran deg også da.

[Eilifkr]

Hvem enn som kom opp med frasen "livet er en dans på roser" hadde tydeligvis ikke innsikt på hva livet faktisk er. For livet kan være hardt og brutalt, uten at det viser rettferdighet. Det er for livet bryr seg ikke, det bare skjer. Det kan komme knusende ned på deg når du minst venter det, og slå deg rett i bakken.

Men selv når du ligger nede, har du et valg. Du kan krype i ett hjørne og synes synd på deg selv, eller du kan prøve å tørke tårene dine og prøve å stable deg på føtterne igjen, slik at du kan gå videre. Hvis du klarer det siste, har du lært noe. Du er forberedt hvis det skulle skje igjen. Og om du ser noen andre som sliter med det samme, så vet du hvordan de har det.

Ja, de sier at tiden leger alle sår. Men etter sårene, kommer arrene. Men på ny er det opp til deg. For du bestemmer hvordan du skal bære dine arr. Du kan vær redd for å vise dem, eller du kan du kan bli "fandenivoldsk" og si at dette er meg. men du må bestemme selv hvordan du dømmer deg. Du kan kan høre på dine negative tanker som sier at du ikke er verd noe. Eller du kan høre på dine konstruktive tanker : "Du har mye å bidra med. Du forstår ikke dette, men du kan lære. Hvordan finner jeg en annen løsning på dette."

Å ha dårlige dager er viktig. For bare da vil du sette pris på og verdsette de gode dagene. Hvis du bare hadde gode dager, hvordan vil du vite at det er en god dag, og ikke en gjennomsnittlig kjedelig dag?

[Investigator224]

Eilifkr skrev (17 timer siden):

Hvem enn som kom opp med frasen "livet er en dans på roser" hadde tydeligvis ikke innsikt på hva livet faktisk er. For livet kan være hardt og brutalt, uten at det viser rettferdighet. Det er for livet bryr seg ikke, det bare skjer. Det kan komme knusende ned på deg når du minst venter det, og slå deg rett i bakken.

Men selv når du ligger nede, har du et valg. Du kan krype i ett hjørne og synes synd på deg selv, eller du kan prøve å tørke tårene dine og prøve å stable deg på føtterne igjen, slik at du kan gå videre. Hvis du klarer det siste, har du lært noe. Du er forberedt hvis det skulle skje igjen. Og om du ser noen andre som sliter med det samme, så vet du hvordan de har det.

Ja, de sier at tiden leger alle sår. Men etter sårene, kommer arrene. Men på ny er det opp til deg. For du bestemmer hvordan du skal bære dine arr. Du kan vær redd for å vise dem, eller du kan du kan bli "fandenivoldsk" og si at dette er meg. men du må bestemme selv hvordan du dømmer deg. Du kan kan høre på dine negative tanker som sier at du ikke er verd noe. Eller du kan høre på dine konstruktive tanker : "Du har mye å bidra med. Du forstår ikke dette, men du kan lære. Hvordan finner jeg en annen løsning på dette."

Å ha dårlige dager er viktig. For bare da vil du sette pris på og verdsette de gode dagene. Hvis du bare hadde gode dager, hvordan vil du vite at det er en god dag, og ikke en gjennomsnittlig kjedelig dag?

For min del har det vært utrolig verdifullt å se på livet som i hovedsak hardt vondt og vanskelig og et kort avbrekk fra uendelig ikke-eksistens.  Holdningen:  Alt går bra til slutt, medfører bare angst og depresjon.  Livet er en uendelig kamp, med noen få gode stunder innimellom.  Alt som går meg imot er min egen feil og jeg må alltid se på hva jeg kan gjøre annerledes og bedre.  Å se på livet på den måten virker konterintuitivt, men det fungerer ihvertfall for meg.