Hvordan håndtere det når vennskap "fader ut"?

[Gjest 85084...bb6]

Jeg vil ikke gå så mye i detalj, men jeg har et vennskap som holder på å "fade ut"... Jeg vet ikke hvorfor det skjer, men det skjer. 

Saken er at jeg er veldig deprimert. Jeg unngår relasjoner nettopp på grunn av dette. Jeg kan være dårlig på å holde kontakt enkelte ganger, nettopp fordi jeg føler jeg er til bry og en plage, jeg får rare mistanker om at ingen vil ha noe med meg å gjøre, så da "backer jeg ut". Jeg tror jeg gjør det ubevisst for å se om personen bryr seg og henvender seg til meg, og i de fleste tilfeller gjør de jo ikke det. Det er tilfellet denne gangen også. Vedkommende virker totalt uinteressert i meg. 

Dette gjør meg sliten og forverrer depresjonen min betraktelig. Har vært hos psykologen i dag, og jeg fikk egentlig ikke noe svar på hvordan jeg skulle håndtere dette. De siste ukene har vært blytunge, og jeg tenker på hvor mye bedre alt var for noen uker siden når jeg følte jeg hadde en venn å gjøre ting sammen med og snakke med. Nå har jeg ikke det. 

Det jeg tenker er at jeg aldri skal skaffe meg venner igjen eller bli godt kjent med noen, fordi jeg blir så knust når de ikke er der lenger. Jeg reagerer helt sinnssykt på det og det gjør meg flau og skamfull. Jeg føler selv jeg ikke er en person som maser eller er innpåsliten, jeg er bevisst ved dette fordi jeg vil ikke være for mye til bry. Jeg har alltid en genuin følelse av at ingen liker meg, men jeg prøver likevel. Dette henger igjen fra barndommen hvor jeg slet med å få venner og ble mye mobbet, samt at jeg hadde "venninner" som "stjal" mine nye venninner fra meg. Husker en gang hadde jeg fått en "bestevenninne" og vi hadde det så hyggelig sammen, plutselig var det ei som mobba meg på skolen som tok henne fra meg og hun "bestevenninnen" ville ikke leke mer med meg fordi de andre mente at jeg var rar osv. 

Det som er så vondt med dette er at jeg i en periode hadde det så morsomt og gøy, jeg følte noen ganger at noen faktisk likte meg og ville tilbringe tid med meg, og så forsvinner dette. Da går jeg helt i kjelleren og blir ensom igjen. Nå er det en god del år siden sist jeg hadde kjærlighetssorg, men jeg får lignende følelser når relasjoner jeg liker, plutselig tar slutt - har dog vært få av disse de siste årene, men vært noen, og det ender i tårer og elendighet for meg hver eneste gang. 

Det verste er å hele tiden føle at det er noe galt med meg og at jeg ikke burde invitere meg selv inn i noens liv eller prøve å bli kjent med noen fordi jeg tenker at de stikker fra meg når som helst uansett. Jeg blir så lett glad i folk. For meg virker det mest logisk å egentlig bare trekke meg fullstendig tilbake og slutte å ha kontakt med andre enn familie og kollegaer. Ensomheten er mye verre når du VET hva som er der ute, men du kan ikke beholde det, for folk stikker, uansett... 

Er også litt sinna på psykologen min som hele tiden preacher relasjoner og hvor viktig det er å ha mennesker man liker i livet sitt. Hva faen skal jeg gjøre for å beholde disse da? Jeg er ikke slem, jeg maser ikke. Alle går jo. Jeg vil ikke sitte å grine og trygle noen om å være i livet mitt som veldig tydelig ikke vil være der. Kjærligheten har jeg gitt fullstendig opp, nå har jeg prøvd med vennskap og det GÅR IKKE... Jeg er så stresset og lei meg hele tiden!!! 

Jeg hadde blitt veldig glad om noen kunne svare og gi meg råd rundt hvordan jeg kan takle dette. Jeg føler meg så teit og dum som sitter her og griner over dette mange timer daglig. Det verste er at jeg sitter å håper på at noen skal ta kontakt med meg igjen og ville finne på noe med meg/si at de savner meg osv. Jeg hadde dødd av glede om noen gjorde det. Men ingen gjør det. 

Anonymous poster hash: 85084...bb6

[Gjest 1b167...b7c]

Kan være du blir oppfattet som "too much". Når alt kommer til alt skal en venn være til glede, ikke en byrde. Man skal få energi av å være med venner, ikke tappes. Kanskje du kan bytte psykolog 

Anonymous poster hash: 1b167...b7c

[Gjest 85084...bb6]

Gjest 1b167...b7c skrev (22 minutter siden):

Kan være du blir oppfattet som "too much". Når alt kommer til alt skal en venn være til glede, ikke en byrde. Man skal få energi av å være med venner, ikke tappes. Kanskje du kan bytte psykolog 

Anonymous poster hash: 1b167...b7c

Jeg tror ikke det å bytte psykolog vil gjøre så mye for meg. Jeg har gått til forskjellige psykologer oppigjennom årene. 

Jeg tror jeg bare må finne ut hvordan jeg skal klare meg alene, det er forjævlig å føle at en ikke passer inn noen steder og at ingen liker en. Jeg har prøvd å forandre personlighet og bli mer stille og ikke si så mye, jeg er en følsom person så jeg har sluttet å reagere med mye glede/sinne/vise følelser. Det er slitsomt å holde på sånn, jeg føler jeg går med en maske hele tiden men det går greit på jobb. 

Men jeg kjenner nå at jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor jeg skal fortsette dette livet, for jeg føler meg ikke velkommen noen steder... Og i mitt eget hjem føler jeg at jeg sitter i et fengsel. 

Anonymous poster hash: 85084...bb6

[Gjest 1b167...b7c]

Tror du skal være deg selv. Apatisk er ikke veien å gå. Kanskje psykologen har noen tips til hva slags kvaliteter du skal bruke aktivt.

Det gode med at folk er forskjellige er at det alltid finnes noen der ute man matcher med. Belønningen er stor når man først matcher. 

Anonymous poster hash: 1b167...b7c

[Gjest 85084...bb6]

Gjest 1b167...b7c skrev (19 minutter siden):

Tror du skal være deg selv. Apatisk er ikke veien å gå. Kanskje psykologen har noen tips til hva slags kvaliteter du skal bruke aktivt.

Det gode med at folk er forskjellige er at det alltid finnes noen der ute man matcher med. Belønningen er stor når man først matcher. 

Anonymous poster hash: 1b167...b7c

Men det å være meg selv får meg ikke akkurat langt. 

Anonymous poster hash: 85084...bb6

[Gjest 1b167...b7c]

Gjest 85084...bb6 skrev (13 minutter siden):

Men det å være meg selv får meg ikke akkurat langt. 

Anonymous poster hash: 85084...bb6

Som sagt så må man bare prøve mer. Jo mer man prøver, jo større er sjansen for å lykkes. Vi er ca 5 millioner nordmenn, så du går ikke tom med det første. 

Anonymous poster hash: 1b167...b7c

[Gjest 8bca7...867]

Gjest 85084...bb6 skrev (1 time siden):

Jeg tror ikke det å bytte psykolog vil gjøre så mye for meg. Jeg har gått til forskjellige psykologer oppigjennom årene. 

Jeg tror jeg bare må finne ut hvordan jeg skal klare meg alene, det er forjævlig å føle at en ikke passer inn noen steder og at ingen liker en. Jeg har prøvd å forandre personlighet og bli mer stille og ikke si så mye, jeg er en følsom person så jeg har sluttet å reagere med mye glede/sinne/vise følelser. Det er slitsomt å holde på sånn, jeg føler jeg går med en maske hele tiden men det går greit på jobb. 

Men jeg kjenner nå at jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor jeg skal fortsette dette livet, for jeg føler meg ikke velkommen noen steder... Og i mitt eget hjem føler jeg at jeg sitter i et fengsel. 

Anonymous poster hash: 85084...bb6

Kjenner meg litt igjen i noe av det du beskriver. Men hev deg over det. Vit din verdi og vit at du er bra nok som du er. Det er deres tap. Og ikke forandre deg for andre,kun for deg selv for å «uplevel yourself». Ikke la andre bryte deg ned. Vært der før. Har jobbet mye med meg selv og har også hatt såkallet venner som fader meg ut for så å kutte meg ut. Senest i tidlig høst. Respekter deg selv så mye at du ikke tolererer noe annet enn at folk behandler deg og respekterer deg på samme måte. 

Anonymous poster hash: 8bca7...867

[Uderzo]

Gjennom dialog med SSFF, Seksjon for selvmordsforskning og forebygging, har vi fått råd om hvordan vi skal behandle innlegg fra forumbrukere som vurderer selvmord.

Tråden blir derfor stengt og vi henviser den eller de som måtte ha reelle tanker om dette, til profesjonell hjelp. Forumbrukerne her inne har ikke nødvendigvis nok kunnskap og forutsetning til å takle en situasjon som dette.

Det finnes dyktige folk der ute som kan hjelpe deg med den slags tanker. Vi oppfordrer deg på det sterkeste til å ta kontakt med en av disse for en prat. Du kan også ta kontakt anonymt på nettet gjennom nettsidene til Kirkens SOS.

Kriseinformasjon i nødstilfelle

• Krisetelefonen til  Kirkens SOS i Norge : 815 33 300 (Teksttelefonen for døve tlf. 55 32 56 97)
• Kirkens SOS Chat (åpningstid mandag til fredag 18:30-22:30
• Akutt selvmordsfare? Ring 113
• Legevakt: 116 117
• Krisetelefon for barn og unge: 116 111
• Giftinformasjon: 22 59 13 00

Om noen har spørsmål eller kommentarer så ta gjerne kontakt med meg, eller andre i moderatorlaget til Diskusjon.no, over personlig melding.