Mistet følelser i et forhold

[Gjest d3083...f73]

Jeg er en mann i et forhold og har vært i det forholdet i snart 10 år. Jeg har mistet følelser for partner og er så usikker på hva jeg skal gjøre. Jeg har gitt dette tid og forsøk å finne tilbake til følelsene jeg hadde tidligere. Vi har gjort mye forskjellig sammen den siste tiden men det føles bare ikke helt rett lenger. 

Det jeg syns er så utrolig vanskelig er at hun har fortsatt følelser. Hun snakker om fremtiden og barn osv. Vi har også kjøpt en leilighet sammen som vi nylig har gjort en del i. Føler det da blir helt feil å ta dette opp som vil komme ut av det blå for henne. Også livredd for å angre i ettertid om jeg skulle gått gjennom med dette.

Jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre. Vet egentlig ikke helt hva jeg spør om eller hva jeg vil med dette. Kanskje bare lufte noen tanker. 

Anonymous poster hash: d3083...f73

[Markiii]

Har du snakket med henne om dette?

Hvis hun ønsker barn og du er usikker eller ikke vil, så er det kanskje bedre å avslutte det så raskt som mulig. Hun vil ikke kunne få barn for alltid.

[Gjest d3083...f73]

Nei har ikke det. Syns det er vanskelig å skulle ta opp men er nok det riktigste ja om jeg føler det går den veien

Anonymous poster hash: d3083...f73

[Neffi]

Følelser er en ganske flyktig og flytende ting som ikke alltid er så rasjonell. Etter 10 år er det ikke unaturlig at følelsene endrer seg. Så kommer det an på hvorfor følelsene har endret seg, og hvilke følelser. Siden du ikke har utdypt noe om akkurat det, må jeg svare på ganske generelt grunnlag.

Hvis følelser blir borte fordi verdier hos hverandre har vokst i hver sin retning er det alvorlig. Altså, hvis motpart har verdier du selv ikke kan stå ut med. Da trengs det en skikkelig gjennomgang dere imellom. Og jeg vil anbefale par-terapi om dere ikke klarer å løse knuten selv.

Derimot, hvis følelsene som har dabbet av er generell attraksjon, så kan det hende problemet ligger mer hos deg selv. For attraksjon vil etter så lang tid gå over til omsorg og kjærlighet. Det kan være vanskelig å føle slike ting, hvis man ikke er bevist på slike følelser og holder de kjær i seg selv. Vi lever i et ganske så overfladisk samfunn, med lite til ingen fokus på disse følelsene og verdien av de. For å sette det i perspektiv, føler du ikke slike følelser i denne relasjonen, vil du heller ikke finne de i en ny relasjon, fordi det handler om hva du er i stand til å føle. Ofte skylder vi det på partnere, når vi selv ikke klarer å dyrke fram slike ting i oss selv. Det er derfor veldig viktig å være klar over at det handler om egen kapasitet. Dette kan dog ordnes med å jobbe litt på innsiden. Bryter man en relasjon basert på egen manglende kapasitet til å føle omsorg og kjærlighet, vil man kun kunne leve i forhold så lenge den første attraksjonen er der. Altså, man blir ikke i stand til å leve hele liv sammen med noen. (Nå går jeg litt grundig igjennom dette punktet fordi det er en viktig feil vi ofte gjør. Du nevner frykt for anger. Du må være sikker på dette punktet før du tar et valg, hvis du ikke skal angre. For du kan senere finne ut at det nettopp var denne omsorg og kjærligheten som manglet i deg selv. Og da vil du angre.)

Hvis du føler du kan, så hadde det vært fint å høre om hva disse følelsene går ut på. Altså, hva du ikke lengre føler, og hvorfor.

[Gjest d3083...f73]

Dette er helt klart noe som ligger hos meg. Det er jeg fult klar over og har aldri lagt noe skyld på henne. Tvert imot. Hun gir meg alt jeg trenger av kjærlighet og mer til, så jeg har absolutt ingen grunn til å skulle ha mistet følelsene av den grunn. Dette er hos meg. 

Det er også en veldig kort versjon av mine tanker jeg delte innledningsvis. Jeg har tenkt mye og over lengre tid. På alt mulig om hvorfor og hva dette kan komme av. Jeg har ingen konkret ting å sette fingeren på og si at dette er årsaken men jeg kan dele noen tanker. Som sikkert alle forhold som varer over tid så går man inn i en hverdag som til slutt kan bli veldig gjentagende og lite spenning involvert. Dette er selvfølgelig noe man kan gjøre noe med, og jeg har prøvd å endre hverdagen vår med turer, aktiviteter og diverse annet for å finne tilbake til den samme gnisten jeg følte før. Den har jeg dessverre ikke klart å finne for min del, men jeg ser at hun setter utrolig stor pris på det jeg har gjort. Og det gjør meg da vondt at jeg ikke føler det samme. 

Dette er jeg ikke stolt over, men det er veldig relevant å dele så jeg gjør det. Jeg kom for et par år siden i kontakt med ei annen. Det begynte vennskapelig og var det noen måneder før jeg begynte å føle en følelse jeg ikke har gjort på lenge. Vi hadde mye kontakt, både via SoMe og irl. Det utviklet seg til en forelskelse jeg ikke klarer å gi slipp på. Den er der enda. Vi har enda kontakt. Jeg har tenkt tanken å avslutte med nåværende for å fortsette med denne personen, men det er da redselen for anger kommer. Er gresset alltid grønnere på andre siden eller vil det bli det samme her også etter en stund? Mest sannsynlig vil jeg tro. Jeg har også gjort ting sammen med denne personen som burde gitt meg en dårlig samvittighet, men det gjør ikke det. 

Når det kommer til følelser generelt så vet jeg ikke helt lenger med meg selv. Jeg gikk gjennom for noen år siden en periode hvor det var en del sykdom (kreft) og mistet nære familiemedlemmer i løpet av kort tid. Dette var nære relasjoner. Jeg gikk inn i en slags depresjon etter dette og vet ikke helt hva som skjedde etter dette, men på et vis føler mange følelser ble "borte". Da siste familiemedlem døde fikk jeg ingen reaksjon. Ingen tristhet, ingenting. Dette ga ikke mening i hodet mitt, og jeg forstår ikke hvorfor det er sånn.

Jeg har enda mye tanker og usikkerhet rundt meg selv i hodet mitt angående alt dette. Alt ligger hos meg.

Anonymous poster hash: d3083...f73

[Krøvel Vellevoll]

Gjest d3083...f73 skrev (1 time siden):

Jeg er en mann i et forhold og har vært i det forholdet i snart 10 år. Jeg har mistet følelser for partner og er så usikker på hva jeg skal gjøre. Jeg har gitt dette tid og forsøk å finne tilbake til følelsene jeg hadde tidligere. Vi har gjort mye forskjellig sammen den siste tiden men det føles bare ikke helt rett lenger. 

Det jeg syns er så utrolig vanskelig er at hun har fortsatt følelser. Hun snakker om fremtiden og barn osv. Vi har også kjøpt en leilighet sammen som vi nylig har gjort en del i. Føler det da blir helt feil å ta dette opp som vil komme ut av det blå for henne. Også livredd for å angre i ettertid om jeg skulle gått gjennom med dette.

Jeg er så usikker på hva jeg skal gjøre. Vet egentlig ikke helt hva jeg spør om eller hva jeg vil med dette. Kanskje bare lufte noen tanker. 

Anonymous poster hash: d3083...f73

Du vet hva du vil innerst inne, hvis du tør å lytte til det. Får du ubehagelige følelser når hun snakker om barn? Føler du deg tiltrukket av andre mennesker? Skulle du ønske hun ikke var der når du kommer hjem? Har du ikke motivasjon til å gjøre ting for henne eller si pene ting til henne? Skulle du noen ganger ønske hun slo opp med deg så problemet ble borte? Trykker du disse følelsene vekk av hensyn til henne og later som om alt er ok? Dette er bare noen av mange indikatorer som kan fortelle deg at dette er feil. 

Husk at du ikke har noen kontroll over hva du vil, det er ikke din feil. Svaret vil demre med tiden. Enten vil du bli så frustrert av dette at du gjør det slutt eller møter veggen, eller så vil dette forandre seg og du vil bli fornøyd med det du har. Bare prøv å ikke bli styrt av frykt. Sannheten er der, og uansett hva den er kan den ikke ignoreres i all evighet. 

[Neffi]

Gjest d3083...f73 skrev (9 minutter siden):

Dette er helt klart noe som ligger hos meg. Det er jeg fult klar over og har aldri lagt noe skyld på henne. Tvert imot. Hun gir meg alt jeg trenger av kjærlighet og mer til, så jeg har absolutt ingen grunn til å skulle ha mistet følelsene av den grunn. Dette er hos meg. 

Det er også en veldig kort versjon av mine tanker jeg delte innledningsvis. Jeg har tenkt mye og over lengre tid. På alt mulig om hvorfor og hva dette kan komme av. Jeg har ingen konkret ting å sette fingeren på og si at dette er årsaken men jeg kan dele noen tanker. Som sikkert alle forhold som varer over tid så går man inn i en hverdag som til slutt kan bli veldig gjentagende og lite spenning involvert. Dette er selvfølgelig noe man kan gjøre noe med, og jeg har prøvd å endre hverdagen vår med turer, aktiviteter og diverse annet for å finne tilbake til den samme gnisten jeg følte før. Den har jeg dessverre ikke klart å finne for min del, men jeg ser at hun setter utrolig stor pris på det jeg har gjort. Og det gjør meg da vondt at jeg ikke føler det samme. 

Dette er jeg ikke stolt over, men det er veldig relevant å dele så jeg gjør det. Jeg kom for et par år siden i kontakt med ei annen. Det begynte vennskapelig og var det noen måneder før jeg begynte å føle en følelse jeg ikke har gjort på lenge. Vi hadde mye kontakt, både via SoMe og irl. Det utviklet seg til en forelskelse jeg ikke klarer å gi slipp på. Den er der enda. Vi har enda kontakt. Jeg har tenkt tanken å avslutte med nåværende for å fortsette med denne personen, men det er da redselen for anger kommer. Er gresset alltid grønnere på andre siden eller vil det bli det samme her også etter en stund? Mest sannsynlig vil jeg tro. Jeg har også gjort ting sammen med denne personen som burde gitt meg en dårlig samvittighet, men det gjør ikke det. 

Når det kommer til følelser generelt så vet jeg ikke helt lenger med meg selv. Jeg gikk gjennom for noen år siden en periode hvor det var en del sykdom (kreft) og mistet nære familiemedlemmer i løpet av kort tid. Dette var nære relasjoner. Jeg gikk inn i en slags depresjon etter dette og vet ikke helt hva som skjedde etter dette, men på et vis føler mange følelser ble "borte". Da siste familiemedlem døde fikk jeg ingen reaksjon. Ingen tristhet, ingenting. Dette ga ikke mening i hodet mitt, og jeg forstår ikke hvorfor det er sånn.

Jeg har enda mye tanker og usikkerhet rundt meg selv i hodet mitt angående alt dette. Alt ligger hos meg.

Anonymous poster hash: d3083...f73

Det er nok heller det at din kapasitet er redusert nå ja. Det sier du jo selv. Jeg hadde egentlig lyst til å spørre deg om du hadde hatt noen depressive tanker i det siste, men ville ikke lede an din fortelling.

Det som skjer når vi blir deperimert er at alle følelser reduseres. Vi får ikke samme dopamin-kicket, og vi gjør gjerne litt ekstreme ting i jag etter å få føle sterkere følelser igjen. Hvilket forklarer 'eventyret' du har hatt. Alt dette er svært så naturlige reaksjoner ut ifra historien din. 

Jeg ville ikke brutt opp ut ifra hva du forteller. Du har en god relasjon, men klarer ikke å føle ting pga. din psykiske tilstand. Derimot ville jeg jobbet med følelses-livet. Sorgarbeid først og fremst. Sorg kommer man seg igjennom, og lyset kommer på etter hvert, men krever både tid og bearbeiding. Det som ofte hjelper når man står ansikt til ansikt med sorg, er å tenke stort og filosofisk, for man blir gjerne drat ned til detaljer og konkrete minner, hvor ting blir veldig vondt. I det store bildet er det lettere å se gode ting. De fine minnene man sitter igjen med. Taknemmelighet for det som var. Slike ting. Se om du kan finne litteratur om sorgarbeid. Det kan være en bra hjelpesnor.

Ellers vil jeg si at det er noe naturlig med å en eller annen gang i livet gå igjennom en depresjon. Ofte kommer mennesker bedre ut på den andre siden, fordi det krever vekst for å komme ut på den andre siden. Man finner skikkelig ut hvem man er når man vandrer i mørket og leter etter si egen indre lysbryter. Når man finner den lysbryteren, vet man hva man tror på, og ikke tror på. Man blir rett og slett mer solid. Med det kan ta tid. Blir det for vanskelig, gå til legen og be om hjelp. Snakk ærlig med partneren din. Fortell henne at du er nummen og ikke klarer føle ting. Ikke pek det mot følelser for henne, det vil bare gjøre vondt for henne. Men generelt. Sånn at hun skjønner at du går igjennom noe alvorlig. Hun høres skikkelig fin ut, og vil garantert hjelpe deg videre.

[HowardGayle]

Finn en annen kvinne for å få en temperaturmåling på forholdet. Synes selv dette er kraftig undervurdert, å ha en elskerinne hjelper en til å forstå hvorfor den du er sammen med er viktig, og du får også unnagjort fantasier som er helt umulig med den du er sammen med; plutselig har du ingenting å tape igjen. Man ødelegges helt som mann av langvarige forhold og ender opp med å gjøre absolutt alt på kvinnens premisser. Og sexen blir grusom, da du for all del må skåne henne for de skitne fantasiene.

Men seriøst, gå i tenkeboksen, og finn ut hva du vil. Det er verre bedrag å late som om du er helt "der" i forholdet, enn å bare gå videre, hvis det er det som er riktig for deg. Jeg har vært der flere ganger selv, kvinner som planlegger fremtid og hvitt stakittgjerde, og før du vet ordet av det lengter man etter en kvinne som godtar det du har å gi, og ikke nagger om alt hun ønsker du skal gi. Og så finner du ut at det finnes kvinner der ute som faktisk synes det du har å gi er nok.

Og lytt i hvert fall ikke til de som kaller dette en depresjon. Dette er å være mann. Og ikke bare aksepter kvinners premisser. Forresten, kanskje det ER depressivt å være mann. Men det er som sagt, bare til du finner de som er desillusjonert nok til å innse at det du gir er max av det de får. Og da blir alle lykkelige.

[panzerwolf]

HowardGayle skrev (27 minutter siden):

Finn en annen kvinne for å få en temperaturmåling på forholdet. Synes selv dette er kraftig undervurdert, å ha en elskerinne hjelper en til å forstå hvorfor den du er sammen med er viktig, og du får også unnagjort fantasier som er helt umulig med den du er sammen med; plutselig har du ingenting å tape igjen. Man ødelegges helt som mann av langvarige forhold og ender opp med å gjøre absolutt alt på kvinnens premisser. Og sexen blir grusom, da du for all del må skåne henne for de skitne fantasiene.

Men seriøst, gå i tenkeboksen, og finn ut hva du vil. Det er verre bedrag å late som om du er helt "der" i forholdet, enn å bare gå videre, hvis det er det som er riktig for deg. Jeg har vært der flere ganger selv, kvinner som planlegger fremtid og hvitt stakittgjerde, og før du vet ordet av det lengter man etter en kvinne som godtar det du har å gi, og ikke nagger om alt hun ønsker du skal gi. Og så finner du ut at det finnes kvinner der ute som faktisk synes det du har å gi er nok.

Og lytt i hvert fall ikke til de som kaller dette en depresjon. Dette er å være mann. Og ikke bare aksepter kvinners premisser. Forresten, kanskje det ER depressivt å være mann. Men det er som sagt, bare til du finner de som er desillusjonert nok til å innse at det du gir er max av det de får. Og da blir alle lykkelige.

Øøøh, så fordi "kvinners premisser" setter begrensninger så skal man finne en annen kvinne for å leve ut det man ikke gjøre pga at kvinner setter premisser? Blir ikke det motstridende? 

[Neffi]

HowardGayle skrev (33 minutter siden):

Finn en annen kvinne for å få en temperaturmåling på forholdet. Synes selv dette er kraftig undervurdert, å ha en elskerinne hjelper en til å forstå hvorfor den du er sammen med er viktig, og du får også unnagjort fantasier som er helt umulig med den du er sammen med; plutselig har du ingenting å tape igjen. Man ødelegges helt som mann av langvarige forhold og ender opp med å gjøre absolutt alt på kvinnens premisser. Og sexen blir grusom, da du for all del må skåne henne for de skitne fantasiene.

Men seriøst, gå i tenkeboksen, og finn ut hva du vil. Det er verre bedrag å late som om du er helt "der" i forholdet, enn å bare gå videre, hvis det er det som er riktig for deg. Jeg har vært der flere ganger selv, kvinner som planlegger fremtid og hvitt stakittgjerde, og før du vet ordet av det lengter man etter en kvinne som godtar det du har å gi, og ikke nagger om alt hun ønsker du skal gi. Og så finner du ut at det finnes kvinner der ute som faktisk synes det du har å gi er nok.

Og lytt i hvert fall ikke til de som kaller dette en depresjon. Dette er å være mann. Og ikke bare aksepter kvinners premisser. Forresten, kanskje det ER depressivt å være mann. Men det er som sagt, bare til du finner de som er desillusjonert nok til å innse at det du gir er max av det de får. Og da blir alle lykkelige.

Teoriene dine holder jo hvis man over hodet ikke vil dit at man skal ha en livspartner eller barn. Hvis målet er å leve som Peter Pan og alltid selv være et barn.

Eller for å snu på det, hvor mange barn har du fått, og har du noen gang klart en lang relasjon? Høres jo mer ut som om at du er misunnelig på TS, fordi han har noe du ikke får til...

[HowardGayle]

panzerwolf skrev (4 minutter siden):

Øøøh, så fordi "kvinners premisser" setter begrensninger så skal man finne en annen kvinne for å leve ut det man ikke gjøre pga at kvinner setter premisser? Blir ikke det motstridende? 

Nei, overhodet ikke. I starten av et forhold har man faktisk the upper hand som mann, det er ved lengre tids forhold man langsomt havner nede i tøffelen.

Men for all del, dette er mine subjektive oppfatninger, og jeg har ingenting imot uenighet om dette.

[HowardGayle]

Neffi skrev (Akkurat nå):

Teoriene dine holder jo hvis man over hodet ikke vil dit at man skal ha en livspartner eller barn. Hvis målet er å leve som Peter Pan og alltid selv være et barn.

Eller for å snu på det, hvor mange barn har du fått, og har du noen gang klart en lang relasjon? Høres jo mer ut som om at du er misunnelig på TS, fordi han har noe du ikke får til...

Jeg hadde et flott forhold til en kvinne i over 10 år og vi fikk 4 barn, uten at jeg helt ser relevansen. Jeg har et glimrende forhold til barna  den dag i dag.

Dette har ikke noe med Peter Pan å gjøre, for øvrig, eller leve livet som et barn. Det dreier seg om å få lov til å nå sine mål uten en kvinne som begrenser en. Kvinner som støtter en finnes det også mange av, og de er jeg veldig stor fan av.

[Neffi]

HowardGayle skrev (5 minutter siden):

Jeg hadde et flott forhold til en kvinne i over 10 år og vi fikk 4 barn, uten at jeg helt ser relevansen. Jeg har et glimrende forhold til barna  den dag i dag.

Dette har ikke noe med Peter Pan å gjøre, for øvrig, eller leve livet som et barn. Det dreier seg om å få lov til å nå sine mål uten en kvinne som begrenser en. Kvinner som støtter en finnes det også mange av, og de er jeg veldig stor fan av.

Jeg skjønner det fins mange ulike mennesker der ute, og det er jo i seg selv ganske fascinerende. Kan jeg spørre deg hvilke slags mål det er dine kvinner står i veien for? Av ren nyskjerrighet? Flere nye kvinner?

[Krøvel Vellevoll]

Neffi skrev (9 minutter siden):

Teoriene dine holder jo hvis man over hodet ikke vil dit at man skal ha en livspartner eller barn. Hvis målet er å leve som Peter Pan og alltid selv være et barn.

Eller for å snu på det, hvor mange barn har du fått, og har du noen gang klart en lang relasjon? Høres jo mer ut som om at du er misunnelig på TS, fordi han har noe du ikke får til...

Vel, det kan være et poeng i å få en kontrast til det forholdet han er i nå. Å være i et forhold i 10 år er veldig lang tid, man har ingenting å sammenligne med. For noen kan den eneste måten å finne ut av følelsene sine på være å gå ut av det, se hvordan det er og så ta en vurdering. Å se om gresset er grønnere på andre siden fra denne siden av gjerdet er umulig, og nysgjerrigheten blir for mange så stor at man må dit og sjekke.

Med det sagt støtter jeg ikke å være utro, det blir feil måte å gjøre det på. 

[HowardGayle]

Neffi skrev (5 minutter siden):

Kan jeg spørre deg hvilke slags mål det er dine kvinner står i veien for? Av ren nyskjerrighet? Flere nye kvinner?

Haha, jeg blir identifisert hvis jeg forteller for mye, jeg har en litt spesiell bakgrunn.

Men pga arvestrid havnet jeg i en jobb som daværende samboer ikke syntes var "klasse" nok, så farvel til henne, etter noen tid gikk jeg tilbake til gammel jobb og i "gammel jobb" møter jeg hele tiden kvinner med høy utdannelse, 10-15 år yngre enn meg, og sjalusi har dermed vært en kraftig brems i enkelte forhold, og så har jeg forhold hvor kvinnen har ønsket litt for mye for fort, og jeg har trukket meg ut og vekk. (det har vært tilfeller hvor jeg har ønsket veldig mye mer enn kvinnen også, altså, men jeg tror det går på at jeg ikke er så god som jeg tror)

Endret 25. november 2023 av HowardGayle

[HowardGayle]

Krøvel Vellevoll skrev (4 minutter siden):

Med det sagt støtter jeg ikke å være utro, det blir feil måte å gjøre det på.

Selvfølgelig. Jeg overdriver veldig.

[Neffi]

Ja, nei, jeg har levd i sølibat de siste 15 årene, så jeg vet i alle fall ikke, men det jeg på sett å vis kan ta med meg er at menn en en flyktig greie, litt sånn som følelser.

Og for meg er det egentlig godt å høre. At et stabilt liv, er noe man må lage selv. Har jo venner som har hatt flere forhold og brudd om og om igjen, på den tiden jeg har vært alene. En sjelden gang får jeg tvil om jeg har valgt rett, særlig når jeg hører om sånne lange forhold, slik som TS har. Men så kommer dere å gir meg flere perspektiver 🙃

Endret 25. november 2023 av Neffi

[Krøvel Vellevoll]

HowardGayle skrev (4 minutter siden):

Haha, jeg blir identifisert hvis jeg forteller for mye, jeg har en litt spesiell bakgrunn.

Men pga arvestrid havnet jeg i en jobb som daværende samboer ikke syntes var "klasse" nok, så farvel til henne, etter noen tid gikk jeg tilbake til gammel jobb og i "gammel jobb" møter jeg hele tiden kvinner med høy utdannelse, 10-15 år yngre enn meg, og sjalusi har dermed vært en kraftig brems i enkelte forhold, og så har jeg forhold hvor kvinnen har ønsket litt for mye for fort, og jeg har trukket meg ut og vekk. (det har vært tilfeller hvor jeg har ønsket veldig mye mer enn kvinnen også, altså, men jeg tror det går på at jeg ikke er så god som jeg tror)

Da virker det som om langvarige forhold med ei dame man passer veldig bra sammen med og som aksepterer en for den man er kan funke, mens hvis man blir sammen med en som ikke har toleranse for ens særegenheter må man råtne i fangenskap med denne dama til man kommer seg ut. Det kan også se ut som om du ikke har helt troen på at man finner denne "perfekte" dama og dermed må bytte hele tiden. Ikke umulig, sjansen for å finne en som aksepterer en 100% er veldig lav, spesielt om man er litt annerledes. 

[Krøvel Vellevoll]

Neffi skrev (1 minutt siden):

Ja, nei, jeg har levd i sølibat de siste 15 årene, så jeg vet i alle fall ikke, men det jeg på sett å vis kan ta med meg er at menn en en flyktig greie, litt sånn som følelser.

Og for meg er det egentlig godt å høre. At et stabilt liv, er noe man må lage selv. Har jo venner som har hatt flere forhold og brudd om og om igjen, på den tiden jeg har vært alene. En sjelden gang får jeg tvil om jeg har valgt rett, særlig når jeg hører om sånne lange forhold, slik som TS hat. Men så kommer dere å gir meg flere perspektiver 🙃

Det blir det samme som med kvinner; finner du en som er rett for deg er det stabilt, hvis det er feil er det flyktig. Problemet er jo at man ikke kan se dette når man blir sammen, da virker det helt riktig uansett hvor krise det etter hvert utvikler seg til å bli. Kjærlighet og å inngå i forhold er av natur risikofylt. Personlig tror jeg ikke man kan tvinge et forhold til å bli stabilt, det må være noe grunnleggende som passer, en gjensidig respekt som ikke falmer. Man må utvikle seg sammen og føle man har toleranse for den andres særegenheter, i tillegg til en hel skokk andre faktorer som er vanskelige å sette fingeren på. 

Men jeg synes ikke man skal la være å prøve. Kan hende man angrer når man er gammel og grå, og det er blitt for sent. 

[Neffi]

Krøvel Vellevoll skrev (4 minutter siden):

Men jeg synes ikke man skal la være å prøve. Kan hende man angrer når man er gammel og grå, og det er blitt for sent. 

Eller; når man er gammel og grå, så er det for sent å angre, så da koser man seg heller med venninner på eldresenteret, mens man får høre om alle kjønnsykdommene de fikk i ekteskapene sine, mens ektemakene fremdeles levde. LOL