Er vi virkelig så heldige som vi kan bli?

[Cyrio]

Dette er en tråd som er ganske så inspirert av tråden ved navn "Levestandard for "Ola Nordmann" hvor mye skal vi føye oss". 

Det som blir tatt opp der inne er utrolig interessant, og spørsmålet som stilles der inne er i grunn hvorfor alt blir så dyrere uten at noen stiller spørsmål ved det. (Ihvertfall er det min tolkning) 

Det interessante er at gjennom  alle svarene jeg skumleste så begynte folk å snakke om hvor heldige vi er, hvor bortskjemte folk er med charterturer hvert eneste år, hvordan vi bytter telefoner så ofte som annethvert år, kjører flotte biler osvosv.

Jeg må jo si at slike holdninger frustrerer meg litt. (Egentlig ganske mye)
Samtidig så blir jeg ganske forundret. 
Er dette en ny grad av bortskjemthet som vi ikke har sett i tidligere generasjoner? 
Er det Janteloven som virkelig har fått drahjelp? 
Er det bare det faktum at vi liker å ha noe å klage over? 

De fleste av oss liker vel å tro at vi lever livet på den måten som gagner oss selv best, men jeg må jo stille litt spørsmål ved hvorfor så mange har fått denne mentaliteten som jeg har sett i økende grad de siste årene, og nå helt på tampen her inne på forumet. 

Vi er et rikt land, det faktum skal jeg ikke bestride.
Men hvilken betydning har det for deg og meg at Norge AS innehar ufattelige rikdommer når vi som innbyggere får økt pensjonsalder, vi får dyrere strøm, dyrere avgifter, dyrere drivstoff og dyrere mat?

I mitt hode har det i praksis null betydning, helsekøene er fremdeles lange, sykehusene har fremdeles haugevis av korridorpasienter, skolene mugner fremdeles opp og jeg er vel ganske snill om jeg sier at veiene vi kjører på behandler bilen min pent. 
For min realitet er at jeg startet å jobbe lenge før jeg var myndig, jeg har vært i jobber hvor jeg har tjent både (såvidt) over og (ganske langt) under vanlig medianlønn, og  jeg føler ikke at jeg har noen som helst "luksus" i mitt liv utover det man har i betydelig mindre velstående land. 

Ja, jeg har egen bil, men den er langt fra ny og den brukes vel sannsynligvis mer til pendling til/fra jobb enn til noe annet
Ja, jeg bytter mobil ca annethvert år, men den er jo like mye et arbeidsverktøy som noe annet
Ja, jeg eier egen bolig, men den er nok ganske gjennomsnittlig (Egentlig "løgn" da banken har betydelig eierandel her fremdeles)
Ja, jeg sitter muligens igjen med noen få kroner på slutten av måneden om jeg er heldig 

Men er det grunnlag nok for å si "du er så utrolig heldig du! Ikke klag over at du må jobbe til du er godt over 70, at alt av utgifter løper løpsk, at folkevalgte nesten månedlig kommer med en ny skandale/avgang eller at vi er ute av stand til å gjøre noe som helst med at omtrent samtlige offentlige prosjekter får million/milliardsprekker før de står halvferdige"?  

Jeg føler faktisk at hver gang noe går feil vei her i landet nå så sitter folk virkelig og koser seg så lenge de tror de ikke blir påvirket selv.  Som et eksempel: det eneste jeg egentlig anser meg som "heldig" med her, er at jeg er i stand til å eie en egen bolig, og til og med det begynner å bli såpass vanskelig at jeg virkelig ikke misunner neste generasjon som skal inn på det markedet der, men allikevel sitter folk og heier på boligkrakk fordi "dissa jævla rikinga har spekulert i boligmarkedet, så de får skylde seg selv". 

Samme med matvareprisene hvor folk argumenterer med at vi må jo bare spise billigere mat, kan jo ikke kose oss hver dag. 
Og strømmen sløser vi altfor mye med, "du får heller ut i skogen å hugge litt ved for det gjør jeg!"

Slik er det nesten uansett hvem jeg prater med eller hvilke kommentarfelt jeg leser, det meste er definert som luksus og er du uheldig nok til å ha utgiftene som følger med å ha en SUV eller 30 fots båt stående i hagen er du rikmann og lever et overdådig liv. 

Hvorfor har det blitt slik at vi må rive hverandre ned på denne måten samtidig som vi sitter som innbyggere i en kraftnasjon med varme ullgensere for å holde varmen på vinteren mens vi spiser den billigste maten vi finner?

Tror vi ikke lengre på at ting kan bli enda bedre enn de er akkurat nå? 
Drømmer vi ikke om å ha mer fritid, mulighetene til å utøve hobbyer, tid til familiene og kjente eller litt ekstra "luksus" som gjerne følger med å besøke et annet land når man først har ferie? 

Eller har middelklassen faktisk forsvunnet slik at det nå er en "oss-mot-dem" krig mellom "fattige" og de som skrur panelovnen opp til 23 grader på vinteren? 

Jeg forstår det ikke, det er nesten som om vi kollektivt har gitt opp å drømme om en (enda) bedre hverdag!

[Morromann]

Cyrio skrev (15 timer siden):

Det interessante er at gjennom  alle svarene jeg skumleste så begynte folk å snakke om hvor heldige vi er, hvor bortskjemte folk er med charterturer hvert eneste år, hvordan vi bytter telefoner så ofte som annethvert år, kjører flotte biler osvosv.

 

Det er ganske store deler av befolkningen dette ikke gjelder for og antallet er økende. Hvis dette er noe noen oppfatter sier det heller noe om hvilken priviligert krets de tilhører.