Ekstrem isolasjon-vil ha forandring men sliter med å få til endring

[leticia]

Gjest fbf13...807 skrev (9 minutter siden):

TS har hatt det slik i åresvis uten å ha gjort noe for å bedre problemene sine. Hun opprettet tråd etter tråd om akkurat samme problemstilling på Kvinneguiden for noen år siden.

Anonymous poster hash: fbf13...807

Helt sikker på at det er samme person kan man vel ikke være. Men okay, som nevnt, så nytter det ikke å be om hjelp hvis man ikke ønsker konstruktive forslag til hjelp. Forslaget fra @Neffi om munnbind syns ihvertfall jeg var en utmerket ide til en midlertidig løsning på problemet

Endret 21. november 2023 av leticia
glemte ord

[Gjest 1107f...87c]

Investigator224 skrev (1 time siden):

Jeg merker så godt om jeg ikke trener at hodet begynner å "røre".  Før jeg begynte å trene regelmessig så skjønte jeg ikke hvor hvor bra det var å trene.  Jeg orker ikke å ikke trene lenger, for det er så plagsomt når hodet begynner å tenke idiotiske tanker.  Det er motivasjonen min for å trene nå.  

 

Gå til krig mot å ikke gå til tannlegen da.  Selg bilen om nødvendig.  Du har mye mer bruk for å få fisket tennene dine.

Snakk med terapauten din, fastlegen din, NAV, snakk med familien din.  Prioriter dette!   Ta opp kredittkortlån eller forbrukslån om nødvendig.

Snakk med fastlegen om dosering av medisiner for å komme deg til tannlegen eventuelt.

Forklar situasjonen i detalj og si at dette er helt kritisk for deg for å fungere sosialt!

 

Sånn PS:   Du kan få innvilget narkose ved tannbehandling om du kan påvise tilstrekkelig tannlegeskrekk.  En bieffekt av dette er at du vil få hele sulamitten dekket, på samme måte som om du blir innlagt på sykehus.

 

Kjemp, kjemp, kjemp!!!!!!

 

Det blir dekt av Nav. Jeg har egentlig ikke tannlegeskrekk men skamfølelse fra h…

Det er en bruktbil og den trenger jeg for å komme meg rundt! 
 

 

Anonymous poster hash: 1107f...87c

[Investigator224]

Gjest 1107f...87c skrev (5 timer siden):

Det blir dekt av Nav. Jeg har egentlig ikke tannlegeskrekk men skamfølelse fra h…

Det er en bruktbil og den trenger jeg for å komme meg rundt! 
 

 

Anonymous poster hash: 1107f...87c

Den var i går, hva du gjorde i går, for ett år siden, for 10 år siden spiller egentlig ingen rolle.   Eller den du var for 10 sekunder siden, spiller heller ingen rolle.

 

De dårlige valgene du eventuelt tok, den som banka deg, eller at du var rusa og kom ut for en ulykke, eller ventet så lenge med å dra til tannlegen at ting gikk skeis...

Det spiller egentlig NULL rolle!

Det som spiller en rolle er den du er akkurat her og nå!

 

Det som spiller noen som helst rolle er:

Hvem er du AKKURAT her og nå?   Hvilket utgangspunkt har du?  

Hvordan kan du bruke de ressursene du har til rådighet akkurat her og nå til å gjøre livet ditt best mulig?

 

Depresjon:  Man lever i fortiden.

Angst:  Man lever i framtiden.

Lev her og nå!!!  Fortid, framtid, irrelevant!   Lev her og nå!  Kjemp som faen med de ressursene du har her og nå!

[Gjest 1107f...87c]

Hadde et sterkt angstanfall før jeg sovnet i natt. Vet det var tanker og bekymringer som utløste det. 
Våkner om dagene med angst. Aldri forandring. Alene konstant. Føler jeg er i fengsel. Aldri opplevelser. Jeg bare eksisterer og såvidt overlever. Jeg er litt redd da dette ikke er sunt. 

Anonymous poster hash: 1107f...87c

[Investigator224]

Gjest 1107f...87c skrev (4 timer siden):

Hadde et sterkt angstanfall før jeg sovnet i natt. Vet det var tanker og bekymringer som utløste det. 
Våkner om dagene med angst. Aldri forandring. Alene konstant. Føler jeg er i fengsel. Aldri opplevelser. Jeg bare eksisterer og såvidt overlever. Jeg er litt redd da dette ikke er sunt. 

Anonymous poster hash: 1107f...87c

Du unngår det som er ubehagelig for deg.  Det er veldig angstfremmkallende Det er som å pisse i buksa for å bli varm.  Det hjelper litt der og da og så blir alt værre etterpå.

Utsettelsesstrategi er også ekstremt angstfremkallende og som å pisse i buksa for å bli varm.  Løsningen på det er å gjøre NOE du har utsatt.  Lag deg en liste over ting du har utsatt å gjøre, så starter du med det før du har satt deg på youtube eller hva du driver dagene med i morgen.

 

Klarer du å gjøre en av tingene du har utsatt, så har du gjort 100% mer (egentlig uendelig mye mer) enn om du ikke gjør noen av tingene du har utsatt

.

Så spørsmålet, hva har du tenkt å gjøre med det?  Hva er det som er ubehagelig for deg som skal du gjøre i dag eller i morgen?

 

Det er 98% opp til deg å gjøre noe med situasjonen din.  Andres bidrag er å komme med råd.  Du må gjennomføre.

Dette er et maraton for deg, ikke en "quick fix".   Det er noe du må starte med helst i dag og fortsette med resten av livet, akkurat som det er for meg og alle andre.

 

Lag en liste og post den her.  Og så poster du hvorvidt du har gjort noe av det eller ikke.  

 

 

Endret 1. desember 2023 av Investigator224

[Neffi]

Det er helt ok å ha angst. Man kan eie angsten og la den være der akkurat så lenge man trenger den. Angst er i bunn og grunn irrasjonel frykt, eller oppblåst frykt, og frykt trenger vi for å overleve. Når frykten blir irrasjonell er det gjerne noe dypere som drar i oss. At vi tenker og vurderer ting ubalansert. I riktig gamle dager så folk på angst som et stadie før gjennombrudd, litt sånn som når slanger skifter skinn eller kylliger hakker seg ut av egget, eller frøet spirer ut av kammeret sitt. Det gjør vondt å bryte igjennom de begrensningene man selv og omgivelsene har ført en inn i. Vi mennesker er begrenset til å analysere omgivelser basert på input. Vi kan ikke legge til informasjon vi ikke vet om for å bygge et helt og ekte bilde av virkeligheten. Det betyr at vi bygges opp med frekvenser. Små deler av en 'virkelighet' legger seg på oss, en bit av gangen, uten å følge en rød tråd. Man kan tenke på det som et puslespill, bare at bitene blir gitt oss en og en, og vi legger de ikke nødvendigvis der de passer med andre. Ett eller annet sted i livet kan bevisstheten vår fange opp at bildet av bitene ikke stemmer. At det trengs en rydding. Det er krevende, da det involverer tankesett, adferd og hele vår historie, som mer eller mindre kan være bygget på feil bilde. Feile tanker og følelser. Lever vi i vårt gamle skall eller skinn, oppstår angst. Det er en dissonans fra dypet av underbevisstheten som sier, "Hey, dette må rettes på, for vi kan ikke fortsette som før." Det viktige er å ikke la det bli en kronsik tilstand, men å utfordre seg. Lete etter bitene i puslespillet. Bygge bildet på nytt. Klarer man det, forsvinner all angst.

Hvis du trenger angsten din og vil beholde den, så er det greit. Vi kan snakke om hvordan det føles og vente sammen med deg her...

Forøvrig er det ikke rart at du føler skam for din egen tannhelse. Storsamfunnet prøver å oppdra sine borgere med skam. At mennesker kan ha genetikk eller andre sykdommer som skader tennene overser de blankt når de forkynner om tannpuss og tanntråd. Denne 'skamme seg' forkynningen starter de med allerede på første tannsjekk. Små barn som skal indoktrineres. Men det hjelper lite å sette seg selv i en skammekrok. Man må rett og slett stå opp for seg selv, og med egne ord plassere skammen der den hører hjemme. Jeg syns tannleger og pleiere burde skamme seg for å leke moralpoliti til et nivå som i seg selv skaper dårlig tannhelse. Tullinger, og et gyllent eksempel på at IQ kan gi noen mennesker teoretiske og praktiske muligheter, faglig fremgang, men de samme personene kan ha en emosjonell og sosial IQ mindre enn skolstørrelsen til en mygg. Jeg tror veldig få, om noen over hode, tar vare på tennene sine fordi tannlegene sier det. Folk tar vare på tennene sine fordi de er glade i seg selv og ikke vil ha vondt. 

Denne 'skamme seg' forkynningen fra tannhelsen er bare et desperat forsøk på å viktiggjøre seg selv. Komplekser fordi de ikke kom inn på medisin? Heve seg over andre for å løfte sin egen lave selvfølelse? Hvem vet, men syns de kan ta seg en bolle. Forøvrig er det lite faktisk forskning som kan si at bruk av tanntråd faktisk gir mindre tannproblemer. Det de forkynner er basert på et håp, ikke noe mer.

Jeg hadde aldri i verden latt noen påføre meg en sånn skam. Hvem er andre til å dømme noen i alle fall? Som om at jeg skulle betalt en pris for at andre er teit. Det er jo den teite sitt problem, ikke mitt.

Endret 1. desember 2023 av Neffi

[Neffi]

Ble bare tull her, når jeg skulle fikse skrivefeil.

Endret 1. desember 2023 av Neffi

[Gjest 1107f...87c]

Neffi skrev (På 1.12.2023 den 5:03 PM):

Det er helt ok å ha angst. Man kan eie angsten og la den være der akkurat så lenge man trenger den. Angst er i bunn og grunn irrasjonel frykt, eller oppblåst frykt, og frykt trenger vi for å overleve. Når frykten blir irrasjonell er det gjerne noe dypere som drar i oss. At vi tenker og vurderer ting ubalansert. I riktig gamle dager så folk på angst som et stadie før gjennombrudd, litt sånn som når slanger skifter skinn eller kylliger hakker seg ut av egget, eller frøet spirer ut av kammeret sitt. Det gjør vondt å bryte igjennom de begrensningene man selv og omgivelsene har ført en inn i. Vi mennesker er begrenset til å analysere omgivelser basert på input. Vi kan ikke legge til informasjon vi ikke vet om for å bygge et helt og ekte bilde av virkeligheten. Det betyr at vi bygges opp med frekvenser. Små deler av en 'virkelighet' legger seg på oss, en bit av gangen, uten å følge en rød tråd. Man kan tenke på det som et puslespill, bare at bitene blir gitt oss en og en, og vi legger de ikke nødvendigvis der de passer med andre. Ett eller annet sted i livet kan bevisstheten vår fange opp at bildet av bitene ikke stemmer. At det trengs en rydding. Det er krevende, da det involverer tankesett, adferd og hele vår historie, som mer eller mindre kan være bygget på feil bilde. Feile tanker og følelser. Lever vi i vårt gamle skall eller skinn, oppstår angst. Det er en dissonans fra dypet av underbevisstheten som sier, "Hey, dette må rettes på, for vi kan ikke fortsette som før." Det viktige er å ikke la det bli en kronsik tilstand, men å utfordre seg. Lete etter bitene i puslespillet. Bygge bildet på nytt. Klarer man det, forsvinner all angst.

Hvis du trenger angsten din og vil beholde den, så er det greit. Vi kan snakke om hvordan det føles og vente sammen med deg her...

Forøvrig er det ikke rart at du føler skam for din egen tannhelse. Storsamfunnet prøver å oppdra sine borgere med skam. At mennesker kan ha genetikk eller andre sykdommer som skader tennene overser de blankt når de forkynner om tannpuss og tanntråd. Denne 'skamme seg' forkynningen starter de med allerede på første tannsjekk. Små barn som skal indoktrineres. Men det hjelper lite å sette seg selv i en skammekrok. Man må rett og slett stå opp for seg selv, og med egne ord plassere skammen der den hører hjemme. Jeg syns tannleger og pleiere burde skamme seg for å leke moralpoliti til et nivå som i seg selv skaper dårlig tannhelse. Tullinger, og et gyllent eksempel på at IQ kan gi noen mennesker teoretiske og praktiske muligheter, faglig fremgang, men de samme personene kan ha en emosjonell og sosial IQ mindre enn skolstørrelsen til en mygg. Jeg tror veldig få, om noen over hode, tar vare på tennene sine fordi tannlegene sier det. Folk tar vare på tennene sine fordi de er glade i seg selv og ikke vil ha vondt. 

Denne 'skamme seg' forkynningen fra tannhelsen er bare et desperat forsøk på å viktiggjøre seg selv. Komplekser fordi de ikke kom inn på medisin? Heve seg over andre for å løfte sin egen lave selvfølelse? Hvem vet, men syns de kan ta seg en bolle. Forøvrig er det lite faktisk forskning som kan si at bruk av tanntråd faktisk gir mindre tannproblemer. Det de forkynner er basert på et håp, ikke noe mer.

Jeg hadde aldri i verden latt noen påføre meg en sånn skam. Hvem er andre til å dømme noen i alle fall? Som om at jeg skulle betalt en pris for at andre er teit. Det er jo den teite sitt problem, ikke mitt.

 

Ensomheten spiser meg opp. Det er grusomt vondt. Som du sier kroppen sier fra at dette ikke er normalt. Er veldig redd. Sliter med å sove. 
Alle trenger å være rundt folk. Kroppen skriker etter forandring og bli sett,være en del av noe. Bare eksisterer. 
Ønsker sosialt og ønsker en partner, men lykkes aldri med sistnevnte som er ekstremt sårt. 

 

Anonymous poster hash: 1107f...87c

[Neffi]

Gjest 1107f...87c skrev (1 time siden):

Ensomheten spiser meg opp. Det er grusomt vondt. Som du sier kroppen sier fra at dette ikke er normalt. Er veldig redd. Sliter med å sove. 
Alle trenger å være rundt folk. Kroppen skriker etter forandring og bli sett,være en del av noe. Bare eksisterer. 
Ønsker sosialt og ønsker en partner, men lykkes aldri med sistnevnte som er ekstremt sårt. 

Til dels trenger vi å være rundt folk, men mer enn at vi trenger andre, trenger vi først og fremst oss selv. Vi trenger at vi selv er vår egen aller aller beste venn. At vi er tro mot oss selv og alltid vil velge det beste for oss selv. Bare da kan vi stole på oss selv, og uten denne tilliten til oss selv, kan vi aldri bli så mye for andre heller.

Dette er viktig på utallige mange måter. Når vi tilfører mennesker inn i livet vårt, har vi behov for å være vår egen, sånn at vi kan ha balanserte relasjoner. Ellers kveler man andre eller seg selv og det skapes giftige avhengigheter som ikke er sunne for noen. Forøvrig, klarer man å leve i et tillitsforhold til seg selv, opplever man ikke ensomhet på samme måte. Man kan lengte etter noen, men aldri slik at det føles belastende, fordi man er hel i seg selv.

Mye av lengsel og ensomhet til andre mennesker ligger i en tilstand vi har med oss fra da vi var små, og virkelig måtte ha noen til å dekke behovene våre for å kunne overleve. Når vi blir voksne kan man ha lengsler etter å være så ivaretatt, selv om behovet ikke er reelt, eller lengselens kilde så bevisst. Altså, det vil jo alltid være fint å være under noens omsorg, men sannheten er at voksenrelasjoner ofte er krevende og slett ikke så enkle som når vi var små. I lengselen formes det dermed fort en illusjon om et ideal av hva som kunne ha vært. Potensialet i en drøm har jo ingen av de begrensningene virkeligheten har. Hvis man faktisk hadde hatt 'noen' der, så ville det ikke vært sånn som det man drømte om og lengtet etter. Altså, drømmen og lengselen er alltid bedre enn virkeligheten. Det blir litt viktig å huske på når man opplever ensomhet med lengsel. 

Hvis jeg blir bitt av romantisert ensomhet trigget av noen eller noe fint, bruker jeg tenke på mine venners relativt dårlige relasjoner, og gjerne de som har hatt en storm av utskiftede partnere. Da forsvinner fort fantasifosteret! Haha! 

Håper du sovnet til slutt. Og at du velger deg selv. Først.

  

[Gjest 1107f...87c]

Neffi skrev (3 timer siden):

Til dels trenger vi å være rundt folk, men mer enn at vi trenger andre, trenger vi først og fremst oss selv. Vi trenger at vi selv er vår egen aller aller beste venn. At vi er tro mot oss selv og alltid vil velge det beste for oss selv. Bare da kan vi stole på oss selv, og uten denne tilliten til oss selv, kan vi aldri bli så mye for andre heller.

Dette er viktig på utallige mange måter. Når vi tilfører mennesker inn i livet vårt, har vi behov for å være vår egen, sånn at vi kan ha balanserte relasjoner. Ellers kveler man andre eller seg selv og det skapes giftige avhengigheter som ikke er sunne for noen. Forøvrig, klarer man å leve i et tillitsforhold til seg selv, opplever man ikke ensomhet på samme måte. Man kan lengte etter noen, men aldri slik at det føles belastende, fordi man er hel i seg selv.

Mye av lengsel og ensomhet til andre mennesker ligger i en tilstand vi har med oss fra da vi var små, og virkelig måtte ha noen til å dekke behovene våre for å kunne overleve. Når vi blir voksne kan man ha lengsler etter å være så ivaretatt, selv om behovet ikke er reelt, eller lengselens kilde så bevisst. Altså, det vil jo alltid være fint å være under noens omsorg, men sannheten er at voksenrelasjoner ofte er krevende og slett ikke så enkle som når vi var små. I lengselen formes det dermed fort en illusjon om et ideal av hva som kunne ha vært. Potensialet i en drøm har jo ingen av de begrensningene virkeligheten har. Hvis man faktisk hadde hatt 'noen' der, så ville det ikke vært sånn som det man drømte om og lengtet etter. Altså, drømmen og lengselen er alltid bedre enn virkeligheten. Det blir litt viktig å huske på når man opplever ensomhet med lengsel. 

Hvis jeg blir bitt av romantisert ensomhet trigget av noen eller noe fint, bruker jeg tenke på mine venners relativt dårlige relasjoner, og gjerne de som har hatt en storm av utskiftede partnere. Da forsvinner fort fantasifosteret! Haha! 

Håper du sovnet til slutt. Og at du velger deg selv. Først.

  

Ok

Anonymous poster hash: 1107f...87c

[Gjest 1107f...87c]

Neffi skrev (På 3.12.2023 den 7:13 AM):

Til dels trenger vi å være rundt folk, men mer enn at vi trenger andre, trenger vi først og fremst oss selv. Vi trenger at vi selv er vår egen aller aller beste venn. At vi er tro mot oss selv og alltid vil velge det beste for oss selv. Bare da kan vi stole på oss selv, og uten denne tilliten til oss selv, kan vi aldri bli så mye for andre heller.

Dette er viktig på utallige mange måter. Når vi tilfører mennesker inn i livet vårt, har vi behov for å være vår egen, sånn at vi kan ha balanserte relasjoner. Ellers kveler man andre eller seg selv og det skapes giftige avhengigheter som ikke er sunne for noen. Forøvrig, klarer man å leve i et tillitsforhold til seg selv, opplever man ikke ensomhet på samme måte. Man kan lengte etter noen, men aldri slik at det føles belastende, fordi man er hel i seg selv.

Mye av lengsel og ensomhet til andre mennesker ligger i en tilstand vi har med oss fra da vi var små, og virkelig måtte ha noen til å dekke behovene våre for å kunne overleve. Når vi blir voksne kan man ha lengsler etter å være så ivaretatt, selv om behovet ikke er reelt, eller lengselens kilde så bevisst. Altså, det vil jo alltid være fint å være under noens omsorg, men sannheten er at voksenrelasjoner ofte er krevende og slett ikke så enkle som når vi var små. I lengselen formes det dermed fort en illusjon om et ideal av hva som kunne ha vært. Potensialet i en drøm har jo ingen av de begrensningene virkeligheten har. Hvis man faktisk hadde hatt 'noen' der, så ville det ikke vært sånn som det man drømte om og lengtet etter. Altså, drømmen og lengselen er alltid bedre enn virkeligheten. Det blir litt viktig å huske på når man opplever ensomhet med lengsel. 

Hvis jeg blir bitt av romantisert ensomhet trigget av noen eller noe fint, bruker jeg tenke på mine venners relativt dårlige relasjoner, og gjerne de som har hatt en storm av utskiftede partnere. Da forsvinner fort fantasifosteret! Haha! 

Håper du sovnet til slutt. Og at du velger deg selv. Først.

  

Latterlig tankegang og veldig pessimistisk tankegang. Mange drømmer blir til virkelighet. Du virker veldig bitter!🙄🤦‍♀️

Anonymous poster hash: 1107f...87c

[Neffi]

Gjest 1107f...87c skrev (2 timer siden):

Latterlig tankegang og veldig pessimistisk tankegang. Mange drømmer blir til virkelighet. Du virker veldig bitter!🙄🤦‍♀️

Du må gjerne tolke det til at jeg er bitter, men jeg syns du høres bitter ut, når du syns min oppfordring til å ta vare på seg selv, høres ut som bitterhet. Men jeg forstår godt at du kan føle det sånn. Å aldri få seg en utdannelse, komme seg ut i arbeidslivet og få et sosialt liv skaper bitterhet, isolasjon og ensomhet.

Fryktelig mange blir provosert og sint når de blir fortalt at man selv har ansvar for seg selv, og vil at ansvaret helst skal ligge på en partner, sånn at man kan skylde på noen annen enn seg selv, og dermed slippe å utvikle seg selv. Det er en enkel og lettvint løsning. Et luftslott man kan bo i hele livet. Særlig for kvinner, som kan utnytte menn økonomisk og sosialt slik at de selv aldri trenger å lære seg noe og ta del i storsamfunnet med å jobbe og skape verdier omverden kan dra nytte av. Det fins også mange menn som liker å utnytte slike kvinner, så ballen er rund og det er fritt frem å forsyne seg.

Jeg ser på en sånn logikk som umoden. En barnlig tilnærming. Klart man får et overdrevent sterkt behov for å ha noen der, når man ikke klarer å ta vare på seg selv, men det er en flukt ifra å bli voksen og frisk. Deltar man i samfunnet, jobber og sørger for seg selv økonomisk og har vanlig omgang med medmennesker, får man ikke panikkanfall om at noen skal komme å redde en. For da er det ikke noe der å være redd for, eller som man må reddes ifra.

Men jeg skal ikke stå i veien for noens lyst til å bygge egne erfaringer. Kjør på og lykke til!

[BadCat]

On 20.11.2023 at 8:36 PM, Guest 1107f...87c said:

Har kasta bort mange år allerede dessverre. Håper selvsagt å ta tilbake normal livet. Men det er vanskelig. Feks nå sitter jeg og er sulten og trenger å handle. Har litt mat men trenger påfyll av diverse. Klarer ikke gå selv og ikke alltid de som har hjulpet meg å handle,kan. Har ikke råd å betale noen for det nå heller. 

Anonymous poster hash: 1107f...87c

Tilstanden etter skaden er den nye normalen. Det du gjør er å trene på hjelpesløshet med de hindringer du ikke er villig til å rokke ved. Som vanlig blir man flinkere jo mer man trener og dyktighet innen hjelpesløshet er ikke noe å sikte etter.

En bekjent av meg ble helt kaputt etter hvert. Det startet ved at vedkommende fikk hjelp til å gå ut med søpla og så begynte snøballen å rulle mot total hjelpeløshet.

[Gjest 1107f...87c]

Neffi skrev (8 timer siden):

Du må gjerne tolke det til at jeg er bitter, men jeg syns du høres bitter ut, når du syns min oppfordring til å ta vare på seg selv, høres ut som bitterhet. Men jeg forstår godt at du kan føle det sånn. Å aldri få seg en utdannelse, komme seg ut i arbeidslivet og få et sosialt liv skaper bitterhet, isolasjon og ensomhet.

Fryktelig mange blir provosert og sint når de blir fortalt at man selv har ansvar for seg selv, og vil at ansvaret helst skal ligge på en partner, sånn at man kan skylde på noen annen enn seg selv, og dermed slippe å utvikle seg selv. Det er en enkel og lettvint løsning. Et luftslott man kan bo i hele livet. Særlig for kvinner, som kan utnytte menn økonomisk og sosialt slik at de selv aldri trenger å lære seg noe og ta del i storsamfunnet med å jobbe og skape verdier omverden kan dra nytte av. Det fins også mange menn som liker å utnytte slike kvinner, så ballen er rund og det er fritt frem å forsyne seg.

Jeg ser på en sånn logikk som umoden. En barnlig tilnærming. Klart man får et overdrevent sterkt behov for å ha noen der, når man ikke klarer å ta vare på seg selv, men det er en flukt ifra å bli voksen og frisk. Deltar man i samfunnet, jobber og sørger for seg selv økonomisk og har vanlig omgang med medmennesker, får man ikke panikkanfall om at noen skal komme å redde en. For da er det ikke noe der å være redd for, eller som man må reddes ifra.

Men jeg skal ikke stå i veien for noens lyst til å bygge egne erfaringer. Kjør på og lykke til!

For et troll. Herremoses!

 

Hvem har ikke utdanning sa du? Har både bachelor og flere årsstudium og etterutdanning. Har vært i arbeidslivet og hatt forskjellige jobber. 
Har en liten buisness nå. Blir dessverre ikke millionær av den.

 

Hvem skal reddes av en partner? Har ALDRI sagt noen skal redde meg. Hvor tar du disse tingene du skriver fra? Latterlig. Alle fortjener en partner og kjærlighet betyr ikke at de skal være din økonomiske krykke. Vil aldri være avhengig av en partner. 
 

Er du perfekt kanskje? Gjør alle de rette tingene? 
Kanskje du skulle skrive en bok om du har så mange meninger og mye på hjertet. Trenger ikke dine lange avhandlinger. 👋

Anonymous poster hash: 1107f...87c

[Gjest 1107f...87c]

BadCat skrev (5 timer siden):

Tilstanden etter skaden er den nye normalen. Det du gjør er å trene på hjelpesløshet med de hindringer du ikke er villig til å rokke ved. Som vanlig blir man flinkere jo mer man trener og dyktighet innen hjelpesløshet er ikke noe å sikte etter.

En bekjent av meg ble helt kaputt etter hvert. Det startet ved at vedkommende fikk hjelp til å gå ut med søpla og så begynte snøballen å rulle mot total hjelpeløshet.

Klart det gagner ingen å marinere seg i elendighet. 

Anonymous poster hash: 1107f...87c

[Gjest 1107f...87c]

Neffi skrev (8 timer siden):

Du må gjerne tolke det til at jeg er bitter, men jeg syns du høres bitter ut, når du syns min oppfordring til å ta vare på seg selv, høres ut som bitterhet. Men jeg forstår godt at du kan føle det sånn. Å aldri få seg en utdannelse, komme seg ut i arbeidslivet og få et sosialt liv skaper bitterhet, isolasjon og ensomhet.

Fryktelig mange blir provosert og sint når de blir fortalt at man selv har ansvar for seg selv, og vil at ansvaret helst skal ligge på en partner, sånn at man kan skylde på noen annen enn seg selv, og dermed slippe å utvikle seg selv. Det er en enkel og lettvint løsning. Et luftslott man kan bo i hele livet. Særlig for kvinner, som kan utnytte menn økonomisk og sosialt slik at de selv aldri trenger å lære seg noe og ta del i storsamfunnet med å jobbe og skape verdier omverden kan dra nytte av. Det fins også mange menn som liker å utnytte slike kvinner, så ballen er rund og det er fritt frem å forsyne seg.

Jeg ser på en sånn logikk som umoden. En barnlig tilnærming. Klart man får et overdrevent sterkt behov for å ha noen der, når man ikke klarer å ta vare på seg selv, men det er en flukt ifra å bli voksen og frisk. Deltar man i samfunnet, jobber og sørger for seg selv økonomisk og har vanlig omgang med medmennesker, får man ikke panikkanfall om at noen skal komme å redde en. For da er det ikke noe der å være redd for, eller som man må reddes ifra.

Men jeg skal ikke stå i veien for noens lyst til å bygge egne erfaringer. Kjør på og lykke til!

Er det en kriminalitet å ville ha en partner å dele livet med? Er ikke for å ha økonomisk støtte eller for å bli reddet fra noe. Panikkanfall kommer fra som du pgså nevnte tidligere pga kroppen reagerer og signaliserer at dette er ikke normalt,den vil ha forandring osv. Er vel folk i helsevesenet som først og fremst burde hjelpe med slike ting om det er alvorlig,ikke en partner.

Du skrev også tidligere at du hadde sett forte elendige forhold så det var ikke noe å trakte etter. Er det fordi du selv er alene du projiserer dette på andre på et slikt forum? Ikke alle forhold er elendige,men alle har opp og nedturer. 
 

Typisk folk på kvinneguiden og slike forum sitter på sine høye hester og bastant forteller andre hva som er rett eller galt, hiver om seg med diagnoser uten å kjenne folk. Helt hinsides. 
Og at man selv har ansvar for sitt liv er jeg mer enn klar over og fraskriver meg ikke det ansvaret. Men ting har blitt vanskeligere pga langvarig isolasjon. 
 

Du virker ekstremt bitter og sint pga noen tidligere har utnyttet deg osv. Ta deg en prat med en terapeut. Tror du kan ha veldig godt av det. 😊👍

Anonymous poster hash: 1107f...87c

[Neffi]

Gjest 1107f...87c skrev (3 timer siden):

Er det en kriminalitet å ville ha en partner å dele livet med? Er ikke for å ha økonomisk støtte eller for å bli reddet fra noe. Panikkanfall kommer fra som du pgså nevnte tidligere pga kroppen reagerer og signaliserer at dette er ikke normalt,den vil ha forandring osv. Er vel folk i helsevesenet som først og fremst burde hjelpe med slike ting om det er alvorlig,ikke en partner.

Kan hende det kroppen din prøver å signalisere, er at ekstrem isolasjon ikke er bra for deg. Å løse det med å finne en partner som kan støtte deg i isolasjons-prosjektet ditt, ser jeg ikke på som en løsning, tvert imot kan det sørge for at du isolerer deg mer.

Gjest 1107f...87c skrev (3 timer siden):

Du skrev også tidligere at du hadde sett forte elendige forhold så det var ikke noe å trakte etter. Er det fordi du selv er alene du projiserer dette på andre på et slikt forum? Ikke alle forhold er elendige,men alle har opp og nedturer.

I lys av ekstrem isolasjon har jeg aldri hørt om gode forhold. Det er rart med det...

Gjest 1107f...87c skrev (3 timer siden):

Typisk folk på kvinneguiden og slike forum sitter på sine høye hester og bastant forteller andre hva som er rett eller galt, hiver om seg med diagnoser uten å kjenne folk. Helt hinsides. 
Og at man selv har ansvar for sitt liv er jeg mer enn klar over og fraskriver meg ikke det ansvaret. Men ting har blitt vanskeligere pga langvarig isolasjon. 

Og den diagnosen, ekstrem isolasjon, var det du selv som satte på deg, i tråd-tittelen.

Gjest 1107f...87c skrev (3 timer siden):

Du virker ekstremt bitter og sint pga noen tidligere har utnyttet deg osv. Ta deg en prat med en terapeut. Tror du kan ha veldig godt av det. 😊👍

Nå fins det millioner av grunner til at det ikke alltid passer å ha en partner. Eksempelvis kan man være for ung (under den seksuelle lavalder), man kan ha pleietrengende foreldre som gjør at man ikke har tid til en partner, man kan ha barn som ikke ønsker seg ste-foreldre, man kan ha omreisende jobb som ikke passer med å ha en partner, man kan ha egne prosjekter som tar for mye tid i forhold til å skulle ha en partner, eksempelvis studier, egne selskap osv. Det er ikke bare negative opplevelser som kan gjøre at det på ett eller annet tidspunkt i livet ikke passer å dra inn en partner i livet sitt. I slike situasjoner hjelper det ikke å legge seg ned i fosterstilling med panikkangst fordi man ikke har en partner. Da hjelper det å bruke kognitive strategier som får en igjennom den tidsepoken man eventuelt befinner seg i. For beviselig går det helt fint an å leve uten en partner i deler av livet. I svært mange tilfeller er det også bedre enn å ha en partner. At folk overlever og holder ut med hverandre, betyr ikke at alle partnerskap er oppskriften på lykke.

Samme kan det være. Jeg skal la deg grave deg selv ned helt alene. Fordi jeg er bitter, ond, troll og gud vet hva. Sikker på at du klarer å komme opp med verre ting óg. Sjarmerende og raus som du er.

 

[Investigator224]

Gjest 1107f...87c skrev (På 6.12.2023 den 13.29):

Klart det gagner ingen å marinere seg i elendighet. 

Anonymous poster hash: 1107f...87c

"The definition of insanity is doing the same thing over and over again expecting different results".

Gjest, jeg er nyskjerrig på om du har fått gjort noe "siden sist" for å forbedre situasjonen din.  Har du et eksempel på noe du har gjort annerledes enn før?

 

[Gjest 1107f...87c]

Investigator224 skrev (6 timer siden):

"The definition of insanity is doing the same thing over and over again expecting different results".

Gjest, jeg er nyskjerrig på om du har fått gjort noe "siden sist" for å forbedre situasjonen din.  Har du et eksempel på noe du har gjort annerledes enn før?

 

Nei. Alt går til helvete. Føler jeg er født til å mislykkes. Skylder på foreldrene mine som har kritisert,hakket,dømt og kontrollert meg hele livet.

 

 Har kuttet kaffe for en periode eneste for å se om det gir mindre angst. Fjerde dagen nå. Klarer fortsatt ikke ringe til tannlegen. Slår nr men klarer ikke gjennomføre. 🙄🤦‍♀️🤦‍♀️

Anonymous poster hash: 1107f...87c

[Gjest 1107f...87c]

Gjest 1107f...87c skrev (Akkurat nå):

Nei. Alt går til helvete. Føler jeg er født til å mislykkes. Skylder på foreldrene mine som har kritisert,hakket,dømt og kontrollert meg hele livet.

 

 Har kuttet kaffe for en periode eneste for å se om det gir mindre angst. Fjerde dagen nå. Klarer fortsatt ikke ringe til tannlegen. Slår nr men klarer ikke gjennomføre. 🙄🤦‍♀️🤦‍♀️

Anonymous poster hash: 1107f...87c

En jul for en del år siden skulle jeg pakke inn en felles julegave til mormoren min fra meg og mitt søsken. Det var ikke rett pakket inn og moren min ble rasende og tok opp igjen alt,kjeftet meg huden full og pakket inn selv. Og jeg fikk høre hvor klønete jeg var og diverse annet. Jeg var i 20-årene. Tenker på dette nå når jeg pakker inn julegaver og har et litt stivt pakkepapir som var litt vanskelig pga stivheten. At hvis det er skjevt osv da kommer hun til å påpeke det. Mitt søsken er faktisk verre enn meg men uansett. Man får klump i magen av slikt. 

Anonymous poster hash: 1107f...87c