Ekstrem isolasjon-vil ha forandring men sliter med å få til endring

[Gjest 1107f...87c]

Er alene konstant. Ingen utenom nærmeste familie bryr seg. Har hatt handlehjelp i lang tid pga angst pga isolasjonen. Har noen tannproblem som gjør jeg unngår folk/butikker. Sliter med å få kommet i gang med tannbehandling pga angst/skam. Har vært i kontakt med flere tannleger men klarer ikke møte opp. Har ikke hatt nærhet fra en potensiell partner på årevis. Har snakket med folk på datingapper men har ikke truffet noen(har ikke fortalt de om tannproblem).  
Jeg har lyst til å oppleve mye artig men ingenting blir og årene går. Jeg blir bitter og frustrert over å se alle andre ha opplevelser som jeg så inderlig ønsker selv. Vil ha forandring men vet ikke hva jeg skal gjøre for å få det til….

Anonymous poster hash: 1107f...87c

[Neffi]

Det du forteller her er at du har tannproblemer som har fått lov til å ta helt styringen på alt i ditt liv. Altså, egentlig har du ingen andre problemer enn et tannproblem. 

Får du ordnet tannproblemet ditt, vil alle de andre problemene dine forsvinne.

Den enkleste løsningen kan være at du tar med deg noen i familien din når du besøker tannlegen. En god forutsetning vil da være at du forbereder tannlegen på din angst og skam når du tar kontakt for å bestille time. Dette er det forslaget jeg har som kreves mest av deg, og om du makter det, vet bare du. Derfor vil jeg komme med flere forslag:

At du føler skam og får angst rundt det å oppsøke tannlege er alvorlig, men slett ikke så uvanlig. Makter du ikke å gjennomføre et tannlegebesøk vil jeg anbefale deg terapi for akkurat det. Angst, og særlig koblet til fobier (her tannrelatert) er veldig lett å behandle. Det er faktisk en av de få psykiske problemene som terapi kan vise en utelukkende god effekt på. Hvis du føler angst med tanke på å møte en terapaut (på grunn av tannproblemet), kan du be om å få behandling over telefon, eller til å begynne med; i skriftlig form.

Jeg ville tatt veien om fastlegen. Forklart hele problemet, og sagt at du trenger hjelp og bedt om henvisning til psykolog. Hvis du har muligheten ville jeg gått via privat helsetjeneste for raskere behandling. Hvis du ikke er bemidlet for det, ville jeg snakket med familie og hørt om noen der kan hjelpe. Syns dette problemet bør ha større prioritet enn alt annet.

Forøvrig fins det tannleger som er spesialister på tannlegeskrekk (i ulike former), og alle tannleger har undervisning i temaet. Det kan dermed også hjelpe å finne en slik dyktig tannlege. Det er heller ikke uvanlig at tannleger jobber tverrfaglig med 'fobier'.

Samme hvordan du snur det, trenger du å få løst opp i tannproblemet ditt. Det er en verden der ute som venter på deg, og som vil ha deg med. Du må bare over én terskel først. En dag med ubehag, i en tannlegestol, for å få åpnet alle dørene til alle dine drømmer. Håper indelig du klarer det!

[Gjest 1107f...87c]

Neffi skrev (6 minutter siden):

Det du forteller her er at du har tannproblemer som har fått lov til å ta helt styringen på alt i ditt liv. Altså, egentlig har du ingen andre problemer enn et tannproblem. 

Får du ordnet tannproblemet ditt, vil alle de andre problemene dine forsvinne.

Den enkleste løsningen kan være at du tar med deg noen i familien din når du besøker tannlegen. En god forutsetning vil da være at du forbereder tannlegen på din angst og skam når du tar kontakt for å bestille time. Dette er det forslaget jeg har som kreves mest av deg, og om du makter det, vet bare du. Derfor vil jeg komme med flere forslag:

At du føler skam og får angst rundt det å oppsøke tannlege er alvorlig, men slett ikke så uvanlig. Makter du ikke å gjennomføre et tannlegebesøk vil jeg anbefale deg terapi for akkurat det. Angst, og særlig koblet til fobier (her tannrelatert) er veldig lett å behandle. Det er faktisk en av de få psykiske problemene som terapi kan vise en utelukkende god effekt på. Hvis du føler angst med tanke på å møte en terapaut (på grunn av tannproblemet), kan du be om å få behandling over telefon, eller til å begynne med; i skriftlig form.

Jeg ville tatt veien om fastlegen. Forklart hele problemet, og sagt at du trenger hjelp og bedt om henvisning til psykolog. Hvis du har muligheten ville jeg gått via privat helsetjeneste for raskere behandling. Hvis du ikke er bemidlet for det, ville jeg snakket med familie og hørt om noen der kan hjelpe. Syns dette problemet bør ha større prioritet enn alt annet.

Forøvrig fins det tannleger som er spesialister på tannlegeskrekk (i ulike former), og alle tannleger har undervisning i temaet. Det kan dermed også hjelpe å finne en slik dyktig tannlege. Det er heller ikke uvanlig at tannleger jobber tverrfaglig med 'fobier'.

Samme hvordan du snur det, trenger du å få løst opp i tannproblemet ditt. Det er en verden der ute som venter på deg, og som vil ha deg med. Du må bare over én terskel først. En dag med ubehag, i en tannlegestol, for å få åpnet alle dørene til alle dine drømmer. Håper indelig du klarer det!

Har fortalt alt til fastlegen men han har ikke gjort mye. DPS er helt  utelukket og nærmeste psykolog blir da en time med bil herfra. Har hatt en online terapeut av og på. Har hjulpet med noen få ting men ikke til å få kommet meg i tannlegestolen. Jeg har snakket med noen tannleger og forklart problemene og angsten men når jeg aldri møter opp får de ikke gjort noe. Og da sier de fra at de ikke kan bruke mer tid på meg, Jeg må ringe de og møte opp. Og det er det jeg sliter med. 

Anonymous poster hash: 1107f...87c

[Neffi]

Gjest 1107f...87c skrev (1 minutt siden):

Har fortalt alt til fastlegen men han har ikke gjort mye. DPS er helt  utelukket og nærmeste psykolog blir da en time med bil herfra. Har hatt en online terapeut av og på. Har hjulpet med noen få ting men ikke til å få kommet meg i tannlegestolen. Jeg har snakket med noen tannleger og forklart problemene og angsten men når jeg aldri møter opp får de ikke gjort noe. Og da sier de fra at de ikke kan bruke mer tid på meg, Jeg må ringe de og møte opp. Og det er det jeg sliter med. 

Jeg skjønner at det er selve skrittene inn til et tannlegekontor som er utfordringen. Hva syns du om mitt første forslag da? Hvis noen du stoler på, i din familie som du vet elsker deg, blir med deg og holder rundt både deg og din frykt? Vil det gjøre at du føler deg tryggere , nok til å gjennomføre et besøk? 

Hvis legen din ikke har tatt tak i problemet ditt kan du jo vurdere å bytte lege. Eller som jeg foreslo, gå via privat helsetjeneste. Det kan koste noe, men akkurat nå betaler du uansett en mye høyere pris.

[Skandinav]

Har du kontaktet kommunen med forespørsel om psykiatrisk bistand til livsmestring?

[Gjest 1107f...87c]

Skandinav skrev (19 minutter siden):

Har du kontaktet kommunen med forespørsel om psykiatrisk bistand til livsmestring?

Nei. Hva går det ut på? Ønsker ikke å ha psykiatrisk sykepleier komme hjem til meg. Er litt sta men det vil jeg ikke. 

Anonymous poster hash: 1107f...87c

[Skandinav]

Gjest 1107f...87c skrev (2 timer siden):

Er litt sta

Da kan vi f.eks se hva Bergen kommune kan tilby: Link 

Andre kommuner har ligende tilbud, men med andre navn. Det er bare å gå inn på kommunens hjemmeside og finne tilbudene under helse og omsorg.
 

Gjest 1107f...87c skrev (2 timer siden):

Ønsker ikke å ha psykiatrisk sykepleier komme hjem til meg

Du virker samtykkekompetent og har sannsynligvis beslutningskompetanse. Du nevner ordene: "alene, isolasjon, sliter, bitter, frustrert, ønsker selv og vil ha forandring"
Men så skal det åpenbart skje på dine premisser, noe du selvfølgelig har lov å stille som krav. Men det er bare så mye du kan forvente fra det offentlige i din situasjon. Vil du virkelig ha hjelp, må du nok bite i den sure kamelen og svelge hjelpen som tilbys.

Beggers can't be choosers.

Endret 14. november 2023 av Skandinav
trykkleif

[Gjest 1107f...87c]

Skandinav skrev (På 14.11.2023 den 7:49 PM):

Da kan vi f.eks se hva Bergen kommune kan tilby: Link 

Andre kommuner har ligende tilbud, men med andre navn. Det er bare å gå inn på kommunens hjemmeside og finne tilbudene under helse og omsorg.
 

Du virker samtykkekompetent og har sannsynligvis beslutningskompetanse. Du nevner ordene: "alene, isolasjon, sliter, bitter, frustrert, ønsker selv og vil ha forandring"
Men så skal det åpenbart skje på dine premisser, noe du selvfølgelig har lov å stille som krav. Men det er bare så mye du kan forvente fra det offentlige i din situasjon. Vil du virkelig ha hjelp, må du nok bite i den sure kamelen og svelge hjelpen som tilbys.

Beggers can't be choosers.

Terapeutisk hjelp men ikke noen som skal hjelpe meg fysisk rundt. 

 

Det jeg trenger er sosialt,venner som genuint bryr seg men de har nok med seg selv og gidder ikke bry meg en tanke. Ganske skuffende. 
Jeg våkner ofte om nettene med vondt i brystet og angst. Drømmer om folk jeg ser på sisiale medier. Kjente og ukjente. Det er underbevisstheten min som skriker etter sosialt. Det er aldri unntak. Gjør alt alene. Det er helt grusomt. 
Kommer meg ingen plass bort fra byen jeg bor i. Blir gal av å være fanget som i fengsel. Samtidig er jeg redd for det jeg ikke gjør. Redd for angstsymptom så det er en ond sirkel. Jeg klarer ting av og til når jeg er i rette mindset og mentalt innstilt men altfor sjelden.

Min mor er ekstremt sosial. Har mange venner for seg og vennepar med min far. Hun er på turer,sisiale events,reiser det ene og andre konstant. Ringer meg og forteller hva hun har gjort og hva hun har deltatt på. Jeg blir sprø og sint. Veit det er feil å bli det men det et pga jeg ikke får oppleve noe selv lengre. Har vanskelig for å ha besøk av henne pga misunnelse og jeg orker ikke høre på alt hun deltar på og alle hun møter på kafé/gåturer etc. 

 

Vi er ikke laget for å være alene konstant. Bare overlever og det har vært noen år som dette nå. Hadde ønsket at folk,såkallet venner hadde brydd seg mer.   
Det er tøft. 
Du ønsker å bli sett. 

Anonymous poster hash: 1107f...87c

[panzerwolf]

Du er i en ond sirkel, men det har du sikkert skjønt. Siden du unngår folk av helsemessige årsaker, blir det også vanskelig å finne på ting med deg. Høres ut som du er voksen, og de fleste andre voksne har ikke så mye overskudd til annet enn egen hverdag med jobb, barn og kanskje et par andre, faste ting. Ser det selv på barnløse venner - etter jobb, huslige plikter og egne nødvendigheter orker man ikke like mye som da man var 18-20. Dette kan være en forklaring på hvorfor du føler folk ikke bryr seg. Jeg er såpass direkte på det, fordi jeg har sett og ser liknende situasjoner i eget miljø.

Du kan også prøve å samle de du anser som dine nærmeste. Be de komme hjem til deg og si det er viktig fordi du sliter. Er ikke sikkert alle har skjønt at det er så ille heller, og da skal du se at iallefall noen vil/kan stå på litt for å få deg ut av sirkelen.

Jobben må du gjøre selv, men prøv det jeg skrev som starthjelp 🙂

[Gjest 1107f...87c]

panzerwolf skrev (På 16.11.2023 den 7:33 AM):

Du er i en ond sirkel, men det har du sikkert skjønt. Siden du unngår folk av helsemessige årsaker, blir det også vanskelig å finne på ting med deg. Høres ut som du er voksen, og de fleste andre voksne har ikke så mye overskudd til annet enn egen hverdag med jobb, barn og kanskje et par andre, faste ting. Ser det selv på barnløse venner - etter jobb, huslige plikter og egne nødvendigheter orker man ikke like mye som da man var 18-20. Dette kan være en forklaring på hvorfor du føler folk ikke bryr seg. Jeg er såpass direkte på det, fordi jeg har sett og ser liknende situasjoner i eget miljø.

Du kan også prøve å samle de du anser som dine nærmeste. Be de komme hjem til deg og si det er viktig fordi du sliter. Er ikke sikkert alle har skjønt at det er så ille heller, og da skal du se at iallefall noen vil/kan stå på litt for å få deg ut av sirkelen.

Jobben må du gjøre selv, men prøv det jeg skrev som starthjelp 🙂

Har kontaktet legen min igjen. Han vil hjelpe sier han. Så han skal ringe meg innen kort tid. 
Jeg bare eksisterer. Jeg går i min egen boble og av og til får jeg en «a-ha» opplevelse om at hva er det jeg holder på med. Eller jeg er konstant alene og aldri rundt folk. Dette kan ikke være livet mitt. Jeg får totalt panikk og begynner å hylgrine. Det er ikke menneskelig. Jeg blir redd. Jeg føler hjernen min ikke utvikler seg. Jeg leser bøker og følger med hva som skjer i verden men man trenger folk rundt seg. Er ikle laget for konstant ensomhet. Jeg drømmer om det ene og andre,blir bare deømmer år etter år.

Ser andre reise,ha opplevelser her og der mens jeg bare må leve gjennom andre. Helt grusomt😞

Anonymous poster hash: 1107f...87c

[Investigator224]

Jeg har selv slitt mye med angst og unngåelsesstrategier i livet og har sett mange rundt meg ha store problemer på grunn av det.

 

En liten historie om en kompis:

Siden jeg har slitt mye med dette selv, klarte jeg å være der for ham i mye større grad enn om jeg ikke hadde hatt personlige erfaringer.

I 2021, etter mye innsats, fikk jeg ham med ut i bare 20 minutter. Det virket kanskje lite, men for ham var det et stort skritt. Jeg fortsatte å snakke med ham regelmessig på telefon, noe som hjalp ham å innse at han hadde et problem. Sakte, men sikkert, har vi nådd et punkt hvor han er ute av leiligheten hver dag, møter og snakker med folk. Han har fortsatt en mye lavere toleranse for å være ute blant folk enn andre, men forbedringen er stor og bemerkelsesverdig.

Det jeg lærte fra denne erfaringen, er verdien av tålmodighet, forståelse og å feire de små seirene. Det er viktig å respektere personens grenser og oppmuntre til gradvis eksponering for det som føles utfordrende. Det handler ikke om å presse, men å støtte og være der.

 

Bare husk:

Du er ikke definert av tannproblemet ditt, så du trenger ikke å vente til du har fikset dette før du begynner å mingle med andre.

Snakk med tannlegekontoret! Si det akkurat slik du har forklart det her. De har vel taushetsplikt.

Jeg unngikk tannlegen i flere år. Til slutt spurte jeg om råd på Facebook. Jeg fikk tips om et tannlegekontor, og jeg fortalte alt om angstproblematikken min.

Første gang jeg var hos tannlegen, hadde jeg en hvilepuls som sikkert var oppe i 110. En assistent holdt meg i hånden under hele prosedyren. Neste gang jeg dro til tannlegen, var det nesten like ille. I dag plager det meg ikke i det hele tatt å dra til tannlegen.

Dette er måten å ta tak i angst på: Utsett deg for det du er redd for, enten det er tannlegen eller å gå ut blant folk.

 

Litt, litt, litt.

Bruk de sosiale relasjonene du har, familie eller bekjente. Beskriv problemene dine i detalj. Dette er ikke bare for at de skal fikse problemene for deg, noe de uansett ikke kan gjøre, men det hjelper deg å sette ord på problemene dine og hva du ønsker å oppnå.

Handlehjelp er sannsynligvis en skikkelig bjørnetjeneste for deg. I det minste burde du være med når de handler for deg. Bli med og stå utenfor butikken.

Valium/andre stoffer: Hvis dette er noe du "får av venner og familie" og bruker for å roe nervene, snakk med legen om nedtrapping! Opiater er ekstremt skadelige for en person i din situasjon.

 

Du har kommet et godt stykke på vei til å bli mindre isolert!  Du har innsett at du har et problem og du søker nå hjelp i form av denne posten!   Det krever en god del bare å komme dit!  Det å innse at du har et problem er et avgjørende første steg for å gjøre noe med det!

Jeg håper min erfaring kan gi deg litt håp og inspirasjon.

[Selfuniverse]

1 hour ago, Investigator224 said:

Dette er måten å ta tak i angst på: Utsett deg for det du er redd for

Kan bekrefte det over. Veldig viktig.

1 hour ago, Investigator224 said:

Handlehjelp er sannsynligvis en skikkelig bjørnetjeneste for deg. I det minste burde du være med når de handler for deg. Bli med og stå utenfor butikken.

Dette også er veldig viktig informasjon! Å muligjøre selvdestruerende atferd/latskap/frykt hos en person med å hjelpe til med alt 'ukomfortabelt' gjør alt verre. Jeg hjalp en person med handling (og mye annet), som gjorde situasjonen mye verre! (Jeg skulle gjerne brukt en tidsmaskin tilbake for å gå frem helt annerledes)

Hvis du TS vil ha ett bra liv, med mye gode opplevelser og god fysisk og psykisk helse, så si til de som hjelper deg med slike hverdagslige ting, at de må slutte med en eneste gang!

Tenk på hvor heldig du er som lever i ett fredelig samfunn og kan gjøre hva du vil, og arbeide for deg selv i tråd med dine ønsker. Ikke la andre behandle deg som en hjelpeløs baby, fordi da blir du en til slutt. Ta noen burpees og pushups, og gå ut en tur i 10 minutt hver tredje time bare på måfå for å vise verden at du er ett voksent menneske som kan utrette ganske så uendelig mye!... NÅ! ikke "kanskje i morgen"

Jeg beklager ikke den harde tonen, fordi dette er faktisk veldig viktig for ditt eget liv.

 

Endret 20. november 2023 av Selfuniverse

[Gjest 1107f...87c]

Selfuniverse skrev (41 minutter siden):

Kan bekrefte det over. Veldig viktig.

Dette også er veldig viktig informasjon! Å muligjøre selvdestruerende atferd/latskap/frykt hos en person med å hjelpe til med alt 'ukomfortabelt' gjør alt verre. Jeg hjalp en person med handling (og mye annet), som gjorde situasjonen mye verre! (Jeg skulle gjerne brukt en tidsmaskin tilbake for å gå frem helt annerledes)

Hvis du TS vil ha ett bra liv, med mye gode opplevelser og god fysisk og psykisk helse, så si til de som hjelper deg med slike hverdagslige ting, at de må slutte med en eneste gang!

Tenk på hvor heldig du er som lever i ett fredelig samfunn og kan gjøre hva du vil, og arbeide for deg selv i tråd med dine ønsker. Ikke la andre behandle deg som en hjelpeløs baby, fordi da blir du en til slutt. Ta noen burpees og pushups, og gå ut en tur i 10 minutt hver tredje time bare på måfå for å vise verden at du er ett voksent menneske som kan utrette ganske så uendelig mye!... NÅ! ikke "kanskje i morgen"

Jeg beklager ikke den harde tonen, fordi dette er faktisk veldig viktig for ditt eget liv.

 

Det er jeg som ber folk om handlehjelp. Jeg bor på en plass der det er umulig å ikke møte kjentfolk/tidligere venner,venner/bekjente av familie etc som gjør jeg tør ikke møte de på butikken og evt vise tannproblemer. Det er umulig å ikke vise tannmangel/tannproblem. Jeg savner å handle selv men tør det rett og slett ikke pga det. 

Anonymous poster hash: 1107f...87c

[Selfuniverse]

54 minutes ago, Guest 1107f...87c said:

Det er jeg som ber folk om handlehjelp.

Ja jeg deduserte det. Du må slutte med det hvis du vil ha ett bra liv.

55 minutes ago, Guest 1107f...87c said:

tør ikke møte de på butikken og evt vise tannproblemer.

Jeg ville aldri anbefale noen å bruke munnbind etter det jeg vet nå, men jeg kan gjøre ett unntak her for deg. Fordi det er veldig viktig. Bruk det ute inntil du kommer i tannlegestolen. Eller løse problemet på andre måter. Hvis ikke må du for din egen del, 'bare vise at du har tannproblem'. Og hva er egentlig så galt med det? Hva er det verste som kan skje? At noen forteller videre at du har tannproblem? Når tannproblemet er løst, så har du ikke ett tannproblem lenger, så da må de jo fortelle videre at tannproblemet er borte også da neste gang du viser at det er borte.

Folk kommer alltid til å snakke om meningsløse ting, men det betyr ikke at alle må stoppe livene sine for det.

[Gjest 1107f...87c]

Selfuniverse skrev (20 minutter siden):

Ja jeg deduserte det. Du må slutte med det hvis du vil ha ett bra liv.

Jeg ville aldri anbefale noen å bruke munnbind etter det jeg vet nå, men jeg kan gjøre ett unntak her for deg. Fordi det er veldig viktig. Bruk det ute inntil du kommer i tannlegestolen. Eller løse problemet på andre måter. Hvis ikke må du for din egen del, 'bare vise at du har tannproblem'. Og hva er egentlig så galt med det? Hva er det verste som kan skje? At noen forteller videre at du har tannproblem? Når tannproblemet er løst, så har du ikke ett tannproblem lenger, så da må de jo fortelle videre at tannproblemet er borte også da neste gang du viser at det er borte.

Folk kommer alltid til å snakke om meningsløse ting, men det betyr ikke at alle må stoppe livene sine for det.

Men jeg tør ikke ta den risikoen. 

Anonymous poster hash: 1107f...87c

[Selfuniverse]

26 minutes ago, Guest 1107f...87c said:

Men jeg tør ikke ta den risikoen. 

Du mener at det er for mye risiko tilogmed med munnbind?

Og hva er det du risikerer? Folk kan jo bli glad for at de har noe å snakke om hvis det at en person har tannproblemer er en stor nyhet i byen din.

Hypotetisk, hvordan ville det være hvis du hadde kreft? Enklere eller vanskeligere å vise til andre? Det hadde ihvertfall vært verre for deg selv å ha kreft. Og hvis du ikke tar sterkt tak i dette forholdsvis lille problemet her nå, så kan livet ditt sakte men sikkert være på vei til en slik mye verre plass.

Tar du noen medikamenter som kan være årsak til angsten? Mine ord her er ikke sikkert vil ha noen effekt hvis roten til problemet kommer fra slike kilder. Antideppresiva f.eks har jeg sett at noen kan utvikle angst av.

Endret 20. november 2023 av Selfuniverse

[Neffi]

Gjest 1107f...87c skrev (20 minutter siden):

Men jeg tør ikke ta den risikoen. 

Anonymous poster hash: 1107f...87c

Hvorfor tør du ikke ta den risikoen? Hva er det du er redd for skal skje? Kan du beskrive hele scenarioet, hva du ikke makter, og hvordan dette i praksis vil se ut for deg?

Altså, hvis du ser for deg en tur på butikken: Hvor blir det verre enn slik du har det nå? Hva ille kan skje på butikken? Hvordan vil du føle og oppleve det som kan skje? Kan du beskrive det? Så rikt som du klarer?

[Gjest 1107f...87c]

Selfuniverse skrev (49 minutter siden):

Du mener at det er for mye risiko tilogmed med munnbind?

Og hva er det du risikerer? Folk kan jo bli glad for at de har noe å snakke om hvis det at en person har tannproblemer er en stor nyhet i byen din.

Hypotetisk, hvordan ville det være hvis du hadde kreft? Enklere eller vanskeligere å vise til andre? Det hadde ihvertfall vært verre for deg selv å ha kreft. Og hvis du ikke tar sterkt tak i dette forholdsvis lille problemet her nå, så kan livet ditt sakte men sikkert være på vei til en slik mye verre plass.

Tar du noen medikamenter som kan være årsak til angsten? Mine ord her er ikke sikkert vil ha noen effekt hvis roten til problemet kommer fra slike kilder. Antideppresiva f.eks har jeg sett at noen kan utvikle angst av.

Går ikke på noen medisin. Jeg har vival,5 mg tilgjengelig om jeg trenger i krise. Det skal i hovedsak brukes for å komme til tannlege og slike ting. Er fire mnd siden jeg tok en sist. De er vanedannende så er ikke angstmedisin. Jeg har fått angst av langvarig isolasjon. Har gått en kort tur i dag. Må utnytte dagslyset nå når det blir mørkt tidlig. Er sterkt i mot antidepressiva. Aldri i verden!!

Anonymous poster hash: 1107f...87c

[Gjest 1107f...87c]

Neffi skrev (51 minutter siden):

Hvorfor tør du ikke ta den risikoen? Hva er det du er redd for skal skje? Kan du beskrive hele scenarioet, hva du ikke makter, og hvordan dette i praksis vil se ut for deg?

Altså, hvis du ser for deg en tur på butikken: Hvor blir det verre enn slik du har det nå? Hva ille kan skje på butikken? Hvordan vil du føle og oppleve det som kan skje? Kan du beskrive det? Så rikt som du klarer?

Møte folk jeg kjenner eller ikke har sett på lange tid. Det er naturlig at de vil hilse,spør hvordan det går,lenge siden sist etc etc. Det går ikke å vise «galskapen» i kjeften. Mangler en framtann++ 

Det blir selvsagt mestringsfølelse og kunne handle fritt selv igjen men ikke å møte kjentfolk/bekjente etc med problemene. Blir stresset av å måtte tenke strategisk om man så noen kjente og evt måtte gjemme seg eller ignorere de for å ikke miste ansikt. 
 

I sommer syklet jeg forbi ei som jeg var god venninne med men som jeg ikke hae møtt på noen år pga denne situasjonen etc. Jeg måtte late som jeg ikke så det var hun og syklet i hu og hast forbi henne. Pinlig og ekkelt. Tørte ikke snakke med galskapen og hun har fine pene tenner. Eneste at de kan være misfarget. Så ja ganske stygt gjort men jeg måtte bare og slike strategier må jeg ofte tenke når jeg er ute plasser. 

Anonymous poster hash: 1107f...87c

[Neffi]

Jeg skjønner veldig godt at tannproblemer kan oppleves som et stort tap av identitet. Det rammer en utvilsomt på den måten. Ganske likt med andre store kropslige endringer. Selv har jeg hatt perioder med eksem i ansiktet, og når det har oppstått har jeg hatt lyst til å bare stenge døra og sykemelde meg fra alt. Men det går jo ikke. Altså, det er ikke en bærekraftig løsning.

Så er det da altså sårbarheten i det å møte mennesker slik som man er. Jeg har tenkt det sånn at mennesker som syns at sårene mine er stygge/ekkelt eller noe, ikke er gode mennesker i utgangspunktet, og ikke noen jeg vil ha 'på min side' i alle fall. Sånn sett blir mine 'feil og mangler' en gratis beskyttelse fra å få 'stygge på innsiden' mennesker nært meg.

Spørsmålet handler i stor grad om hvordan man ser seg selv. Hvis man selv syns noe er ekkelt (og det er vanskelig å være glad i sine egne 'feil og mangler' på denne måten) så handler jo det i bunn og grunn om at man selv er veldig overfladisk. Ikke nødvendigvis 'av natur', men av hvordan samfunnet lærer oss til å tenke. Idealer og perfeksjonisme. Også skylder man det på andre. At andre ikke er empatisk og snill. At andre ikke bryr seg. Men for at tankerekken i det hele tatt skal kunne dukke opp i eget hode, er det gjerne en selv som dømmer...at man selv ikke er empatisk og snill (mot seg selv, og også andre), og at man ikke bryr seg om seg selv (og andre) på en sunn og kjærlig måte.

Har man slike tanker, bør man spørre seg selv om hvordan man selv dømmer folk. Med øynene eller hjerte? Finner man error i tankesettet, må man ta ett oppgjør med det. Sortere og utvikle mer empati og kjærlighet i seg selv. Husk at endestasjonen til et levd liv er ett sted hvor vi fysisk går mer eller mindre i oppløsning. Vi skal alle dit. Og vi kan alle gå den veien sammen, uten å dømme, med empati og kjærlighet. Eller vi kan gjemme oss bort når tiden begynner å tære på oss. Jeg tipper den første løsningen er best for flest!

Uten sammenligning forøvrig, men mye av det samme alikevel; Jeg syns fremdeles ikke eksemet mitt er fint. Men jeg klarer å ha medfølelse for meg selv på en sånn måte at jeg ikke dømmer eller straffer meg. Jeg går stolt rundt blant folk og er glad for at jeg tidvis har en godt synlig skavank som jager bort de verste i blant oss, og som sorterer ut de gode menneskene som rett og slett ikke bryr seg om eksemet, men bryr seg om meg. Men det startet jo med at jeg bryr meg om meg. 

Endret 20. november 2023 av Neffi