Hvordan håndtere generelle tanker om at en er uønsket? Obs: lang rant

[Gjest 03e9d...87c]

(Beklager på forhånd for mye tekst og noe disorienterte tanker)

 

Hei,

 

Jeg vokste opp ganske normalt. Var det jeg trodde ganske lenge, hvertfall.

 

Fra en alder av rundt 5-6 fikk jeg ansvar for søsteren min fordi mamma jobbet nattevakt og trengte å sove (som er forståelig). Pappa viste lite til ingen interesse for meg og søsteren min, noe som forøvrig enda stemmer. Han har to nye barn nå med ny dame som han viser mye mer omsorg for. Jeg legger på ingen måte noe skyld på de to andre søstrene mine eller stemoren min, jeg er veldig glade i dem, det er mer pappa jeg retter min misnøye mot. Pappa har sagt opp gjennom årene at han gjerne skulle hatt mer kontakt med meg, men det blir det aldri noe av. Ofte går det flere måneder til år mellom hver gang vi snakker. Jeg prøver selv å ta kontakt, men det hjelper lite.

 

På skolen ble jeg også oversett fordi jeg var stille og følte ofte at jeg ikke ville være i veien for noen. Jeg fikk et par venner som jeg enda er venner med, og som jeg er veldig takknemlig for. Ble også mobbet utrolig masse på skolen, som absolutt har hatt en innvirkning på min psykiske helse. Vennene mine tullet/tuller også med meg, og har hørt flere ganger at jeg er "the butt of the joke" med vilje, flere ganger. Kjærligheten var lenge et fjernt ønske.

 

Da jeg var 16, ble jeg sammen med min første kjæreste. Det var veldig fint i noen år, men det ble veldig åpenbart som årene gikk at jeg var mer en pleier for henne. Hun var nemlig også psykisk syk. Det var i grunn ikke noe problem for meg, men problemet var at hun ikke greide å ta vare på seg selv, og hun avslo ofte profesjonell hjelp. Det endte opp med at jeg måtte gjøre nesten alt for henne. Hun viste aldri takknemlighet, sjeldent gjorde hun noe for meg, og det virket lenge som om hun bare brukte meg. Dessverre var jeg enda en veldig stille kar som ikke likte å skape bråk eller "lage problemer". Hun var også veldig streng på at jeg, under ingen omstendigheter, skulle på utveksling ved skolen jeg gikk på, eller i det hele tatt forlate hjembyen vår - hvordan skulle hun da klare seg? Dette var noe jeg hadde veldig lyst til, men jeg måtte bare gi opp drømmen. Jeg gikk også til psykolog denne tiden, og var ofte veldig redd for å mene noe om forholdet mitt i fall de skulle si at jeg burde slå opp med denne. Jeg turte ikke det, og fortrengte disse tankene.

 

Ikke ville hun dra ut på fester eller besøke venner med meg heller (hun ville heller ikke at jeg skulle få besøk av venner hun ikke kjente), så jeg endte opp med å si nei til så og si alle invitasjoner jeg fikk. Det endte selvfølgelig opp med at mange av vennene mine sluttet å ta kontakt med meg, og at jeg vokste fra flere av vennene mine. Jeg ble fort veldig ensom.

 

Det tok meg sju år fra vi ble sammen til jeg klarte å slå opp med henne.

 

Det var virkelig en befrielse. Jeg var ikke veldig interessert i å være med andre, men følelsen av at jeg ikke trengte å pleie henne lengre hjalp utrolig. Jeg hadde mer frihet, og kunne dra hvor jeg ville. Prøvde å flytte til Bergen for å ta et fag jeg egentlig ikke brydde meg om fordi jeg ville ut av hjembyen min. Jeg ble utrolig deprimert og dro hjem igjen. Noen måneder senere bestemte jeg meg for å følge drømmen min om å studere lingvistikk og dro nordover til Tromsø.

 

Dette viste seg å være en veldig god idé: jeg fikk mange nye venner, hadde noe familie fra før, og endelig virket det som om det var håp i livet. Problemet var bare at tankene jeg fortrengte under forholdet mitt begynte å komme fram igjen. På en side så hadde jeg det bedre enn noensinne, men på den andre siden var jeg også mer deprimert enn noen sinne. Prøvde å finne kjærligheten igjen, men ble avvist gang på gang på gang. Fikk venner, men følte meg enda som om jeg bare "var" der, og at jeg egentlig ikke var ønsket. Jeg følte også lenge at jeg ikke "var helt med" sosialt sett. Følte meg ofte som "den rare" eller at det var noe feil med meg siden folk ikke ville snakke med meg. Jeg brukte å være veldig stille, men jeg hadde blitt flinkere nå. Folk virket hyggelige, men andre snakket med dem jeg snakket med og plutselig ble jeg alene igjen. Om jeg dro på fester, ble jeg også den ingen ville snakke med.

 

Studiene gikk ganske bra, med gode karakterer og jeg valgte å være med på å arrangere for de andre studentene i fagfeltet mitt. Fikk god kontakt med noen studenter som gikk master, og ble invitert på flere akademiske arrangementer som jeg synes var utrolig interessant. Jeg fikk muligheten til å dra på utveksling, og grep tak i den og valgte å dra ett år til England.

 

Og det er omtrent så langt jeg har kommet meg. Jeg ble med i en chatgruppe for andre studenter ved universitetet jeg skulle til i England. Ei i gruppen synes jeg var artig, så hun tekstet meg. Vi snakket sammen hver dag fram til jeg dro til England i Januar. Jeg møtte henne første dagen min i England. Alt gikk veldig fort, og nå har vi vært i et forhold i 8 måneder, og bodd sammen i 3. Hun er fantastisk, og jeg elsker henne. Livet mitt føles bedre, men til tross for alt dette, sliter jeg enda med følelser av å ikke være ønsket.

Jeg vet hun elsker meg óg og at hun vil være med meg, men en del av meg er alltid bekymret for at hun kunne fått noe bedre. Jeg er jo bare meg, hvorfor vil hun være med meg, liksom? De fleste dager tenker jeg ikke sånn, men det er perioder hvor jeg virkelig må jobbe hardt mot uønskede tanker om at jeg ikke er ønsket, at hun synes synd på meg, at hun egentlig ikke liker meg. Det gir jo ikke mening - vi bor sammen, og flytter offisielt sammen neste år siden jeg skal flytte ut av Norge.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg må ha det sånn. Hvorfor må jeg tenke sånn? Jeg tror ikke faktisk på det, men det er liksom som om en del av meg alltid trenger å være "hva hvis" ofte. Jeg føler meg så dum for at jeg tenker på denne måten. Hvordan håndterer man tanker om at man er uønsket, når det virker som om det er bærebjelken i tankesettet ditt? Jeg har over årene blitt diagnosert med både ADHD, OCD, depresjon, angst, og personlighetsforstyrrelse (eller autisme, som en psykiater mente veldig sterkt).

Det eneste jeg føler jeg klarer, er å innse at det bare er del av mine psykiske lidelser at jeg tenker slik. Jeg vet at det ikke er sant, men det påvirker meg likevel veldig negativt. Jeg legger ikke skylden på noen andre. Jeg snakker med henne om problemene mine, og hun er heldigvis veldig forståelsesfull og dømmer meg ikke for at jeg tenker slik.

 

Takk for oppmerksomheten.

Anonymous poster hash: 03e9d...87c

[Neffi]

Hvis tanken om å være uønsket, som du selv både ser og forstår er urasjonell, fremdeles plager deg som et vedheng du ikke blir kvitt, da har du fredeles valget om å bli venn med følelsen og tanken.

Hva om du ser at vi alle, alle mennesker med våre individuelle feil og mangler i stor grad er uønsket? Altså, mange har en annerledes historie enn deg, men desto fler har en ganske lik historie som deg. Med skilte foreldre og lite positiv oppmerksomhet fra omsorgspersoner. Veldig mange av oss er single og mange av oss har ikke barn. Mange eldre bor stuet bort på hjem, helt uten noen som nærmeste pårørende. Og jeg sier ikke det for at ting skal høres trist ut. Jeg sier det fordi at alle disse sjebnene og menneskene kan ha rike fine liv, til tross for at de ikke er så inmari ønsket. Det å være ønsket er ikke en definisjon på din eller andres verdi. Vi kan rett og slett ønske oss selv og det er mer enn nok.

Jeg vil foreslå en veldig enkel øvelse for deg: Først, sørg for litt ro rundt deg selv. Det er viktig at du er alene for øvelsen. Sitt eller ligg på et sted du føler deg avslappet. Lukk øynene og se for deg deg selv som liten når du mente at du trengte noen, eksempelvis pappaen din. Prøv å husk hvordan du så ut. Så godt som du klarer. Kanskje du husker et sted du var. Følelser du hadde. Prøv også å se hvor liten og uskyldig du er. Andre fine trekk ved deg, som bare du vet. Se videre for deg at den voksne du kommer mot den lille du. At den voksne du gir den lille du en lang og varm klem. Så sier den voksne du til den lille du; "Jeg er her og skal aldri svikte deg. Jeg lover." 

Det kan hende du vil endre ting i øvelsen for å gjøre den mest mulig realistisk og tilpasset akkurat deg. Målet er at du skal trøste den lille gutten, og at du skal tillate deg å føle hva enn som dukker opp av følelser. Kanskje gutten gråter. Kanskje du gråter. Det er ok. Ikke stress igjennom øvelsen, men la følelsene være med. Hvis du sliter med å klare å se den yngre versjonen av deg kan det for eksempel hjelpe å se på bilder av deg som liten først. Ta øvelsen seriøst og høytidelig. Det er ikke hverdagskost at du får ta en slik tanketenkt tidsmaskin for å sværge troskap til deg selv. Men gjør det.

Gi det litt tid etterpå. La opplevelsen bearbeides og falle til ro. Jeg tror du vil føle deg bedre,.

Forøvrig syns jeg du høres ut som en utrolig fin fyr og jeg ønsker deg alt godt!