Ingen venner og ingen som bryr seg

[Gjest 98351...263]

Helt forferdelig. Skulle ønske noen inkluderte,inviterte og genuint var interessert i ditt ve og vel. Aldri. Hadde aldri drømt om å bli en loner. Var veldig sosial i yngre dager. Ensomheten tar knekken på meg. Er ikke skapt for å være så mye alene. Andre? 

Anonymous poster hash: 98351...263

[Neffi]

Gjest 98351...263 skrev (5 minutter siden):

Helt forferdelig. Skulle ønske noen inkluderte,inviterte og genuint var interessert i ditt ve og vel. Aldri. Hadde aldri drømt om å bli en loner. Var veldig sosial i yngre dager. Ensomheten tar knekken på meg. Er ikke skapt for å være så mye alene. Andre? 

Kan ikke si jeg helt deler din opplevelse, men jeg syns det er sabla fint at du ordlegger akkurat det du opplever, for da kan jeg forstå hva du mener og føler. Og selv om jeg ikke står i en slik situasjon, kanskje mest i forhold til tanker og følelser rundt ensomhet, så har jeg selv også måttet ta ett oppgjør mot egne forventninger av andre og deres posisjon i mitt liv.

Og slike innrømmelser og realistiske justeringer gjør vondt når man er i prosessen med å gå fra drømmer og forventninger – over til noe annet. Det er så mange faktorer og sider ved det hele, og mange av forventningene vi har om andres deltagelse i våre liv, er basert på sosiale konstruksjoner og sosial arv, som ikke trenger å ha så mye grobunn i vår menneskelige natur.

Eksempelvis læres vi opp til/trenes til å være sosial uten noe særlig til personlige grenser og det sies vi er sosiale dyr, men det betyr ikke dermed at ikke mange av oss har store behov for egentid. Her vil de fleste mennesker, gjennom selvutvikling og vekst, lære seg selv å kjenne på andre måter enn å konstant stå i ett bekreftelsesforhold i sosiale grupper. For det er det vi kommer ifra som barn. Vi trenger speiling og bekreftelse for å lære hvordan vi som gruppe fungerer, og hvordan vi skal oppføre oss. Men så kommer egenutvikling. Innen psykologi kalt individualisering. Selvstendiggjøring kan man si.

En ting kan jeg si; Voksenlivet er ikke slik som man tenkte innen man kom dit. Vel, man kunne vel kanskje fått livet til å se ut som enhver episode av ‘Friends’, eller ‘Modern family’, men det hadde vært på bekostning av noe annet. For de fleste av oss handler hverdagene om å bite tennene sammen, gi omsorg for de som trenger det og jobbe for å nå de økonomiske og karrieremålene man har satt seg. Det er liksom hverken godt eller vondt. Mer flatt.

Har hørt en del mennesker fortelle om ganske like opplevelser som deg, og jeg har brukt noe tid på å reflektere rundt akkurat dette. Jeg tror mennesker som opplever sterk ensomhet, er i en prosess av individualisering (Ifølge psykologi-teori, en prosess som forløper i mange trinn gjennom livet). Og kanskje det skal gjøre vondt, for når en ide eller tankesett gjør nok vondt, blir vi tvunget til å endre oss. Rett og slett fordi vi ikke orker å ha det slik. Sånn sett kan ensomhet være en pådriver til vekst.

Her er mine tips til endring i tanker og valg som kan bedre følelsen av ensomhet;

Når vi føler at andre ikke bryr seg så kan vi starte med oss selv. Eksempelvis kan vi adoptere en hund, besøke eldre på bosenter og finne på aktiviteter som gleder de, rett og slett gi mer av oss selv til de som ikke KAN gi noe tilbake. Resultatet blir til at tanken endres. Noen bryr seg. Du bryr deg. Vi kan bare stå til ansvar for oss selv.

Hvis du er for mye alene, så bruker du antagelig for mye tid hjemme hos deg selv. Ta kurs eller finn på ting som drar deg ut blant folk. Ta initiativ til å snakke med folk. Si hyggelige ting, og vær oppmerksomme på andre. Alle liker å få et smil. Slipp folk fremfor deg i køen på butikken og legg merke til takknemmeligheten i øynene. Slike ting.

Et klokt hode sa at ensomhet handler om evnen til å formidle det man har på innsiden. Man kan altså være ensom selv om man er sammen med andre mennesker. Nå syns jeg du virker som en god formidler, for du skriver rett fram hvordan du har det! Men kanskje du har ett større behov for å utrykke deg? Kanskje du ville hatt godt av å lære deg å spille ett instrument, eller finne en kunstform som er veldig ‘deg’, slik at du får utrykt deg mer?

[Gjest 98351...263]

???

Anonymous poster hash: 98351...263

[VifteKopp]

Da må du komme deg ut og få deg nye venner

[Gjest 98351...263]

VifteKopp skrev (4 timer siden):

Da må du komme deg ut og få deg nye venner

Ikkje så lett å få nye venner i voksen alder.

Anonymous poster hash: 98351...263

[Kakkelfant]

11 minutes ago, Guest 98351...263 said:

Ikkje så lett å få nye venner i voksen alder.

Anonymous poster hash: 98351...263

Meld deg inn i en klubb av noe slag - tenk deg tanken "om du ikke selv gjør en innsats for å være sosial, hvorfor skal andre gjøre det?"

Her er du praktisk talt din egen lykkes smed.

Det kan være mye å engasjere seg i: innebandy, propellfly, myntsamling, slektsforskning, hva som helst egentlig.

Det du gir skal du også få er det noen som sier, og det stemmer ganske bra.

Endret 18. oktober 2023 av Kakkelfant

[Iterion]

Hei. Hvor gammel er du? Og har det skjedd noe spesielt siden de yngre dagene hvor du var veldig sosial som du sier selv? Har du ikke noen hobbyer hvor du kan møte folk du potensielt kan bli venner med? 

[Gjest eeaa9...157]

Kakkelfant skrev (38 minutter siden):

Meld deg inn i en klubb av noe slag - tenk deg tanken "om du ikke selv gjør en innsats for å være sosial, hvorfor skal andre gjøre det?"

Her er du praktisk talt din egen lykkes smed.

Det kan være mye å engasjere seg i: innebandy, propellfly, myntsamling, slektsforskning, hva som helst egentlig.

Det du gir skal du også få er det noen som sier, og det stemmer ganske bra.

Den har jeg faktisk prøvd tidligere. Problemet er jo selvfølgelig at de aller fleste sosiale sammenkomster allerede har deres egne små "klikker" bestående av venner de har vært kjent med i mangfoldige måneder eller år - før jeg i det hele tatt kommer dit. For eksempel når det skulle være brettspill-kveld, og jeg satte meg ved ett av bordene. Så ble jeg likevel glatt oversett, og fikk aldri tildelt noen kort eller noe å faktisk spille med. Selv om jeg spurte "kan jeg få lov til å spille her?" så var det aldri noen som gadd å svare. De tok seg ikke en gang bryet med å svare "ikke akkurat nå, men kanskje i en senere runde" eller noe noe sånn. Godt mulig at jeg bare var alt for uheldig med sammenkomsten. Men når man opplever dette gjentatte ganger, så burde man snart begynne å regne dette som bortkastet tid. Noen av de som var med var i tillegg kjærester eller samboere, og hang derfor nesten utelukkende sammen med hverandre (og deres lille "klikk" med venner) i stedet ffor å aktivt inkludere nye medlemmer som dukker. 

Anonymous poster hash: eeaa9...157

[Deechon]

Gjest eeaa9...157 skrev (4 minutter siden):

Den har jeg faktisk prøvd tidligere. Problemet er jo selvfølgelig at de aller fleste sosiale sammenkomster allerede har deres egne små "klikker" bestående av venner de har vært kjent med i mangfoldige måneder eller år - før jeg i det hele tatt kommer dit. For eksempel når det skulle være brettspill-kveld, og jeg satte meg ved ett av bordene. Så ble jeg likevel glatt oversett, og fikk aldri tildelt noen kort eller noe å faktisk spille med. Selv om jeg spurte "kan jeg få lov til å spille her?" så var det aldri noen som gadd å svare. De tok seg ikke en gang bryet med å svare "ikke akkurat nå, men kanskje i en senere runde" eller noe noe sånn. Godt mulig at jeg bare var alt for uheldig med sammenkomsten. Men når man opplever dette gjentatte ganger, så burde man snart begynne å regne dette som bortkastet tid. Noen av de som var med var i tillegg kjærester eller samboere, og hang derfor nesten utelukkende sammen med hverandre (og deres lille "klikk" med venner) i stedet ffor å aktivt inkludere nye medlemmer som dukker. 

Anonymous poster hash: eeaa9...157

Dra ett sted hvor du kan trives alene, og samtidig ha muligheten til å være sosial. F.eks spillmesser (fins mange av dem!) konserter, treningsstudio osv. Da kan du iværtfall more deg, selv om du skulle være uheldig å ikke finne noen å snakke med.

[Kakkelfant]

1 minute ago, Guest eeaa9...157 said:

Den har jeg faktisk prøvd tidligere. Problemet er jo selvfølgelig at de aller fleste sosiale sammenkomster allerede har deres egne små "klikker" bestående av venner de har vært kjent med i mangfoldige måneder eller år - før jeg i det hele tatt kommer dit. For eksempel når det skulle være brettspill-kveld, og jeg satte meg ved ett av bordene. Så ble jeg likevel glatt oversett, og fikk aldri tildelt noen kort eller noe å faktisk spille med. Selv om jeg spurte "kan jeg få lov til å spille her?" så var det aldri noen som gadd å svare. De tok seg ikke en gang bryet med å svare "ikke akkurat nå, men kanskje i en senere runde" eller noe noe sånn. Godt mulig at jeg bare var alt for uheldig med sammenkomsten. Men når man opplever dette gjentatte ganger, så burde man snart begynne å regne dette som bortkastet tid. Noen av de som var med var i tillegg kjærester eller samboere, og hang derfor nesten utelukkende sammen med hverandre (og deres lille "klikk" med venner) i stedet ffor å aktivt inkludere nye medlemmer som dukker. 

Anonymous poster hash: eeaa9...157

Kanskje det da er slik at du har noen kvaliteter eller mangler noen kvaliteter som gjør at folk oppfører seg slik?

Om det skulle være tilfelle bør du jo jobbe med deg selv og også senke nivået noe - meld deg for eksempel som frivillig hos røde kors og vis dem hva for en slags flott fyr du er - en ypperlig sjangse til å "få en fot innenfor" og samtidig utfordre deg selv til å bli et bedre menneske.

Det kan være en smertefull og kostbar opplevelse å skulle gå litt i seg selv på denne måten, men det er også det som gjør oss til bedre mennesker over tid.

Velg de som velger deg, og bygg videre på dette og deg selv.

 

[VifteKopp]

Gjest 98351...263 skrev (1 time siden):

Ikkje så lett å få nye venner i voksen alder.

Anonymous poster hash: 98351...263

Selvsagt ikke lett, men det er bedre å gi det et skikkelig forsøk enn å være venneløs resten av livet. 

[TwoFace]

Jeg kan selv føle veldig på noen av de tingene du skriver trådstarter. Jeg er også en del ensom, og har få rundt meg. Men jeg har hatt, og har, utfordringer som gjør sosial omgang med folk veldig tungt. Jeg higer etter det noen ganger, men blir ufattelig sliten av å være med noen. Jeg føler at de fleste kun skal snakke om negative ting dem opplever og generelt krever at jeg skal være en sparringpartner ang det å høre på dritt og å gi dem sympati eller løsninger. Jeg kan ikke huske sist jeg snakket med noen som bare ville fortelle en hyggelig opplevelse, og der jeg kunne ha en interessant og positiv samtale uten negativt fokus. Men - som sant er - folk trenger å snakke om negative ting også, så jeg har skjønt at mye ligger faktisk hos meg selv. Men når jeg ikke tåler for mye negativitet, så kan jeg ikke forandre andre, så derfor holder jeg meg for meg selv...men dette krever at jeg har egne interesser og hobbyer å fordrive tiden min med, ellers kan jeg fort kjenne på "er dette livet verdt det".

 

Helt ærlig, om du klarer å ta kontakt og ikke sliter med angst og føler press rundt dette, så er det veldig lett å komme i kontakt med folk. En felles interesse, noe interessant å snakke om, så er du veldig godt på vei. 

 

Å legge ballen hos andre, vente på, kreve, håpe, at andre skal ta kontakt med meg/deg, er å be om trøbbel og oppskriften på å bli bitter. Du må finne en styrke til å ta kontrollen på situasjonen selv. Som sagt litt lenger over meg her. "Du er din egen lykkes smed". Det er du som har kontrollen her, om du vil eller ei. 

 

Vi kan gi deg så mange tips, råd, erfaringer som mulig...men verdien av dette er det kun du som har nøkkelen til å bruke.

[Gjest 98351...263]

Iterion skrev (4 timer siden):

Hei. Hvor gammel er du? Og har det skjedd noe spesielt siden de yngre dagene hvor du var veldig sosial som du sier selv? Har du ikke noen hobbyer hvor du kan møte folk du potensielt kan bli venner med? 

Slutten av 30-åra. Jeg er en av få som er barnløs. 
 

Jeg har dessverre ingen spesielle hobbyer. Det er ikke så mye å oppdrive her jeg bor. Røde kors og slikt. Er støttemedlem der. 

Anonymous poster hash: 98351...263

[Duriello]

Hva gjør du når du er hjemme da? Hva går fritiden med til?

[Iterion]

Gjest 98351...263 skrev (29 minutter siden):

Slutten av 30-åra. Jeg er en av få som er barnløs. 
 

Jeg har dessverre ingen spesielle hobbyer. Det er ikke så mye å oppdrive her jeg bor. Røde kors og slikt. Er støttemedlem der. 

Anonymous poster hash: 98351...263

Ok. Jeg ville ikke ha tenkt noe over at du er en av få barnløse. Og skjønner. Da ville jeg ha definitivt starta med å gjøre noe du synes er gøy, gjerne hvor det også er andre folk som du kanskje kan bli kjent med. Rett og slett skaffa deg noen hobbyer.  Du sier du er en sosial person, hvorfor ikke prøve å bli den personen igjen? Jeg var motsatt, men er nå blitt mer sosial, om ikke av de mest sosiale så henger jeg ihvertfall med kompiser og liker å bli kjent med nye mennesker

[OJ Doe]

Det å være sosial er ganske lett, men det å flytte sosiale ting over i vennskap er vanskelig, og krever både mot og innsats. 

Du kan være aktiv i Røde Kors, hvor du alt er støttemedlem, i lokalforening eller Hjelpekorps. Når du møter opp og deltar på det som skjer, tar kurs og bidrar litt blir man kjent. Det tar tid, men man blir det. 

Å trene kan også hjelpe, men da vil jeg trekke frem aktivitet som Crossfit som mer egnet enn andre former, fordi det skjer i grupper. Samtidig er slike "individuelle gruppeoppgaver" som det er i Crossfit noe som gjør at andre vil at du skal gjøre det bra. Spiller du fotball, og er elendig er du nok mindre populær. 

Det viktige er at du synes aktiviteten er grei, og tar relasjonen som en bonus. Som du kanskje ser, krever de fleste tiltak ledig tid. Det er vanskeligere å skape om du ikke har det. Det er helt mulig å være veldig opptatt, og samtidig ensom. Det er vanskelig. 

[Comma Chameleon]

Gjest 98351...263 skrev (17 timer siden):

Slutten av 30-åra. Jeg er en av få som er barnløs. 

Jeg er i midten av 30-årene og barnløs selv. Man går kanskje glipp av litt av den møtearenaen man kan få når barna leker sammen eller via skole/barnehage, men til gjengeld så får man et mye mer variert klientell å velge mellom. 

Mine nærmeste venner er folk jeg møtte via universitetet og fortsatt har god kontakt med, men ellers så har jeg blitt kjent med folk via jobb og hobbyer. Er man uheldig å enten ha folk på jobben man ikke vil være venn med eller har vanskeligheter der så kan ting føles ekstra ensomt ut vil jeg tro. 

Foruten om rene hobbyer så har man jo gruppe-treninger. Om det er zumba eller kampsport har ikke så veldig mye å si, det er fort gjort at folk skravler sammen spesielt etter å ha gått der en stund.

Så kan man være frivillig, du nevner røde kors blant annet, eller gjøre andre ting der du har mulighet til å prate med folk i mer enn noen sekunder bare.

Til slutt er det jo også et alternativ å flytte til en større by

[Neffi]

En ting jeg ønsker å løfte fram her:

Flere nevner barnløshet som en ting som skaper utenforskap, og det minner meg om utallige samtaler jeg har hatt med ungdommer som føler seg ensomme. De har alle det til felles at de tror at "de andre" har et veldig utpreget sosialt liv. Slik er det sjelden. Faktisk har de flest ungdommer idag veldig lite sosialt samvær med venner, kanskje mest pga. den digitale tidsalderen vi nå lever i.

Foreldre med barn kan være veldig isolerte de og, uten mulighet til å dra så mye rundt på begivenheter. Barns skolemiljø trenger ikke å ha med seg ett inkluderende samvær for voksne. 

Saken er at hvis man føler på ensomhet, altså den vonde følelsen av å være alene og utenfor, så kommer den gjerne av ideen om at de fleste andre har det hyggelig i ett eller annet fellesskap. Men nå, med sosiale media og helikopterforeldre, som henter og bringer, og alle de tingene hvert individ forventes å gjøre, så er det liten tid til hyggelig fellesskap, og det kan være vanskelig å finne for enhver.

Andre ting man bør ta med i betraktning; ikke alle par man ser er like lykkelig for tosomheten, som det de viser fram. Mange av de direkte lider som følge av deres felleskap, helt uten at vi aner noen verdens ting. 

Det er viktig å ta med seg nyanserte bilder. For det å være alene er ikke ensbetydende med å være ensom. Alene kan også bety; deilig alenetid uten giftige mennesker. Tid for å fordype og lære seg om ting og tang man liker. Tid for å pleie seg selv, uten å måtte ta hensyn til andre, osv.

[Gjest 98351...263]

Duriello skrev (18 timer siden):

Hva gjør du når du er hjemme da? Hva går fritiden med til?

Kjeder ræva av meg. Ser tv,YouTube/Netflix,rydder og vasker,lager mat,pusser opp leiligheten til tider,går turer i nærområdet eller sykkelturer i blant. Lei av å gjøre alt alene. Føler meg alene i verden. Det er vondt😔

Anonymous poster hash: 98351...263

[Comma Chameleon]

Iterion skrev (18 timer siden):

Ok. Jeg ville ikke ha tenkt noe over at du er en av få barnløse.

Vi er vel ikke så veldig få nå lengre. Og vi blir heldigvis flere og flere. Før i tiden var det sikkert verre, men flere og flere skjønner at å få barn virkelig er valgfritt og det kan være mye bedre å ikke ha det.

Neffi skrev (35 minutter siden):

Flere nevner barnløshet som en ting som skaper utenforskap,

Vet ikke om noen har nevnt det som jeg har sett. Er også enig i at det ikke skaper utenforskap. Kan også være at oss barnløse har såpass mye mer fritid og mer tid 'å fylle'. Og er man ikke dyktig på det så kanskje det føles mer ensomt ut selv om man sosialiserer like mye. Alle jeg kjenner som har barn er så sykt opptatte fordi de har barn. Og så er det enkelte møtearenaer man går glipp av. Men selv om man har disse arenaene så er man fortsatt avhengig av å jobbe for å få faktiske vennskap. Og for oss som er barnløse med vilje så er jo disse arenaene noe man vil unngå uansett.