Dere menn som blir "valgt bort", hvordan velger dere å leve livene deres?

[agvg]

Det var fryktelig mange ungkarer/kvinner i gamle dager, dog ble det ikke problematisert som i dag, men jeg er helt sikker på at det var mye ensomhet og finne.

Og de pene og ressurssterke mennene var like i vinden da som nå, dog var det selvfølgelig enda større gevinst og kapre en "god" mann da kvinner var langt mer avhengig av mannen. De ressurssterke kvinnene var nok like kresne som i dag, dog var jo kriteriene litt anderledes enn i dag

[Boing_80]

agvg skrev (2 timer siden):

Ta valg utenfor sin gruppe har en eller annen kostnad, mange finner det ekstremt ubehagelig og mått ta egne valg. Mye av det sosiale spillet er ofte helt meningsløst hvis du setter ett kost/nytte på det.

Hvis du stiller spørsmålet hvorfor til det det meste har man kommet ett stykke, dropper jaget etter ros og anerkjennelse er en annen viktig ting, spør deg selv alltid hvorfor man får f.eks skryt eller ros. Ofte er det brukt til og manipulere deg til og yte mer eller strebe i en gitt retning.

Jeg liker det du skriver og er 100% enig.

[Gjest d37a1...835]

Jeg er en mann på 47 år, aldri fått til det med forhold med damer. Har vært et par kortere forhold og som varte et par uker/måneder, og møtt noen damer på byen og hatt noen ons, men ikke noe mer seriøst.
Har som regel blitt dumpet for det jeg ikke snakker noe særlig, er introvert og usosial, har vel kanskje en liten grad av Aspergers uten at det har blitt diagnostisert. Vært deprimert siden tenårene og er det fortsatt, går på medisiner for dette.
Alltid følt meg som en "outsider" selvom jeg hadde venner som barn/ungom, drev med idrett og ikke noe problem på skolen.

Har i mange år tvunget meg selv til å være sosial, være ute på byen osv., og i mange år så gikk det vel greit, men jeg har alltid drukket mye alkohol i de settingene og det var vel derfor jeg orket det, alkoholen var vel på mange måte det viktigste for å orke det. Til slutt handlet det mest om å drikke, holdt på med det i mange år, men det er vel også ganske vanlig når man er yngre og i 20-30-årene.

Men jo eldre jeg blir jo mindre orker jeg å prøve å være noe annet enn den jeg er, den introverte, stille og roilge personligheten kommer frem mer og mer, bare å akseptere at slik er jeg og prøve å ikke tenke at det er noe feil med meg.

Mitt sosiale batteri er alltid nesten tomt, orker egentlig ikke å være rundt mennesker lenge om gangen, smalltalk er slitsomt, men har en jobb hvor jeg må være sosial til en viss grad, og er sosialt utslitt når uka er over.

Jeg har alltid vært veldig rolig likt å ta det med ro, tenke og filosofere, trives i mitt eget selskap og drevet med mine interesser, musikk, data og programmering osv., trenger mye egentid.

Har vel bare innsett eller begynner å innse at jeg aldri egentlig kommer til å få et forhold, ihvertfall ikke slik man en gang kanskje så for seg når man var yngre; Kone, barn, hund, hus og Volvo., men det er den A4 modellen samfunnet prøver å prente inn i hodet på alle, og alle kan ikke leve slik, passer ikke for alle.

Orker egentlig ikke prøve meg på dating lenger, selvom jeg føler på savn av sex og intimitet, men jeg føler jeg har et ansvar overfor evt. de dameme jeg kunne datet og at jeg ikke kan utsette de for en deprimert, introvert mann som ikke prater noe særlig. Isåfall måtte det ha vært med en dame som kan forstå dette og kanskje føler eller er i samme situasjon som meg, en dame som bare kunne tenke seg en helge-kjæreste/elsker.

Imens så lever jeg mitt liv alene og gjøre mine ting mens hamsterhjulet snurrer og går.

 

 

Anonymous poster hash: d37a1...835

[Gjest 1b796...f0c]

Guest d37a1...835, det der høres ut mye hvordan livet mitt kunne vært, men jeg rota meg borti en sosiopat. Og med en mor med liknende personlighet, så visste jeg ikke bedre. Jeg trodde det skulle være sånn i et forhold. Og det ble et barn ut av det også - pga den ene gangen med sex det halvåret...

Tro meg, det er bedre å være singel enn å rote seg borti sånne folk.

Er selv noen få år eldre enn deg, introvert, har mine interesser, og trenger mye egentid. Psykologen min sa nylig at jeg har et par Asperberg-symtpomer, uten at jeg har diagnosen, fordi jeg må skru på den veldig ekstroverte delen av meg når jeg skal være sosial, og fordi jeg trenger alt av sosiale ting og kommunikasjon veldig direkte - på godt og vondt.

Jeg har funnet en idrett jeg liker veldig godt, men pga helseproblemer så har jeg ikke fått utøvd den de siste årene. En ide kan være å finne en idrett som du klarer, samtidig som du utfordrer deg selv til å bli bedre. Kanskje ikke en lagsport, men der du driver med ting individuelt, og mot noen. Eller en idrett der du kan gjøre begge deler, altså både alene, og sammen med noen, slik som racket-idretter.

Og jeg har vært singel de siste årene, etter separasjonen/skilsmissen. Har datet bittelitt, men det nærmeste jeg kom et forhold var med ei som hadde noe sånt som 40-50 IQ poeng mindre enn meg. Funket ikke det heller, gitt.

Og jeg også begynner å gi opp muligheten for et forhold nå. Men hvis du har helse, og penger til det, så kan du kikke til Asia. Thailand og Filippinene spesielt. Kvinnene der har et helt annet syn på forhold enn vestlige kvinner. Men pass deg for svindlere og "love bombers".

Men det er en ganske stor jobb å sette seg inn i regler, både i Norge og der. Og regn med at hele prosessen vil koster minst 80k NOK, om ikke mer, for å få en kvinne hit og sånn (reise dit minst 2 ganger, opphold, søke familiegjenforening koster 12k, hennes billett hit osv). Selv har jeg ikke helse til å dra så langt unna, og oppholde meg der så lenge.

Men er et forhold verdt det? Jeg har begynt å tvile på det også, jeg.

Jeg liker friheten jeg har, men savner selvfølgelig kos og sex jeg også. Og orker jeg å bo sammen med noen noe mer? Da må det være en partner som har forståelse for introvert-delen av meg, som trenger mye alenetid og sånn. Alt som har med forhold å gjøre, er vanskelig, synes jeg. Spesielt etter perioden der jeg levde sammen med en sosiopat.

Anonymous poster hash: 1b796...f0c

[Gjest ddbf3...66f]

Jeg har alltid hatt problemer med å tiltrekke meg damer, har aldri greid å mestre det sosiale livet eller kjærlighetslivet. Det er egentlig ganske kjipt, men heldigvis har jeg horer. De er kun ute etter penger selvsagt, men de er hyggelige og gir meg det jeg vil ha så det er en vinn vinn situasjon.

 

Men skulle selvfølgelig ønske at jeg fikk føle ekte kjærlighet og hadde et forhold.

Anonymous poster hash: ddbf3...66f

[Gjest 1b796...f0c]

1 hour ago, Guest ddbf3...66f said:

Det er egentlig ganske kjipt, men heldigvis har jeg horer.

Har tenkt tanken selv, men tør ikke gå den veien. Ikke har jeg inntekt til det heller. Og jeg tror jeg bare blir veldig skuffet i etterkant, da mine behov ikke bare er sex, men også annen intimitet.

Anonymous poster hash: 1b796...f0c

[Gjest d37a1...835]

@Gjest 1b796...f0c
Jeg vokste opp med en mor som var veldig deprimert og til tider ustabil, visste aldri hva slags humør hun var i, jeg gikk alltid rundt på tå og visste ikke om hun skulle kjefte eller gråte.
Har også vært sammen med en jente som ble selvskader og suicidal så jeg har vært borti noe av det samme.
Er greit å være singel når man sammeligner med det, men det er tider jeg føler at jeg går glipp av det livet som andre lever, at jeg bare er en tilskuer og står på sidelinjen og ser på at folk lever ut livet sitt, føles på mange måter at alt jeg gjøre er å observere livet utenfra, jeg deltar ikke.

Anonymous poster hash: d37a1...835

[Gjest d37a1...835]

@Gjest ddbf3...66f
Kan være en løsning hvis man har penger til det. Forstår at det kan hjelpe med å føle seg litt bedre, forstår at man kan få noe ut av det, litt menneskelig kontakt og intimitet.

Anonymous poster hash: d37a1...835

[Gjest d37a1...835]

Tenker ofte at jeg bare skal gi f*** i alt å bare drikke og ruse meg fra alt, så får det gå som det går, og at jeg ikke har noen grunn til å leve, bare avslutte alt, drukne meg selv i alkohol. Ta det som kommer, hjerteinfarkt og kreft eller begge deler. 

Anonymous poster hash: d37a1...835

[Vokteren]

Gjest d37a1...835 skrev (5 minutter siden):

Tenker ofte at jeg bare skal gi f*** i alt å bare drikke og ruse meg fra alt, så får det gå som det går, og at jeg ikke har noen grunn til å leve, bare avslutte alt, drukne meg selv i alkohol. Ta det som kommer, hjerteinfarkt og kreft eller begge deler. 

Anonymous poster hash: d37a1...835

Forsøker du å straffe noen med en så pessimistisk tilnærming ?
Hvem andre er det du skuffer utenom deg selv ?
Hva med å glede deg selv i stedet ?

[Gjest d37a1...835]

eller bare verve seg og dra til krigen i Ukraina, da har man ihvertfall kanskje gjort en forskjell her i livet og dør for en god sak, da kan man kanskje føle at det livet man har levd har hatt en viss mening.

Anonymous poster hash: d37a1...835

[Gjest d37a1...835]

@Vokteren
straffer meg selv egentlig, men på en måte føler jeg at alt er min egen skyld, det er vel bare slik føler det..

Anonymous poster hash: d37a1...835

[Vokteren]

Gjest d37a1...835 skrev (1 minutt siden):

eller bare verve seg og dra til krigen i Ukraina, da har man ihvertfall kanskje gjort en forskjell her i livet og dør for en god sak, da kan man kanskje føle at det livet man har levd har hatt en viss mening.

Anonymous poster hash: d37a1...835

Å ofre liv og helse for en fjern sak, et annet land og et annet folk, må vel være det minst meningsfulle man kan gjøre.
Jeg drømte en gang om å gjøre FN-tjeneste i midt-østen. I dag er jeg på mye bedre tanker….

[Gjest d37a1...835]

@Vokteren
har en indre dialog som ikke er god

Anonymous poster hash: d37a1...835

[Gjest d37a1...835]

@Vokteren

rettelse:
Jeg har en indre dialog som ikke er god

Anonymous poster hash: d37a1...835

[Vokteren]

Gjest d37a1...835 skrev (4 minutter siden):

@Vokteren

rettelse:
Jeg har en indre dialog som ikke er god

Anonymous poster hash: d37a1...835

Profesjonell hjelp er neste stopp……

[Gjest d37a1...835]

Vokteren skrev (20 minutter siden):

Profesjonell hjelp er neste stopp……

Jeg vet, jeg har hatt det flere ganger opp igjennom livet. Dette er følelser som kommer og går, ikke lett, man er sin egen verste kritiker. Alle har en indre dialog med seg selv på godt og vondt. Jeg har en indre kritiker som bare rakker ned på meg, vet ikke hvorfor, men har vært der hele livet, en slags jantelov stemme, som har satt kjepper i hjulene, fått meg til å føle meg udugelig. Du skal ikke tro du er noe, du skal ikke hevde deg osv. Dette gjør noe med deg som menneske.

Anonymous poster hash: d37a1...835

[leticia]

Gjest d37a1...835 skrev (2 minutter siden):

Jeg vet, jeg har hatt det flere ganger opp igjennom livet. Dette er følelser som kommer og går, ikke lett, man er sin egen verste kritiker. Alle har en indre dialog med seg selv på godt og vondt. Jeg har en indre kritiker som bare rakker ned på meg, vet ikke hvorfor, men har vært der hele livet, en slags jantelov stemme, som har satt kjepper i hjulene, fått meg til å føle meg udugelig. Du skal ikke tro du er noe, du skal ikke hevde deg osv. Dette gjør noe med deg som menneske.

Anonymous poster hash: d37a1...835

Dette er nok pga oppveksten din. Ustabiliteten i hjemmet som du beskrev lenger opp.

Håper at du greier å kvitte deg med den stemmen. Bytt ut jantelov med jentelov 😛 "du er god nok" ♥️

[Martelè]

Gjest d37a1...835 skrev (51 minutter siden):

Jeg vet, jeg har hatt det flere ganger opp igjennom livet. Dette er følelser som kommer og går, ikke lett, man er sin egen verste kritiker. Alle har en indre dialog med seg selv på godt og vondt. Jeg har en indre kritiker som bare rakker ned på meg, vet ikke hvorfor, men har vært der hele livet, en slags jantelov stemme, som har satt kjepper i hjulene, fått meg til å føle meg udugelig. Du skal ikke tro du er noe, du skal ikke hevde deg osv. Dette gjør noe med deg som menneske.

Anonymous poster hash: d37a1...835

Det er kun de svake som bøyer seg etter Janteloven. Prøv å legg det tullet fra deg. Du er bra nokk. Og ja, i noen tilfeller, er du kanskje til og med bedre enn andre

[Vokteren]

Gjest d37a1...835 skrev (8 timer siden):

Jeg vet, jeg har hatt det flere ganger opp igjennom livet. Dette er følelser som kommer og går, ikke lett, man er sin egen verste kritiker. Alle har en indre dialog med seg selv på godt og vondt. Jeg har en indre kritiker som bare rakker ned på meg, vet ikke hvorfor, men har vært der hele livet, en slags jantelov stemme, som har satt kjepper i hjulene, fått meg til å føle meg udugelig. Du skal ikke tro du er noe, du skal ikke hevde deg osv. Dette gjør noe med deg som menneske.

Anonymous poster hash: d37a1...835

Hvorfor er det så mange som er så slemme mot seg selv ?
Det er jo hverken bærekraftig, utviklende eller produktivt.

Dette handler mest om eget mindset og mindre om ytre forhold. Unn deg noe som du liker og blir glad av.