Er det for mye forlangt av partner?

[Gjest 346dc...8cf]

Hei,

Litt forhistorie:

Vært sammen i 13 år, bodd sammen i 12. Fikk ett barn på 3. året i forholdet. Vi hadde hus og eiendom. Begge har gode jobber. Helt i starten av forholdet var alt flott og fint, så begynte det å dabbe av, også før barnet kom til. Jeg fikk ikke den gode responsen på fremstøt og tok til takke med det jeg fikk som den andre bestemte. Prøvde så godt jeg kunne å innfri på alle områder, men kjente mer og mer på frustrasjonen som bygget seg opp over å ikke bli møte på det emosjonelle planet, være seg både fysisk og psykisk.

Samarbeidet blir mer og mer dårlig mellom oss, vi krangler sjeldent og mye av det er nok fordi jeg var veldig konfliktsky. Ønsket at den andre skulle ha det bra, overbeviste meg selv at om jeg bare ga enda litt til på h*ns område så ville den andre også begynne å gi på de områdene jeg trenger og ønsker (🤡 much?...). Dette skjedde selvfølgelig ikke.

Vi hadde mye bra sammen, gode turer og reiser. Jeg tenkte ikke noe over det da, men har tenkt mye på det etterpå: etter disse reisene, eller om vi har gjort noe spesielt så gikk det ca en uke så ble det tatt opp av den andre hvor ille og dårlig vi hadde det sammen. Jeg syntes ting gikk egentlig veldig bra, men tydeligvis ikke?

Vi gikk til parterapi en liten stund, prøvde oss med datenights. Disse kveldene ble det presisert av den andre parten at ikke skulle ha noe fysisk press eller noe sånt. Jeg godtok selvfølgelig. Parterapeuten tok ikke opp noe som hadde med fysisk nærhet å gjøre.

Jeg trodde vi hadde det bra, så skjedde det, dagen etter bursdagen min: jeg føler skikkelig kald respons fra den andre parten. Jeg er på jobb og vi skriver litt med hverandre om helt trivielle ting type hva jeg skal handle med hjem. Men jeg merker bare via responsen på meldinger at noe er galt. Jeg ringer opp istedenfor for å få avkreftet følelsen men blir møtt med at dette vil den andre ikke ta over telefon. Jeg kommer hjem og vi har hatt det så ille at et brudd er ønskelig. Jeg kan jo ikke kreve at andre skal være glad i meg, men jeg prøver å snakke om det til ingen nytte. Dette skjedde i 2021.

Jeg prøver mye, jeg søker profesjonell hjelp, jobber med meg selv. Har mye dialog med ex-partner og vi blir enige etterhvert å se hvordan det går. Jeg kjenner meg glad, jeg har et genuint ønske om at dette skal fungere. Jeg har innsett og jobbet med mine negative sider, jeg har jo dem jeg også som den andre har har problemer med å håndtere.

I mai-ish i år får jeg brått opp gruppechat med to andre. Ene er partneren til en gift kollega og en annen er helt ukjent for begge to. Det var den som er ukjent som opprettet chatten og den personen delte screenshots av veldig nylig Snapchat mellom min partner og en kollega av veldig "frekt" innhold. Såpass grovt at om jeg hadde fått det så hadde mest sannsynlig jeg aldri klaget på forholdet vårt. Jeg hadde aldri fått sånt fra h*n gjennom alle våre år sammen Vi tror ikke hva vi ser. Men det blir bekreftet fra begge kanter, ingen benektelse. Dette var pågående, og det hadde vært sånn i flere år. Også mens vi gikk til parterapi. Begge parter blånekter på fysisk intimitet og det har jeg ingen beviser på.

Forklaringen fra min partner var at h*n og jeg hadde det så ille, h*n og den 3. parten spesielt ille visstnok, at det bare skjedde. Da jeg spurte hvorfor hun ikke gjorde sånt med meg før det ble så ille, og at det kanskje faktisk kunne godt hjelpe på atmosfæren i forholdet i sin helhet var svaret tomt. Å se at intimitet i et forhold er limet var vanskelig. Det som gjør det helt jævlig er at det ble gjort med en kollega og ifbm. foreningsarbeid type reiser og seminarer etc. og de skulle snart på et slikt seminar over et par dager.

Jeg syntes det var merkelig med engasjementet opp mot slikt arbeid mtp personligheten til min partner, men jeg tenkte at det kanskje var en liten reise i selvutvikling? 🤡

H*n angrer selvfølgelig, jeg aksepterer (etter mye dype samtaler sammen). Vi skal prøve, men jeg sliter med følelsen av at h*n har holdt på også mens vi liksom skulle prøve.

Jeg føler meg forrådt, lurt og som en idiot. Naiv. Det er selvfølgelig mye mer i historien enn dette, men mtp. lengden allerede oppnådd så skal jeg komme til spørsmålet:

begge to er fortsatt i foreningen, de sitter i samme type roller som betyr at de må jobbe sammen. Dette er frivillig arbeid. Er det for mye å forlange at h*n frasier seg sin rolle? Er det kontrollerende? For min del merker jeg at det er et pri. 1 viktig punkt ifbm. å gjenoppbygge tilliten mellom oss. Jeg tenker at det handler om å stå til ansvar for sine handlinger.

Anonymous poster hash: 346dc...8cf

[Trontron]

13 minutes ago, Guest 346dc...8cf said:

Hei,

Litt forhistorie:

Vært sammen i 13 år, bodd sammen i 12. Fikk ett barn på 3. året i forholdet. Vi hadde hus og eiendom. Begge har gode jobber. Helt i starten av forholdet var alt flott og fint, så begynte det å dabbe av, også før barnet kom til. Jeg fikk ikke den gode responsen på fremstøt og tok til takke med det jeg fikk som den andre bestemte. Prøvde så godt jeg kunne å innfri på alle områder, men kjente mer og mer på frustrasjonen som bygget seg opp over å ikke bli møte på det emosjonelle planet, være seg både fysisk og psykisk.

Samarbeidet blir mer og mer dårlig mellom oss, vi krangler sjeldent og mye av det er nok fordi jeg var veldig konfliktsky. Ønsket at den andre skulle ha det bra, overbeviste meg selv at om jeg bare ga enda litt til på h*ns område så ville den andre også begynne å gi på de områdene jeg trenger og ønsker (🤡 much?...). Dette skjedde selvfølgelig ikke.

Vi hadde mye bra sammen, gode turer og reiser. Jeg tenkte ikke noe over det da, men har tenkt mye på det etterpå: etter disse reisene, eller om vi har gjort noe spesielt så gikk det ca en uke så ble det tatt opp av den andre hvor ille og dårlig vi hadde det sammen. Jeg syntes ting gikk egentlig veldig bra, men tydeligvis ikke?

Vi gikk til parterapi en liten stund, prøvde oss med datenights. Disse kveldene ble det presisert av den andre parten at ikke skulle ha noe fysisk press eller noe sånt. Jeg godtok selvfølgelig. Parterapeuten tok ikke opp noe som hadde med fysisk nærhet å gjøre.

Jeg trodde vi hadde det bra, så skjedde det, dagen etter bursdagen min: jeg føler skikkelig kald respons fra den andre parten. Jeg er på jobb og vi skriver litt med hverandre om helt trivielle ting type hva jeg skal handle med hjem. Men jeg merker bare via responsen på meldinger at noe er galt. Jeg ringer opp istedenfor for å få avkreftet følelsen men blir møtt med at dette vil den andre ikke ta over telefon. Jeg kommer hjem og vi har hatt det så ille at et brudd er ønskelig. Jeg kan jo ikke kreve at andre skal være glad i meg, men jeg prøver å snakke om det til ingen nytte. Dette skjedde i 2021.

Jeg prøver mye, jeg søker profesjonell hjelp, jobber med meg selv. Har mye dialog med ex-partner og vi blir enige etterhvert å se hvordan det går. Jeg kjenner meg glad, jeg har et genuint ønske om at dette skal fungere. Jeg har innsett og jobbet med mine negative sider, jeg har jo dem jeg også som den andre har har problemer med å håndtere.

I mai-ish i år får jeg brått opp gruppechat med to andre. Ene er partneren til en gift kollega og en annen er helt ukjent for begge to. Det var den som er ukjent som opprettet chatten og den personen delte screenshots av veldig nylig Snapchat mellom min partner og en kollega av veldig "frekt" innhold. Såpass grovt at om jeg hadde fått det så hadde mest sannsynlig jeg aldri klaget på forholdet vårt. Jeg hadde aldri fått sånt fra h*n gjennom alle våre år sammen Vi tror ikke hva vi ser. Men det blir bekreftet fra begge kanter, ingen benektelse. Dette var pågående, og det hadde vært sånn i flere år. Også mens vi gikk til parterapi. Begge parter blånekter på fysisk intimitet og det har jeg ingen beviser på.

Forklaringen fra min partner var at h*n og jeg hadde det så ille, h*n og den 3. parten spesielt ille visstnok, at det bare skjedde. Da jeg spurte hvorfor hun ikke gjorde sånt med meg før det ble så ille, og at det kanskje faktisk kunne godt hjelpe på atmosfæren i forholdet i sin helhet var svaret tomt. Å se at intimitet i et forhold er limet var vanskelig. Det som gjør det helt jævlig er at det ble gjort med en kollega og ifbm. foreningsarbeid type reiser og seminarer etc. og de skulle snart på et slikt seminar over et par dager.

Jeg syntes det var merkelig med engasjementet opp mot slikt arbeid mtp personligheten til min partner, men jeg tenkte at det kanskje var en liten reise i selvutvikling? 🤡

H*n angrer selvfølgelig, jeg aksepterer (etter mye dype samtaler sammen). Vi skal prøve, men jeg sliter med følelsen av at h*n har holdt på også mens vi liksom skulle prøve.

Jeg føler meg forrådt, lurt og som en idiot. Naiv. Det er selvfølgelig mye mer i historien enn dette, men mtp. lengden allerede oppnådd så skal jeg komme til spørsmålet:

begge to er fortsatt i foreningen, de sitter i samme type roller som betyr at de må jobbe sammen. Dette er frivillig arbeid. Er det for mye å forlange at h*n frasier seg sin rolle? Er det kontrollerende? For min del merker jeg at det er et pri. 1 viktig punkt ifbm. å gjenoppbygge tilliten mellom oss. Jeg tenker at det handler om å stå til ansvar for sine handlinger.

Anonymous poster hash: 346dc...8cf

Jeg tror dessverre du rett og slett må innse at dette ikke er noe å redde.
Det har ikke vært noen gnist på mange år og det kommer heller trolig aldri til å bli det igjen heller.
Lær fra min mor på 65. Hvis hun klarer å finne seg noen som får henne til å føle seg som en ny person så klarer du også.
Jeg er sikker på at barna vil ha forståelse for dette.

[Gjest 346dc...8cf]

@Trontron, etter at h*n ble fersket så har h*n vist *mye* mer interesse på emosjonelle fronter. Tar initiativ, humøret er mye bedre. Det har hittil vært forholdsvis jevnt...

Anonymous poster hash: 346dc...8cf

[qualbeen]

Du vil satse på vedkommende en gang til? 

Ok, dere har begge vært single en kort tid, og kanskje din "ex" (eller hva nå hen er), fant ut at gresset ikke var grønnere på den andre siden?

Men ... Føler du deg trygg på at noe tilsvarende ikke vil skje igjen?

Grå hverdager kommer. Alltid. Vil du da automatisk bli mistenksom, eller klarer du å vise nok tillit og albuerom ovenfor partner?

Jeg har ingen problemer meg å tro at din "ex" nå har funnet ut av sine issues, og kanskje helt fint klarer å være trofast resten av livet. Problemet er at DU må også overbevises! 

Snakk masse sammen, hvertfall.

• Hva forventer dere av et forhold?
• Hva forventer dere av hverandre?

Hvordan opparbeide trygghet, og gode relasjoner?

Vil begge være ærlige mot hverandre, dersom en av dere står i en lignende posisjon igjen?

[Krøvel Vellevoll]

Min vurdering er at forholdet antakelig begynte å gå nedover etter andre året, men ble holdt liv i relativt lenge av barnet som kom tredje året. Da har begge noe annet å fokusere på, og man kan skjule at man egentlig ikke har noen følelser for partneren i flere år uten at blir for tydelig. Det at partneren din har hatt villere sex med en annen enn hun noen gang har hatt med deg må jeg anta skyldes at denne personen antakelig vekket gnisten i henne mer enn du har gjort. Intimitet med en person man ikke føler en kobling til er sjelden hos kvinner, så det tyder på at hun fant noe hun savnet og trengte i den andre personen. Det at hun ikke hadde noe svar på hvorfor hun ikke gjorde sånt med deg antar jeg er fordi hun ikke vil være ærlig. 

Det virker som du har prøvd å holde hodet lavt, gjøre lite ut av deg og tilfredsstille partneren, og er blitt overrasket når vedkommende mener dere har det dårlig. Du skriver ikke noe om at hva du eventuelt har gjort for å gjøre forholdet så dårlig for henne, men hvis det faktisk kom som et sjokk at hun ville bryte opp, gjetter jeg at du har fulgt svært dårlig med. At du er konfliktsky kan være en forklaring på dette, ellers er rasjonaliseringer og å fortrenge ting veldig vanlig i et forhold. Man vil ta på skylappene og bare håpe alt er bra. 

For meg ser det ikke ut som hun egentlig vil være sammen med deg, men det er en gjetning basert på det du har skrevet. Jeg har ikke deltatt på deres dype samtaler om temaet, men jeg hadde ikke blitt overrasket om hun har svært motstridende følelser og tanker om dette. Kanskje tenker hun at hun burde være med deg for barnets skyld, eller at dere har en lang fortid sammen, eller at hun synes synd på deg, men samtidig vil hun møte noen som virkelig får henne til å føle seg levende og bra, og som hun gleder seg til å se hver dag. Du bør prøve å finne ut av om hun faktisk er ærlig med deg når du snakker med henne, og om det er verdt å bruke masse tid på dette. 

Å få noen til å frasi seg stillingen sin vil ikke hjelpe noe som helst. Utroskap er kun et symptom på sinnets tilstand, om hun vil være med deg kommer hun ikke til være utro, og om hun ikke vil det kan det hende hun er det. Dette har du ingen kontroll over, så det er best å legge det fra seg.