Venner av samboer man ikke "takler"

[Gjest 94c6c...f82]

Jeg er en introvert.

MEN, i sosiale sammenkomster, så blir jeg en ekstrovert..utrolig nok tror kanskje noen?.. Men sånn er det.

Jeg kan prate med de aller fleste, om egentlig alt.. Men dette har sin begrensning..Det gjelder jo i større settinger..ikke små 1 on 1 møter osv.

Så ja.. Dere som kanskje også er som meg.  Hva ville du gjort?

Dama er i en situasjon hvor hun prøver å niholde på vennskapet til en venninne som har kjent henne siden hun var 4-5 år gammel.. De har vært naboer til de flyttet ut, og holdt god kontakt sammen før de begge fikk kjærester og voksenlivet tok de igjen..Venninna har endret seg en god del, og egentlig blitt en jeg ikke har mye til overs for, men jeg "takler" det..   Det jeg derimot ikke takler.. Er venninnene til da venninna til dama.. Som IGJEN dama prøver nå å være venninner med.

De har nylig vært brudepiker sammen i et storslått bryllup, og fått litt kontakt under prosessen.. Og Samboeren min tror at hun kan klare å holde kontakten med den "gamle" venninna, ved å da være venner med disse nyere venninnene som har kommet inn på banen de siste åra.

Greia er at vi bor nærme venninnene, men langt unna "hoved" venninna. Og jeg møter på de nærmest daglig på tur med hunder, levering i barnehage, skole osv.  Dama møter de ikke, men JEG gjør det.

Og ettersom jeg har pratet høyt og lavt med disse individene på større sammenkomster, så liker de meg veldig godt, de prater bare godt om meg og bla bla bla..men det er jo kun fordi jeg en ekstrovert på disse festene.

MEN, disse damene, og mennene deres for så vidt.  Er tidenes kjedeligste mennesker, ALT er en klisje. Er nesten som man skal se på en humorserie hvor hovedpersonen prøver iherdig å komme seg unna mens den plagsomme "naboen" klenger seg på for å prate om vær og vind.

Jeg har hittil bare prøvd å kjøre smalltalk, svare enkelt og hyggelig på de klisje spørsmålene de har å komme med, kontra spørre, før jeg avslutter med " Nei vi må komme oss videre på tur / levere osv "    Men jeg merker jo at disse pusher på. De prøver å invitere seg selv over til oss, prøver å få ungene våre til å leke sammen..Ja you name it.. Og tro meg når jeg sier det.. Selv om jeg vet hvordan det ser ut når jeg vinkler det så veldig i en retning her også... Men jeg har prøvd.. Dama er flinkere til å holde maska.. Men jeg er så dritt lei disse menneskene.  Ungene våre ønsker ikke å leke med deres..Grunnen er at de også er kjedelige.. De vil bare sitte stille og se på ipad eller leke med en ting, veldig lite medgjørlige.. Og vi har selvfølgelig ikke vært en dårlig vert.. Vi har oppfordret ungene våre og deres til ting, men ja..Det skjer liksom nada.. Så vi har endt opp de gangene jeg ikke har klart å sno meg unna de med at vi sitter der med foreldre og barn, mens våre barn er ute å leker med vennene sine ( ja de inviterer selvfølgelig med ungene til besøket, men de vil som sagt aldri gjøre noe)  Vi bor på samme felt, så man kjenner hverandre her og der.  Det går ord om at nabo på nabo "dumper" disse folka.  Og nå er det egentlig mer på medlidenhet at jeg holder ut..Jeg vet hvordan det er å bli holdt utenfor, dama også.. Men det er altså så urimelig kjedelig mennesker. 

Dama holder ut pga nevnt over her..nemlig at hun føler hun da kommer nærmere den gamle venninna..For DE går tydeligvis veldig godt overrens.

Men ja..We do not.   Er helt ærlig lei av å kaste bort kveldene mine på disse folka og ungene deres. For jeg vet jeg kommer til å ha null med de å gjøre.

Så hva gjør en i en slik situasjon..Jeg har prøvd å korte det ned, og vet det blir ensidig..   Men jeg er ikke en spennende mann..Og jeg klør i fingrene når jeg er med de.

Mannen i forholdet har fortalt oss de samme historiene i sikkert 1 år nå.  Dama hans er ikke noe bedre, hu sitter bare der og nikker. Og sier ingen noe.. Kommer det ut en " Jaja tror dere været fortsetter sånn eller?" 

Det hele føles veldig unaturlig etter 2 minutter. Hvorav jeg må alltid bære samtalen, men de siste 2 gangene har jeg bare gitt totalt faen også har vi endt opp med å sitte der 4 stk, å bare titte ut vinduet når ingen har noe å prate om. Før evt samboer klarer å finne på noe å prate om.

 

Please..save me. 😂

Anonymous poster hash: 94c6c...f82

[Deechon]

Hvorfor kan du ikke bare være avvisende?

 

Det enkle er faktisk ofte det beste. Jeg tenker at neste gang de prøver å elge seg innpå deg så sier du bare at du har noe du må rekke, også er det over...

 

[Krøvel Vellevoll]

Det kommer vel litt an på hvor ille du synes det er. Hvis det tar over hele livet ditt får du ta en prat med dama di og så være avvisende. Så avvisende at det ikke kan misforstås hva det er du vil. Det er forsåvidt en mulighet å si rett ut at du ikke vil sosialisere mer med dem, men dette oppfattes ofte som vanskeligere å gjøre. Kudos hvis du klarer det.

Hvis dette føles for hardt og vanskelig er du ikke blitt lei nok enda. Da kan du velge mellom to muligheter: snike deg mer og mer unna, la dama di ta mesteparten av støyten, dra på butikken på tidspunkter hvor naboene ikke er ute osv. ELLER bare fortsette sånn du gjør nå. 

Det ser ut som det en dag vil løse seg av seg selv, men du gjør deg selv en tjeneste ved å aktivt løse det før det. 

[Milhouse85]

Gjest 94c6c...f82 skrev (5 timer siden):

Jeg er en introvert.

MEN, i sosiale sammenkomster, så blir jeg en ekstrovert..utrolig nok tror kanskje noen?.. Men sånn er det.

Jeg er også slik. Men samtidig er jeg ekstremt direkte og ikke redd for å avvise folk. 

Den suppa du har rørt sammen her, er jo i grunn et "ikke-problem" - slik jeg ser det. Dersom man sliter med å omgås ymse mennesker, er det jo du som har et problem - uansett hvor irriterende motparten måtte være. 😜 De forsøker sannsynligvis bare å være vennlige og godsinnet (i deres hode). Så at du har et problem med det, er på ikke noe som helst måte dem sitt ansvar eller noe de bør stå til ansvar for. Tvert i mot vil jeg påstå det er en del av voksenlivet og også omgås mennesker man ikke har helt sansen for, samt jabbe med der det gjelder - og bare stå i det. 

Slik jeg ser det har to tre muligheter. 
- Du kan lære deg å takle disse menneskene. Uansett hvor klisjefylt og overfladisk praten er. Et møte når man går tur med bikkja trenger ikke vare mer enn 30-45 sekunder før man trasker videre. Man kan selv styre samtalen og avslutte deretter. Det kan gjøre deg mer tolerant ovenfor tilsvarende situasjoner senere i livet. Slik kan du vokse som person.

- Det andre; og som jeg personlig hadde gjort. Er å bare være konstant ærlig, oppriktig og direkte. Hvis vedkommende stopper deg mens du går tur med bikkja, og begynner på en 12 minutter lang avhandling om hva-som-helst... er det innafor å avbryte, og si noe slikt som: "Den historien får vi nesten ta en annen gang, nå går jeg tur med bikkja... så vi får heller ta jabbingen neste gang du er innom." Med fare for å få ymse feminister på nakken. Kvinner har ofte litt svart/hvitt-atferd. Det er er enten "alt eller ingenting". Så da skrur du sannsynligvis av bryteren for all smalltalk en goooood stund fremover. Kan være lurt å få avklart dette med dama i forkant. 

- Det siste, mest feige, men kanskje det enkleste for blyge og bløte menn. Er å la dama ta saken. Be hu ta en prat med disse folka, forklar at det får være hennes venner - og art du ikke ønsker å være medlem i en trio. ^^ 

Men hvis dette er et stort problem for deg. Vil jeg påstå du har et ganske så flott liv. Med all respekt. ^^ 

[adinax]

Snakk masse om sex, sexleketøy, swingers, at du har lyst til å utforske BDSM osv... da blir de:
a: Borte ganske fort
eller
b: Mye morsommere å snakke med 🙂

Litt spøk altså, det kan fungere like bra å snakke mye om modelltog.