Kjenner på ensomhet i forholdet

[Gjest c159d...df6]

Jeg kjenner til tider på en ensomhetsfølelse i mitt ekteskap. Vi har vært gift i 15 år og i utgangspunktet føler jeg vi har et godt ekteskap. Inn i mellom kommer det likevel en følelsen av å være alene. Akkurat nå er jeg frustrert siden jeg var igjennom en veldig stor operasjon for en ukes siden.  Jeg er derfor hjemme og har problemer med å bevege meg, går med krykker og er for det meste sengeliggende nå første tiden. Vi har soverom i andre etasje og kjøkken/stue i 1 etasje. Vi har ingen familie i nærheten som kan hjelpe så vi må gjøre det beste ut av det. Første dagene hadde min mann hjemmekontor og var da flink å ordne med mat etc I går dro han på kontoret igjen. Da jeg oppdaget at min mann hadde dratt rett på jobb om morgenen uten å i det hele tatt komme opp å spørre om han skulle lage til noe/ta med noe opp/ sette frem noe på kjøkken, ja da ble jeg ufattelig lei meg. 
Tenkte jeg måtte prøve å komme meg ned og finne meg noe mat siden jeg går på sterke smertestillende og det er fryktelig hardt for en tom mage. Endelig nede holdt jeg på å svime av pga påkjenningene av å komme seg fra en etasje til en annen. 
Klarte å få i meg en skive med smør før jeg kollapset på sofaen. Jeg må innrømme jeg følte meg helt elendig, frustrert og lei meg. Jeg tok det opp med han i går hvordan jeg følte det og da beklaget han at han ikke hadde tenkt på det.

I dag skjedde akkurat det samme. Igjen kommer beklagelsen. Men for meg hjelper den beklagelsen lite når det ikke skjer noen endringer.

Da vi ble sammen flyttet jeg (40 mil)til hans hjemsted. Jeg har fått venner her så det er ok, men jeg ønsker ikke å dele alt jeg føler med dem, jeg vil på en måte ikke snakke negativt om min mann til andre, derfor lufter jeg tankene her. 

Jeg har aldri fått hils på kollegene hans i jobben han har hatt i snart 9 år. De har hatt julebord og div, men aldri med partnere. Dette har vi snakket om flere ganger og jeg synes det er trist at det er sånn. Han ble leder der for noen år siden og skulle da endre dette med julebord slik at partnerne ble invitert men nei, det har ennå ikke skjedd.

Han jobber i en storby og for en tid siden hadde vi hotellovernatting der. Han skulle først i en middag med jobben, etterpå hadde han og flere av kollegene (både kvinner og menn) tatt en øl i en bar rett ved hotellet vi bodde på. Jeg satt på hotellrommet å ventet og trodde han ville invitere meg dit så jeg fikk hilst på dem, men nei. Når jeg tar opp hvorfor det ikke skjedde, kom det beklagelse.

Nå kjenner jeg at jeg er lei. Lei av beklagelser. Lei av å føle meg alene i forholdet. Kanskje forholdet ikke er så rosenrødt som jeg ofte prøver å fremstille det. Men akkurat nå er følelsen jeg har bare trist og det er ufattelig vondt å føle seg så alene, selv om man faktisk er to. Vi har ingen barn sammen, min voksne sønn bor på mitt hjemsted.

Jeg føler det litt som om beklagelser kommer bare for at det ikke skal blir noe mer diskusjon ut av ting og jeg er så uendelig lei dem, når det ikke skjer noen endringer.

Hva tenker dere om beklagelser, når det liksom ikke blir endringer? 

 

 

Anonymous poster hash: c159d...df6

[Kakkelfant]

Jeg tenker de beklagelsene har blitt ditt "brød og sirkus" der du skal holdes fornøyd inntil et visst nivå, men ikke over dette nivået - altså da en treneringsteknikk for å slippe å forandre seg. Kan virke som om han ikke bryr seg så mye som man kanskje skulle ønske, med mindre du har innvendinger og da kommer de tomme beklagelsene uten påfølgende forandringer.

Det er en meget tung og kritisk sak å snakke om i et forhold, og isen pleier å være relativt tynn på dette området - her gjelder det å være forsiktig.

[Selfuniverse]

26 minutes ago, Guest c159d...df6 said:

Hva tenker dere om beklagelser, når det liksom ikke blir endringer? 

Beklagelse uten endring er ikke en ekte beklagelse. Da er vi mer inne på manipulasjon.

26 minutes ago, Guest c159d...df6 said:

Jeg føler det litt som om beklagelser kommer bare for at det ikke skal blir noe mer diskusjon ut av ting

Ja du har funnet ut dette selv. Og han virker å være god til å manipulere. Hvis han hadde integritet så kunne han sagt at "Jeg lever livet mitt akkurat slik jeg vil, og det må du bare akseptere hvis du skal være i ett forhold med meg." Men fordi han ikke har integritet, og vil leve livet som han vil og/eller vil helst at du ikke forlater ham, (bare mine antakelser), så er han istedet feig og bedriver manipulasjon av deg. Fordi i hans hode er det det som ser ut til å fungere best.

Kanskje han også er veldig redd for hva andre ville tenkt hvis dere skilte lag. Men samtidig vil han gjøre hva han vil uavhengig av deg virker det som.

Endret 12. september 2023 av Selfuniverse

[Kakkelfant]

Er jo noen forbehold her da, vet du hvordan han har det på jobben om dagen? Mye å gjøre, stressende prosjekter som må ferdigstilles innen tidsfrister, osv?

Endret 12. september 2023 av Kakkelfant

[Gjest c159d...df6]

Nei, tror ikke det er noe spesielt der om dagen. Dette med beklagelse er noe som har gått igjen de siste 5-6 årene, hver gang vi er uenige om noe kommer det.

Jeg har ingen ønske om å forandre han, men jeg skulle så gjerne ønske han kunne bli bevist enkelte ting. Vi har gått til samtaler tidligere og terapeuten mente han ofte stakk hue i sanden og det er gjerne det som er problemet. For meg virker det som han har funnet ut at ting sklir lettere over om han sier "sorry, jeg beklager" Han legger gjerne på "jeg beklager at jeg ikke er bedre" osv 

Han vet veldig godt at jeg føler meg ofte alene, men likevel inkluderer han meg ikke NÅR han kan.  Sånn som å ta en øl med kolleger for eksempel. Ikke en eneste kollega har jeg hilst på og det synes jeg er litt rart. Han vil veldig gjerne være med når min jobb har tilstelninger, men aldri invitert meg med.

Anonymous poster hash: c159d...df6

[ozone]

Vurdert i fra ditt gode og beskrivende innlegg som startet tråden så er det åpenbart at du kanskje er på et litt høyere nivå enn din mann intellektuelt, og spesielt følelsesmessig.
Dette er som oftest ikke et problem i starten av forhold, men blir det som regel senere. Jeg kjenner noen par som er litt der du er nå.
Det ligger kanskje ikke noen "vond vilje" bak noen av hans unnlatelsessynder; han er kanskje såre fornøyd med tingenes tilstand han, og tror dette er så bra det blir, og ikke minst: slik det skal være.

Mange menn blir litt "settled in" i et forhold, på samme måte man blir komfortabel i en godstol...
For mange kvinner holder ikke det i det hele tatt!

I verste fall så foregår det ting bak din rygg, som gjør at han er veldig forsiktig med å blande de to verdener.

Hvilke av de to scenariene som gjelder deg, eller om det er et tredje, er du den eneste som kan eller vil ønske å finne ut.
Uansett; når man har kommet dit at man er to bekjente som møtes i forbifarten, så bør man enten finne gnisten igjen, eller gjøre opp regnskap. Det krever en samtale av dimensjoner.

Jeg kjenner folk som er sjeleglad de tok diskusjonen; Noen fant gnisten og fikk et mye bedre kjærlighetsliv, og andre gikk fra hverandre og fikk et nytt og spennende forhold som gjorde at de sparket seg selv bak for at de holdt ut i det gamle mosegrodde forholdet altfor lenge.

Lykke til!

[Gjest c159d...df6]

ozone skrev (1 time siden):

Vurdert i fra ditt gode og beskrivende innlegg som startet tråden så er det åpenbart at du kanskje er på et litt høyere nivå enn din mann intellektuelt, og spesielt følelsesmessig.
Dette er som oftest ikke et problem i starten av forhold, men blir det som regel senere. Jeg kjenner noen par som er litt der du er nå.
Det ligger kanskje ikke noen "vond vilje" bak noen av hans unnlatelsessynder; han er kanskje såre fornøyd med tingenes tilstand han, og tror dette er så bra det blir, og ikke minst: slik det skal være.

Mange menn blir litt "settled in" i et forhold, på samme måte man blir komfortabel i en godstol...
For mange kvinner holder ikke det i det hele tatt!

I verste fall så foregår det ting bak din rygg, som gjør at han er veldig forsiktig med å blande de to verdener.

Hvilke av de to scenariene som gjelder deg, eller om det er et tredje, er du den eneste som kan eller vil ønske å finne ut.
Uansett; når man har kommet dit at man er to bekjente som møtes i forbifarten, så bør man enten finne gnisten igjen, eller gjøre opp regnskap. Det krever en samtale av dimensjoner.

Jeg kjenner folk som er sjeleglad de tok diskusjonen; Noen fant gnisten og fikk et mye bedre kjærlighetsliv, og andre gikk fra hverandre og fikk et nytt og spennende forhold som gjorde at de sparket seg selv bak for at de holdt ut i det gamle mosegrodde forholdet altfor lenge.

Lykke til!

Takk! Jeg føler du har mye rett i dette. Jeg vet at han stort sett ikke gjør dette med vilje, bortsett fra det med jobben. Der vet jeg nesten ikke hva jeg skal tro lenger.

Jeg føler vi har vært der så inderlig mange ganger, hvor jeg må akseptere beklagelsen å gå videre. Men i det siste har jeg kjent en stor motstand mot det, nok fordi jeg er uendelig lei for at det samme skjer igjen og igjen.

Vi hadde en prat om det for en times tid siden, da kom han hjem fra jobb. Igjen beklager han at han ikke har sett hva jeg trenger. Han sier også at han hele tiden prøver å endre seg slik at ting blir bedre. Når jeg da tar opp det med jobb at det ikke har skjedd noe som helst der og første gangen jeg tok det opp er for 5-6 år siden. Da sier han bare at jaja da må han ta ansvar for at han ikke er god nok for meg, så går han og legger seg.

Ja. kanskje må en bare ta ansvaret ved å gå fra hverandre. Jeg synes nok ikke det er beste løsningen, på den andre siden er jeg møkk lei av at vi krangler så dårlig. 

Anonymous poster hash: c159d...df6

[ozone]

Noen ganger er mangelen på en krangel mye verre... Når "kjæresten" din bare rekker opp hendene og beklager hver gang, men fortsetter i samme spor, så viser det en likegyldighet som ingen burde finne seg i.
Krangling er jo et tegn på at du betyr noe! Når han ikke gidder å krangle en gang, men bare vil bli ferdig så fort som mulig, da...
Jeg har opplevd det selv i ett av mine forhold, og kom meg ut av det altfor sent jeg og. Og jeg er mann, så litt utypisk hehe...

Ingen kan, eller skal, anbefale noen å gjøre noe i det som er det viktigste i livet deres. Men for min del så har det fungert å sette foten ned med et smell! Rett og slett si at dette er ikke lenger det jeg trenger i et kjærlighetsforhold, og nå går jeg videre i livet uten deg.

Enten så forstår kjæresten din at han må gjøre noe drastisk for å beholde deg, eller så driter han i det. Altså beklager og går og legger seg.
Du vil fort se hvilken av de det er snakk om i ditt tilfelle.

Et annet alternativ er å la det skure til livet er brukt opp på feil mann.
 

[Kakkelfant]

15 minutes ago, Guest c159d...df6 said:

Vi hadde en prat om det for en times tid siden, da kom han hjem fra jobb. Igjen beklager han at han ikke har sett hva jeg trenger. Han sier også at han hele tiden prøver å endre seg slik at ting blir bedre. Når jeg da tar opp det med jobb at det ikke har skjedd noe som helst der og første gangen jeg tok det opp er for 5-6 år siden. Da sier han bare at jaja da må han ta ansvar for at han ikke er god nok for meg, så går han og legger seg.

 

 

For å snu litt på flisa, kanskje han sliter med depresjon/dårlig selvbilde?

Han høres ut som en død fisk som bare flyter med strømmen ned elven.

Kanskje nøkkelen til å redde ekteskapet er å hjelpe til med å skaffe han noen form for terapi/selvhjelp?

 

Det er verd et forsøk, så kan du ihvertfall gå fra han "med god samvittighet", etter å ha gjort det du kunne for å redde stumpene.

Endret 12. september 2023 av Kakkelfant

[Gjest c159d...df6]

ozone skrev (8 minutter siden):

Enten så forstår kjæresten din at han må gjøre noe drastisk for å beholde deg, eller så driter han i det. Altså beklager og går og legger seg.
Du vil fort se hvilken av de det er snakk om i ditt tilfelle.

Jeg tror dessverre at han bare beklager at det har blitt sånn,- at jeg fortjener bedre osv Tror dessverre ikke jeg vil oppleve at han kjemper for å bevare forholdet om jeg sier nok er nok. Med den frustrasjonen jeg føler nå blir det nok ikke lenge før jeg går uansett.

Anonymous poster hash: c159d...df6

[Gjest c159d...df6]

Kakkelfant skrev (10 minutter siden):

Kanskje nøkkelen til å redde ekteskapet er å hjelpe til med å skaffe han noen form for terapi/selvhjelp?

 

Det har jeg prøvd, vi har gått i samtaler. Men i det lange løp så hjelper det ikke noe særlig. Vi har også gått diverse samtalekurs sammen, PREP blant annet, men nei, teknikkene bli ikke brukt dessverre. Mulig jeg forlanger samtaler en siste gang, men når det ikke har skjedd noe særlig med endringer hittil er jeg redd jeg bare blir mer skuffet.

Anonymous poster hash: c159d...df6

[Kakkelfant]

Man kan dra en hest til vann, men man kan ikke tvinge den til å drikke - så lenge du føler du har gjort ditt må du også fortsette å gjøre ditt ved å ta vare på deg selv - noe som kanskje betyr at du går fra han.

Jeg tenkte først og fremst på terapi for han alene, og da kanskje parterapi senere når han har klort seg opp fra hullet han har sunket ned i.

Men selvfølgelig, man kan ikke tvinge noen til å drikke - gjør det du føler du trenger for å ta vare på deg og din verdighet.

Hans problem burde ikke bli det som drar deg ned i søla, så lenge han ikke er villig til å gjøre noe med dette.

Endret 12. september 2023 av Kakkelfant

[Gjest c159d...df6]

Kakkelfant skrev (6 minutter siden):

Jeg tenkte først og fremst på terapi for han alene, og da kanskje parterapi senere når han har klort seg opp fra hullet han har sunket ned i.

Han gikk til samtaler alene også en periode, men det er noen år siden nå. Takk ellers for omtanken! Jeg synes det er en fortvilet og vanskelig situasjon.

Anonymous poster hash: c159d...df6

[ozone]

Gjest c159d...df6 skrev (7 minutter siden):

Tror dessverre ikke jeg vil oppleve at han kjemper for å bevare forholdet om jeg sier nok er nok. Med den frustrasjonen jeg føler nå blir det nok ikke lenge før jeg går uansett.

Uff jeg føler med deg!
Husk at DU er ikke forholdet ditt! Du er ikke denne mannen. Hvis han ikke har følelser nok for deg til å se deg i det daglige, eller kjempe for deg til slutt, så er jo han ikke en fyr du trenger i livet ditt. Faktisk det motsatte.

Livet er kort (dessverre), så vi har en plikt overfor oss selv til å ikke kaste bort tiden.
Vi prøver alle litt for lenge (kanskje av gammel vane), men å bruke gode år på en dame som ikke er på samme sted som meg, er jeg ferdig med.
Slikt er alltid fortvilet og vanskelig, men det samme burde gjelde for deg. Han betyr tydeligvis mer for deg enn du gjør for ham. Håper det ordner seg for deg! På ene eller andre måten.

[Kakkelfant]

Just now, Guest c159d...df6 said:

Han gikk til samtaler alene også en periode, men det er noen år siden nå. Takk ellers for omtanken! Jeg synes det er en fortvilet og vanskelig situasjon.

Anonymous poster hash: c159d...df6

Slik du føler deg er et symptom på hvordan han har det med seg selv - det er noe tannløst og patetisk over mennesker som har havarert på innsiden slik han later til å ha gjort. Lyset er på, men det er ingen hjemme.

Så lenge du har gjort det du føler er tilstrekkelig kan du gå videre i livet med hevet hode.

 

[Gjest c159d...df6]

ozone skrev (5 minutter siden):

Uff jeg føler med deg!
Husk at DU er ikke forholdet ditt! Du er ikke denne mannen. Hvis han ikke har følelser nok for deg til å se deg i det daglige, eller kjempe for deg til slutt, så er jo han ikke en fyr du trenger i livet ditt. Faktisk det motsatte.

Livet er kort (dessverre), så vi har en plikt overfor oss selv til å ikke kaste bort tiden.
Vi prøver alle litt for lenge (kanskje av gammel vane), men å bruke gode år på en dame som ikke er på samme sted som meg, er jeg ferdig med.
Slikt er alltid fortvilet og vanskelig, men det samme burde gjelde for deg. Han betyr tydeligvis mer for deg enn du gjør for ham. Håper det ordner seg for deg! På ene eller andre måten.

Takk for gode ord!

Anonymous poster hash: c159d...df6

[Gjest c159d...df6]

Kakkelfant skrev (6 minutter siden):

Slik du føler deg er et symptom på hvordan han har det med seg selv - det er noe tannløst og patetisk over mennesker som har havarert på innsiden slik han later til å ha gjort. Lyset er på, men det er ingen hjemme.

Så lenge du har gjort det du føler er tilstrekkelig kan du gå videre i livet med hevet hode.

 

Takk, jeg må virkelig gå noen runder med meg selv nå.

Anonymous poster hash: c159d...df6

[Selfuniverse]

Du har sagt at han kan "ta seg en øl". Hvor mye av livet hans dreier seg rundt alkohol ellers? Trenger ikke gi detaljer.

[Gjest ff30c...459]

Det er bedre å våkne opp alene, og vite at man er alene. I stedet for å våkne opp sammen med noen, men likevel føle seg ensom. 

Detter har i alle fall jeg hørt en eller annen plass. Hvis du ikke følger på noen som helst "glede" ved å bli i ett forhold, så kan man selvfølgelig lure på hva du egentlig holder på med der fremdeles? 

Anonymous poster hash: ff30c...459

[Gjest c159d...df6]

Selfuniverse skrev (1 time siden):

Du har sagt at han kan "ta seg en øl". Hvor mye av livet hans dreier seg rundt alkohol ellers? Trenger ikke gi detaljer.

Nja det kan variere, men jeg ser ikke alkoholen som et problem sånn sett.

Anonymous poster hash: c159d...df6