Hvordan klarer folk egentlig å skaffe seg nye venner??

[Gjest 25e87...ed0]

Når jeg gikk på skolen, så hadde de aller fleste en liten "klikk" med venner, og de hadde ofte kjent hverandre helt siden barnehagen. Så de var sjeldent interessert i å henge noe særlig med meg. Men jeg flyttet flere ganger i løpet av barneskolen og på ungdomsskolen, ettersom hvor moren min fant seg jobber. Så jeg var mest som en slags "reserve-løsning" i tilfelle noen jeg gikk i klassen med var syke en dag, eller borte fra skolen av en eller annen grunnen. Da kunne vennene deres som var på skolen kanskje slå av en prat med meg, eller finner på noe sammen, men bare fordi deres egne bestevenner var borte fra skolen enkelte dager. Hvis jeg forsøkte å få kontakt med noen, så ble jeg sannsynligvis bare ansett som "innpåsliten" eller "klengete" og andre elever stort settt bare overså meg. De hadde jo allerede deres egen lille "klikk" med nære venner, så hvorfor skulle de bry seg om meg liksom? 

Men det samme har flere ganger skjedd i arbeidslivet også. Hvis jeg for eksempel sier "god morgen" til noen, så blir jeg som regel bare oversett. Det er jo ofte folk som har jobbet i mange  måneder (eller i årevis) sammen, og da er det ikke særlig enkelt for nykommere å liksom komme seg inn i selve miljøet på arbeidsplassen. En gang når vi skulle ha møte så satte jeg meg ved siden av ett par stykker fra samme avdeling som meg, men så fikk jeg en tekstmelding fra en kollega som trengte noen papirer. Så jeg måtte finne det han lette etter. Men når jeg kom tilbake til møterommet kanskje tre minutter eller fire minutter etterpå, så hadde de jeg tidligere hadde satt meg ved siden av plutselig flyttet på seg og flyttet stolene deres ett godt stykke unna der vi hadde sittet ved siden av hverandre få minutter tidligere. Jeg kunne selvfølgelig ha tatt med meg en stol, og satt meg rett ved siden av dem igjen. Men hva "positivt" kunne dette egentlig ha ført med seg? De hadde jo åpenbart NULL interesse av å faktisk sitte ved siden av meg. Dette ser ut til å være et gjentagende problem. Ingen ønsker egentlig å åpne opp for å bli kjent med nye folk, og kommuniserer vel mest for å være høflige. Ikke for å faktisk bli bedre kjent, og kanskje få noen vennskap ut av dette. 

Jeg har også forsøkt ett par frivillige organisasjoner her jeg bor. "venneklubber" eller lignende. Men de aller fleste medlemmene på slike steder har allerede kjent hverandre en god stund før jeg prøver å bli kjent med det. Så de henger jo selvfølgelig med hverandre, i stedet for å bli kjent med meg. Hvorfor skal noen bruke tid på å bli kjent med noen nye, som man kanskje ikke kommer særlig godt overens med uansett. Når de allerede har en liten gjeng fra før, som de kommer greit overens med? Det "beste" man kan håpe på der er vel litt tilfeldig small-talk, mest for å være høflige mot nykommere. Ikke fordi de genuint ønsker å bli bedre kjent, og skaffe seg enda flere venner. Noen ganger er de som henger der allerede kjærester / samboere med andre medlemmer. Eller de er for eksempel søsken, eller andre familie-medlemmer, med noen andre fra samme møteplass. Så tilbringer de heller tiden deres sammen med hverandre, i stedet for å bli ordentlig kjent med noen andre som forsøker å skaffe seg nye venner derfra. 

Anonymous poster hash: 25e87...ed0

[BadCat]

Da var man barn hadde man ikke ansvar og konstruktive mål utover neste leke man skal oppnå. Da kunne man ha mange venner, folk man likte, trivdes med eller som hadde leker eller andre perks av interesse.

I voksenlivet har man ikke ubegrenset med tid, man kjenner folk fra før og de fleste meste tomrom er fylt. Man blir som en paraply hvor vannet preller av overflaten av det syntetiske stoffet. Altså er det ikke rom for å slippe hvem som helst inn i livet.

Mye i livet er en gradvis prosess, både veien til suksess (jobb, trening, idrett, profesjonell gaming, osv) og veien til vennskap. Det er ikke slik at jobb eller skole holder en bli kjent fest etter 2 uker og plutselig er alle venner. Man blir kjent på godt og vondt. Det vil være irriterende mennesker der, slike man kun kan takle i små doser eller knapt i det hele tatt. Vennskap er noe man bygger videre på over tid når det er noe som gir et ønsket resultat enten det er hygge eller skaping som er formålet.

Man vil møte folk mens man gjør det man skal i livet eller helt tilfeldig, ofte gjentatte ganger. Så blir det behagelig eller konstruktivt å være med disse folka og så er man plutselig blitt venner. Folk er som magneter og metall. Noen metaller bil tiltrukket mens andre blir frastøtt.

Så spiller det en rolle om hvordan man er og om man har sosiale ferdigheter. Noen ganger vil folk snakke om hendelser og enkelte ganger er folk ikke interessert. To triks er å snakke lite men godt og leve i nåtid. Det er ikke sikkert at andre vil høre mer enn to setninger om hva en gjorde i går kveld , for 2, 5, 20 år siden eller hva man har fått til med ditt og datt. Hvis en kjører på til bøtta renner over så blir man frastøtende.  Man nevner en sak, kommer til poenget og så tier man. Hvis folk vil vite noe mer vil de spørre. Ei annen fallgruve er folk som tar eierskap i det andre opplever eller prater om. Hva enn gruppa snakker om, kjenner denne fjotten en fyr eller har en slektning som har opplevd det samme.

Folk man møter på jobb eller skole er egentlig likegyldig utover sameksistens. Når man går forbi noen på gangstien har begge som mål å komme fra A-B. De går ikke der for å få venner. Folk går skole for å bli ferdig og komme til neste nivå.  Enten så blir man venner over tid eller så blir man det ikke og da bør man ikke overtenke eller prøve hardt for å bli venner. Da blir man bare mer frastøtende enn man allerede er.

Det er over 8 milliarder mennesker i verden og tusenvis der man holder til. Man må ikke bli venner med de i klassen eller på jobben. Vennlig kan man være, men vennskap er mange nivå over det.

Livets sekk er for liten til at man kan fylle den opp med lavthengende frukt. Man får som man høster.

[BadCat]

Quote

People like people who are like themselves or how they would like to be.

 

[Aiven]

Har sympati med at du flyttet mye som liten, det gjorde jeg også. Jeg har også sympati med at du synes det er vanskelig å få venner, noe jeg også har kjent på og noen ganger kjenner på fortsatt.

At du tar initativer er veldig bra! Det virker imidlertid som du dveler litt mye ved at du blir avvist. Dette er det siste du skal tenke på. Jeg vet at det svir, men rist det av deg så fort du kan. Dette handler ikke om deg, men om dem. Ofte er det bare en fordel for deg, det siler ut de folka som antakelig ikke ville blitt venner uansett på et tidlig stadium.

Ta initativ og kom i prat. Norge er full av ensomme mennesker, så du vil også finne noen du liker å være sammen med (og som liker å være sammen med deg)! Bare ikke gi opp

Blir du avvist, bra! Det viser at du gjorde din del av jobben, så da skal du ha klapp på skuldra!

Denne er ålreit:

 

 

Endret 12. september 2023 av Aiven

[Eskove]

Kom det til en språkkafe.
Meld deg frivillig til å hjelpe til.
Der tvinges man til å prate med hverandre
Mange som er blitt gode venner på språkkafe.

Og som en bonus.
Du hjelper noen å lære norsk, slik at det er lettere å bli integrert i norge
Vinn Vinn

[Gjest 25e87...ed0]

Når jeg var yngre fikk jeg alltid høre fra moren min at det visstnok bare var å "put yourself outhere" og så kommer alle de gode vennene til å dukke opp på null kommaa svisj. Men hvis man faktisk forsøker å få kontakt med noen, så blir man kjapt ansett for å være "innpåsliten" eller "klengete" av dem man forsøker å oppnå kontakt med.

Vennskap burde jo selvfølgelig vært en "to veis gate" hvor begge parter kommer greit overens med hverandre. Men alt jeg forsøker å finne på ender vel stort sett i en blindgate, hvor all kommunikasjon dabber av temmelig kjapt hver gang. 

Anonymous poster hash: 25e87...ed0

[Iterion]

Det kan være litt vrient, spesielt i voksen alder, men langt ifra umulig. Felles interesser/hobbyer er ofte noe som fort kan utvikle seg til et vennskap. Hvor man gjerne kan prate sammen/diskutere det begge to liker, om det er en sport begge driver med, gaming/jakt osv. Så merker man fort om det er en klikk der eller ikke når man begynner å prate  

[Maskinfører]

Det er vanskelig ☹️

[shockorshot]

Som en person som har bodd mange nye steder, både innad i landet og i utlandet som expat med varierende former for sosialiseringskultur så er det bare et godt svar på dette.

Det krever en godt gjennomtenkt plan og det å være klar over at det kan ta tid. Hvis man har det, så får man det til.

Det siste stedet jeg flyttet var Oslo i 2021, og da jeg flyttet hit tenkte jeg gjennom hva jeg liker å gjøre og hva av det som kan gjøres enten i form av frivillig arbeid, klubber, eller eventer. Løsningen for meg var å jobbe som frivillig innenfor et av interesseområdene mine (folk som jobber frivillig er alltid ute etter å bli kjent med nye folk, derav en god arena for å få venner) og samtidig ta et lengre kurs innenfor et av hobbyene mine. Med litt fokus, åpenhet, og det å tørre å feile, møtte jeg derfor mange nye venner inkludert ei fantastisk kjæreste. I dag lever jeg et rikt sosialt liv i Oslo, selv om jeg ikke kjente noen da jeg flyttet hit.

Det å få nye venner i voksen alder er hardt arbeid, men så lenge man er villig til å gjøre arbeidet så er det ingen hindring for å oppnå det målet.