Mistenker at jeg har k-ptsd - sliter så veldig i livet men tør ikke si noe om det.

[Gjest 39931...1f2]

Jeg tror jeg må slite med k-ptsd. Tror jeg har levd i min egen verden i alle år og er så traumatisert emosjonelt at jeg ikke har fått noe i livet. Har bare sittet hjemme hos mamma og prøvd å jobbe/studere uten hell, og vært mange år på asp. 

Dessverre har jeg brukt mye tid på dps, men da masker jeg hele tiden og later som alt er bra siden behandlerne virker så sure og oppgitte. Møter så liten forståelse. 

Jeg har nylig fått autismediagnosen(høytfyngerende), og angst. 

Jeg har store problemer i forhold til menn og sliter seksuelt, så har alltid vært for meg selv alene. 

I barneårene hadde jeg en ustabil far som jeg ikke hadde noe godt forhold til som plutselig kunne bli sint og klikke og jeg var konstant redd og engstelig og hadde mye angst. Gråt meg i søvn hver natt og hadde ingen å prate med, og var et stille barn og en stille tenåring.

Jeg opplevde overgrep av fremmede menn da jeg var rundt 20. Forstår ikke helt om jeg har flashbacks, men jeg tenker på alt dette dag ut og dag inn, og kan sone ut og bli paralysert? Dissosiere? Jeg føler det sitter veldig i kroppen. 

Jeg har store problemer med å åpne meg og lukker meg lett, men har det så vondt inni meg så trenger hjelp. Sliter med enorm skamfølelse, skyldfølelse og dårlig samvittighet. Føler meg som verdens styggeste og ekleste og at jeg fortjener ikke å ha det bra. 

Så har jeg store problemer med å prate åpent om dette, og masker og fremstiller som alt ikke er så ille. 

Anonymous poster hash: 39931...1f2

[Selfuniverse]

Høres forferdelig ut.

On 9/4/2023 at 9:47 PM, Guest 39931...1f2 said:

I barneårene hadde jeg en ustabil far som jeg ikke hadde noe godt forhold til som plutselig kunne bli sint og klikke og jeg var konstant redd og engstelig og hadde mye angst. Gråt meg i søvn hver natt og hadde ingen å prate med, og var et stille barn og en stille tenåring.

Her er grunnen til at det er så viktig å være en fredelig forelder. Da er sjansen mye mindre, eller 0, for at barnet får psykiske problemer fra hjemmet.

On 9/4/2023 at 9:47 PM, Guest 39931...1f2 said:

Så har jeg store problemer med å prate åpent om dette, og masker og fremstiller som alt ikke er så ille. 

Helt normal reaksjon på å bli misbrukt verbalt fra voksne som egentlig hadde greid å kontrollere seg hvis det var en politimann tilstede under hele oppveksten din. Men pågrunn av at du ikke hadde makt til å gjøre noe med det, så fortsatte faren din. Skikkelig feiging.

Nå for tiden så har du mer makt regner jeg med, så hvis du har tatt barndommen opp med ham, så har han vel ett knippe unskyldninger klar for å avvise deg. Eller har han innrømmet skyld? Det kan være gunstig å få en oppklaring direkte med ham. Fordi det kan være her hovedkilden til angsten din sitter, ellers hadde du ikke nevnt det. Som barn blir vi programmert av miljøet, og du ble programmert til å hele tiden ha angst for din far.

Spør hvorfor han ble så sint hele tiden mot ett uskyldig barn. Hvis han innrømmer sine feil, og gir deg en ekte beklagelse, og skulle ønske han aldri hadde gjort det, så er det svært bra. Hvis han derimot kommer med unnskyldninger, så vet du hvordan ståa er. Og du kan gå videre i livet. Som forhåpentligvis han ikke blir en stor del av, fordi å ha personer rundt seg som aldri innrømmer feil, aldri beklager, og dermed 'de facto' lover at de kommer til å fortsette å gjøre livet ditt surt, er ikke bra for deg.

Jeg håper du har noen venner eller grupper du kan bli med å gjøre morsomme ting med. Foreksempel brettspill sammenkomster fungerte veldig bra for meg. Viktig å presse seg litt for å bli mer sosial. Og prøve nye ting. Så kan verden åpne seg opp for deg.

Håper livet blir bedre for deg! Ingen fortjener å leve i ett slikt psykisk fengsel du har fått presset på deg gjennom barndommen.