Samboer viser lite interesse for meg.

[Mercruiser]

3 minutes ago, Guest 03d91...fd1 said:

Det å påta seg selv ansvaret for et havari på måten som skisseres her er bare å gjøre det verre for seg selv psykisk, imho. Det er den andre personen som trenger å ta seg sammen her, om forholdet skal reddes. Det er ikke den som fortsatt er investert som skal måtte danse for den som mentalt har forlatt forholdet. Det høres for meg ut som et forhold det vil være utmattende å leve i, om det i det hele tatt skulle lykkes på noen som helst måte.

Anonymous poster hash: 03d91...fd1

Hvem har sagt at noen skal "påta seg selv ansvaret"? Følelser handler heller ikke om "rettferdighet rundt hvem som skal ta seg sammen". Et samliv er ingen teoretisk øvelse på hva som er rett og galt. Ethvert forhold må jobbes med ut fra de forutsetninger som gjelder i det enkelte forhold. 

[Gjest 54465...b87]

Mercruiser skrev (4 timer siden):

Det du beskriver er en klassisk situasjon som mange opplever å være i. Først vil jeg si at det er normalt at intimiteten og intensiteten dabber av etterhvert i et forhold, spesielt etter man får barn. Men dersom problemene fortsetter og sågar øker på etter at barna begynner å bli store, stikker problemet dypere. En typisk årsak er at din partner ikke er glad i deg lenger. Han kan være glad i deg som venn selvsagt, men ikke som kjæreste. Kanskje han ikke lenger tenner på deg, noe som er veldig vanlig med tiden. 

Jeg tror det er viktig i slike situasjoner å se seg selv i speilet. Er det kanskje noe du kan gjøre for å vekke gnisten? Kanskje ta av noen kilo, ny frisyre, sminke, sexy klær osv? Hva som virker vil kunne være individuelt, men det er viktig å være ærlig med seg selv. 

Som andre har nevnt her, er situasjonen du er i en klassisk vei mot utroskap. Ikke fordi man har lyst til å være utro, men savnet etter nærhet, intimitet og verdsettelse blir for stort. Som jeg pleier å si - har man sluttet å dele seng, er man ikke lenger i et kjæresteforhold, men deler et bofellesskap. Jeg har full forståelse for det du opplever - jeg er i samme situasjon selv. Det er vondt å bli avvist - å ikke føle seg elsket. 

Jeg synes ikke du skal gi opp, men det må spilles på flere strenger. Fortsett å ta opp dette som tema for å understreke alvoret. Som nevnt over -  litt fornyelse av seg selv kan også være effektivt. Vi menn er ofte ganske enkle der - det skal ikke så mye til for å vekke gnisten. 

Gi oss gjerne en oppdatering på utviklingen etter hvert. Lykke til. 

 

Hei 😊 takk for ganske godt svar. Veldig usikker på hvordan jeg skal svare på alt, men kan begynne med at jeg kan selfølgelig gjøre noe for å få opp gnisten igjen... eller det har jeg faktisk prøvd, og endte med å føle meg totalt uattrakttiv da jeg ble avvist. Når det kommer til endring av utseendet i form av hårklipp, vektnedgang, sminke, sexy klær. Så er alt der prøvd og de siste 2 årene, og følelsen jeg sitter igjen med er ikke en god en mot meg selv. Så der lovet jeg meg selv at alle forandringer jeg gjør, skal jeg KUN gjøre for min egen del. For å føle meg selv bedre, ikke for at samboer skal "like" meg bedre. 

 

Utover det, så ble begeret mitt fult tidligere denne uken, og jeg ga klar beskjed om at enten ble det forandringer, eller så flytter jeg. Og han begynte å le.. så jeg spurte rett ut om jeg var så latterlig eller om han ble ukomfortabel. Han mente det siste, og at han skulle skjerpe seg, for han ville ikke at jeg skulle flytte. Han ville ha ei fremtid med meg 🙄 

Så håper jeg inderlig han viser det og fremover. 

Anonymous poster hash: 54465...b87

[BadCat]

Han burde hjelpe deg med å pakke. Når du har klemt ut majonesen, kommer den ikke tilbake på tuben. Videre samliv blir som psykisk terror. Å innfri blir en gedigen kamp. Å pakke noen kofferter har bortimot 100% suksessrate.

[Gjest 54465...b87]

BadCat skrev (1 time siden):

Han burde hjelpe deg med å pakke. Når du har klemt ut majonesen, kommer den ikke tilbake på tuben. Videre samliv blir som psykisk terror. Å innfri blir en gedigen kamp. Å pakke noen kofferter har bortimot 100% suksessrate.

Høres så enkelt ut, men det er det ikke.

Anonymous poster hash: 54465...b87

[Gjest e6f67...262]

Har du vært "kritisk" til deg selv? 

Det beste tipset jeg har hørt der ute er å være den beste versjonen du overhodet klarer å være i en liten periode.. helst 60 - 90 dager.

Snakker da om at du må legge dine egne følelser til side.. Du må fokusere KUN på det som gjør deg til det beste du kan være.. Enten med person A eller B.   For du klarer nemlig å være den beste varianten av deg selv uavhengig hvem du er med.. Er det lettere med rett person? Absolutt..  Men klarer du det i en liten periode med feil person? Ja.

Å være den beste versjonen av deg selv betyr ikke at du skal ned på kne å suge partneren din når de kommer inn døra hver dag uten å forvente noe tilbake ( selv om for noen så er det sikkert det man tror 😅 )

Men rett å slett være det DU tror er din beste versjon.

når du har gjort det, og hvis du mot formodning ikke ser noen endringer hos din partner.. Da kan du med verdens beste samvittighet forlate forholdet.. for INGEN fortjener noen som lever sitt ytterste for seg uten å gi NOE tilbake.

 

Personlig vil jeg jo si at den beste versjonen av oss alle vil alltid være en versjon som klarer å sette ord på egne følelser. Og å faktisk få det ut til partneren sin.  Det er ikke lett, du gjør deg sårbar.. Men det er verdt det til slutt.  Du lever bare en gang.

Anonymous poster hash: e6f67...262