Samboer viser lite interesse for meg.

[Gjest 54465...b87]

Hei. Som emne sier, så trenger jeg noen å prate med og evt få noen råd. 

Jeg har en samboer, vi har bodd ilag i 6 år, og har 1 barn ilag. Men siden barnet kom til, så er det som om at alt er ett ork. Vi har så og si null kjærestetid. Ungen er passert 3år, så værste fasen skulle vært over. Eneste affeksjonen som blir vist er visst en av oss drar noen sted, da er det ett lite kyss og elsker deg. Ellers ingenting, ikke sover samboer på rommet, ikke tid til date eller sex. Og nå vet jeg ikke hvor mye lengre jeg orker dette. Elsker samboer høyt, og samboer sier det samme, men viser det ikke, vil jeg si.

 

Hva gjør jeg? 🙄

Må si at det har gått kraftig ut over selvfølelsen min, noe jeg har fortalt samboer, uten bedring.

Anonymous poster hash: 54465...b87

[Theo343]

Tro det eller ei men dette er ikke så unormalt som man kanskje tror når man står i det selv. At jobb og småbarn sammen gjør forholdet litt blodfattig i en travel og stressende hverdag er nok noe de fleste får smake litt på.

Det var ikke så uvanlig før i tiden heller men i dag har vi større krav til hverandre og hvordan et forhold skal være. Du skriver ikke om du er mann eller kvinne og om dere er to av samme kjønn i forholdet.

Endret 23. august 2023 av Theo343

[Skandinav]

Parterapeut, parterapeut, parterapeut.

Verdt vær eneste krone hvis dere har et genuint ønske om å fortsette å leve sammen. Første eller andre time hos en parterapeut vil kunne avdekke bl. a. spørsmålet om dere faktisk ønsker dette.

[RRhoads]

Her bør det kommuniseres. 

Hvorfor sover ikke samboer på rommet?

[Target.Aquired]

Kommunikasjon, kommunikasjon,kommunikasjon

Som folk sier, snakk sammen eller involver en parterapeut

[PanserJohan]

Tror dette skjer flere enn du tror i småbarnsperioden. Kommunikasjon og parterapi er en farbar vei dersom du genuint ønsker å berge forholdet. Om ikke, blir livet godt med 50/50 omsorg for barna også. Det er fryktelig tungt og oppleves som et nederlag i starten, men så blir livet sagte men sikkert bedre og bedre. 

[skaftetryne32]

Gjest 54465...b87 skrev (16 timer siden):

Og nå vet jeg ikke hvor mye lengre jeg orker dette. Elsker samboer høyt, og samboer sier det samme, men viser det ikke, vil jeg si.

Start med å fortelle dette ?

 

Gjest 54465...b87 skrev (16 timer siden):

Må si at det har gått kraftig ut over selvfølelsen min, noe jeg har fortalt samboer, uten bedring.

Skaff advokat. 

 

RRhoads skrev (3 timer siden):

Hvorfor sover ikke samboer på rommet?

vel det er jo bare sunn fornuft da, soving er soving, og sex er sex, må være greit å få litt ro fra snorkinga, fisinga å tilfeldige spark som alltid lander rett ved der nøttene senker seg. 

[Gjest 921b8...ef0]

Gjest 54465...b87 skrev (På 23.8.2023 den 19.58):

Hei. Som emne sier, så trenger jeg noen å prate med og evt få noen råd. 

Jeg har en samboer, vi har bodd ilag i 6 år, og har 1 barn ilag. Men siden barnet kom til, så er det som om at alt er ett ork. Vi har så og si null kjærestetid. Ungen er passert 3år, så værste fasen skulle vært over. Eneste affeksjonen som blir vist er visst en av oss drar noen sted, da er det ett lite kyss og elsker deg. Ellers ingenting, ikke sover samboer på rommet, ikke tid til date eller sex. Og nå vet jeg ikke hvor mye lengre jeg orker dette. Elsker samboer høyt, og samboer sier det samme, men viser det ikke, vil jeg si.

 

Hva gjør jeg? 🙄

Må si at det har gått kraftig ut over selvfølelsen min, noe jeg har fortalt samboer, uten bedring.

Anonymous poster hash: 54465...b87

Høres skremmende likt ut som min situasjon. Bare at vi har to barn. 

Så løsningen er hvert fall ikke å produsere flere barn, dersom du/dere skulle bli fristet .. 🤪

Det er mentalt slitsomt å hele tiden bli avvist mtp sex. Eller kyss. Eller hva det nå måtte være egoet mitt krever. Jeg er så lei av å bli avvist!

Samtidig er det leit for partner å hele tiden avvise. Være sliten. Være bakpå med energi. Kjenne på dårlig samvittighet, fordi hen jo vet så inderlig godt at dagens situasjon ikke fungerer! Masse dårlig samvittighet.

Etterhvert melder pliktsex-en seg. Den er kjip. For begge. Jeg merker det jo godt... Men en sjelden gang i blant, blir det altså sex, selv om partner egentlig ikke er interessert. 

Dette skjer akkurat såpass sjeldent at jeg såvidt ikke brekker opp og forlater hus og barn. Men bare såvidt.

Nei, hva gjør man da? Vi trives egentlig sammen. Men barn og noen ekstra utfordringer rundt de, krever mye energi. Partner har i tillegg en jobb som blir med hjem. Det hjelper såklart ikke. Det tenkes jobb hele døgnet! Ikkje bra! 

Neeei ... Dersom vi som par overleverer til ungene kan klare seg selv, tror jeg vi kan overleve det meste?! 😅

Anonymous poster hash: 921b8...ef0

[Krøvel Vellevoll]

Gjest 921b8...ef0 skrev (2 timer siden):

Høres skremmende likt ut som min situasjon. Bare at vi har to barn. 

Så løsningen er hvert fall ikke å produsere flere barn, dersom du/dere skulle bli fristet .. 🤪

Det er mentalt slitsomt å hele tiden bli avvist mtp sex. Eller kyss. Eller hva det nå måtte være egoet mitt krever. Jeg er så lei av å bli avvist!

Samtidig er det leit for partner å hele tiden avvise. Være sliten. Være bakpå med energi. Kjenne på dårlig samvittighet, fordi hen jo vet så inderlig godt at dagens situasjon ikke fungerer! Masse dårlig samvittighet.

Etterhvert melder pliktsex-en seg. Den er kjip. For begge. Jeg merker det jo godt... Men en sjelden gang i blant, blir det altså sex, selv om partner egentlig ikke er interessert. 

Dette skjer akkurat såpass sjeldent at jeg såvidt ikke brekker opp og forlater hus og barn. Men bare såvidt.

Nei, hva gjør man da? Vi trives egentlig sammen. Men barn og noen ekstra utfordringer rundt de, krever mye energi. Partner har i tillegg en jobb som blir med hjem. Det hjelper såklart ikke. Det tenkes jobb hele døgnet! Ikkje bra! 

Neeei ... Dersom vi som par overleverer til ungene kan klare seg selv, tror jeg vi kan overleve det meste?! 😅

Anonymous poster hash: 921b8...ef0

Har du en teori om hvorfor vedkommende avviser deg hele tiden?

[Gjest 54465...b87]

RRhoads skrev (På 24.8.2023 den 8:40 AM):

Her bør det kommuniseres. 

Hvorfor sover ikke samboer på rommet?

Jeg har spurt opp til flere ganger, får ikke ett fornuftig svar.  Bare "jeg sovnet på sofaen" .. "jeg skulle opp så tidlig" .. + flere lignende varianter 🙄

Jeg har gitt opp. Og akseptert at vi er co foreldre som bor ilag, og tydeligvis ikke mer.

Anonymous poster hash: 54465...b87

[Gjest 54465...b87]

Gjest 921b8...ef0 skrev (På 3.9.2023 den 10:02 PM):

Høres skremmende likt ut som min situasjon. Bare at vi har to barn. 

Så løsningen er hvert fall ikke å produsere flere barn, dersom du/dere skulle bli fristet .. 🤪

Det er mentalt slitsomt å hele tiden bli avvist mtp sex. Eller kyss. Eller hva det nå måtte være egoet mitt krever. Jeg er så lei av å bli avvist!

Samtidig er det leit for partner å hele tiden avvise. Være sliten. Være bakpå med energi. Kjenne på dårlig samvittighet, fordi hen jo vet så inderlig godt at dagens situasjon ikke fungerer! Masse dårlig samvittighet.

Etterhvert melder pliktsex-en seg. Den er kjip. For begge. Jeg merker det jo godt... Men en sjelden gang i blant, blir det altså sex, selv om partner egentlig ikke er interessert. 

Dette skjer akkurat såpass sjeldent at jeg såvidt ikke brekker opp og forlater hus og barn. Men bare såvidt.

Nei, hva gjør man da? Vi trives egentlig sammen. Men barn og noen ekstra utfordringer rundt de, krever mye energi. Partner har i tillegg en jobb som blir med hjem. Det hjelper såklart ikke. Det tenkes jobb hele døgnet! Ikkje bra! 

Neeei ... Dersom vi som par overleverer til ungene kan klare seg selv, tror jeg vi kan overleve det meste?! 😅

Anonymous poster hash: 921b8...ef0

Høres ganske likt ut vår situasjon ja 🙄 

Jeg har gitt opp da, skjønner at vi er co foreldre som bor ilag og ikke noe mere. 

Anonymous poster hash: 54465...b87

[Gjest 54465...b87]

Tusen takk for alle svar. Og beklager så sent svar tilbake, har ikke fått noen varsler og glemt helt av tråden 😅

 

Men situasjonen nå er akkurat den samme, partner nekter hjelp utenfra og mener vi har det bra. 

Så jeg har gitt opp. 

Anonymous poster hash: 54465...b87

[Gjest c50fd...f09]

Partners oppførsel og reposns er oppskrift på utroskap.
Enten er hen utro, eller så kommer du til å være det (og du burde kanskje det?).

Om du ellers har det bra i forholdet, artner ikke ønsker eller trenger noe intimitet, så burde du lufte spørsmålet om en elsker, evt bare ta saken i egne hender.

Anonymous poster hash: c50fd...f09

[Gjest 03d91...fd1]

Begynte sånn for min del å. Ikke så altifor lenge etter at første barn dukket opp så begynte det å minke på kjærestetingene. Partners behov for bekreftelse forsvant ikke, men det meste ellers. Fikk etterhvert et barn til, for det må man jo. Etterhvert begynte partner med utroskap. Jeg fant meg i alt for mye pga ungene. Det var mange bortkastede år. Dro til slutt. Prøvde å snakke med terapeut hos familievernkontoret men partner var kun med én gang, ville heller ordne opp i det selv. Det vil si fortsette som før. Ta tak i det før heller enn siden å unngå å kaste bort tid på å ha det kjipt og bli psykisk dårlig.

Anonymous poster hash: 03d91...fd1

[Krøvel Vellevoll]

Gjest 54465...b87 skrev (3 timer siden):

Tusen takk for alle svar. Og beklager så sent svar tilbake, har ikke fått noen varsler og glemt helt av tråden 😅

 

Men situasjonen nå er akkurat den samme, partner nekter hjelp utenfra og mener vi har det bra. 

Så jeg har gitt opp. 

Anonymous poster hash: 54465...b87

Hva mener du med gitt opp? At du forlater vedkommende?

Din partners oppførsel er i tråd med at hen føler dette er feil på en eller annen måte. Partner kan ikke innrømme dette, ettersom raset da starter og flere ting må innrømmes. Vedkommende prøver antakelig å dra dette ut så lenge det går, kanskje vedkommende håper det brister av seg selv, eller bare blir bedre på et eller annet tidspunkt. Dette er naturlig, men uærlig og skadelig overfor deg. 

Din oppførsel har tydeligvis latt dette bare skure og gå, og skal det skje noe må et virkelig ultimatum stilles. Din partner må våkne fra tåken, og innse at dere må igjennom det som er vanskelig. Da vil svarene komme frem, og du finner ut av om dette er verdt å satse på eller ikke. 

Du kan selvfølgelig bare la det gå, men noe sier meg du kan komme til å angre til slutt. 

[Gjest 54465...b87]

Krøvel Vellevoll skrev (39 minutter siden):

Hva mener du med gitt opp? At du forlater vedkommende?

Din partners oppførsel er i tråd med at hen føler dette er feil på en eller annen måte. Partner kan ikke innrømme dette, ettersom raset da starter og flere ting må innrømmes. Vedkommende prøver antakelig å dra dette ut så lenge det går, kanskje vedkommende håper det brister av seg selv, eller bare blir bedre på et eller annet tidspunkt. Dette er naturlig, men uærlig og skadelig overfor deg. 

Din oppførsel har tydeligvis latt dette bare skure og gå, og skal det skje noe må et virkelig ultimatum stilles. Din partner må våkne fra tåken, og innse at dere må igjennom det som er vanskelig. Da vil svarene komme frem, og du finner ut av om dette er verdt å satse på eller ikke. 

Du kan selvfølgelig bare la det gå, men noe sier meg du kan komme til å angre til slutt. 

Jeg forlater ikke nei, men jeg har gitt opp å prøve å få ting bedre og til der vi var før. I 2 år har jeg kjempet, vært tålmodig, stilt ultimatum. Ingenting funker. 

For 2 år siden sa jeg at ting måtte bli bedre, at jeg ikke kom til å dra noen plass. Men at viss ting ikke ble bedre når barnet kom på eget rom,  så vet jeg ikke hvor lenge jeg takler dette. 

Barnet fikk eget rom på denne tiden ifjor. Partner lovte at da skulle hen skjerpe seg, og det gjorde hen i 2 mnd, så var det tilbake til det samme. 

Jeg føler meg som en klegg, som vil ha intimitet. Jeg har fått ødelagt min selvtillit totalt. Og selv nå, så er tanken på at vi skal splittes helt forjæ***, jeg orker det ikke. 

Så da har jeg heller gitt opp, jeg tar de smulene hen er villig til å gi, åsså lever vi platonsikt resten. 

Anonymous poster hash: 54465...b87

[Krøvel Vellevoll]

Gjest 54465...b87 skrev (46 minutter siden):

Jeg forlater ikke nei, men jeg har gitt opp å prøve å få ting bedre og til der vi var før. I 2 år har jeg kjempet, vært tålmodig, stilt ultimatum. Ingenting funker. 

For 2 år siden sa jeg at ting måtte bli bedre, at jeg ikke kom til å dra noen plass. Men at viss ting ikke ble bedre når barnet kom på eget rom,  så vet jeg ikke hvor lenge jeg takler dette. 

Barnet fikk eget rom på denne tiden ifjor. Partner lovte at da skulle hen skjerpe seg, og det gjorde hen i 2 mnd, så var det tilbake til det samme. 

Jeg føler meg som en klegg, som vil ha intimitet. Jeg har fått ødelagt min selvtillit totalt. Og selv nå, så er tanken på at vi skal splittes helt forjæ***, jeg orker det ikke. 

Så da har jeg heller gitt opp, jeg tar de smulene hen er villig til å gi, åsså lever vi platonsikt resten. 

Anonymous poster hash: 54465...b87

Det er kjipt å høre. Dette virker veldig nedverdigende for din del, og du kaster bort veldig mye tid på å henge etter ei dame som tydeligvis ikke vil ha deg. Hvis du føler det blir umulig å komme med et ekte ultimatum må du dessverre leve i dette til det brytes av seg selv, eller til du blir så lei at det å komme vekk er viktigere enn å holde sammen. 

Dette høres jo ut som bare dritt, hvorfor er tanken på at dere skal splittes så ille? Det kan tenkes at det å prøve å gjennomføre et brudd er styrken du trenger å vise for å få respekt. Kan hende dama di føler du er svak, da forsvinner tenning og følelser ganske fort. 

[Gjest 54465...b87]

Krøvel Vellevoll skrev (6 timer siden):

Det er kjipt å høre. Dette virker veldig nedverdigende for din del, og du kaster bort veldig mye tid på å henge etter ei dame som tydeligvis ikke vil ha deg. Hvis du føler det blir umulig å komme med et ekte ultimatum må du dessverre leve i dette til det brytes av seg selv, eller til du blir så lei at det å komme vekk er viktigere enn å holde sammen. 

Dette høres jo ut som bare dritt, hvorfor er tanken på at dere skal splittes så ille? Det kan tenkes at det å prøve å gjennomføre et brudd er styrken du trenger å vise for å få respekt. Kan hende dama di føler du er svak, da forsvinner tenning og følelser ganske fort. 

Jeg vet jeg er patetisk, men jeg elsker samboer utrolig mye, og vil gjøre det jeg kan for at vi skal fungere igjen. 

Jeg valgte å opprette denne tråden uten å si hvilket kjønn jeg eller samboer er, da jeg ville ha helt nøytrale råd, uavhengig av hvem vi er. Men jeg er den kvinnelige parten.

Anonymous poster hash: 54465...b87

[Mercruiser]

Det du beskriver er en klassisk situasjon som mange opplever å være i. Først vil jeg si at det er normalt at intimiteten og intensiteten dabber av etterhvert i et forhold, spesielt etter man får barn. Men dersom problemene fortsetter og sågar øker på etter at barna begynner å bli store, stikker problemet dypere. En typisk årsak er at din partner ikke er glad i deg lenger. Han kan være glad i deg som venn selvsagt, men ikke som kjæreste. Kanskje han ikke lenger tenner på deg, noe som er veldig vanlig med tiden. 

Jeg tror det er viktig i slike situasjoner å se seg selv i speilet. Er det kanskje noe du kan gjøre for å vekke gnisten? Kanskje ta av noen kilo, ny frisyre, sminke, sexy klær osv? Hva som virker vil kunne være individuelt, men det er viktig å være ærlig med seg selv. 

Som andre har nevnt her, er situasjonen du er i en klassisk vei mot utroskap. Ikke fordi man har lyst til å være utro, men savnet etter nærhet, intimitet og verdsettelse blir for stort. Som jeg pleier å si - har man sluttet å dele seng, er man ikke lenger i et kjæresteforhold, men deler et bofellesskap. Jeg har full forståelse for det du opplever - jeg er i samme situasjon selv. Det er vondt å bli avvist - å ikke føle seg elsket. 

Jeg synes ikke du skal gi opp, men det må spilles på flere strenger. Fortsett å ta opp dette som tema for å understreke alvoret. Som nevnt over -  litt fornyelse av seg selv kan også være effektivt. Vi menn er ofte ganske enkle der - det skal ikke så mye til for å vekke gnisten. 

Gi oss gjerne en oppdatering på utviklingen etter hvert. Lykke til. 

 

[Gjest 03d91...fd1]

Mercruiser skrev (21 minutter siden):

Jeg tror det er viktig i slike situasjoner å se seg selv i speilet. Er det kanskje noe du kan gjøre for å vekke gnisten? Kanskje ta av noen kilo, ny frisyre, sminke, sexy klær osv? Hva som virker vil kunne være individuelt, men det er viktig å være ærlig med seg selv. 

Som andre har nevnt her, er situasjonen du er i en klassisk vei mot utroskap. Ikke fordi man har lyst til å være utro, men savnet etter nærhet, intimitet og verdsettelse blir for stort. Som jeg pleier å si - har man sluttet å dele seng, er man ikke lenger i et kjæresteforhold, men deler et bofellesskap. Jeg har full forståelse for det du opplever - jeg er i samme situasjon selv. Det er vondt å bli avvist - å ikke føle seg elsket. 

Jeg synes ikke du skal gi opp, men det må spilles på flere strenger. Fortsett å ta opp dette som tema for å understreke alvoret. Som nevnt over -  litt fornyelse av seg selv kan også være effektivt. Vi menn er ofte ganske enkle der - det skal ikke så mye til for å vekke gnisten. 

Det å påta seg selv ansvaret for et havari på måten som skisseres her er bare å gjøre det verre for seg selv psykisk, imho. Det er den andre personen som trenger å ta seg sammen her, om forholdet skal reddes. Det er ikke den som fortsatt er investert som skal måtte danse for den som mentalt har forlatt forholdet. Det høres for meg ut som et forhold det vil være utmattende å leve i, om det i det hele tatt skulle lykkes på noen som helst måte.

Anonymous poster hash: 03d91...fd1