Bli frisk fra depresjon. I hvilken ende starter man?

[Gjest f2d5d...7f9]

Jeg har postet mye her inne før og har hatt kontakt med en del på privat melding. 

Saken er at jeg begynner å bli desperat. Jeg mister meg selv og blir spist opp innvendig. Terskelen er høy for å be om hjelp, og jeg sliter mer enn noen gang å kommunisere tankene mine og følelsene mine. På toppen av det hele har jeg en psykolog jeg er usikker på om jeg har rett kjemi med, men DPS har avslått meg og mulighetene mine er kun private psykologer. Det er begrenset utvalg av tilgjengelige, private psykologer i byen jeg bor i. Jeg sitter også med en sterk følelse av psykologen min ikke liker meg, og har egentlig lyst til å konfrontere hen med dette - men jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem. Legen min har jeg et godt inntrykk av, jeg tror han genuint bryr seg om meg og vil hjelpe meg. Så der er tilliten litt på plass allerede og det er lettere for meg å være ærlig. 

Nå har jeg en legetime og psykologtime i nærmeste fremtid etter at jeg for endte gang fikk et jævlig sammenbrudd på arbeidsplassen min. Noen ganger blir følelsene for vanskelige å håndtere og jeg braser ut i gråt og fortvilelse. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har null tro på fremtiden, og selvfølelsen min er så lav at jeg vet ikke om der er noen til stede. Jeg blir fortvilet om jeg "med et uhell" kommer i kontakt med andre mennesker og begynner å etablere en relasjon, fordi jeg er så skråsikker på at de vil ende opp med å mislike meg og gå ifra meg. Det ender med at jeg brenner broer først for å unngå å bli forlatt. Jeg er så utrolig utrygg i relasjoner med andre og det stresser meg å ha kontakt med andre. 

Jeg vet hvorfor jeg er som jeg er, har gått mange år i terapi for å forstå det og skjønne hvor alt kommer fra. Mobbing og utestengelse i barndommen, og det faktum at jeg var et skjørt og "svakt" barn. Jeg har opplevd skuffelser og svik i nære relasjoner, og jeg er dessverre ikke sterk nok til å takle det på en sunn måte. 

Det siste halvåret har psyken gått utover den fysiske formen min. Vekten går ned, jeg har ikke energi og det å presse seg til å gjøre ting har blitt vanskeligere enn noen gang - nettopp fordi jeg har ikke energi! Jeg har ikke mer å gå på! Jeg føler meg ferdig, oppbrukt, råtten, utvasket, you name it. Jeg har virkelig prøvd, før, mange ganger. Men det har stagnert og jeg står på stedet hvil, mest fordi jeg ikke har fremtidshåp. 

Jeg har automatisk negative tanker, og de er faen så vanskelige å leve med. Det durer konstant i hodet at jeg er udugelig, stygg, et misfoster, burde ikke være her, burde forsvinne, ingenting å bidra med. Det hjelper ikke at jeg faktisk HAR blitt et styggere vesen, nettopp fordi jeg blir bitter og sint fordi jeg ikke klarer å fikse dette selv. 

Jeg hater depresjon over alt på jord og jeg hater at depresjonen tar så mange liv. Ikke bare bokstavelig talt, men hvordan depresjon kaster bort andre mennesker potensiale, deres selvfølelse, deres verdier og ressurser. Jeg kunne vært noe, men jeg er ikke noe og jeg kan ikke se hvordan jeg kan bli noen. 

Dette står jeg ikke i fullstendig alene. Noe som er en gave jeg burde sette pris på. Men jeg klarer ikke ta imot hjelpen andre vil gi meg. Jeg ser det selv, og det er så fortvilende, hvordan andre strekker ut en arm og gir meg en skulder å gråte på, men jeg avviser det fordi skammen og forakten for meg selv ER SÅ STOR. Jeg skulle ønske jeg kunne beskrive følelsen jeg kjenner på, den er så uutholdelig at jeg har ikke ord. Jeg vil rømme fra meg selv og kravle ut av mitt eget skinn. 

Hva gjør man når man hater seg selv mer enn noe annet i hele verden og mister seg selv til dette hatet? Hvor i pokker starter man? Jeg prøver å tenke på de som har sagt til meg at de er glad i meg, ikke vil miste meg. De som har uttrykt at jeg er viktige for de. Hvorfor betyr ikke dette noe for meg og hvorfor kan jeg ikke FØLE det? 

Det føles som en umulig oppgave, å skulle snu om på alt dette. Hvorfor ble jeg sånn? Jeg hadde et ønske om å hjelpe andre, være viktig for andre, være en ressurs i samfunnet, jeg blir mer og mer ressurssvak, jeg blir dummere, jeg klarer ikke kontrollere følelsene mine og tankene mine er ute av kontroll. 

Jeg spør etter råd, men sannsynligheten er stor for at jeg har hørt alt før, fordi jeg har spurt ofte om hjelp. Jeg har snakket med mange kloke mennesker med god innsikt i hvordan vi mennesker tenker og handler, og jeg kan mye om depresjon og hvilke "praktiske" løsninger som kan bedre symptomer. Men så var det dette med å gjøre alt sammen, når tankene er så skakkjørt som de er. 

Regner med at andre som også er deprimerte, leser dette. Vit at dere ikke er alene og jeg føler så uendelig med dere. Jeg skulle ønske jeg kunne trylle bort selvforakt, skam, depresjon, barrierer som folk har i seg som gjør at de mister håp og visner. Jeg føler så inderlig med de som sliter til de ikke klarer mer og som forlater oss, hjertet mitt synker hver gang jeg leser om noen som har tatt livet av seg eller leser "valgte å forlate oss" i dødsannonser. For jeg tenker at helvete nå mistet vi enda en. Jeg klarer ikke se dere i virkeligheten, når jeg er ute blant mennesker enser jeg de ikke fordi jeg har nok med å tenke på meg selv, men noen ganger prøver jeg å smile til fremmede i håp om at smilet mitt treffer èn person som IKKE har det bra, og som blir litt gladere av å bli sett med et smil. Det høres patetisk ut, men jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre. 

Jeg vet ikke om det er en trøst å høre at du ikke er alene, egentlig er det enda mer deprimerende å vite at vi er flere som føler det slik, det verste er håpløsheten og maktesløsheten. Hva gjør vi? Hvor skal vi? 

Anonymous poster hash: f2d5d...7f9

[Kakkelfant]

"Vekten går ned, jeg har ikke energi og det å presse seg til å gjøre ting har blitt vanskeligere enn noen gang - nettopp fordi jeg har ikke energi!"

 

Man får mer energi av å være i aktivitet, så fremt kosthold og søvn er nogenlunde på stell.

 

"jeg klarer ikke kontrollere følelsene mine og tankene mine er ute av kontroll."

 

Det er fordi du forsøker å kontrollere de at de kommer "helt ut av kontroll" - nøkkelen for å låse opp den situasjonen er å utvikle tillit til at sinnet ditt styrer disse på en fornuftig måte av seg selv - slik at når du klarer å slappe av og stole på at det går greit, vil det også da gå greit, helt av seg selv.

 

"Hva gjør man når man hater seg selv mer enn noe annet i hele verden og mister seg selv til dette hatet? Hvor i pokker starter man? Jeg prøver å tenke på de som har sagt til meg at de er glad i meg, ikke vil miste meg. De som har uttrykt at jeg er viktige for de. Hvorfor betyr ikke dette noe for meg og hvorfor kan jeg ikke FØLE det? "

 

Handlinger er i stor grad styrt av følelser og verdier - hva verdsetter du, og hvorfor? Det kan være et godt sted å begynne nøstingen.

 

Mitt inntrykk er at du har havnet i et garn, og jo mer du kjemper for å komme ut av garnet, jo dypere setter du deg fast - uavhengig av hvordan du kommer deg ut av dette begynner det med en grunnleggende ting - å slappe av og puste med magen, slik at man kan tenke klart og ta de valgene som er riktige på veien videre.

 

Letter sagt enn gjort, men det begynner altså der.  Å koble av tanke og følelses kjøret, ta små steg i riktig retning, og stole på at dette vil hjelpe deg sakte men sikkert over tid.

 

edit:

Det blir som å svømme - jo mer du kaver jo raskere synker du - om du klarer å lene deg bakover og slappe helt av med armene rett ut vil du oppleve at du faktisk flyter.

Endret 15. august 2023 av Kakkelfant

[Gjest f2d5d...7f9]

Kakkelfant skrev (4 minutter siden):

Det blir som å svømme - jo mer du kaver jo raskere synker du - om du klarer å lene deg bakover og slappe helt av med armene rett ut vil du oppleve at du faktisk flyter.

Ok, jeg må slappe av. Jeg klarer som oftest å koble av når jeg blir visuelt stimulert - ser film, tv-serie, gamer og lignende. Da kobler tankekjøret ut og jeg er fokusert. Men så logger jeg av/skrur av, og bang, det smeller til. 

Ja, jeg har prøvd meditasjon. Jeg kom aldri over "kneiken" og ga opp når det ble vanskelig. Prøvde yoga for et par år siden, hvor vi alltid mediterte på slutten av timen. Det endte med grining og uro. 

Jeg vet vi mennesker tenker mye, men jeg tør påstå at i hodet mitt går det i høygir 99% av tiden daglig. Det er SÅ MANGE TANKER på en gang! Så mye som skjer. Tidligere var jeg en effektiv dagdrømmer (for å få litt distanse til det virkelige liv), men når jeg tenker meg om er det lenge siden jeg har dagdrømt... 

Anonymous poster hash: f2d5d...7f9

[Gjest f2d5d...7f9]

Gjest f2d5d...7f9 skrev (Akkurat nå):

Ok, jeg må slappe av. Jeg klarer som oftest å koble av når jeg blir visuelt stimulert - ser film, tv-serie, gamer og lignende. Da kobler tankekjøret ut og jeg er fokusert. Men så logger jeg av/skrur av, og bang, det smeller til. 

Ja, jeg har prøvd meditasjon. Jeg kom aldri over "kneiken" og ga opp når det ble vanskelig. Prøvde yoga for et par år siden, hvor vi alltid mediterte på slutten av timen. Det endte med grining og uro. 

Jeg vet vi mennesker tenker mye, men jeg tør påstå at i hodet mitt går det i høygir 99% av tiden daglig. Det er SÅ MANGE TANKER på en gang! Så mye som skjer. Tidligere var jeg en effektiv dagdrømmer (for å få litt distanse til det virkelige liv), men når jeg tenker meg om er det lenge siden jeg har dagdrømt... 

Anonymous poster hash: f2d5d...7f9

Tilstedeværelsen min er også dårlig når jeg kommuniserer med andre. Jeg lytter til det den andre sier, men hører egne stemmer som sier at jeg må ikke si noe dumt, nå driter jeg meg ut, ikke si det, jo si det, nei nå fremstår du idiotisk, ikke le så høyt, husk hvordan du ser ut, tror ånden din stinker, hold kjeft hold kjeft hold kjeft. Hele. Jævla. Tiden. Noen ganger klarer jeg å ignorere de. For det meste klarer jeg ikke det og blir sliten.

Anonymous poster hash: f2d5d...7f9

[Kakkelfant]

"Styggen på ryggen" kan være plagsom når det blir slik - det handler om selvbilde, selvtillit og respekt for deg selv.

Der har du noen gode tråder å nøste i, bare vær klar over at det tar tid og man må stå i det en stund før man ser gode resultater.

 

 

[KemalKausces]

Du er slik du snakker til deg selv. Det er mye psykologiske mekanisme som er involvert. Forskning viser stadig viktigheten av å snakke seg selv opp. For eksempel, mennesker som tror de er i bedre i stand til å utføre en oppgave, uten at de i virkeligheten har noen fordeler sammenlignet med andre - gjør det bedre HVER eneste gang. Du må rett og slett jobbe med selvtilliten - enklere sagt enn gjort?

Tvert om, du må bare lure hjernen din. Det er faktisk så enkelt. Du må si til deg selv at du er unik, at du vet best, at du er den dyktigste innafor ditt felt (hva enn du er beskjeftiget med). Den ENESTE grunnen til at mennesker som skårer høyt på personlighetstrekk i den mørke triaden har så lite risiko for depresjon og angst- er ikke fordi de ikke bryr seg om hva andre tenker om dem eller at de gir blanke i andres meninger, årsaken er heller at de entydig tror at det er ingen som er bedre enn dem. Alt de gjør er riktig, andre tar feil.

Det er mye bedre å være drittsekk i tankemønstret, men lykkelig, enn en mann med gode intensjoner, men ulykkelig. 

[Leatherass]

Send meg en PM, så skal jeg svare deg i kveld om du har lyst. Skal ut en tur nå.

Har selv diagnosen tilbakevendende depresjon og har vært i behandling via det offentlige. For meg har det hjulpet masse, og jeg deler gjerne.

 

[Kakkelfant]

Hva er så "styggen på ryggen" ?

Kort fortalt er dette negative aspektet av deg selv ditt eget selvbilde. Den plagsomme opplevelsen kommer av at man har støtt dette fra seg og begynt å "slåss" med dette i sitt eget hode, når det som trengs er en forsoning og en reintegrering.

I denne "kampen" mot deg selv i ditt eget hode trengs ingen våpen - det eneste du vil ha bruk for er tilgivelse og evnen til å elske deg selv (dette aspektet av deg selv) for den du er, slik du er.

All videre slåssing med dette aspektet av deg selv vil bare gjøre situasjonen verre.

 

Instinktet for de aller fleste vil være å skulle slåss enda hardere for å bekjempe denne "styggen på ryggen" - det er altså dette instinktet du må overkomme.

 

Akkurat som når man skal svømme - å kave mer og mer vil bare føre til at du synker enda raskere (altså da å skulle slåss mot det at man synker)- man må gå andre veien for å finne ut at man faktisk flyter når man slapper av, legger ned våpenene og ser seg selv med tilgivelse og egenkjærlighet i sitt hjerte.

 

Forsoning og reintegrering (tilgivelse og egenkjærlighet) er nøkkelen som låser opp denne vanskelige situasjonen.

Endret 15. august 2023 av Kakkelfant

[Skandinav]

Har du fått tilbud om ECT?

Har du vurdert ketamin-behandling?

Hvis du er villig, er det også mulig å få psilocybin-behandling i f.eks Nederland.

[Gjest f2d5d...7f9]

KemalKausces skrev (2 timer siden):

Du er slik du snakker til deg selv. Det er mye psykologiske mekanisme som er involvert. Forskning viser stadig viktigheten av å snakke seg selv opp. For eksempel, mennesker som tror de er i bedre i stand til å utføre en oppgave, uten at de i virkeligheten har noen fordeler sammenlignet med andre - gjør det bedre HVER eneste gang. Du må rett og slett jobbe med selvtilliten - enklere sagt enn gjort?

Tvert om, du må bare lure hjernen din. Det er faktisk så enkelt. Du må si til deg selv at du er unik, at du vet best, at du er den dyktigste innafor ditt felt (hva enn du er beskjeftiget med). Den ENESTE grunnen til at mennesker som skårer høyt på personlighetstrekk i den mørke triaden har så lite risiko for depresjon og angst- er ikke fordi de ikke bryr seg om hva andre tenker om dem eller at de gir blanke i andres meninger, årsaken er heller at de entydig tror at det er ingen som er bedre enn dem. Alt de gjør er riktig, andre tar feil.

Det er mye bedre å være drittsekk i tankemønstret, men lykkelig, enn en mann med gode intensjoner, men ulykkelig. 

Å ikke bry seg om hva andre tenker og "gi mer faen" er noe jeg stadig prøver å bli flinkere til, og å snakke meg selv opp prøver jeg også. Dette får du til, du fikser dette, enten så går det bra eller så går det over, det ordner seg, bla bla bla. Det å jobbe med selvtilliten er mye enklere sagt enn gjort. Jeg kan sette små mål, nå disse og tenke "jaja, hvem som helst klarer dette, dette er bare minimum". Det er urettferdig med tanke på utgangspunktet mitt og jeg skjønner det jo, men likevel skjer det.

Kakkelfant skrev (2 timer siden):

Hva er så "styggen på ryggen" ?

Kort fortalt er dette negative aspektet av deg selv ditt eget selvbilde. Den plagsomme opplevelsen kommer av at man har støtt dette fra seg og begynt å "slåss" med dette i sitt eget hode, når det som trengs er en forsoning og en reintegrering.

I denne "kampen" mot deg selv i ditt eget hode trengs ingen våpen - det eneste du vil ha bruk for er tilgivelse og evnen til å elske deg selv (dette aspektet av deg selv) for den du er, slik du er.

All videre slåssing med dette aspektet av deg selv vil bare gjøre situasjonen verre.

 

Instinktet for de aller fleste vil være å skulle slåss enda hardere for å bekjempe denne "styggen på ryggen" - det er altså dette instinktet du må overkomme.

 

Akkurat som når man skal svømme - å kave mer og mer vil bare føre til at du synker enda raskere (altså da å skulle slåss mot det at man synker)- man må gå andre veien for å finne ut at man faktisk flyter når man slapper av, legger ned våpenene og ser seg selv med tilgivelse og egenkjærlighet i sitt hjerte.

 

Forsoning og reintegrering (tilgivelse og egenkjærlighet) er nøkkelen som låser opp denne vanskelige situasjonen.

Tilgivelse og egenkjærlighet... Greit. Vanskelig å forstå og hardt å svelge. Jeg skjønner at mye av det du skriver er nøkkelen til å få det bedre med seg selv. Jeg aner bare ikke HVORDAN. Styggen på ryggen har vært der siden barndommen, det føles umulig å skulle kvitte seg med noe jeg har båret på i snart 30 år. Samtidig tenker jeg jo at det burde være mulig. 

Skandinav skrev (1 time siden):

Har du fått tilbud om ECT?

Har du vurdert ketamin-behandling?

Hvis du er villig, er det også mulig å få psilocybin-behandling i f.eks Nederland.

Nei, jeg har heller ikke spurt lege eller psykolog/psykiater om ECT. Dette fordi depresjonen min ikke er så alvorlig. Ja, den hemmer meg, ja, den har ødelagt så og si hele 20-årene for meg, men jeg har et svingende stemningsleie og korte perioder hvor ting er "ok". Tankene og følelsene er der fortsatt, men mer på avstand, om det gir mening?

Vurdert ketaminbehandling. Avstand til behandlingssteder er et problem. Jeg håper sterkt på at ketaminbehandling skal bli tilbudt et sted i nærheten. Jeg ville uten tvil forespurt behandling der da. 

Behandling med psilocybin har jeg hørt litt om, men vet lite om det. Det kunne absolutt vært et alternativ. 

Anonymous poster hash: f2d5d...7f9

[Kakkelfant]

3 hours ago, Guest f2d5d...7f9 said:

Å ikke bry seg om hva andre tenker og "gi mer faen" er noe jeg stadig prøver å bli flinkere til, og å snakke meg selv opp prøver jeg også. Dette får du til, du fikser dette, enten så går det bra eller så går det over, det ordner seg, bla bla bla. Det å jobbe med selvtilliten er mye enklere sagt enn gjort. Jeg kan sette små mål, nå disse og tenke "jaja, hvem som helst klarer dette, dette er bare minimum". Det er urettferdig med tanke på utgangspunktet mitt og jeg skjønner det jo, men likevel skjer det.

 

Å "snakke seg opp" i sitt eget hode kan være uheldig - det som går opp må også komme ned.

Hva med å ha et nøkternt og nøytralt forhold til seg selv (i denne konteksten) ?  Da legger du ikke lista for høyt, og det som skjer, det skjer og er lettere å akseptere. Forsøk å ikke måle deg selv for mye, og ihvertfall ikke opp imot andre. Takknemlighet er nøkkelordet her - uansett hva vi har og ikke har, og hvilken situasjon vi er i her i livet - kan man finne noe å være takknemlig for er man på rett vei.

 

3 hours ago, Guest f2d5d...7f9 said:

Tilgivelse og egenkjærlighet... Greit. Vanskelig å forstå og hardt å svelge. Jeg skjønner at mye av det du skriver er nøkkelen til å få det bedre med seg selv. Jeg aner bare ikke HVORDAN. Styggen på ryggen har vært der siden barndommen, det føles umulig å skulle kvitte seg med noe jeg har båret på i snart 30 år. Samtidig tenker jeg jo at det burde være mulig.

For å kunne svare på spørsmålet om hvordan må vi undersøke hva tilgivelse og egenkjærlighet er.

Tilgivelse er noe man gir til noen man oppfatter har gjort oss noe, også til oss selv. Det er en måte å ettergi skyld på når man sier "ja, du såret meg, men jeg tilgir deg for det", slike at både den som tilgir og den som blir tilgitt skal kunne gi slipp på denne konflikten/episoden og komme seg videre.

Egenkjærlighet er den kjærligheten man har og viser til seg selv (ikke til å forveksles med narsissisme, der man gjør ting for seg selv på bekostning av andre). Egenkjærlighet kan være så mange ting, for eksempel å gå en tur hver dag (fordi man har godt av mosjonen og sover bedre), det kan være å sette grenser for seg selv og andre (ikke gå på akkord med deg selv), å ikke kjøpe en six pack med øl fordi man har en dårlig dag, ikke å klandre seg selv for noe man ikke har ansvaret for, osv.

Å sette opp gode rutiner i hverdagen kan være meget god egenkjærlighet - mosjon, måltider, søvn, arbeidstid, fritid, osv.

 

Å ta ansvar for seg selv og sin egen situasjon (uansett hvor bra eller dårlig denne måtte være) og å planlegge og utføre hverdagen, og sin egen omgang med andre, med respekt for seg selv og med verdighet - å alltid gjøre det som er bra for seg selv, å være sin egen beste venn.

Alt dette er gode eksempler på egenkjærlighet, og jeg er sikker på at du kan finne mange eksempler på valg du har tatt, og valg du vil måtte ta i fremtiden, hvor dette kan være av stor verdi for deg.

Her kommer også da tilgivelse inn - hvor mange ganger har vi ikke, gjennom et langt liv, gjort ting vi ikke har hatt godt av, tatt dårlige valg, osv?

 

Her er det virkelig mye å bite over, så ta det med museskritt, en dag av gangen, og viktigst av alt - ikke gi deg.

Sett deg opp en enkel plan i grove trekk, for resten av livet.

Begynn i dag - jeg skal gjøre mitt beste for å vise meg selv egenkjærlighet, og tilgivelse for de gangene jeg ikke klarer dette.

Resultatene kommer ikke i dag, ei heller i morgen - god tålmodighet er å gjøre gode ting for seg selv og andre mens man venter.

Sikt på horisonten, aldri gi opp.

 

 

edit:

Alt dette jeg skriver om her, er ikke dét bedre å fokusere på enn å skulle krangle og slåss med sitt eget selvbilde (styggen på ryggen) ?

Det man fokuserer på har en tendens til å vokse - for å slutte med noe bør man ikke bekjempe det med vold, man bør heller fokusere på noe annet man vil skal vokse.

F.eks. hvis man skal slutte å røyke - istedenfor å gå og slåss med røykesuget kan man begynne å trene eller finne på en annen hobby og fokusere på dette istedenfor.

Slik er det med alt, også "styggen på ryggen".

 

Endret 15. august 2023 av Kakkelfant

[Selfuniverse]

Jeg anbefaler å styre langt unna ECT som nevnt før her. Man får høre om solskinnshistorier, men ikke om de som får det mye verre, med slags mentale 'amputasjoner' og 'kortslutninger' av forskjellige deler av hjernen, som jeg fikk høre fra ett offer. Slik at dagliglivet blir mye verre enn det var før. Personen som ble utsatt for dette er ikke i live lenger.

Nå ser jeg ikke at du TS har skrevet noe om du bruker noe slags medikamenter. Det er ganske viktig, siden det ser ut som at du plages mye med mange tanker. Forskjellige medikamenter kan forstyrre det finsmurte maskineriet i oss mennesker veldig mye. Spesielt kanskje mentalt. Det vet jeg selv også, fordi jeg 'gikk' på ett medikament i flere år, som jeg heldigvis sluttet med for lenge lenge siden.

I motsatt fall, hvis det ikke er noen medikamenter i spill her, som det kan tyde på utifra det du forteller, så er det generelt veldig bra. Da har du gjort gode valg i min mening!

Jeg ser du får god hjelp av andre her. Det er veldig bra. Vi må stille opp for hverandre.

 

[skaftetryne32]

Gjest f2d5d...7f9 skrev (19 timer siden):

Jeg spør etter råd, men sannsynligheten er stor for at jeg har hørt alt før, fordi jeg har spurt ofte om hjelp. Jeg har snakket med mange kloke mennesker med god innsikt i hvordan vi mennesker tenker og handler, og jeg kan mye om depresjon og hvilke "praktiske" løsninger som kan bedre symptomer. Men så var det dette med å gjøre alt sammen, når tankene er så skakkjørt som de er. 

 

Skandinav skrev (17 timer siden):

Hvis du er villig, er det også mulig å få psilocybin-behandling i f.eks Nederland.

Jeg mener dette og beslektet behandling bør studeres nærmere, det er mye anekdotisk bevis der ute, men det er jo selvfølgelig ikke nok, men om absolutt alt annet er prøvd så er dette noe som virkelig bør vurderes. 

[iBrick]

Denne kan nok mange relatere til, og det å være bevisst på at man ikke skal snakke seg selv ned, tror jeg kan hjelpe. Med trening, meditasjon og frisk luft så kan man gjøre stor forskjell. Det går nok ikke bort over natta, men som han sier i videoen: ved å bruke det trikset han brukte, så ble han kvitt den indre "gestapoen" etter 4 måneder!

Vi trenger ikke være perfekte heller, vær deg selv og elsk deg selv! De sier for å elske en annen må man elske seg selv først, og det kan nok også mange som sliter med psyken relatere til. Så gjør noe du har lyst til, slik at du føler deg bedre, før du gjør noe for andre!

EDIT: Jeg er ingen ekspert, og skumleste veldig kjapt igjennom.. Men tror jeg har fått en forståelse av hva å være deprimert kan gå ut på.. Lykke til!

EDIT 2: Hvor starter man? Ta det et skritt om gangen. Få seg frisk luft, holde seg aktiv og i form, gå tur selv om det regner (med mindre man hater å bli våt), spis sunn mat som gjør deg godt, men unn deg gjerne noe ekstra godt innimellom for å få ekstra glede av det. Reis litt rundt. Utenlandsreiser alene har jeg hatt gode erfaringer med. Det virker som folk er mye mer imøtekommende og omgjengelige utenfor Norge. Fikk en ny virkelighetsoppfattelse når jeg så hvor positive og optimistiske amerikanere er, f.eks.(kanskje ikke alle da, men generelt..). Det er allerede stor forskjell i f.eks. Danmark..

Lære seg nye ting er også tilfredsstillende; det å gjøre det man allerede kan, vil over tid gi lite tilbake. 

Endret 16. august 2023 av iBrick