Livet med en psykisk syk ungdom

[Gjest 0e6ba...e6f]

Jeg har en sønn som har vært behandlet i 12 år med samtaleterapi og medisiner. Først BUP, så DPS.

Ingen ting virker å hjelpe. Han fikk først diagnosen ADHD i 3.klasse, så Asperger, til slutt Bipolar 2.

Han er medisinert med Aduvanz og Lamictal. Blodprøver er tatt, for å se om det er noe vitamin eller mineralmangler. Han sier medisinene hjelper litt, men jeg ser ikke noen effekt. Han klarer ikke å levere noe skriftlig skolearbeid, til tross for Aduvanz. Han har voldsomme humørsvingninger, til tross for Lamictal. Han kan gå fra overlykkelig til svart deprimert, og etter en time, så er han i topp humør igjen. Jeg har snakket med behandleren, om han har Rapid Cycling. Men det er visst ikke lett å behandle. Depresjonen kan komme av at han føler seg så mislykket også.

Han får ta Videregående på utvidet tid, men det går meget dårlig. Han får så mye hjelp og tilrettelegging på skolen. Og når han møter opp på skolen, fungerer det fint. Skolen sier han er veldig smart, engasjerer seg muntlig og er godt likt av alle. Men han har stort fravær, leverer ikke noe skriftlig, og får ikke standpunktkarakter på grunn av det. 

Han har klassiske Asperger symptomer, men fungerer mye bedre sosialt nå enn da han var mindre. Han har funnet en gjeng som godtar han som han er.

Det er så vanskelig for meg, når humøret hans går slik opp og ned. Og han føler hele tiden på at han mislykkes. Han er intelligent og vet at han må få på plass rutiner i hverdagen, men han gjør ikke noe med det. Etter hvert har jeg blitt så frustrert og kjenner meg utålmodig. Jeg tenker mye på hvor vondt jeg hadde det som barn, og at jeg ikke fikk noe hjelp, men klarte meg selv. Mens han har meg som står på pinne for han, prøver å få han på skolen, skolen tilrettelegger for han, jeg passer på at han får i seg mat og kommer i dusjen - etter mye mas. Og hele tiden går han til samtaler på DPS. Jeg føler etter hvert at tålmodigheten er tynnslitt, men så er det at han snakker om selvmord ofte. Jeg tenker på hva som kan skje hvis han bor alene og blir voldsomt deprimert.

Uansett hva jeg skal ha han til å gjøre, så passer det ikke. Nå prøver jeg å få han til å ringe og bestille time hos tannlegen. Etter at han ble myndig, skal de ordne med slikt selv. Men det er alltid "orker ikke ringe nå". Han følger ikke med på når reseptene går ut, vasker ikke klær, eller rydder rommet. Uansett hva jeg ber han om, så orker han ikke, det passer ikke nå, han føler seg ikke bra, eller han gjør noe en liten stund før han blir sliten og det blir liggende. 

Finnes det noe som helst alternativ til denne behandlingen? Noe annet enn offentlig psykolog? Kan en privat psykolog gjøre noe? Jeg føler at jeg blir surere og sintere i måten jeg snakker til han, og det er ikke lett å finne fram mer optimisme og støtte nå. Jeg føler at jeg har vært positiv og støttende i årevis... jeg er i ferd med å gå tom. Jeg har ikke mer å gi. Og så klandrer jeg meg selv, og tenker på at det kunne vært mye verre. Han kunne jo hatt kreft eller sittet i rullestol. Mine problemer er bare en bagatell, jeg skulle holde ut og ikke føle meg så lei.

Anonymous poster hash: 0e6ba...e6f

[Deechon]

De fleste med såpass store psykiske vansker ender ofte opp i omsorgsbolig. Så hvis sønnen din er i nærheten av å bli 18 så er det kanskje på tide å si at du/dere innser at dere ikke lenger kan forsørge ungen og at dere må ha hjelp.

 

En jeg kjente og pleide å leke med som barn hadde også ganske store psykiske vansker, men fungerte veldig bra sosialt. Han var 7 år eldre enn meg men alikevel hang vi sammen en god del. Uansett, så hadde han i likhet med din sønn store problemer med atferden sin, selv om han ikke var slem.

 

Enden på visa ble at han en dag fant ut at han skulle tette alle vaskene i hele huset og skapte en skikkelig stor oversvømmelse i hele huset. Etter den episoden så forsto foreldrene hans at han ikke lenger kunne bo hos dem og sendte han ut på behandlings hjem.

 

 

[Gjest 8638c...c79]

Jeg vet ikke noe om dette, men tenker også at han må få hjelp. Om han ikke greier å gå på skole så får han heller slutte med det. Omsorgsbolig er nok en bra ting å få.

Anonymous poster hash: 8638c...c79

[Gaea]

Tror EUPF som diagnose er mer sannsynlig enn bipolar. 

Jeg tror dialektisk atferdsterapi kan hjelpe, og du trenger uansett pårørerendestøtte. 

[Gjest 0e6ba...e6f]

Takk for svar. Jeg har lest om Borderline, men synes ikke det stemmer helt... Jeg skal nevne det til behandleren hans på DPS.

Men uansett så er problemet: Hvordan kan han forandre seg og komme ut av den negative spiralen? For at samtaleterapi kan virke, må pasienten gjennomføre det som blir avtalt med behandleren. 

Han sier at han vil følge et skjema med å stå opp til fast tid, for eksempel. Han stiller mobilen på å ringe og står opp selv. Det virker noen dager, men så slutter han å gjøre det. Han slår ikke på mobilen, eller han har på vekking, men står ikke opp. Jeg kan gå inn og si at han skal stå opp, han går ikke ut av senga, men blir liggende. Jeg godsnakker, jeg minner han på avtalen med behandleren, jeg blir sint, men det spiller ingen rolle.

Han er utrolig god til å uttrykke seg, og har fått et ordforråd som om han selv var psykolog, etter alle disse samtalene i mange år.

Han kan også være helt enig om hva som må gjøres når han snakker med behandler, og når vi er i gruppemøte med lege, rektor og nav. Men så klarer han ikke å gjennomføre det.

Han er intelligent, og det virker så bortkastet at han skal sitte på rommet, spesielt siden det går bra når han er på skolen. Når han kommer dit, har han det kjempetrivelig, ler, prater og deltar. Det er en skole hvor alle har problemer, slik at han skiller seg ikke ut. Han får bruke 5 år på vgs, og han har det siste året nå... 

Hvordan kan noen motivere han? Og hvis han er endringsvillig, hvordan kan man få han til å holde ut og ikke gi opp etter noen dager? Etter så mange år med samtaleterapi, kommer det noen gang til å virke?

 

 

Anonymous poster hash: 0e6ba...e6f

[Gjest a2f10...b13]

Gjest 0e6ba...e6f skrev (På 10.8.2023 den 12.34):

Jeg har en sønn som har vært behandlet i 12 år med samtaleterapi og medisiner. Først BUP, så DPS.

Ingen ting virker å hjelpe. Han fikk først diagnosen ADHD i 3.klasse, så Asperger, til slutt Bipolar 2.

Han er medisinert med Aduvanz og Lamictal. Blodprøver er tatt, for å se om det er noe vitamin eller mineralmangler. Han sier medisinene hjelper litt, men jeg ser ikke noen effekt. Han klarer ikke å levere noe skriftlig skolearbeid, til tross for Aduvanz. Han har voldsomme humørsvingninger, til tross for Lamictal. Han kan gå fra overlykkelig til svart deprimert, og etter en time, så er han i topp humør igjen. Jeg har snakket med behandleren, om han har Rapid Cycling. Men det er visst ikke lett å behandle. Depresjonen kan komme av at han føler seg så mislykket også.

Han får ta Videregående på utvidet tid, men det går meget dårlig. Han får så mye hjelp og tilrettelegging på skolen. Og når han møter opp på skolen, fungerer det fint. Skolen sier han er veldig smart, engasjerer seg muntlig og er godt likt av alle. Men han har stort fravær, leverer ikke noe skriftlig, og får ikke standpunktkarakter på grunn av det. 

Han har klassiske Asperger symptomer, men fungerer mye bedre sosialt nå enn da han var mindre. Han har funnet en gjeng som godtar han som han er.

Det er så vanskelig for meg, når humøret hans går slik opp og ned. Og han føler hele tiden på at han mislykkes. Han er intelligent og vet at han må få på plass rutiner i hverdagen, men han gjør ikke noe med det. Etter hvert har jeg blitt så frustrert og kjenner meg utålmodig. Jeg tenker mye på hvor vondt jeg hadde det som barn, og at jeg ikke fikk noe hjelp, men klarte meg selv. Mens han har meg som står på pinne for han, prøver å få han på skolen, skolen tilrettelegger for han, jeg passer på at han får i seg mat og kommer i dusjen - etter mye mas. Og hele tiden går han til samtaler på DPS. Jeg føler etter hvert at tålmodigheten er tynnslitt, men så er det at han snakker om selvmord ofte. Jeg tenker på hva som kan skje hvis han bor alene og blir voldsomt deprimert.

Uansett hva jeg skal ha han til å gjøre, så passer det ikke. Nå prøver jeg å få han til å ringe og bestille time hos tannlegen. Etter at han ble myndig, skal de ordne med slikt selv. Men det er alltid "orker ikke ringe nå". Han følger ikke med på når reseptene går ut, vasker ikke klær, eller rydder rommet. Uansett hva jeg ber han om, så orker han ikke, det passer ikke nå, han føler seg ikke bra, eller han gjør noe en liten stund før han blir sliten og det blir liggende. 

Finnes det noe som helst alternativ til denne behandlingen? Noe annet enn offentlig psykolog? Kan en privat psykolog gjøre noe? Jeg føler at jeg blir surere og sintere i måten jeg snakker til han, og det er ikke lett å finne fram mer optimisme og støtte nå. Jeg føler at jeg har vært positiv og støttende i årevis... jeg er i ferd med å gå tom. Jeg har ikke mer å gi. Og så klandrer jeg meg selv, og tenker på at det kunne vært mye verre. Han kunne jo hatt kreft eller sittet i rullestol. Mine problemer er bare en bagatell, jeg skulle holde ut og ikke føle meg så lei.

Anonymous poster hash: 0e6ba...e6f

Han trenger å flytte for seg selv og mestre livet selv. 

Han er voksen. 

Anonymous poster hash: a2f10...b13

[BadCat]

Å gjøre for eller sørge for at ting blir gjort for en som er voksen eller i ferd med å bli det, kan være ei fallgruve. Babyer er hjelpeløse. Det er ment gradvis å opphøre fra 2 år og oppover. Man gir ikke et barn totalt ansvar, men stadig mer. Dette gjelder også mennesker med tilstander utenfor normalen.

Quote

Lært hjelpeløshet er en teori innenfor psykologi og psykiatri som er brukt for å forklare visse former for lettere, ikke-psykotiske depressive reaksjoner. Gjennom voksnes holdninger og reaksjoner kan et barn lære at ens egne handlinger i liten eller ingen grad har betydning for hvordan en skal oppnå velvære og trivsel. Alle forsøk på å endre sin situasjon mislykkes. I voksen alder vil slike personer lett forbli passive i situasjoner hvor noe kan gjøres og i stedet reagere med depressive symptomer.

Hva han gjør eller ikke gjør betyr ikke noe, fordi du gjør noe i stedet. Dette er svært skadelig nå som han er voksen. Han må lære og erfare at det han gjør eller ikke gjør, har ei betydning og en konsekvens.

Det er viktig å lære at man et ansvarlig for lykken i eget liv. Man kan ikke alltid regne med andre. Ikke foreldre, ikke venner, ikke bekjente og ikke de man betaler for varer og tjenester.

Den beste taktikken er å kunne regne med seg selv, så står man ikke hjelpeløs når andre ikke innfrir. Foreldre lever ikke evig og de blir slitne. Ei greier de heller å gjøre sine barn lykkelige som voksen. Kanskje i enkelte aspekter av livet, men ikke som helhet eller som eneste kilde til lykke.

Endret 5. september 2023 av BadCat

[Maskinfører]

Så lenge vi har psykologer i det offentlige så må det bli sånn fikk masse diagnoser under min oppveksten under barnevernet 1992-2007 reparerte idag bilen for en tidligere  psykolog som ikke skjønne samfunnet idag (Jenter) samfunnet er på feil vei dessverre  ☹️ 

[TheDarkSycamore - SCM]

Nå tar jeg rein hypotese utifra det jeg har lest, han kan kanskje ha schizofreni. Om det stemmer får være en annen ting.

Uansett om det stemmer eller ikke i det jeg sier, så håper jeg på det beste at TS får en løsning på dette. Skjønner veldig godt frustrasjonen og oppgittheten din. 

Endret 5. september 2023 av TheDarkSycamore - SCM

[Selfuniverse]

Når en person blir medisinert så kan medisineringen være ett fokus for å prøve å bedre situasjonen. Ikke nødvendigvis peke på personens oppførsel eller tilstand for å bedømme skyld hos personen. Hvis man bruker soyaolje sammen med oljen på bilen, og blander bensinen med matfett, så kan det hende bensinbilen får problemer etterhvert. Men det er ikke bilen sin skyld.

 

Aduvanz:

"Amfetamin finnes i legemidlene Adderall, Attentin, Dexamfetamine og Metamina, mens prodruget lisdeksamfetamin, som omdannes raskt til amfetamin, finnes i legemidlene Aduvanz og Elvanse."

Utdrag av mulige bivirkninger:

---

Andre bivirkninger omfatter følgende. Informer lege eller apotek dersom de blir alvorlige:

Svært vanlige (kan ramme flere enn 1 av 10 voksne)

• redusert matlyst
• søvnvansker
• munntørrhet
• hodepine

Vanlige (kan ramme inntil 1 av 10 voksne)

• uro, nervøsitet, angst eller irritabilitet
• uvanlig tretthet (fatigue) eller rastløshet
• manglende evne til å få eller beholde ereksjon, eller endret sexlyst
• svimmelhet
• ukontrollerte rykninger, risting, skjelving eller uvanlig høy aktivitet
• gjentatte bevegelser i deler av kroppen eller gjentatte lyder og ord som er vanskelige å kontrollere (tics)
• humørsvingninger
• høyt blodtrykk, rask eller uregelmessig hjerterytme (takykardi)
• pustevansker
• kvalme eller diaré
• forstoppelse
• vekttap
• kraftig svetting
• magesmerter
• tannskjæring

Mindre vanlige (kan ramme inntil 1 av 100 voksne)

• overdreven prating
• depresjon, angst, nedstemthet (dysfori)
• overdreven glede eller oppstemthet (eufori)
• overdreven plukking på huden
• ukontrollerte kroppsbevegelser eller -rykninger
• uvanlig søvnighet
• kløe, utslett eller utstående, rødt, kløende utslett (elveblest)
• tåkesyn
• høy kroppstemperatur (feber)
• oppkast
• metallisk smak eller smaksforstyrrelser (dysgeusi)
• besvimelse

 

Lamictal:

Bivirkninger:

Svært vanlige Hud Hudutslett5,6,7 Nevrologiske Hodepine6,7 Vanlige Gastrointestinale Diaré6, kvalme6, munntørrhet7, oppkast6 Generelle Ryggsmerter7, smerter7, tretthet6 Muskel-skjelettsystemet Artralgi7 Nevrologiske Agitasjon7, insomni6, somnolens6,7, svimmelhet6,7, tremor6 Psykiske Aggresjon, irritabilitet Mindre vanlige Hud Alopesi, fotosensitivitetsreaksjon Nevrologiske Ataksi6 Øye Diplopi6, tåkesyn6 Sjeldne Hud Stevens-Johnsons syndrom7 Nevrologiske Aseptisk meningitt, nystagmus6 Øye Konjunktivitt Svært sjeldne Blod/lymfe Hematologiske abnormaliteter (inkl. nøytropeni, leukocytopeni, anemi, trombocytopeni, pancytopeni, aplastisk anemi, agranulocytose)1, hemofagocytisk lymfohistiocytose Hud DRESS2, toksisk epidermal nekrolyse Immunsystemet DRESS2 Lever/galle Leversvikt, unormal leverfunksjon4, økt leverfunksjonstest Muskel-skjelettsystemet Lupuslignende reaksjoner Nevrologiske Bevegelsesforstyrrelse, choreoatetose6, ekstrapyramidal forstyrrelse, forverring av Parkinsons sykdom3, ustøhet, økt hyppighet av epilepsianfall Psykiske Forvirring, hallusinasjon, tics Ukjent frekvens Blod/lymfe Lymfadenopati1 Immunsystemet Hypogammaglobulinemi Nyre/urinveier Tubulointerstitiell nefritt, tubulointerstitiell nefritt- og uveittsyndrom Psykiske Mareritt

 

[Nepa]

En del gutter kan få oppfylt indre behov ved å begynne på kampsport. For flere hundre år siden trente nesten alle gutter på å fekte og å slåss. Men det kan bli enda flere avtaler som han ikke kommer seg ut til. Er det en onkel eller noe som kan ta ham med ut i naturen, på fisketur... 

Er det en spesialklasse som han går i, kanskje han kan få en attest til slutt av ren snillhet. Men forstår det har vært en lang vei å gå, og en vet ikke helt om han kan bruke en slik attest i framtida. Det er logisk at en mor jager barnet ut av senga, men tror jeg ville sluttet med det av hensyn til egen helse.   

[RRhoads]

Prøvd flere typer ADHD-medisin?

[Amor Justitae]

Svarte i feil tråd

Endret 8. september 2023 av Amor Justitae
svarte i feil tråd