Er det feil å leve isolert og på ufør? Hikikomori

[Gjest 64e7b...cc6]

Jeg er ufør med diagnose å lever som en Hikikomori store deler av året. Skulle ønske jeg kunne jobbe men det går bare ikke, har prøvd det flere ganger. Diagnosen og det vanlige liv som folk ellers lever fungerer ikke i harmoni.

Nå er det 1 år siden sist jeg var innlagt på psykiatrisk avdeling, føler meg faktisk stolt over at jeg har klart det såpass lenge uten å bli lagt inn

Vi snakker over 100 innleggelser siste 15 årene. 

Trives best i mitt eget selskap, møter sjeldent venner og huset jeg bor i er livet mitt. Familiebesøk er det også lite av, har hatt besøk av foreldre 1 gang siste året. Da må jeg alltid støvsuge, vaske å rydde osv før de kommer slik at de ikke blir bekymret.

Anonymous poster hash: 64e7b...cc6

[Gargantua]

For interesserte: https://no.wikipedia.org/wiki/Hikikomori

[Nichemann]

7 hours ago, Gargantua said:

Interessant spørsmål. De aller fleste kunne nok tenkt seg et bedagelig og behagelig liv som du skisserer; spille, lese og se på filmer/serier hele dagen, samt trene litt. De aller, aller fleste jobber fordi de må, ikke fordi de vil. Meg selv inkludert. Jeg også vil si at jeg har sosial angst. Jeg liker ikke smalltalk, hater forsamlinger, liker ikke møtevirksomhet etc. Men det er en del av arbeidslivet, og jeg bare biter tenna sammen. Egentlig vil jeg si at det skal sitte veldig langt inne å bli uføretrygdet fordi du ikke liker å jobbe. Er arbeidsskyhet en diagnose? Nei. Merker at borgerlønnsdiskusjonen vil komme inn her etter hvert, antakelig. 

Jeg tror bildet er litt mer nyansert enn som så, at folk veldig ofte også liker jobben pga. kollegaer og utfordringer og mestring, for ikke å snakke om mye høyere lønn enn du noen gang vil få som ufør, og før du får ufør vil du få enda mindre enn det igjen.

Jobb bringer folk sammen. Ja, det kan være slitsomt, men man knytter bånd og man lærer mye og man kan jobbe seg oppover til noe enda mer interessant/utfordrende med høyere gevinst. I tillegg tror jeg folk som jobber ikke har peiling på hvordan det er å være alene 24/7. Det høres sikkert fristende ut.... helt til du er der uten nettverk og bare har deg selv å jobbe med.

I tillegg kan dere som jobber med høyere lønn spare pengene til tidlig pensjon hvis dere klarer dere på AAP lønn sånn som mange som var uforetrygdede måtte i mange mange år før de fikk uføretrygd, ca. 12000-13000/mnd.
Dette er snakk om mindre enn halve livet med jobb for å kunne tidlig pensjonere dere i en alder av ca. 45-50 med 200'000 ekstra etter forbruk i året (mer = enda tidligere pensjon) og det er hvis vi ikke regner med pensjon fra staten.
Og igjen enda tidligere om du tenker å ha en deltidsjobb ved siden av i stedet for å pensjonere deg helt i en alder av 45, noe som kan være kjekt for de som liker å jobbe.

Sosial angst er ikke noe du kan bite tenna sammen over. Kroppen reagerer uavhengig av hva du tenker på, om du liker det eller ikke. Mulig du har en eller annen form for mild sosial angst, men jeg tviler litt, høres egentlig mer ut som at du bare er en introvert eller ikke liker folkesamlinger.

I tillegg har vi ikke snakket om at man er lavere rang i samfunnet om man er uføretrygdet osv.

Og man må gjennom psykiatrien der du blir behandlet som en forsøkskanin, gjerne i mange mange år om du sliter med barndomstraumer eller lignende som er vanskelig å snakke om, for psykiatrien er ikke interessert i å høre på livshistorien din, ihvertfall i mitt tilfelle har jeg aldri blitt spurt i det hele tatt hvordan jeg har det, enda mindre hvordan jeg har hatt det.
Du er ikke mer enn en diagnose for psykiatere flest, en lek som heter "gjett hvilken diagnose denne pasienten har" og inkluderer et lykkehjul med flere ulike kategorier som "project your own problems onto the patient" og "make a random guess based on intuition/first impressions". Et helt supert spill altså, kan anbefalle 10/10..

[LarZen]

arne22 skrev (12 timer siden):

Men hva er det som er grunnen til det? 

Det er kanskje ikke nødvendigvis mer nå en før, men at en nå er mer åpen om det. Vi skal jo ikke så mange år tilbake hvor psykisk sykdom og plager var nesten tabu å snakke om. Og går vi enda noen flere år tilbake så ble folk sendt på gale hus og lobotomert....siste lobotomeringen i Norge var i 1974.... 

Vi har et nyhetsbilde som daglig leverer elendighet, krig, mat mangel, natur katastrofer, miljø ute av kontroll, drap og en konstant eksistensiell krise for menneskeheten. Det alene er nok til å få mange til å begynne å utvikle psykiske problemer. Så har du arv enten genetisk eller miljøet du bor med innflytelse av andre. Så "lite" som å snuble over en TikTok video av en krigsforbrytelse, en henrettelse kan være nok til å sette i gang problemer.

 

[Creepy Nabo]

Synes du må gjøre det som er best for deg. Om man sliter veldig psykisk så burde man få uføretrygd på samme måte som fysiske sykdommer. Men vil anbefale deg å prøve å studere og få deg en jobb hvor du kan ha minimalt med kontakt med andre, f.eks. programmering, hvor du i noen tilfeller kan ha hjemmekontor store deler av tiden. Hvis det er det du ønsker, og hvis det passer situasjonen din bedre. Å bli ufør ville jeg sett på som absolutt siste utvei, pga. det økonomiske, stigmaet, osv. Å ha null kontakt med andre vil jeg ikke anbefale, men forstår at man kan ønske å begrense det når man har sosial angst/andre plager.

Har du forresten blitt utredet for asperger?

[Nepa]

Letterboxd skrev (På 16.7.2023 den 19.58):

Jeg er en som har søkt på ufør via NAV og min psykolog, får svar om 4-5 månder.

Støtter det å velge selv, men en kan nok ikke bestille uføretrygd uten noen klar diagnose. Så opptatt som arbeidslivet er i dag av psykisk fungering og utadvendte ansatte, burde det nesten være nok å vise til angst og utenforskap. 

Tror likevel det er psykiske diagnoser som bipolar, psykisk utviklingshemning og schizo- som gir uføretrygd. Kombinert med langvarige rusproblemer kalles det rus og psykiatri. Kjenner ikke til om narkomane på LAR-behandling blir tildelt uføretrygd. Men de er vel ofte slitne fysisk. Fysiske diagnoser kan være epilepsi, blindhet, funksjonshemning, MS, ALS... og flere. Alvorlige ryggproblemer har jeg hørt om at noen fikk uføretrygd for, men ikke sikkert vedkommende ville blitt innvilget uføretrygd i dag.  

[arne22]

On 7/17/2023 at 3:38 AM, Gaea said:

Psykisk sykdom er også sykdom, som kan føre til at man blir ufør.

Tja, det er vel ikke så lett å se den psykiske sykdommen i et mikroskop, i form av virus, bakterier, tilstoppede blodårer eller noe slikt.

"Psykisk sykdom" er vel vanligvis ikke noe annet enn en "merkelapp" man setter på en viss type adferd og opplevelse av den virkeligheten man er i. Ut over "observert atferd" og det som "den syke" meddeler av opplevelser, så finnes det vel vanligvis ikke noen annen grunn til diagnose?

Blir ikke dette da litt "kulturelt betinget", det man først må ha en behandler som setter kriteria for "sykdom" og når behandleren har bestemt seg for hva man ønsker å klassifisere som sykdom, da kan man finne de personene som passer inn i sykdomsbildet til behandleren.

For eksempel så kan man jo nevne tidligere kjente personer, som Albert Einstein, Sir Isac Newton, Marie Curie, og i forhold til det som var datidens diagnostikk, så var dette flinke personer med framtredende roller i samfunnet. Ut i fra dagens diagnostikk, så mener man vel at dette var 3 personer som hadde en "psykisk sykdom", "Asbergers syndrom", og at noe av grunnen til "flinkheten" var deres "psykiske sykdom".

Hvis nå Albert Einstein hadde fått "riktig diagnose" og behandling med samtaleterapi og piller og hva man nå hadde for hånden, slik at han kunne sosialiseres inn i en jobb i kassen på Rema 1000, mens han lærte seg å si "god dag" til alle kundene, ville det nødvendigvis medført noe stort framskritt? 

Man kan jo lære å bli prest, pilot, advokat, elektriker og tannlege. Den opplæringen man får vil jo ha en viss påvirkning på selvbildet, hvordan vi oppfatter oss selv og hvordan andre oppfatter oss. Skulle man kunne si det slik at "symptombildet for psykisk sykdom" det er også noe som i noen grad kan trenes opp i og det kan også bli til en del av selvbildet gjennom systematisk trening?

De fleste bransjer ønsker seg økonomisk vekst og flere inntekter, enten det nå dreier seg om salg av biler, flybilletter, matvareprodukter, eller hva det måtte være.

Vil det ikke også være slik at behandlingsindustrien for psykisk sykdom, har behov for flere kunder, flere brukere av legemidler og flere uføre, slik at man kan oppleve økt salg av legemidler og flere årsverk innenfor behandlingsindustrien? Behøver man da flere "friske" eller flere "syke"?

Skulle det være slik at "psykisk sykdom" i noen tilfeller også kan ha karakter av noe "tillært", et selvbilde som "den syke" har overtatt fra andre gjennom kultur og påvirkning? 

Er det helt utenkelig at når det skjer en stor økning av psykiatriske diagnoser, og stadig flere uføre, så kan dette også ha noe å gjøre med en "tillært komponent" og et resultat av det livet man faktisk lever? Skulle det være mulig å leve slik at man forsterker det symptombildet man allerede har?

Endret 22. juli 2023 av arne22

[arne22]

Noen flere eksempler på at det å ha symptomer som kvalifiserer for en psykiatrisk diagnose ikke behøver å medføre arbeidsuførhet.

• Michelangelo - Autisme
• Steve Jobs - Mulig autisme
• Elon Musk - Asberger syndrom
• Leonardo Da Vinchi - ADHD
• Thomas Edison - ADHD 

Disse personene er vel ikke kjent for å ikke kunne gjøre jobben sin på en brukbar måte, selv om de kanskje også kunne kvalifisere til en diagnose. 

Må eller bør man være ufør som følge av en diagnose, eller kan det fungere like bra å ta vare på egenskaper og muligheter som man faktisk har? 

[Gouldfan]

arne22 skrev (På 19.7.2023 den 13.54):

Men hva er det som er grunnen til det? 

Vel Psykisk lidelse er et rødt kort når du søker jobb..

Jeg hadde et langt intervju, så ble det spurt om jeg gikk på medisin og at det var psykiatri medisiner..

Intervjuene gikk ca like bra som han her.

Med takk for at du er ærlig jeg kom bare til svaret om medisinen da. 🙂

https://fb.watch/lYONhcdecX/

Endret 23. juli 2023 av Gouldfan

[Theo343]

On 7/16/2023 at 9:24 PM, Milhouse85 said:

Jeg er selv 100% ufør - pga fysiske plager (kronisk betennelse). Siden jeg ser nokså frisk ut utad (selv om jeg har vært døden nær sykdommen min flere ganger). Møter jeg ganske mange dårlige holdninger, stigmatisering og fordommer fra andre utenforstående - som dømmer meg rett ned, uten å kjenne til sykdommen eller situasjonen min i sin helhet. 

Som følge av det skjedde en ganske kraftig og brutal overgang både økonomisk, sosialt og psykisk - spesielt i overgangen fra å være i full jobb til å bli ufør. Jeg mistet mye av mitt nettverk, kuttet ut "venner" - og det var en ganske brutalt. 

I 2005 anbefalte legen min at jeg skulle søke om ufør. Jeg skulle på et vis ønske jeg gjorde det den gang fordi å være i arbeidslivet med flere kroniske sykdommer, kronisk betennelsestilstander, angst/depresjon og annet sliter deg ned.

Jeg møter de samme holdningen du beskriver selv om jeg alltid har vært i 100% arbeid. Gjennom årene har det blitt 8-9 opphold på arbeidsrelatert rehabilitiering for å klare å fortsette å stå i jobb som alltid krever 150% av deg som om du hadde vært en helt frisk. 

Men jeg har vært nødt til å gjøre de samme justeringene som deg i livet. Man orker ikke delta på sosiale ting. Så smått som bursdager, konfirmasjoner og bryllup fordi all fritid går med til å restituere fra 0 i energi. Pga. det mister man også kontakt med venner og familie. Man sier også ofte nei til ting kolleger foreslår fordi man vet at sjangsen for en nei senere nær tidspunktet er stor og de fleste forstår ikke at dagsformen kan endre seg drastisk på en time når som helst.

Ja jeg angrer på at jeg ikke hørte på legen i 2005, stoltheten drev meg videre. Men legen hjalp meg heller ikke å finne hva som feilte meg. Det var kamper gjennom flere fastlegekontorer og først i privat helse med Aleris og Volvat at de fant ut hvilke lidelser jeg hadde men da hadde de også gjort stor skade på organer, skjelett og annet.

Bare angst og depresjon (følge av ubehandlet sykdom som volvat fant) har vært vanskelig i jobb, men likevel føles jobbrollen "tryggere" enn sosiale settinger. Så lenge man slipper å holde foredrag, være kursinstruktør eller snakke for store forsamlinger.

Den største utfordringen med å være i jobb med div. sykdom er alle de fordummende fordommene man møter på. Bare ting som å gjennom alle år få beskjed om "du må balansere fritid/jobb bedre så du ikke sliter deg ut" mens man timen etter på sier "det må være klart til i morgen".

En annen utfordring er at arbeidsgivere ikke alltid ser på styrker og svakheter som noe positivt. De er heller ofte etter noen som kan prestere i alle typer situasjoner selv om det er "middels" over hele fjøla. Arbeidsgivere hadde tjent mye på å spille på folks individuelle styrker og ta hensyn der de ikke passer godt inn, uten på se på det som noe negativt. Alle skal ofte passe i samme "skuff".

Man må regne med å møte mye diskriminering. Både fordi det ofte synes (kontra hva andre serverer av hvite løgner) at man er mindre frisk enn andre. Folk ser negativt på deg fordi de mener at man ikke tar vare på seg selv. Man kan ha perioder hvor man går opp i vekt fordi noen av sykdommene og medisinene er med på å forårsake det og da får man de samme leksene om ernæring a-b-c som er skivebom.

Fordi man ikke orker å delta på alt utenom jobb som fredagspils, sommerfest, julefest, reiser og mye annet så blir det ofte brukt mot deg. Det hjelper ikke om du er verdens beste teambuilder når du er PÅ jobb. Er du ikke med ut og drikker deg full og snakker skit, til sjoa for å rafte eller opp i skibakken så er du ikke bra nok.

Per i dag bare pga. kroniske betennelser gjennom 30 år har jeg 2 proteser og operert flere store ledd og problemer i alle ledd.

De eneste unntakene jeg har sett opp mot å møte mye diskriminering på en arbeidsplass er hvis man eks. har en så opplagt og synlig "utfordring" at man går med stokk, sitter i rullestol, er svaksynt, har visse typer kreft eller lignende. Så jeg forstår ikke hvorfor det ofte skilles på slikt.

Angrer jeg på at jeg har stått i jobb?

Både ja og nei. På den ene siden må man jobbe hardere enn friske kolleger for å bevise at man er god nok til å være i arbeidslivet. Så fort du presterer "normativt", setter grenser eller har sykedager så blir du sett på som neste nedskjæring. Én som alltid møter opp og er tilstede fra 07:30 til 16:00 uten å prestere eller bidra særlig til arbeidsutfordringene i løpet av dagen vil ofte komme bedre ut enn deg.

Man blir vesentlig mer diskriminert selv om man gjør en vesentlig bedre jobb enn dine friske kolleger så man må regne med å bli forbigått i så og si alt med mindre du står i en posisjon hvor du kan kreve.

Å snakke om sykdom med ledere for å forklare hvorfor du er rød i øynene (de kan tro du drikker alkohol mens det er allergi), ser litt mer trøtt ut enn andre osv. er et tveegget sverd. Erfaringen gjennom 5 arbeidsplasser siste 25-30 år er at ledere på kun 1 av 5 arbeidsplasser tok til seg informasjon om sykdom uten å bruke det mot meg senere. 

Hva har vært positivt med det?

Det positive har vært å oppleve til tider enorm mestringsfølelse på tross av alt det vanskelige man har som motvekt. Det kan også føre til større nedturer når sykdommene dine bidrar til at du ikke klarer å prestere, men bølgedaler må man regne med. Følelsen av å klare seg selv har også bidratt mye til selvfølelsen i det hele.

Sum av summarum har jeg motbevist de aller fleste fordommer arbeidslivet har mot folk som er syke og sliter med kroniske lidelser.

Jeg har også på alle arbeidsplasser vært talsmann for å la folk som står utenfor arbeidslivet få prøve seg og tilbudt meg å være den som følger de opp. I 9 av 10 tilfeller har det ført til at folk som urettmessig blir diskriminert kommer seg inn i arbeidslivet og blir verdsatt for sine bidrag.

Endret 23. juli 2023 av Theo343

[Gouldfan]

arne22 skrev (1 time siden):

Noen flere eksempler på at det å ha symptomer som kvalifiserer for en psykiatrisk diagnose ikke behøver å medføre arbeidsuførhet.

• Michelangelo - Autisme
• Steve Jobs - Mulig autisme
• Elon Musk - Asberger syndrom
• Leonardo Da Vinchi - ADHD
• Thomas Edison - ADHD 

Disse personene er vel ikke kjent for å ikke kunne gjøre jobben sin på en brukbar måte, selv om de kanskje også kunne kvalifisere til en diagnose. 

Må eller bør man være ufør som følge av en diagnose, eller kan det fungere like bra å ta vare på egenskaper og muligheter som man faktisk har? 

Det er jo eksempel på folk som har spesielle kvalifikasjoner da, finnes mange slike genier, Einstein hadde også en diagnose, samme har Greta Thunberg og mange flere.

Trådstarter høres ut som bare kunnet jobbe på hjemmekontor ell..

Det er vanskelig å ta en lang utdanning og allikevel ikke få jobb pga det blir spurt om sykdom eller medisin i intervju.

[Theo343]

Såvidt jeg kan huske gjennom alle min intervju runder har man ikke lov til å spørre spesifikt om ting rundt helse. Og man plikter ikke å svare på det. For meg har det aldri vært noe problem å komme gjennom intervjuer fordi man styrer de over på hva man er god på og kan bidra med. 

[Gouldfan]

Theo343 skrev (29 minutter siden):

Såvidt jeg kan huske gjennom alle min intervju runder har man ikke lov til å spørre spesifikt om ting rundt helse. Og man plikter ikke å svare på det. For meg har det aldri vært noe problem å komme gjennom intervjuer fordi man styrer de over på hva man er god på og kan bidra med. 

Noen er bare bedre på intervju, jeg føler meg veldig frisk egentlig og synes jeg kunne fått beholde jobben min.. Ikke verre enn at jeg var sykmeldt to uker..

Endret 23. juli 2023 av Gouldfan

[Theo343]

24 minutes ago, Gouldfan said:

Noen er bare bedre på intervju, jeg føler meg veldig frisk egentlig og synes jeg kunne fått beholde jobben.. Ikke være enn at jeg var sykmeldt to uker..

Jeg er absolutt ikke god på intervju. Det er en av mine store skrekksituasjoner. Jeg har hatt ganske horrible feil svar som kom helt feil frem kontra hva jeg ønsket å si. Men likevel fått jobben fordi jeg klarer å dra meg tilbake til hva jeg kan tilby og bidra med. Men jeg overselger aldri, det er ikke noe alle menn gjør. Ett av de feilaktige/misforståtte svarene i et intervju ble 4-5 år senere brukt mot meg når jeg valgte å ta et nytt jobbtilbud.

Rent faglig sett har jeg en trygghet eller selvsikkerhet om du vil (langt fra arroganse som jeg avskyr) om at jeg alltid skal klare å løse utfordringen eller sette meg inn i det. Samt at det er viktig å legge vekt på at man kan se og benytte andres styrker for å løse utfordringer.

Man vinner også ofte på at man gjerne deler kunnskap og kan prestere og fungere godt både i team og være selvstendig/autonom når det kreves. Bidra til et godt arbeidsmiljø som har fokus på at alle får utviklet seg og er villig til å ta lærdom fra andre for selv å bli bedre.

En viktig ting jeg har lært er at havner du i ett helt elendig jobbmiljø med en kultur som bare bryter deg ned er det ikke nødvendigvis det riktige å "bli som dem",  men heller finne en annen løsning. Slike miljøer vil ofte bruke alle som velger å ikke delta i den dårlige kulturen som syndebukker for de kulturelle problemene de har. Selv om turnover sier noe helt annet. Jeg har også latt meg dra inn i den dårlige kulturen og lært en viktig lekse av det.

Men med alt sagt, nå er jeg over 50 og den største utfordringen videre blir alderdiskriminering man møter som en ganske solid vegg. Fordi man er hvit, mann og over 50. Med mindre man har fokusert på lederstillinger. Det blir nok den største utfordringen jeg har møtt i arbeidslivet til nå.

Dette var kanskje en diggresjon fra hva TS ønsker svar på men tenkte at det kan være verdifult med innblikk i flere sider av saken.

EDIT:
Det jeg også vil fremheve er at "jobbrollen" har hjulpet ift. angst/deppresjon. Man får sosialisering i oftest trygge og gode rammer som i seg selv er en form for terapi. Man har ansvar for noe man får ros for og føler vekst i det.

Endret 23. juli 2023 av Theo343

[Gouldfan]

Letterboxd skrev (På 16.7.2023 den 19.58):

(Moderator, flytt dette hvis det passer bedre under annen kategori)

Jeg er en som har søkt på ufør via NAV og min psykolog, får svar om 4-5 månder.

Jeg er en som ikke håndterer livet, ekistensielt og psykisk. Har fått mye hjelp fra psykolog (går fortsatt) men tror ikke hjernen min fungerer som normale mennesker. Går på gym og studerer og lignende, men har ikke så lyst å prøve være sosial eller å få venner.

Har tenkt på i en stund å spare penger til egen bolig for å bli en såkalt hikikomori. Ha samme rutine hver dag: Unngå nyheter og filosofi for å ikke bli deprimert, eller gym>film/spill/bøker>jogge>film/spill/bøker som daglig rutine.

Er det moralsk feil å være på ufør uten faktisk fysisk sykdom? Er det det samme som å stjele andres penger?

Hvis noen av dere mener det er feil å ta penger som andre betaler skatt for vil jeg gjerne høre hva dere mener man skal gjøre. I Norge har vi jo ikke MAID some i Canada, og det hjelper jo ikke å bare si "ta deg sammen, gå ut mer og gå på gymmen" etc, når dette allerede ikke fungerer.

EDIT: Prøvde arbeidstrening med NAV, men klarte ikke delta grunnet ekstrem sosial angst. Spurte da om jeg kunne studere og fortsatt motta AAP siden man kan studere uten å være spesielt sosialt. Så nå studerer jeg bare for å motta AAP. Den sosiale angsten har blitt mindre, men sliter nå med ekstrem eksistensielle angst eller noe slags psyisk problem som skaper den eksistensielle angsten.

Gå til Nevropsykologisk undersøkelse, og gå til fastlege og psykolog, du har vel vært hos psykiater også? Disse får du diagnose og papirer fra.

De andre her forstår ikke, men jeg forstår. Jeg har også sosial angst men ikke så ille som deg. Jeg klarer å holde kontakt med venner og familie, men det er vanskelig. Det ligger noe annet der også hos deg, rutinene dine som er ganske faste kan være en slags grad av autisme.

Folk med en grad av autisme liten eller stor feks Aspergers eller liten grad autisme føler trygghet og mestring i faste rutiner.

Du kan utdanne deg om det er yrkes muligheter du kan jobbe i. Men da synes jeg (bare en mening) at du skal ha 100% ufør og eventuelt jobbe ekstra feks hjemmefra om du kan eller lignende.

Endret 23. juli 2023 av Gouldfan

[Theo343]

@Gouldfan
Vanskelig å svare på hvorfor du ikke beholdt jobben. Men sykemeldt i starten av en jobb er ofte ikke bra. Jeg har noen ganger gått med feber på jobb i ny jobb fordi man ikke vil ha fravær for tidlig.

Endret 23. juli 2023 av Theo343

[Gouldfan]

Theo343 skrev (5 minutter siden):

@Gouldfan
Vanskelig å svare på hvorfor du ikke beholdt jobben. Men sykemeldt i starten av en jobb er ofte ikke bra. Jeg har mange ganger gått med feber på jobb i ny jobb fordi man ikke vil ha fravær for tidlig.

Jeg jobbet der over 2 år uten sykmelding, men det var bemanningsbyrå Adecco.

Altså ingen rettigheter og kun ? Tomåneders kontrakter.

For Adecco så jobbet jeg i hele 6 år. Tror ikke jeg hadde sykmelding ikke feber eller noe. Men de to ukene jeg var sykmeldt hjemme pga slike visjoner var et rødt flagg.

Endret 23. juli 2023 av Gouldfan

[Theo343]

Just now, Gouldfan said:

Jeg jobbet der over 2 år uten sykmelding, men det var bemanningsbyrå Adecco.

Adecco har jeg selv jobbet for på 90-tallet hvor jeg slet med å få jobb etter et nakkebrudd (ble oppsagt pga. 3 måneder sykemelding etter nakkebruddet som passasjer i en bilulykke hvor den andre kjørte på rødt).

Gjennom Adecco fikk jeg fast stilling hos firmaet jeg var leid inn til i løpet av 6 måneder. Jeg hadde ikke noe ønske om å bli i Adecco.

[Gouldfan]

Theo343 skrev (1 minutt siden):

Adecco har jeg selv jobbet for på 90-tallet hvor jeg slet med å få jobb etter et nakkebrudd (ble oppsagt pga. 3 måneder sykemelding etter nakkebruddet som passasjer i en bilulykke hvor den andre kjørte på rødt).

Gjennom Adecco fikk jeg fast stilling hos firmaet jeg var leid inn til i løpet av 6 måneder. Jeg hadde ikke noe ønske om å bli i Adecco.

Jeg har vanskelig for å forhandle med ledelse, det er litt av angsten, jeg klarte å forhandle meg til lik lønn.

[Theo343]

3 minutes ago, Gouldfan said:

Jeg har vanskelig for å forhandle med ledelse, det er litt av angsten, jeg klarte å forhandle meg til lik lønn.

Jeg er ikke spesielt god der selv. Det er ofte for mye GPP som jeg er litt allergisk mot. Det handler ofte om å si de rette tingene for å få deg til å godta noe du ikke ønsker å godta og det ser jeg for lett igjennom. Jeg liker ikke å bli forsøkt manipulert men hvordan man svarer skal man likevel være forsiktig med.

Når det er sagt er jeg samarbeidsvillig og fleksibel og kunne nok vært bedre i slike samtaler.

Endret 23. juli 2023 av Theo343