Er det feil å leve isolert og på ufør? Hikikomori

[Letterboxd]

(Moderator, flytt dette hvis det passer bedre under annen kategori)

Jeg er en som har søkt på ufør via NAV og min psykolog, får svar om 4-5 månder.

Jeg er en som ikke håndterer livet, ekistensielt og psykisk. Har fått mye hjelp fra psykolog (går fortsatt) men tror ikke hjernen min fungerer som normale mennesker. Går på gym og studerer og lignende, men har ikke så lyst å prøve være sosial eller å få venner.

Har tenkt på i en stund å spare penger til egen bolig for å bli en såkalt hikikomori. Ha samme rutine hver dag: Unngå nyheter og filosofi for å ikke bli deprimert, eller gym>film/spill/bøker>jogge>film/spill/bøker som daglig rutine.

Er det moralsk feil å være på ufør uten faktisk fysisk sykdom? Er det det samme som å stjele andres penger?

Hvis noen av dere mener det er feil å ta penger som andre betaler skatt for vil jeg gjerne høre hva dere mener man skal gjøre. I Norge har vi jo ikke MAID some i Canada, og det hjelper jo ikke å bare si "ta deg sammen, gå ut mer og gå på gymmen" etc, når dette allerede ikke fungerer.

EDIT: Prøvde arbeidstrening med NAV, men klarte ikke delta grunnet ekstrem sosial angst. Spurte da om jeg kunne studere og fortsatt motta AAP siden man kan studere uten å være spesielt sosialt. Så nå studerer jeg bare for å motta AAP. Den sosiale angsten har blitt mindre, men sliter nå med ekstrem eksistensielle angst eller noe slags psyisk problem som skaper den eksistensielle angsten.

Endret 16. juli 2023 av Letterboxd

[Woff]

Letterboxd skrev (5 minutter siden):

Er det moralsk feil å være på ufør uten faktisk fysisk sykdom?

DET er ikke ditt problem! Hvis fagpersonene mener at du kan kreve ufør så la nå de ta kampen. (For KAMP blir det, kjenner jeg NAV rett.)

[Karltorbj]

Letterboxd skrev (9 minutter siden):

(Moderator, flytt dette hvis det passer bedre under annen kategori)

Jeg er en som har søkt på ufør via NAV og min psykolog, får svar om 4-5 månder.

Jeg er en som ikke håndterer livet, ekistensielt og psykisk. Har fått mye hjelp fra psykolog (går fortsatt) men tror ikke hjernen min fungerer som normale mennesker. Går på gym og studerer og lignende, men har ikke så lyst å prøve være sosial eller å få venner.

Har tenkt på i en stund å spare penger til egen bolig for å bli en såkalt hikikomori. Ha samme rutine hver dag: Unngå nyheter og filosofi for å ikke bli deprimert, eller gym>film/spill/bøker>jogge>film/spill/bøker som daglig rutine.

Er det moralsk feil å være på ufør uten faktisk fysisk sykdom? Er det det samme som å stjele andres penger?

Hvis noen av dere mener det er feil å ta penger som andre betaler skatt for vil jeg gjerne høre hva dere mener man skal gjøre. I Norge har vi jo ikke MAID some i Canada, og det hjelper jo ikke å bare si "ta deg sammen, gå ut mer og gå på gymmen" etc, når dette allerede ikke fungerer.

 

Hvis du sliter saa tungt at du ikke klarer aa gaa paa jobb, saa maa du faa trygd.

Synes den isolasjonplanen din, virker destruktiv.

Hva med aa proeve det motsatte?

Det gaar an aa aktivisere seg, som ufoer ogsaa.

Endret 16. juli 2023 av Karltorbj

[kremt]

Har du aldri hatt en jobb? Det er ikke så vanskelig i mange tilfeller. Som regel tror jeg det er helsebringende å ha en jobb å gå til, men det kan nok variere. Mange jobber krever ikke spesielt mye, nesten bare at du møter opp og har puls. Selvsagt litt mer enn det, men du skjønner tegninga. Har du ingen spesielle interesser eller gjøremål som du føler mestring av?

[Karltorbj]

Woff skrev (1 time siden):

DET er ikke ditt problem! Hvis fagpersonene mener at du kan kreve ufør så la nå de ta kampen. (For KAMP blir det, kjenner jeg NAV rett.)

En psykologs anbefaling, veier tungt. 

Kan gaa lett da.

[Sjørøver]

Letterboxd skrev (1 time siden):

Er det moralsk feil å være på ufør uten faktisk fysisk sykdom? Er det det samme som å stjele andres penger?

Klarer du ikke å fungere i en jobb? Er det ingenting du er god til, ingenting du kan bidra med?

[Milhouse85]

Jeg er selv 100% ufør - pga fysiske plager (kronisk betennelse). Siden jeg ser nokså frisk ut utad (selv om jeg har vært døden nær sykdommen min flere ganger). Møter jeg ganske mange dårlige holdninger, stigmatisering og fordommer fra andre utenforstående - som dømmer meg rett ned, uten å kjenne til sykdommen eller situasjonen min i sin helhet. 

Som følge av det skjedde en ganske kraftig og brutal overgang både økonomisk, sosialt og psykisk - spesielt i overgangen fra å være i full jobb til å bli ufør. Jeg mistet mye av mitt nettverk, kuttet ut "venner" - og det var en ganske brutalt. 

Det å være ufør er absolutt ingen dans på roser, og er ingen "ferie" som mange tror. Du vil være en "outsider" (men det er du kanskje allerede...). Men da er på en måte "løpet kjørt". Selv alle har sin egen historie rundt dette.

Den stereotypisk kommentaren "jasså, er deg deg skattepenga mine går til..". Blir fjollete og noe du ikke bør ta seriøst. Det er ganske strengt og vanskelig å bli ufør (i motsetning til hva mange tror). Så hvis din søknad blir godkjent - er det spesialisthelsetjenesten og uavhengige leger som har vurdert at det er det riktige for deg. 

Mange har sterke meninger rundt dette med NAV og uføretrygd. Så når man våger å spørre om slike ting på nett, så er det omtrent som å kaste bensin på et bål har jeg erfart - folk elsker å skyte kanoner i øst og vest. Med sine holdninger, erfaringer og fordommer om ditt & datt. Så kanonkulene faller i alle retninger. Så ta alt av tilbakemeldinger du får med en stor klype salt. 

Så kan du fint jobbe selv om du er 100% ufør. Det er ikke slik at man er fullstendig arbeidsufør selv om man har fått innviglet en uføretrygd. Det er bare et solid sikkerhetsnett du selv velger å styre. 

Forbered deg på kanonene.... ser de allerede har begynt å komme. 😜

Lykke til! 

 

Endret 16. juli 2023 av Milhouse85

[kåre b]

Letterboxd skrev (1 time siden):

 

Er det moralsk feil å være på ufør uten faktisk fysisk sykdom? Er det det samme som å stjele andres penger?

 

 

Tja ...  

 

Hvis du ikke har faktisk sykdom, har du vel heller ikke rett på uføretrygd? 

Måten du ordlegger på, så synes jeg du virker ganske reflektert, godt opplest og kunnskapsrik. Så at du ikke klarer å gjennomføre en jobb virker merkelig for meg.  

 

-Du går på gym. 

-Du studerer. 

-Du har ikke lyst til å få venner/være sosial. 

 

Helt ærlig så tenker jeg at kroppen din fungerer som den skal og det finnes massevis av jobber som du garantert takler helt fint? Finn deg en fysisk jobb, som får hodet på andre tanker, det hjelper også på topplokket. 

(Psykisk sykdom er minst like alvorlig som fysisk sykdom, så hvis det var fysisk sykdom du mente så se bort fra ovenforstående). Det sagt så har jeg også hatt noen utfordringer, jeg har en kronisk mage/tarm betennelse som gjør at jeg ikke tar opp bla B12. Før dette ble oppdaget så hadde jeg stort underskudd, som utviklet seg til merkelige psykiske problemer som angst og uro. Det som fungerte godt for meg var å holde meg aktivisert med hobbyer og fysisk jobbing, da hadde hodet noe å jobbe med, annet enn å pleie angsten. 

 

Endret 16. juli 2023 av kåre b

[Gaea]

Letterboxd skrev (1 time siden):

Er det moralsk feil å være på ufør uten faktisk fysisk sykdom?

Psykisk sykdom er også sykdom, som kan føre til at man blir ufør. 

Jeg tror ikke at det er spesielt helsebringende å filosofere og gruble rundt hvorvidt det er moralsk riktig å være ufør. Bruk heller energien din på å forsøke å be om tilrettelegging slik at du kan klare å stå i en eller annen type jobb.

[Karltorbj]

Er ogsaa 100% ufoer.

Ser at en lett, kan begynne aa sove skeivt, sove paa dagen, morgendusjen og tannpussen, kan bli ustabil, maaltidene ustabile, hoppe over dagen....................

Synes heller, det er mer konstruktivt aa jobbe i mot, en slik utvikling, en aa velge isolasjon.

 

Endret 16. juli 2023 av Karltorbj

[Nichemann]

Skjønner deg godt, men støtter en del av innleggene fra de andre her også.

Jeg lever nå litt som en hikikomori og enda mer snart ettersom jeg er i ferd med å flytte inn i skogen relativt alene for meg selv.

Jeg tror mange vil kunne føle ensomhet om de ikke møter eller har kontakt med andre mennesker på langsikt nesten samme hvem man er.

Viktig å også ha noe man føler mestring av som @kremt sier, effekten av underholdning kan tappe av etterhvert på langsikt, spesielt om man ikke har noen å dele det med.

Tror ikke Hikikomoriene nødvendigvis alltids har det så bra.
Men det kan være en fase man trenger for å komme seg videre, eller noe man tilpasser seg til og finner ut av etterhvert.

Alt ettersom situasjon kan en Hikikomori-tilstand være bedre enn det man har vært i tidligere eller nåværende i livet.

[Letterboxd]

kremt skrev (1 time siden):

Har du aldri hatt en jobb? Det er ikke så vanskelig i mange tilfeller. Som regel tror jeg det er helsebringende å ha en jobb å gå til, men det kan nok variere. Mange jobber krever ikke spesielt mye, nesten bare at du møter opp og har puls. Selvsagt litt mer enn det, men du skjønner tegninga. Har du ingen spesielle interesser eller gjøremål som du føler mestring av?

Prøvde arbeidstrening med NAV, men klarte ikke delta grunnet ekstrem sosial angst. Spurte da om jeg kunne studere og fortsatt motta AAP siden man kan studere uten å være spesielt sosialt. Så nå studerer jeg bare for å motta AAP. Den sosiale angsten har blitt mindre, men sliter nå med ekstrem eksistensielle angst eller noe slags psyisk problem som skaper den eksistensielle angsten.

Er redd for å ha sammenbrudd hvis jeg får kundeservice jobb. Håndterer ikke stirre på en skjerm i 8 timer heller.

[kremt]

Du hadde sikkert passet i en eller annen delvis fysisk jobb, men det har blitt stadig mer krav til papirer og kvalifikasjoner de senere årene. Det kan ta litt tid å bli vant til miljøet også. Det er ikke så mye å grue seg til egentlig, går stort sett bra. Hvis du virkelig ønsker ut av dette må du selv ta tak. Du kan ikke stole på NAV resten av livet, at de skal gjøre noe for deg. Hørt om mange som har slitt i årevis, de måtte bare løsrive seg fra det tunggrodde NAV systemet. Du må rett og slett tørre å stå på egne ben, uansett hvor skremmende det høres ut.

[Aldrack]

Jeg er 100% for at dem som er syke (enten det er fysisk eller psykisk) skal få nødvendig hjelp fra det offentlige. Kanskje er ikke tilbudene gode nok idag, slik at for mange havner på uføretrygd, jeg vet ikke. 

Samtidig tror jeg at for mange ser på trygd som en utvei, istedetfor å jobbe med seg selv, og prøve å finne andre løsninger. Jeg mener hver og en av oss har en plikt overfor samfunnet til å bidra så godt som vi kan. Og jeg mener også at man må prøve hardt og lenge før man "legger inn årene". 

Norge ligger på Europa-toppen i antall uføre. https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/M35zyo/alarm-om-ny-vekst-i-antall-ufoere-fra-et-historisk-hoeyt-nivaa. Jeg finner ikke gode artikler som prøver å forklare hvorfor. 

Slik jeg oppfatter innlegget ditt så føler jeg du først og fremst leter etter svar på hva som kan gi mening for livet ditt. Ved å motta trygd kan du på mange måter melde deg ut av samfunnet, og sånt sett kan det virke som om de eksistensielle problemene kanskje forsvinner. Jeg tror likevel ikke du vil føle deg bra på trygd, hvis du innerst inne vet at du kunne gjort noe mer fornuftig, som også hadde vært et positivt bidrag for samfunnet.

Hva dette skal være er ikke alltid så lett å finne ut av. Og i den perioden man prøver å finne ut av dette mener jeg man må akseptere at livet føles tungt, vanskelig og uten en tydelig fremtid. 

Jeg håper og tror at ved å være ærlig med seg selv og konfrontere sine egne tanker, så kan man finne en god vei videre. Jeg håper du først og fremst forsøker dette! Lykke til uansett hvordan du griper an utfordringene dine! 

Endret 16. juli 2023 av Aldrack
Skrivefeil

[Colin.]

3 hours ago, Letterboxd said:

(Moderator, flytt dette hvis det passer bedre under annen kategori)

Jeg er en som har søkt på ufør via NAV og min psykolog, får svar om 4-5 månder.

Jeg er en som ikke håndterer livet, ekistensielt og psykisk. Har fått mye hjelp fra psykolog (går fortsatt) men tror ikke hjernen min fungerer som normale mennesker. Går på gym og studerer og lignende, men har ikke så lyst å prøve være sosial eller å få venner.

Har tenkt på i en stund å spare penger til egen bolig for å bli en såkalt hikikomori. Ha samme rutine hver dag: Unngå nyheter og filosofi for å ikke bli deprimert, eller gym>film/spill/bøker>jogge>film/spill/bøker som daglig rutine.

Er det moralsk feil å være på ufør uten faktisk fysisk sykdom? Er det det samme som å stjele andres penger?

Hvis noen av dere mener det er feil å ta penger som andre betaler skatt for vil jeg gjerne høre hva dere mener man skal gjøre. I Norge har vi jo ikke MAID some i Canada, og det hjelper jo ikke å bare si "ta deg sammen, gå ut mer og gå på gymmen" etc, når dette allerede ikke fungerer.

EDIT: Prøvde arbeidstrening med NAV, men klarte ikke delta grunnet ekstrem sosial angst. Spurte da om jeg kunne studere og fortsatt motta AAP siden man kan studere uten å være spesielt sosialt. Så nå studerer jeg bare for å motta AAP. Den sosiale angsten har blitt mindre, men sliter nå med ekstrem eksistensielle angst eller noe slags psyisk problem som skaper den eksistensielle angsten.

Jeg antar du har søkt uføretrygd i samarbeid med din veileder, og at det er din veileder som har sendt søknaden. For om du har søkt på det selv, så bør ikke forhåpningene være for store. 

Jeg lever nok som en hikikomori p.d.d. For min del går det greit nettopp fordi jeg har sterk psyke og at det ikke er psyken som er grunnen til min uførhet. Jeg kan ikke på noen som helst måte se at noen som allerede sliter med psyken vil få bedre psyke av å leve som en hikikomori. Jeg har heller ikke behov for venner, men å være alene uten noen, som f.eks partner, er ikke noe å trakte etter for å si det sånn. Jeg har samme rutine hver dag, og det tar på psyken i lengden. I lengden blir det kjedelig og du vil nettopp få mer tid til å "bekymre" deg over eksistensielle spørsmål, om det er noe som plager deg.

 

[Pizza3333]

Jeg tenker du burde prøve å finne jobb etter utdanning jeg 🙂

Ikke akkurat et bredt spekter av jobber å velge mellom NAV. Da er det butikkjobber ol. som krever mye sosial kontakt.

Hva med å velge en jobb som ikke krever noe sosial kontakt?( Feks Kontor jobb, naturforvaltning el., sjåfør yrker)

Du har allerede en fordel med at du takler studielivet.

Og nei, ikke alle kan jobbe. Men veldig mange klarer det faktisk selv med sine problemer, det krever bare litt tilpasning, tålmodighet & støtte. Og forbanna mye ståpåvilje. Lett å gi opp..

En kompis valgte noe innenfor natur, naturforvaltning el. Han tusler rundt i skogen alene. Hva med noe sånt?

[Gargantua]

On 7/16/2023 at 7:58 PM, Letterboxd said:

Er det moralsk feil å være på ufør uten faktisk fysisk sykdom? Er det det samme som å stjele andres penger?

Interessant spørsmål. De aller fleste kunne nok tenkt seg et bedagelig og behagelig liv som du skisserer; spille, lese og se på filmer/serier hele dagen, samt trene litt. De aller, aller fleste jobber fordi de må, ikke fordi de vil. Meg selv inkludert. Jeg også vil si at jeg har sosial angst. Jeg liker ikke smalltalk, hater forsamlinger, liker ikke møtevirksomhet etc. Men det er en del av arbeidslivet, og jeg bare biter tenna sammen. Egentlig vil jeg si at det skal sitte veldig langt inne å bli uføretrygdet fordi du ikke liker å jobbe. Er arbeidsskyhet en diagnose? Nei. Merker at borgerlønnsdiskusjonen vil komme inn her etter hvert, antakelig. 

[LarZen]

Om noen hadde spurt hvorfor jobber du ikke jobber og du svarer "jeg har en hjerte feil som begrenser veldig hva jeg kan gjøre. Så for meg så er det beste å være ufør" så hadde ingen blunket.

Hvorfor skal det være forskjell om det er hjernen som er senteret for dine plager? Spesielt i 2023 med all informasjonen vi har i dag. Nå skal det sies at det er fryktelig mange som ikke er i stand til å tilegne seg ny informasjon etter tidlig tyveårene der ute så det er vel først og fremst dem som reagerer negativt og er lite forstående på psykisk sykdom og det å være ufør.

Men dem skal du glatt ignorerer. Vi lever i en verden hvor psykisk sykdom og plager statistisk sett går rett opp med ingen ende i sikte. 

 

 

[arne22]

8 minutes ago, LarZen said:

Vi lever i en verden hvor psykisk sykdom og plager statistisk sett går rett opp med ingen ende i sikte. 

Men hva er det som er grunnen til det? 

[DukeRichelieu]

Letterboxd skrev (På 16.7.2023 den 19.58):

Er det moralsk feil å være på ufør uten faktisk fysisk sykdom? Er det det samme som å stjele andres penger?

Mitt svar er nei.  

Sitat

Jeg er en som ikke håndterer livet, ekistensielt og psykisk. Har fått mye hjelp fra psykolog (går fortsatt) men tror ikke hjernen min fungerer som normale mennesker. Går på gym og studerer og lignende, men har ikke så lyst å prøve være sosial eller å få venner.

Har tenkt på i en stund å spare penger til egen bolig for å bli en såkalt hikikomori. Ha samme rutine hver dag: Unngå nyheter og filosofi for å ikke bli deprimert, eller gym>film/spill/bøker>jogge>film/spill/bøker som daglig rutine.

EDIT: Prøvde arbeidstrening med NAV, men klarte ikke delta grunnet ekstrem sosial angst. Spurte da om jeg kunne studere og fortsatt motta AAP siden man kan studere uten å være spesielt sosialt. Så nå studerer jeg bare for å motta AAP. Den sosiale angsten har blitt mindre, men sliter nå med ekstrem eksistensielle angst eller noe slags psyisk problem som skaper den eksistensielle angsten.

Tror du at du hadde ønsket å være en såkalt hikikomori om du ikke hadde ekstrem sosial angst? Har du alltid hatt sosial angst?

Mange av oss er introverte og har et lavere behov for sosialisering enn andre, men det er en vei dit til total isolasjon som du skisserer.

Jeg mener du bør får velge å leve det livet du ønsker å leve, men jeg synes det er synd om du gjør det fordi angsten og frykten styrer deg. 

Kanskje ikke helt sammenlignbart, men jeg hadde en total nedsmelting når jeg var rundt 20 år med moderat til tung depresjon og daglige angstanfall som også gjorde utslag når jeg var ute blant folk. Livet da var et rent helvete og folk som ikke har hatt slike problemer vet rett og slett ikke hvordan det er. Jeg kjente nok også mye på det du kaller eksistensiell angst. Men takket være god selvmedisinering, eksponeringsterapi og mye annet, så kjempet jeg meg tilbake til livet og har per i dag ingen slike problemer. Men det var en kamp og det tok flere år før jeg var helt frisk.