Apatiske barn og transbarn – når medisin blir til politikk

[Bastu]

Er det ikke trist at transsaken har fått så mye politisk sprengkraft? I hvert fall i USA, noe som har ført til at debatten har blitt farget i andre land. Den ene siden snakker om ''transterror'' og den andre snakker om ''hatgrupper''. Når medisinske spørsmål brukes som politiske slagtre, er det sjelden pasientens beste kommer i fokus.

For det er åpenbart at det er mange som har det veldig dårlig, og saken blir alltid mer sensitiv når det gjelder barn. Iveren etter å ville hjelpe forsvarsløse barn kan få konsekvenser. Ut fra det jeg har lest om emnet, kan jeg ikke la være å trekke paralleller til apatiske flyktningbarn, en annen infisert sak.

Nå vet jeg ikke om/hvordan apatiske barn ble diskutert i Norge, men jeg kan oppsummere hvordan situasjonen har sett ut i Sverige. Rundt 2005 begynte sakene med apatiske barn å bli diskutert offentlig. Media kom med en rekke rapporter om barn som ble ukontaktbare og sluttet å spise etter at familiene deres fikk avslag på asylsøknaden. Det ble sagt at stress, depresjon og traumer setter barn i denne tilstanden. Det var bare ett middel, permanent oppholdstillatelse.

Men det var tvil. Hvorfor forekommer denne psykiske diagnosen kun i Sverige? Det er rundt 100 millioner flyktninger i verden, men ingen utenfor landet viste lignende symptomer. I tillegg var det bare familier fra det tidligere Sovjetunionen og Serbia som ble berørt av den nye diagnosen forlatelsessyndrom.

Legestanden var delt inn i to leire, de som trodde barna/familiene og de som ikke trodde. Men etter at SVT viste dokumentaren «Spelet om de apatiska barnen» var det bare én fortelling. Legene og psykiaterne som hadde forsøkt å få til en diskusjon om alternative forklaringer på barnas tilstand ble tauset, vanligvis av anklager om rasistiske motiver. Det var ingen forskning eller oppfølging av barna som ble rammet.

Først 13 år senere, i 2019, våknet debatten til liv igjen. Avisen Filter hadde intervjuet to tidligere, nå voksne, apatiske barn. De snakket om hvordan de ble truet og slått for å spille apatiske. Som tiåringer fikk de beskjed om at de var fullt ut ansvarlige for om familien ville bli reddet eller ødelagt, fremtiden var avhengig av hvor godt de kunne opprettholde dette skuespillet.

Seks apatiske barn fra fire forskjellige familier søkte omsorg i Norge. Gellert Tamas, skaperen av den velkjente SVT-dokumentaren, hevdet at i Norge hadde ingen barn blitt bedre og å antyde det motsatte var en «myte». Men da Filter ba om å få journalene fra de berørte barna, ble det gitt et helt annet bilde. De norske sykepleierne ved asylhelsetjenesten mistenkte raskt at det var Münchhausen by proxy. Barn som hadde sittet i rullestol og sondematet i flere måneder, kunne le og leke når de ble skilt fra foreldrene. Sykepleier Inger Schanche kommenterte sakene slik:

''For å si det på norsk, dette var helt på trynet. Hva gjør svenske myndigheter? Hvordan kan de være så blåøyne? Hvorfor har vi ikke noe sånt i Norge? Hvorfor skjer det ikke her? Og hvorfor skjer dette med 500 barn i Sverige? Det er barnemishandling på en eller annen måte, og vår tolkning er Münchausen by proxy. For vi så hvordan foreldrene reagerte når vi ikke gjorde det de ville.''

De norska sjukjournalerna och Gellert Tamas - Magasinet Filter

Etter avsløringene i 2019 valgte SVT å gjennomføre en uavhengig journalistisk gjennomgang av programmet som ble sendt i 2006. Johan Åsard, journalist og tidligere leder av TV4s Kalla Fakta gjennomgikk alle påstandene i programmet. Han konkluderte med at programmet "Spelet med de apatiska barnen" hadde mange faktafeil, villedende påstander og partisk informasjon. Hvordan programmet klarte å bestå den obligatoriske faktasjekken er fortsatt uklart. Tamas, skaperen av programmet, hevder at all kritikk er konspirasjonsteori fra høyresiden.

ANONYMISERAD SAMMANFATTNING DISKUSSION.pdf (svt.se)

Johanna Dalström, lege ved Barne- og ungdomsklinikken ved Falu sykehus, har møtt alle de apatiske barna i regionen siden 2015. Etter at debattklimaet endret seg, våget folk å mistenke sterkt manipulasjon. Da to nye tilfeller av apatiske barn kom til hennes avdeling i 2020, forsøkte hun å skille barn og foreldre. Det ene barnet ble frisk på en time, det andre etter tre timer.

Barn blev ”friskt” efter att ha separerats från föräldrar | SVT Nyheter

Oppsummert kan det sies at da medisinen ble omgjort til politikk, forsvant alle forsøk på å objektivt analysere situasjonen. Sikkert fordi det er så vanskelig å stille spørsmål ved noen som vil ''hjelpe barn''. I tillegg var det en risiko for å bli sagt opp fra jobben i helsevesenet dersom man ikke fulgte den rådende fortellingen.

Så jeg ser noen likheter med hvordan dagens transpolitikk. For å vise hvor viktige transrettigheter er, brukes barn og tenåringer som føler seg dårlig. Tilsynelatende må det ha vært argumenter som ''hvis barnet ditt ikke endrer kjønn, vil han drepe seg selv''. Det høres ut som veldig grov følelsesmessig utpressing.

Forhåpentligvis vil det bli forsket mer på området, for så langt har mye vært å ønske. Jeg leste i Läkartidningen at en ny studie av ungdom med kjønnsdysfori var publisert i New England Journal of Medicine. Mikael Landen, professor i psykiatri, bemerket at sykdomsfeltet har vært plaget av mange dårlige studier.

''Det er sannsynligvis få andre sykdomsområder som kan publisere en studie i New England Journal of Medicine uten å ha en kontrollgruppe og uten å rapportere bivirkninger av behandlingen eller annen behandling pasientene fikk.''

Forskare: Hormonbehandling fick unga med könsdysfori att må bättre (lakartidningen.se)

Studien gir ikke svar på hva som ville skje dersom hormonbehandlingen ikke settes i gang eller hvilke effekter kjønnsidentitetsbekreftelsen har på lengre sikt. Hvis ikke temaet var en så het potet, ville det nok vært lettere for barn og unge å få skikkelig støtte. Kanskje vil vi ha et annet syn på hele saken etter 13 år, i likhet med de apatiske barna.

[Gjest Slettet-ZwZXKsIXQp]

Skremmende men ikke overraskende lesning.

Asylsøkere lukter raskt hvilke knapper man skal trykke på for å havne i media og derved sannsynligvis få permanent opphold .

[Red Frostraven]

Bastu skrev (39 minutter siden):

Så jeg ser noen likheter med hvordan dagens transpolitikk. For å vise hvor viktige transrettigheter er, brukes barn og tenåringer som føler seg dårlig. Tilsynelatende må det ha vært argumenter som ''hvis barnet ditt ikke endrer kjønn, vil han drepe seg selv''. Det høres ut som veldig grov følelsesmessig utpressing.

Jeg lurte på hvordan asylsvindel skulle komme inn på transpersoner.

Men jeg forventet ikke en vill konspirasjonsteori, uten noen konkret sammenlignbar kobling til barna.
Asylbarna ble truet, bokstavelig talt, til taushet, av sine foreldre.
Barn som er trans har historisk blitt regnet som sinnsyke -- lidende av vrangforestillinger -- helt til de siste få år, da tilstanden har blitt bedre forstått.

Problemet i dag er først og fremst mennesker som feilaktig tror at de er sinnsyke, fremdeles.

[Bastu]

On 7/14/2023 at 8:03 PM, Red Frostraven said:

Jeg lurte på hvordan asylsvindel skulle komme inn på transpersoner.

Men jeg forventet ikke en vill konspirasjonsteori, uten noen konkret sammenlignbar kobling til barna.
Asylbarna ble truet, bokstavelig talt, til taushet, av sine foreldre.
Barn som er trans har historisk blitt regnet som sinnsyke -- lidende av vrangforestillinger -- helt til de siste få år, da tilstanden har blitt bedre forstått.

Problemet i dag er først og fremst mennesker som feilaktig tror at de er sinnsyke, fremdeles.

Her var det nok jeg som var uklar. Det jeg ønsket å få frem er at både migrasjonspolitikk og transsaker er veldig hete temaer som i utgangspunktet alle har en mening om. Hvilke rettigheter og plikter en migrant eller for den saks skyld en transperson skal ha, kan variere veldig avhengig av hvem du spør. Men når barn kommer inn i bildet, blir det ytterligere forsterket.

Jeg vil absolutt ikke påstå at de apatiske asylungene er de samme som transungene. Langt fra. Jeg ser imidlertid likheter i hvordan folk generelt behandler disse problemene.

For når barn lider, reagerer de fleste sterkere enn om en voksen går gjennom samme situasjon. Det er større behov for å hjelpe. Når det gjelder de apatiske flyktningbarna, var det en vokal minoritet som sa at Sverige må utstede flere permanente oppholdstillatelser for å redde disse barnas liv. Det ble dermed en etablert sannhet.

Transbarn på sin side har det også dårlig, men det har sjelden noe med foreldrene å gjøre. Imidlertid er det en tro på at deres angst skyldes kroppen. Mest sannsynlig er det en angst for puberteten og et behov for å passe inn. Men i stedet har det vært en vokal minoritet som hevder at et kjønnsskifte er den eneste måten å bøte på deres angst og dermed redde liv.

Det er sannsynligvis barn som ville ha det bra med å stoppe hormoner. Jeg tror imidlertid at det er langt flere mennesker som rett og slett vokser av seg kjønnsdysforien. Så i et ønske om å hjelpe en utsatt gruppe ser mange en mulighet til å rette søkelyset mot barn, for lettere å drive opinion. Men ønsket om å hjelpe kan gå galt, og etter noen år kan det vise seg at det du trodde var kuren i stedet forverrer situasjonen.

Personlig mistenker jeg at minnet om de apatiske barna førte til at Socialstyrelsen tidlig endret sitt regelverk angående omsorg for transbarn i Sverige. I stedet valgte de å slutte med pubertetshemmende og kjønnsbekreftende hormonbehandling av barn, bortsett fra i forskningsutvalget.

Dette står i sterk kontrast til hvordan stater i USA eller andre europeiske land håndterer denne spørsmål. Behovet for å hjelpe kommer før eventuelle konsekvenser. Personlig ønsker jeg at alle skal få den omsorgen som mest sannsynlig vil hjelpe en til å føle seg bedre. Men både leger og psykologer kan bli ideologisk blindet når det ikke finnes en klar forskning å støtte seg til.