Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
🎄🎅❄️God Jul og Godt Nyttår fra alle oss i Diskusjon.no ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

"Hei, mitt navn er <navn> og jeg er avhengig... Av mat"


Gjest a06dd...d34

Anbefalte innlegg

Elgen-Hansi skrev (På 8.7.2023 den 20.18):

Dessverre fungerer ikke mat sånn for en del. Kroppen vil i en del tilfeller alltid tilbake til tidligere trivselsvekt.

Som nevnt over, missbruk av mat er samme dopaminavhengighet som andre alvorlige avhengigheter.

Selvsagt fungerer ikke alt for alle , og her lager du en ny sutteklut for trådstarter. Sammen med terapi sutteklutene som trådstarter går til stedet for å ra det fulle ansvaret selv. 

Endret av xrays
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
On 7/8/2023 at 3:06 PM, DukeRichelieu said:

kutte avhengigheter (nikotin, alkohol og sjokolade). Det er ikke lett og det krever gjerne en god del mer tid enn bare tre dager. Det sies at det krever 21 dager å lage en ny vane.

Det er mange slags avhengigheter. Jeg leste at avvenning fra å bruke nesespray kan ta ca 1.5 år (500 dager). Det er ganske heftig. Folk fanger seg selv med uvaner. Jeg ser det med mange unge i dag, totalt avhengig av monster og rb. Ikke bra i hele tatt i lengden men de tenker ikke så langt.

Lenke til kommentar

Dette er vel noe du bør snakke med fastlegen din om, kanskje sende en henvisning til fedmepoliklinikk eller annen spesialisthelsetjeneste. Det finnes som andre her inne har nevnt, medikamenter. En tidligere kollega veide i sin tid 180 kg, før han fikk operert en ballong i magen. Han klarte ikke spise mer enn et halvt pizzastykke før han følte seg mett. Han fortalte at han ikke engang fysisk klarte å spise mer, da han bare ville kaste opp. 

Personlig hadde jeg nok gått "Cold turkey" - gitt fra meg alle muligheter til å innta fast food og annen usunn mat. Tilgjengelighet er som du sikkert kjenner til et problem, da du kan få alt levert på døra 24/7 om du bor i en middels stor by.

Det å reise langt & fjernt - isolere deg fra denne muligheten, kan kanskje hjelpe i en overgangsfase. Selv om du sannsynligvis vil få et helvete i de dagene/ukene du gjør dette. Men av erfaring vet jeg at dette avtar etter noen uker... når kroppen forstår at det ikke kommer noe, selv om hjernen din lager et helvete for deg for å få deg til å spise noe. Men denne metoden fungerer nok ikke for alle. 😜 

Jeg tenker du først å fremst trenger profesjonell hjelp. 

Hva er i grunnen bakgrunnen for denne overspisingen? Ofte så gjør folk slikt for å dekke inn et tomrom man har, enten i en sorgfase, traume eller lignende... også synker man ned et hull man ikke kommer seg opp fra. 

Lenke til kommentar
Gjest cf81d...bac
1 hour ago, xrays said:

Selvsagt fungerer ikke akr fir alke , og her lager du en ny sutteklut for trådstarter. Sammen med terapi sutteklutene som trådstarter går til stedet for å ra det fulle ansvaret selv. 

Du har åpenbart ikke fått med deg det forskere nå vet ift "gamle dager", som du åpenbart henger igjen i. Dette er fra en artikkel i Adressa fra tidligere i uken:

"I kroppen har vi rundt 30 milliarder fettceller. Vi har hvite fettceller, som lagrer fett, og vi har brune fettceller, som omdanner fett til varme. Cellene har også viktige funksjoner for ulike hormoner og signalstoffer. Når vi legger på oss, øker fettcellene i størrelse opptil fire ganger før de deler seg – sånn fortsetter det.
De hvite fettcellene bare øker, de blir ikke færre – selv ved vekttap. Når de tømmes, er deres største ønske og mål å komme tilbake til sin største oppnådde størrelse. Dermed er det utfordrende å opprettholde vekttap – kroppen din ødelegger for deg. Det er kronisk."

Anonymous poster hash: cf81d...bac

Lenke til kommentar
Gjest cf81d...bac skrev (4 timer siden):

Du har åpenbart ikke fått med deg det forskere nå vet ift "gamle dager", som du åpenbart henger igjen i. Dette er fra en artikkel i Adressa fra tidligere i uken:

"I kroppen har vi rundt 30 milliarder fettceller. Vi har hvite fettceller, som lagrer fett, og vi har brune fettceller, som omdanner fett til varme. Cellene har også viktige funksjoner for ulike hormoner og signalstoffer. Når vi legger på oss, øker fettcellene i størrelse opptil fire ganger før de deler seg – sånn fortsetter det.
De hvite fettcellene bare øker, de blir ikke færre – selv ved vekttap. Når de tømmes, er deres største ønske og mål å komme tilbake til sin største oppnådde størrelse. Dermed er det utfordrende å opprettholde vekttap – kroppen din ødelegger for deg. Det er kronisk."

Anonymous poster hash: cf81d...bac

Etter å ha spist mye fettholdig mat trenger lever å restitueres for å holde resten av kroppen i tritt; Drikk ingefær, sitron i vann/farris, epleciereddik, Chili.

Lenke til kommentar
Gjest cf81d...bac skrev (6 timer siden):

Du har åpenbart ikke fått med deg det forskere nå vet ift "gamle dager", som du åpenbart henger igjen i. Dette er fra en artikkel i Adressa fra tidligere i uken:

"I kroppen har vi rundt 30 milliarder fettceller. Vi har hvite fettceller, som lagrer fett, og vi har brune fettceller, som omdanner fett til varme. Cellene har også viktige funksjoner for ulike hormoner og signalstoffer. Når vi legger på oss, øker fettcellene i størrelse opptil fire ganger før de deler seg – sånn fortsetter det.
De hvite fettcellene bare øker, de blir ikke færre – selv ved vekttap. Når de tømmes, er deres største ønske og mål å komme tilbake til sin største oppnådde størrelse. Dermed er det utfordrende å opprettholde vekttap – kroppen din ødelegger for deg. Det er kronisk."

Anonymous poster hash: cf81d...bac

Nja.

Det sies at for å ikke komme tilbake til gammel vekt, må man spise 10% mindre enn det en tilsvarende person som ikke har hatt fedme gjør - for å opprettholde vekten, samt ikke gå tilbake der man var.
Eksempel: En person på 80 kg som aldri har vært større enn 80 kg, inntar 3000 kalorier daglig. Da må en person på 80 kg som har vært ganske mye større enn det, angivelig klare seg på 2700 kalorier for å unngå å gå opp der man var. 

Men jeg støtter ikke helt denne "teorien" da det er mange faktorer som spiller inne. Type mat, stoffskille, aktivitet/livsstil, søvn, miljø osv. 

Så er det ingen regel uten unntak.

På grunn av medisiner økte jeg kraftig i fekt i 2007, jeg gikk fra ca 65 kg til 115 kg på veldig kort tid. FIkk store strekkmerker da huden ikke rakk å følge med på utviklingen. Da jeg sluttet på medisinene raste jeg ned i vekt igjen, like fort som jeg gikk opp. Så da skal jeg angivelig tilhøre gruppen som "vil tilbake til 115 kg?" Nå er jeg 80 kg +/-. Spiser helt normalt, og slettes ikke slankekost. Spiser meg god og mett, sånn passe sunt og helt vanlig vil jeg påstå. Og har vært stabilt på 80 kg i flere år.

Poenget mitt er.... 
Når folk sier ditt & datt - er det store variasjoner med hva som treffer den enkelte. Det som fungerer for A fungerer absolutt ikke for B. Så dette med fedme, kostholdsendringer, livsstiltsendringer og alt annet er like individuelt som utsendet vårt. 

Tror jeg da... 😜 

Personlig tror jeg det hjelper mye bare ved å kutte ut ferdigmat og ultraprosessert matvarer. Det er i det minste en start. TS skriver fast food.... Lag heller samme mat hjemme selv. Bruk en airfryer istedenfor gatekjøkkenfrityren... så er mye gjort bare der. Man kan gjøre veldig mye med små steg. 

Lenke til kommentar
Gjest cf81d...bac

Er de som påstår at sukkeravhengighet er verre å komme seg ut av enn heroin-avhengighet.

Anonymous poster hash: cf81d...bac

Lenke til kommentar

Det vanskelige med matavhengighet er at man ikke kan slutte, sånn man kan med de fleste andre avhengigheter. Man forholde seg til mat, og bruke det, resten av livet. Da får man ikke vendt hjernen av avhengigheten, "cold turkey". Det er faktisk vanlig for fedmeopererte å bli deprimerte i etterkant, fordi hjernen ikke lenger får stimuli av egne belønningssystemer.

Dessverre, i følge fedmeforskning, mislykkes over 90% av de som slanker seg mye. Ikke nødvendigvis med selve slankingen, men med å oppnå varig endring. Så å påstå at dette kun skjer med pyser og tafatte er bare tull.

Endret av Elgen-Hansi
  • Liker 2
Lenke til kommentar
On 7/8/2023 at 1:03 AM, Guest a06dd...d34 said:

Tre dager senere med sunnere matvalg sitter jeg med abstinenser - bokstavligtalt.

Anonymous poster hash: a06dd...d34

Det er jo naturlig all den tid usunn mat er proppet full av alt mulig som ekstreme mengder sukker, salt og stoffer som er satt sammen på en slik måte at man hele tiden skal ønske tilbake til den følelsen man får ved å stappe kjeften full av det. Jeg gikk også igjennom en periode da jeg slanket meg der kroppen "skrek" etter det den var vandt til. Jeg gikk 1 uke på sunn mat og når lørdagen kom unnet jeg meg 1 sjokolade troika. På den måten "belønnet" jeg meg selv helt til jeg kom til det punktet at jeg følte jeg ikke trengte belønningen mer, da belønningen i seg selv var å føle seg bedre.

Mitt tips, bruk tiden din på en hobby som gir deg glede den tiden du går fra usunn til sunn mat. Tiden går mye raskere når man gjør noe man får glede av, og da glemmer man sulten. Etterhvert vil kroppen vende seg til sunn mat og magen slutter med rumlingen.

F.eks nå når jeg en sjelden gang spiser en pakke med ostepop, som jeg vet er usunt, så kommer samme følelsen som jeg hadde før, at kroppen/hjernen forteller meg at jeg kan spise mer selv om jeg har spist en hel mengde. Jeg blir aldri mett av det.

Lenke til kommentar
Gjest cf81d...bac skrev (15 timer siden):

Kroppen til personer med fedme reagerer ikke på samme måte som andre sine

Nei, og overspising regnes i dag som en egen sykdom. Det har lenge vært kjent at magen kan utvides gradvis ved overspising. Det vil da se ut som overvektige har en annen biologi enn de andre.

En utvidet magesekk kan reverseres med slankeoperasjon (forminsking av magens kapasitet). Etter mange måneder er det noen som er i stand til å utvide magesekken igjen, med et gradvis større og større inntak av mat. Pluss, slankeoperasjon gir et dårligere opptak av vitaminer og mineraler, som kan føre til skremmende tilstander. 

Det handler om å innse alvoret i tide, ellers kan det fort være at slankeoperasjon er det eneste alternativet for å holde seg i live. Om det ikke er mulig å få en stor forandring med slankende medisiner. 

Lenke til kommentar
  • 3 uker senere...
  • 4 måneder senere...
  • 1 måned senere...
Gjest 6cdf5...eea
Gjest a06dd...d34 skrev (På 8.7.2023 den 1.03):

For en tafatt tittel, selfølgelig er vi alle avhengig av mat.

Tittelen er det man typisk ville sett en alkoholiker, narkoman eller kanskje spilleavhengig si foran en gruppe mennesker som sliter med det samme.

Jeg er 29 år og avhengig av fast-food og sukker med en overvekt på nærmere 70kg, jeg vet veldig godt hva det gjør med kroppen og helsen min, jeg vet veldig godt hva løsningen er (mindre kalorier inn enn ut) og etter mangfoldigende samtaler hos overvektsklinikker så burde man tro at jeg hadde alle forutsetninger for å få til en bedre livsstil - men jeg får det virkelig ikke til.

Fast-food og sukker er blitt en medisin mot angst, depresjon og kjedsomhet. Det er faktisk så virkelig at jeg midt i en panikk-angst roer meg ned med McDonalds. Det gjør en regnfull dag til den bedre dag.

Når jeg kommer fra samtalene hos fedmeklinikken så går jeg med hevet hode, men planen klar og et ganske realistisk mål; 15 kilo ned burde jeg klare i løpet av et år".

Tre dager senere med sunnere matvalg sitter jeg med abstinenser - bokstavligtalt.

Kaldsvette, skjelvinger, lite energi, mindre temperament, dårligere søvn, dårlig humør på alle mulige måter, tung i hodet - det er flaut å nevne og ikke da har jeg ikke nevnt det værste; tomhet - det er et hull i magen som ikke blir fylt om jeg så spiser dobbel porsjon. Noe mangler.

Hvem skulle tro at man kunne få sånne reaksjoner fra fuckings mat? Det er ikke heroin vi snakker om?!

Jeg føler meg som en narkoman som i køen på McDonalds, ventende på "medisinen" min, mens jeg sliter med å holde meg mens jeg går blandt reklamer, dufter og syn av mat.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere denne tråden, jeg er bare så frustrert - klokka tikker, jeg blir eldre og alikevel ødelegger jeg meg selv med psykologer og fedmeklinikker ved min side, jeg står med "nøkkelen" - vil jeg bare ikke nok? Er tapet av mengder med mat verdt mer enn et "kjedelig liv" med en normal kost og normale mengder?

Har noen andre slitt med dette eller har tanker rundt dette? Skulle ikke forundre meg om jeg har lagd det til et mye større problem bare ved å annerkjenne hvor mye det tar kontroll over livet mitt heller.

Takk på forhånd.

Anonymous poster hash: a06dd...d34

Hei, jeg ønsker å dele mine tanker og erfaringer her også. Dette blir en veldig lang tekst. 

Jeg har vært sykelig overvektig i en del år (trolig 5-6 år) med en BMI som har vinglet mellom 33 og 35. For ikke så lenge siden gikk jeg ned i vekt av ukjente årsaker (tatt blodprøver og diverse hos lege, fant ingenting) og har nå en BMI på 30. Utgangspunktet før fedme var normalvekt/lettere overvektig (et par kg over normalen). 

Jeg har et så forferdelig dårlig forhold til mat. Det er helt grusomt. Det jeg handler 90% av tiden på butikken er potetgull, sjokolade, iskrem, ferdigpizza og middagsretter som skal varmes opp i mikro (det er aldri noe med fisk og grønnsaker for å si det sånn). En sjelden gang i blant kjøper jeg sunn mat (grønnsaker, kylling, fisk, frukt), men jeg skal fortelle dere noe jeg aldri har fortalt noen - det havner i søpla. Jeg tror jeg kaster mat for enorme mengder penger hver eneste måned. Jeg har allerede kastet tre pakker med kyllingfileter i år, fordi det har gått ut på dato. Grønnsakene råtner. Når jeg kjøper den sunne maten er jeg innstilt på at jeg skal lage meg bedre middager og legge om kostholdet mitt, men så skjer ikke dette. Jeg ombestemmer meg og gir opp før jeg har prøvd. 

Jeg vil påstå at jeg i løpet av de siste årene knapt har spist sunne, næringsrike måltider. Jeg prøver jo litt innimellom, men det er så lite at det faktisk ikke har noe å si. Sist jeg tok blodprøver hadde jeg mangler på flere typer B-vitamin, og det er mange måneder siden jeg tok disse prøvene. Jeg tør ikke tenke på hvordan blodprøvene mine ser ut i dag, da jeg får i meg veldig lite næringsstoffer. 

På toppen av dette har jeg en forferdelig dårlig psykisk helse. Jeg har truffet bunnen for lengst og jeg får ikke mer hjelp fra DPS. Legen min backer meg og støtter meg, men han er ingen psykolog. Sannheten er vel at jeg har gått sikkert over 100 timer i terapi uten at jeg har klart å få noe til å fungere. Av åpenbare årsaker ser jeg da på meg selv som en lost case, og jeg ser ikke hvordan livet mitt skal bli noe bedre når jeg nærmer meg 30-årene med stormskritt uten å ha fått til noe som helst her i livet. Jeg må skru av lyset på badet når jeg skal pusse tenner og dusje, for jeg klarer ikke synet av meg selv. Jeg skjemmes så inderlig og skulle ønske jeg klarte å ta bedre vare på meg selv, men jeg får det ikke til. 

Slik situasjonen er for meg nå så går jeg merkelig nok ikke opp i vekt. Måltidene daglig består av sukkerholdig brus og annen drikke, potetgull og ferdigmat. Vekten står stille og det har den gjort i flere måneder, med akkurat samme kosthold. Nå skal det sies at jeg drikker ikke store mengder brus, kanskje to glass, og det er ikke ofte jeg spiser en hel potetgullpose på en dag. Med andre ord er porsjonene på et eller annet vis moderert, jeg har ingen overspisingslidelse. Problemet er at det jeg spiser, ikke er bra for meg. 

Det eneste som gir meg glede i hverdagen, er potetgull og sjokolade. Nei, jeg føler meg ikke spesielt bra etterpå, men det er det jeg har å se frem til hver dag. Det finnes andre ting i hverdagen jeg kan like og syns er underholdende, men det er ingenting som slår maten. 

Med andre ord kan jeg ramse opp flere årsaker til mitt problematiske forhold til mat:
- manglende selvdisiplin rundt fristelser (jeg handler etter følelser fremfor fornuft, det er kun i jobbsammenheng og når det kommer til relasjoner at jeg ikke handler etter følelser, da er det fornuften som seirer
- dårlig psykisk helse
- negativt selvbilde (jeg hater meg selv og det gjorde jeg også når jeg var slank, jeg husker jeg gråt meg i søvn og foraktet kroppen min like mye som nå, men ser jeg tilbake på bilder fra den tiden så hadde jeg en flott kropp
- ingen selvtillit (jeg får seriøst ikke til noe som helst

Det er lett for andre å si til meg at jeg må ta ansvar, jeg må være dedikert, jeg må skjerpe meg, feite folk er late og stygge, du må gjøre noe nå før det blir for ille, du kommer til å dø av livsstilsykdommer om du ikke tar bedre vare på helsen din. Problemet er jo at jeg bryr meg ikke. Hva så om jeg får en sykdom og dør? Hva så om jeg er stygg? Dette er den lille gleden jeg har i livet, og ja den gjør meg feit og ekkel, men hva så? Jeg er aldri i offentlighet, jeg tar sjeldent fly (jeg er uansett ikke så stor at jeg tar mer enn ett sete), de fleste slipper å se meg. Jeg er barnløs, uten kjæreste (og kommer aldri til å få kjæreste da jeg åpenbart er ødelagt), jeg har noen få venner og de bryr seg ikke om utseende mitt, men vennskapene er ikke akkurat så bra, for jeg pleier de ikke. Vi finner sjeldent på noe og jeg avviser alt. Jeg har virkelig sluttet å bry meg om hva andre mennesker syns om meg. For et par år siden turte jeg ikke gå på butikken på dagtid fordi jeg ikke ville møte mange mennesker - nå driter jeg i om klærne mine er skitne, om håret er fett, om det er mange folk der. De kan dømme og tenke det de vil, jeg bryr meg ikke. Bra nok blir man aldri uansett, så jeg kan fint finne meg i å være dårligst. 

Sannheten er at det er ingen der ute som bryr seg om meg. Jeg bryr meg ikke om meg selv. Jeg har kjent på ganske kraftig og merkelig hjertebank i noen uker nå, og jeg tror egentlig jeg burde snakket med legen om det. Men sannsynligvis er det ikke noe galt, men om det er noe galt, så gjør det ikke noe. 

Det å være avhengig av drittmat, sukker og fett.... Det er grusomt. Men det kunne vært gambling, det kunne vært dop, det kunne vært alkohol. Jeg sier ikke at det er bedre enn noen av delene, men at det er en avhengighet, ja, det er det. Det er lettere å slutte med nikotin enn det er å slutte med denne maten. Selv er jeg ikke åpen for å prøve medisiner da jeg har lest en del om industrien og jeg er overbevist om at det ikke er en løsning på sikt. Nå sitter ikke problemet bare i fedmen min, men i hodet mitt. Hodet mitt er rasert. 

Jeg syns selvsagt ikke dette er noe stas. Jeg har det jævlig. Jeg lengter ofte etter et annet liv, men jeg har et så negativt syn på meg selv, mennesker og verden at jeg ikke ser noen grunn til å gjøre endringer. Jeg finner ikke en eneste motiverende faktor, ingenting jeg kan holde fast ved. Alt er bare kaos. 

End of story. 

Anonymous poster hash: 6cdf5...eea

Lenke til kommentar

"Det å være avhengig av drittmat, sukker og fett.... Det er grusomt."

Ja det er sånn ferdigmat og drittmat virker, og det er ikke tilfeldig at du sliter med å stoppe, den er designet for å virke sånn.

Jeg vil anbefale denne boken 

https://www.ark.no/produkt/boker/hobbyboker-og-fritid/hva-og-nar-skal-vi-spise-9788284370057?gad_source=1&gclid=Cj0KCQiAoKeuBhCoARIsAB4WxtdIXL9bdsiL-GvH0ZRX3iK6EK_qtGx-pVJBOGOOQydlKRCZzCN0E5gaArSXEALw_wcB

Og hvis du ikke kommer til å lese den så søk på podcast med Marit Kolby.

Ordentlige måltider med skikkelig mat, og ikke for ofte, det funker.

Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

Som en avdanka narkoman kan jeg si at av alle stoffer jeg har brukt er sukker det desidert mest fysisk avhengighetsskapende. Heldigvis går det fort over hvis man avstår i noen dager men det suget man får etter å overforbruke sukker i noen dager er minst like ille. Opiater er nok i egen liga men det har jeg aldri prøvd.

Alle opplever vel det du beskriver i mer eller mindre grad hvis de ikke får i seg nok mat. Jeg ville vurdert operasjon av magesekken, da reduserer man rett og slett sultfølelsen og føler seg mett på en brødskive.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Gjest Slettet-aNZFa3
Skrevet (endret)

Sukkerholdig snacks, potetgull, frossenpizza, pasta og mikromat er en av tingene som er drepen på min fysiske helse.
Samt at jeg ikke kommer meg nok ut å gå pga "kne angst" (etter en "ulykke" da jeg fikk kneskåla ut av ledd, som jeg gjenopplever nesten daglig i form av "våkne mareritt"), da jeg er redd for å skli og skade meg igjen (jeg er alt for pinglete ja), en slags type generell angst, og sosial angst.

Vurderer tredemølle eller noe sånt. Så da får jeg ihvertfall gått litt uten å måtte være redd for å treffe på andre mennesker ute mens jeg går tur.

Endret av Slettet-aNZFa3
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...