"Hei, mitt navn er <navn> og jeg er avhengig... Av mat"

[Gjest a06dd...d34]

For en tafatt tittel, selfølgelig er vi alle avhengig av mat.

Tittelen er det man typisk ville sett en alkoholiker, narkoman eller kanskje spilleavhengig si foran en gruppe mennesker som sliter med det samme.

Jeg er 29 år og avhengig av fast-food og sukker med en overvekt på nærmere 70kg, jeg vet veldig godt hva det gjør med kroppen og helsen min, jeg vet veldig godt hva løsningen er (mindre kalorier inn enn ut) og etter mangfoldigende samtaler hos overvektsklinikker så burde man tro at jeg hadde alle forutsetninger for å få til en bedre livsstil - men jeg får det virkelig ikke til.

Fast-food og sukker er blitt en medisin mot angst, depresjon og kjedsomhet. Det er faktisk så virkelig at jeg midt i en panikk-angst roer meg ned med McDonalds. Det gjør en regnfull dag til den bedre dag.

Når jeg kommer fra samtalene hos fedmeklinikken så går jeg med hevet hode, men planen klar og et ganske realistisk mål; 15 kilo ned burde jeg klare i løpet av et år".

Tre dager senere med sunnere matvalg sitter jeg med abstinenser - bokstavligtalt.

Kaldsvette, skjelvinger, lite energi, mindre temperament, dårligere søvn, dårlig humør på alle mulige måter, tung i hodet - det er flaut å nevne og ikke da har jeg ikke nevnt det værste; tomhet - det er et hull i magen som ikke blir fylt om jeg så spiser dobbel porsjon. Noe mangler.

Hvem skulle tro at man kunne få sånne reaksjoner fra fuckings mat? Det er ikke heroin vi snakker om?!

Jeg føler meg som en narkoman som i køen på McDonalds, ventende på "medisinen" min, mens jeg sliter med å holde meg mens jeg går blandt reklamer, dufter og syn av mat.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere denne tråden, jeg er bare så frustrert - klokka tikker, jeg blir eldre og alikevel ødelegger jeg meg selv med psykologer og fedmeklinikker ved min side, jeg står med "nøkkelen" - vil jeg bare ikke nok? Er tapet av mengder med mat verdt mer enn et "kjedelig liv" med en normal kost og normale mengder?

Har noen andre slitt med dette eller har tanker rundt dette? Skulle ikke forundre meg om jeg har lagd det til et mye større problem bare ved å annerkjenne hvor mye det tar kontroll over livet mitt heller.

Takk på forhånd.

Anonymous poster hash: a06dd...d34

[Kakkelfant]

8 minutes ago, Guest a06dd...d34 said:

 Skulle ikke forundre meg om jeg har lagd det til et mye større problem bare ved å annerkjenne hvor mye det tar kontroll over livet mitt heller.

Anonymous poster hash: a06dd...d34

Snarere tvert imot - selv om det kanskje ikke føles slik har den annerkjennelsen gitt deg makt over problemet.

Man kan ikke forandre noe man ikke vedkjenner seg, all den tid man er i fornektelse og projiserer problemet vekk er man på denne måten kommet i "omstendighetenes vold". Man kan bli hjelpesløs på denne måten og føle at man går på autopilot (som f.eks i køen på Mcdonalds).

Annerkjennelsen er altså første steg på veien mot forandring. Den sikrer direkte tilgang til problemet og dermed også muligheten for kontroll.

Neste fase er å ta et valg, deretter kommer oppfølgingen og gjennomføringen av valget du har tatt - det å stå i det uansett hvilke følelser som måtte komme.

Det kan være tøft, og krever mot.

Med mot følger styrke.

[nightowl]

Til mer man fokuserer på at man absolutt er nødt til å gå ned i vekt, til mer press legger man på seg selv. Og da øker sjansen for at man sprekker. Man bør derfor heller gi faen. Fortsett med det du gjør, men tillegg deg nye og bedre vaner over tid, gradvis. Bytt ut usunn mat med noe som er sunnere, gradvis. Bytt ut inaktivitet med mosjon, gradvis. Å bruke viljestyrke for å storslanke seg fungerer ikke. Og den som sier noe annet er en forbasket løgner. Alt handler i stedet om gode vaner.

Mine 5 cents, anyway.

EDIT - Tre gode vaner man bør begynne med:

1. Unngå å handle mat på tom mage, da frister drittmaten ekstra mye.

2. Ha alltid sunn mat i fryseren. Denne kan du spise så mye du vil av. Gi faen i vekta.

3. Lag mat fra bunnen av.

Endret 8. juli 2023 av nightowl

[tsetsefluen]

Ikke lett. Selv er jeg avhengig av nikotin, helst snus. Så jeg kjenner meg igjen skulle ønske å si det er enkelt, men det en er avhengig av, er nok ikke det enkleste å slutte med 

[xrays]

Gjest a06dd...d34 skrev (7 timer siden):

For en tafatt tittel, selfølgelig er vi alle avhengig av mat.

Tittelen er det man typisk ville sett en alkoholiker, narkoman eller kanskje spilleavhengig si foran en gruppe mennesker som sliter med det samme.

Jeg er 29 år og avhengig av fast-food og sukker med en overvekt på nærmere 70kg, jeg vet veldig godt hva det gjør med kroppen og helsen min, jeg vet veldig godt hva løsningen er (mindre kalorier inn enn ut) og etter mangfoldigende samtaler hos overvektsklinikker så burde man tro at jeg hadde alle forutsetninger for å få til en bedre livsstil - men jeg får det virkelig ikke til.

Fast-food og sukker er blitt en medisin mot angst, depresjon og kjedsomhet. Det er faktisk så virkelig at jeg midt i en panikk-angst roer meg ned med McDonalds. Det gjør en regnfull dag til den bedre dag.

Når jeg kommer fra samtalene hos fedmeklinikken så går jeg med hevet hode, men planen klar og et ganske realistisk mål; 15 kilo ned burde jeg klare i løpet av et år".

Tre dager senere med sunnere matvalg sitter jeg med abstinenser - bokstavligtalt.

Kaldsvette, skjelvinger, lite energi, mindre temperament, dårligere søvn, dårlig humør på alle mulige måter, tung i hodet - det er flaut å nevne og ikke da har jeg ikke nevnt det værste; tomhet - det er et hull i magen som ikke blir fylt om jeg så spiser dobbel porsjon. Noe mangler.

Hvem skulle tro at man kunne få sånne reaksjoner fra fuckings mat? Det er ikke heroin vi snakker om?!

Jeg føler meg som en narkoman som i køen på McDonalds, ventende på "medisinen" min, mens jeg sliter med å holde meg mens jeg går blandt reklamer, dufter og syn av mat.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere denne tråden, jeg er bare så frustrert - klokka tikker, jeg blir eldre og alikevel ødelegger jeg meg selv med psykologer og fedmeklinikker ved min side, jeg står med "nøkkelen" - vil jeg bare ikke nok? Er tapet av mengder med mat verdt mer enn et "kjedelig liv" med en normal kost og normale mengder?

Har noen andre slitt med dette eller har tanker rundt dette? Skulle ikke forundre meg om jeg har lagd det til et mye større problem bare ved å annerkjenne hvor mye det tar kontroll over livet mitt heller.

Takk på forhånd.

Anonymous poster hash: a06dd...d34

Ta kraften og din egen vilje tilbake. Du må mene det når du skal slutte med med noe, ikke overfor andre, men du må mene det overfor deg selv. Begynn med delvis faste,  drikk mye vann og drit i resten av verden mene du foretar en superrask avvenning av sukker og fett. Ta kosttilskudd smuties osv. Drit i angsten se på tv, film mens abstinensene rir deg. Evt ligg i horisontal stilling og se på noe som morrer deg.Det du er avhengig av vil alltid prøve å innhente deg når du er avhengig. Husk at du er sjefen. Se på noe som motiverer deg å nå dine mål.

Endret 8. juli 2023 av xrays

[Mentos2]

Mange typer mat er avhengighettsskapende, det har man visst lenge. Jeg blir alltid sulten etter at jeg har spist potetgull, e.l. og jeg "må" ha noe søtt når jeg har spist feit mat. Jeg har hatt følelsen av at produsentene tilsetter stoffer som gjør at vi får lyst på mer, noe som trigger hjernen, men kanskje er det bare fett og sukker og smaksstoffer som gjør det. Om man spiser smør eller sukkerbiter, så får man sjelden kikk av det, men tar man frem potetgullposen, sjokoladen, hamburgeren, pølsene eller pizzaen, så skjer det noe i hjernen. 

Du kan prøve å redusere på mengden og trimme litt , som å gå, sykle, spille fotball, håndball, tennis, badmington, dans, ja, hva som helst,bare du er i bevegelse. Det vil ha positiv effekt på helsen din uansett.  Ta det pent til å begynne med, så kan du øke tempoet eller lengden på aktiviteten etter hvert.Det viktigste er at du trives med aktivitetene. Ikke alle er skapt for å fly ned treningssentrene (jeg hater sånne steder) og det er helt greit å være åpen om det. 

Visse matvarer kan altså trigge lyst/lykkesenteret i hjernen når vi spiser det, og det som gjør oss glad vil vi jo ha mer av 🙂 

https://forskning.no/menneskekroppen-mat-og-helse-mat/sjokoholiker-eller-burgerjunkie-du-kan-vaere-avhengig/1076328

Endret 8. juli 2023 av Mentos2

[nightowl]

xrays skrev (48 minutter siden):

Ta kraften og din egen vilje tilbake. Du må mene det når du skal slutte med med noe, ikke overfor andre, men du må mene det overfor deg selv. Begynn med delvis faste,  drikk mye vann og drit i resten av verden mene du foretar en superrask avvenning av sukker og fett. Ta kosttilskudd smuties osv. Drit i angsten se på tv, film mens abstinensene rir deg. Evt ligg i horisontal stilling og se på noe som morrer deg.Det du er avhengig av vil alltid prøve å innhente deg når du er avhengig. Husk at du er sjefen. Se på noe som motiverer deg å nå dine mål.

Og vips så er TS tilbake på MacDonalds innen 2 uker. Pep talks kverker ikke høyst reelle killer junk food cravings.

[Red Frostraven]

Grønnsaker, blomkål og brokkoli, spinat og gulrot.

Finn ut hvilke grønnsaker du liker eller tolererer, og forsøk å lage ovnsrett med dem.
Kok grønnsaker, bland med en del mager cottage cheese blandet med egg, salt, pepper, og revet skinke eller stekt filet av kylling eller svin, ha i en ildfast form og topp med litt revet ost, helst parmesan -- og begrense osten.

Stek varmt.
Spis så mye du vil til du blir mett.
Tåler å stå i kjøleskap og kan lages i store porsjoner.
...

Og skaff deg andre oppskrifter.

---

Det tar minst to uker å endre en vane, og en av hovedproblemene er nettopp at det er en vane -- og at du ikke har rutiner for noe annet.
Det er viktig å ha en rutine og følge den.

Å være sunn er ikke en slankekur eller en kunst, det er en livsstil, et sett med vaner -- vaner alle kan lære seg, og problemet er generelt at uvaner, ofte i form av at man har for vane å falle for fristelser eller belønne seg selv med mat, står i veien.

Endret 8. juli 2023 av Red Frostraven

[kremt]

Du mangler mental styrke. Du må bestemme deg for hva du skal gjøre og deretter gjennomføre det. Slanking er en veldig mental prosess og kroppen din vil aktivt motarbeide deg så fort du når en viss vekt. Det fins mye forskning rundt dette og mange som vil tjene på dine problemer. Men først og fremst må du hjelpe deg selv.

[tsetsefluen]

@kremt Jeg tviler på styrken hans. Det er bare det at hele kroppen og psyken er innstilt på fet og usunn mat. Kanskje han har hatt det slik siden han var liten, og da er det vrient å forandre seg. Jeg selv spiste mye enn jeg hadde behov for i barne og ungdom. Senere begynte jeg å røyke og ble avhengig av rulletobakk og jeg røyka ekstremt mye samt innendørs. På grunn av problemer med lungene gikk jeg over til snus, og legger alltid en ny pose under overleppa en gang i timen. - Så avhengigheten har vel alltid ligget latent i meg 

[Nepa]

tsetsefluen skrev (2 timer siden):

Det er bare det at hele kroppen og psyken er innstilt på fet og usunn mat.

Ikke usannsynlig at store doser gir en slags rusopplevelse. Det står fram folk som er avhengige av ulike typer cola, som får det ubehagelig hvis de ikke får sin "dose". Er det alvorlig kan en gjerne sende seg selv på en slags rehab. Slik som det gjøres med narkomane ungdommer, som sendes ut på landet til avvenning. 

Ta iallfall en stor runde rundt McDonalds og kiosker som må passeres i byen. Trenger ikke gå direkte forbi og se alt som skjer der. 

Så kan det også være en psykisk årsak som ligger under, som et tap på et tidspunkt en ikke klarte å bearbeide det? Tap er vanskelige å bearbeide, men hva med å tenke at livet består av flest hverdager. Det er vanskelig for meg også å innse, at livet må bestå av flest hverdager og ikke festdager. Vil gjerne ha festmat annenhver dag, nemlig.

[Kakkelfant]

Dopamin belønningen ved inntak av junkfood er en ganske sterk mekanisme å bryte ut av.

 

https://www.rmit.edu.au/news/all-news/2016/sep/five-ways-junk-food-changes-your-brain

 

edit: link

Endret 8. juli 2023 av Kakkelfant

[DukeRichelieu]

Gjest a06dd...d34 skrev (13 timer siden):

Tre dager senere med sunnere matvalg sitter jeg med abstinenser - bokstavligtalt.

Kaldsvette, skjelvinger, lite energi, mindre temperament, dårligere søvn, dårlig humør på alle mulige måter, tung i hodet - det er flaut å nevne og ikke da har jeg ikke nevnt det værste; tomhet - det er et hull i magen som ikke blir fylt om jeg så spiser dobbel porsjon. Noe mangler.

Har noen andre slitt med dette eller har tanker rundt dette? Skulle ikke forundre meg om jeg har lagd det til et mye større problem bare ved å annerkjenne hvor mye det tar kontroll over livet mitt heller.

Takk på forhånd.

Anonymous poster hash: a06dd...d34

Det er garantert mange som har slitt med dette, men jeg vet ikke hvor relevante rådene du får her fra folk som ikke har hatt samme situasjon vil være. Jeg har dog erfaring med livsstilsendringer og å kutte avhengigheter (nikotin, alkohol og sjokolade). Det er ikke lett og det krever gjerne en god del mer tid enn bare tre dager. Det sies at det krever 21 dager å lage en ny vane.

Du skriver at du har problemer etter tre dager med sunnere matvalg.

Kunne du skrevet for oss hvordan tre slike dager ser ut?

Veldig vanskelig å gi konkrete råd, men inntrykket mitt er at du prøver å gå fra "zero til hero" over natten fra ett ytterpunkt til et annet.

Hva om du heller gikk på bakeren og kjøpte det deiligste brødet du kan finne? Og masse deilige pålegg som er sunne? Kanskje en sunn sjokomelk (uten tilsatt sukker) ved siden av? Og så spiser du deg stappmett på det fremfor usunn fast-food? Hva om du bytter ut det usunne godteriet med sunnere alternativer som mørk sjokolade? 

Lag deg en sunn hjemmelaget pizza eller en stor gryte med indisk gryterett og bare spis deg mett og god, men med gode matvarer.

Hvordan tror du det hadde fungert? Og så når du har stabilisert deg her kan du kanskje se om du kan begynne å redusere mengdene på sikt?

Jeg er slank fordi jeg passer hva jeg spiser og trener regelmessig, men jeg også har behov for utskeielser innimellom. Da prøver jeg gjøre det samme som over og forsøker å heller fråtse litt i sunne matvarer fremfor junkfood (som jeg elsker før). Kanskje vanskelig å relatere, men når man blir vant med å spise sunt innser man at det egentlig er det man foretrekker siden kroppen rett og slett fungerer bedre på det. Og da får man også mindre lyst på de usunne utskeielsene. Men det tar jo gjerne en periode med å spise sunt før man virkelig kjenner på dette. 

[xrays]

Gjest a06dd...d34 skrev (18 timer siden):

For en tafatt tittel, selfølgelig er vi alle avhengig av mat.

Tittelen er det man typisk ville sett en alkoholiker, narkoman eller kanskje spilleavhengig si foran en gruppe mennesker som sliter med det samme.

Jeg er 29 år og avhengig av fast-food og sukker med en overvekt på nærmere 70kg, jeg vet veldig godt hva det gjør med kroppen og helsen min, jeg vet veldig godt hva løsningen er (mindre kalorier inn enn ut) og etter mangfoldigende samtaler hos overvektsklinikker så burde man tro at jeg hadde alle forutsetninger for å få til en bedre livsstil - men jeg får det virkelig ikke til.

Fast-food og sukker er blitt en medisin mot angst, depresjon og kjedsomhet. Det er faktisk så virkelig at jeg midt i en panikk-angst roer meg ned med McDonalds. Det gjør en regnfull dag til den bedre dag.

Når jeg kommer fra samtalene hos fedmeklinikken så går jeg med hevet hode, men planen klar og et ganske realistisk mål; 15 kilo ned burde jeg klare i løpet av et år".

Tre dager senere med sunnere matvalg sitter jeg med abstinenser - bokstavligtalt.

Kaldsvette, skjelvinger, lite energi, mindre temperament, dårligere søvn, dårlig humør på alle mulige måter, tung i hodet - det er flaut å nevne og ikke da har jeg ikke nevnt det værste; tomhet - det er et hull i magen som ikke blir fylt om jeg så spiser dobbel porsjon. Noe mangler.

Hvem skulle tro at man kunne få sånne reaksjoner fra fuckings mat? Det er ikke heroin vi snakker om?!

Jeg føler meg som en narkoman som i køen på McDonalds, ventende på "medisinen" min, mens jeg sliter med å holde meg mens jeg går blandt reklamer, dufter og syn av mat.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere denne tråden, jeg er bare så frustrert - klokka tikker, jeg blir eldre og alikevel ødelegger jeg meg selv med psykologer og fedmeklinikker ved min side, jeg står med "nøkkelen" - vil jeg bare ikke nok? Er tapet av mengder med mat verdt mer enn et "kjedelig liv" med en normal kost og normale mengder?

Har noen andre slitt med dette eller har tanker rundt dette? Skulle ikke forundre meg om jeg har lagd det til et mye større problem bare ved å annerkjenne hvor mye det tar kontroll over livet mitt heller.

Takk på forhånd.

Anonymous poster hash: a06dd...d34

Sett pearcing i lunga og leppa slik at du ikke klarer å spise særlig også finn et bilde av den dama du ønsker deg og bare la være å spis, drøm deg vekk inne i en vanvittig lekker fremtid som slank og vakker, tynn i ansiktet, pen osv .. Hold på dette bildet og la det motivere seg, så venner du deg av med all maten. Det er som når man slutter å røyke så glemmer kroppen om det med nikotinsuget etterhvert når man har fått avstand.

[Elgen-Hansi]

xrays skrev (33 minutter siden):

Sett pearcing i lunga og leppa slik at du ikke klarer å spise særlig også finn et bilde av den dama du ønsker deg og bare la være å spis, drøm deg vekk inne i en vanvittig lekker fremtid som slank og vakker, tynn i ansiktet, pen osv .. Hold på dette bildet og la det motivere seg, så venner du deg av med all maten. Det er som når man slutter å røyke så glemmer kroppen om det med nikotinsuget etterhvert når man har fått avstand.

Dessverre fungerer ikke mat sånn for en del. Kroppen vil i en del tilfeller alltid tilbake til tidligere trivselsvekt.

Som nevnt over, missbruk av mat er samme dopaminavhengighet som andre alvorlige avhengigheter.

[Elgen-Hansi]

TS; Har du vurdert slankeoperasjon? Evt har du forsøkt siste skrik innen slankemedesin?

[Woff]

Elgen-Hansi skrev (9 minutter siden):

Evt har du forsøkt siste skrik innen slankemedesin

Tenkte jeg også på.. Har selv slitt med samme problem som TS og først nå, i en alder av 64 år har jeg omsider fått ned vekta. Dette takket være Ozempic som jeg fikk prøvd i slutten av desember.. 
Det er forøvrig en tråd om akkurat Ozempic her på forumet..
Vil selvsagt råde deg til å få gjort noe med problemet så fort som mulig, dette blir høyst sannsynlig verre etter som tiden går.. 

Endret 8. juli 2023 av Woff

[Pliscin]

Kjenner meg igjen ja. Det er meg, og mange flere. "Heldigvis" har angsten for å bli tykk, og angsten for å ikke ha en kropp i henhold til mine idealer trumfet angsten for å ikke bli mett. Man kan omstille og snu fjøla. Bli avhengig av trening og å spise sunt. Jeg synes det funker bedre for angsten, men ikke nødvendigvis depresjonen. Kroppen vil nok alltid savne flere kalorier. Men det å gå sulten, og å faste kan gjøre underverker for kroppen. Man kan også bli mer sulten på spirituell og mental føde ved å være i underskudd. Åpne en ny verden, hvor hodet og kroppen ikke er mett og fornøyd. Det du opplever i overgangsfasen, med skjelvinger etc. Er kroppen som har fysiske abstinenser etter kalorier og sukker. Det er ubehagelig, men når du kommer over kneika venter en ny verden på andre siden. Litt som demonen i bunn av flaska, er det også en demon i bunn av potetgullposen.

[Gjest d5416...bbc]

Gjest a06dd...d34 skrev (21 timer siden):

For en tafatt tittel, selfølgelig er vi alle avhengig av mat.

Tittelen er det man typisk ville sett en alkoholiker, narkoman eller kanskje spilleavhengig si foran en gruppe mennesker som sliter med det samme.

Jeg er 29 år og avhengig av fast-food og sukker med en overvekt på nærmere 70kg, jeg vet veldig godt hva det gjør med kroppen og helsen min, jeg vet veldig godt hva løsningen er (mindre kalorier inn enn ut) og etter mangfoldigende samtaler hos overvektsklinikker så burde man tro at jeg hadde alle forutsetninger for å få til en bedre livsstil - men jeg får det virkelig ikke til.

Fast-food og sukker er blitt en medisin mot angst, depresjon og kjedsomhet. Det er faktisk så virkelig at jeg midt i en panikk-angst roer meg ned med McDonalds. Det gjør en regnfull dag til den bedre dag.

Når jeg kommer fra samtalene hos fedmeklinikken så går jeg med hevet hode, men planen klar og et ganske realistisk mål; 15 kilo ned burde jeg klare i løpet av et år".

Tre dager senere med sunnere matvalg sitter jeg med abstinenser - bokstavligtalt.

Kaldsvette, skjelvinger, lite energi, mindre temperament, dårligere søvn, dårlig humør på alle mulige måter, tung i hodet - det er flaut å nevne og ikke da har jeg ikke nevnt det værste; tomhet - det er et hull i magen som ikke blir fylt om jeg så spiser dobbel porsjon. Noe mangler.

Hvem skulle tro at man kunne få sånne reaksjoner fra fuckings mat? Det er ikke heroin vi snakker om?!

Jeg føler meg som en narkoman som i køen på McDonalds, ventende på "medisinen" min, mens jeg sliter med å holde meg mens jeg går blandt reklamer, dufter og syn av mat.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere denne tråden, jeg er bare så frustrert - klokka tikker, jeg blir eldre og alikevel ødelegger jeg meg selv med psykologer og fedmeklinikker ved min side, jeg står med "nøkkelen" - vil jeg bare ikke nok? Er tapet av mengder med mat verdt mer enn et "kjedelig liv" med en normal kost og normale mengder?

Har noen andre slitt med dette eller har tanker rundt dette? Skulle ikke forundre meg om jeg har lagd det til et mye større problem bare ved å annerkjenne hvor mye det tar kontroll over livet mitt heller.

Takk på forhånd.

Anonymous poster hash: a06dd...d34

Først vil jeg si at jeg føler med deg og mye av det du skriver kan jeg relatere til. Jeg vil dog ikke definere meg selv som en person som er avhengig av mat, og jeg ser ikke på problematikken jeg sliter med som en matavhengighet - heller en usunn tilnærming til vonde følelser og et trist liv. Som deg har jeg også tydd til mat, godteri og ting som smaker godt og er dårlig for meg. Hvordan det gikk over kan jeg dessverre ikke svare på, men det jeg tror er at depresjonen min forverret seg og gjorde at jeg gikk fra høy matlyst og det å bli tilfredsstilt av mat, til å miste matlysten og ikke lenger oppnå samme tilfredsstillelse. Jeg spiser fortsatt dårlig, men det er ikke samme "kjøret" som før. Jeg shopper ikke store mengder usunn mat som jeg kaster i meg på minutter. Nå kan jeg ha en potetgullpose liggende i flere dager. 

Hva skal jeg si... Vil du egentlig gjøre noe med det? Kanskje du egentlig innerst inne ikke ønsker å gjøre noe med det. Kanskje du ikke bryr deg. Kanskje du ikke har fått riktig hjelp. Kanskje du ikke innser alvoret. Kanskje du fraskriver deg ansvar og påtar deg en offerrolle, som gjør det vanskelig for deg å la være. Kanskje du har vansker med å stå i det ukomfortable for å på sikt bli komfortabel med livet. 

Den kjipe sannheten er at du MÅ gjøre noe med det. Om du selv ønsker, så klart. Tomrommet du kjenner på, må du fylle med noe annet. Du kan ikke bruke deg selv som matavfall. Du trenger noe annet å se frem til og noe annet å leve for, og du trenger å få bukt med vanskene du har slik at du kan takle de bedre. Du har en sterk emosjonell tilnærming til mat og det trenger du å få hjelp til å takle. Det ser ut til at du har noe selvinnsikt, som er bra. Du skjønner selv at dette er noe du må ta tak i, men du presiserer at du ikke klarer det. Så lenge du påstår at du ikke klarer det, så klarer du det ikke. 

Du må finne viljen og dedikasjonen som kreves. "Just do it", er det noe som heter. Enkelt og greit, men vanskelig og til tider umulig i praksis. Det er mulig å gjøre noe med det, men ønsket må være der og viljen må være til stede. 

Anonymous poster hash: d5416...bbc

[Gjest cf81d...bac]

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Har vært avhengig av sukker lenge. Brukt det til å håndtere følelser m.m., og hadde sånn evig hunger - som jeg mistenker at du også har.

Jeg har aldri funnet en løsning som har fungert bra over lang tid. Jeg har prøvd dietter, livsstilsendringskurs, vært innom fedmeklinikken i området flere ganger osv osv.

Men nå har jeg for første gang håp. Med Ozempic. Jeg trappet rolig opp, og ca 1 uke etter full dose, tenkte jeg plutselig en dag "nå kan jeg slutte å kjøpe godteri". Jeg spiser mye mindre, og føler meg mett mye lenger. En periode sluttet jeg helt med insulin også, men er tilbake på ca 10 enheter i døgnet, siden jeg spiser noe mer nå.

Alt er ikke bare fryd og gammen, så jeg må nok ta dosen oftere enn hver uke fremover for å få full virkning, og fortsette å gå ned. Det har stoppet på -16 kg nå, men ved å ta Ozempic oftere, håper jeg å få bedre virkning igjen.

Det er forresten jeg som startet Erfaringstråden for Ozempic og Wegovy. Der kan du også lese om hvordan de første ukene  med Ozempic var for meg.

Har du diabetes (type 2), får du Ozempic på blå resept (altså gratis). Har du ikke diabetes, så må du, i alle fall foreløpig betale for Wegovy. Men alle som holder på innenfor fedmefeltet, presser på myndighetene for at Wegovy også skal komme på blå.

Anonymous poster hash: cf81d...bac