Hva synes du om særboerskap?

[Gjest Slettet-F4GxcFLrtu]

Særboerskap eller Living Apart Together (LAT) som det er på engelsk, er en relativt ny måte å leve på som par. Dette vil si et par
(gift eller ikke) som velger å bo hver for seg istedet for under samme tak. Det er en del fordeler med dette. Som for eksempel mer frihet, selvstendighet og at det ironisk nokk gjør tiden man møtes, mer intens. Du kan lese mye mer ved å google det.
Jeg personlig er ute etter et slik forhold.

Hva mener du om særboerskap?

[Comma Chameleon]

Vil tippe at dette er mer populært hos godt voksne som allerede har etablert liv fra før av. De eneste jeg vet om som har holdt på slik er de som har vært skilt og så møtt nye, og ikke orker å selge boligen på en god stund. Etter god nok tid så virker det som de går over til vanlig forhold etterhvert.

Betyr dette at du ville sagt nei hvis partneren ville flytte inn plutselig? Og skiller du på de som har to boliger men tilbringer mer tid sammen enn fra hverandre og de som er mest fra hverandre? For selv om man ikke bor i lag så kan det jo tenkes at man overnatter en god del, og da må man ha litt ekstra klær og hygiene-greier i tillegg. Og da blir det nesten vanskelig å skille.

Synes det er en grei måte å bo på hvis begge parter ønsker det. Litt som med barn vs ikke barn. Begge deler er kult så lenge begge er enige.

Føler at det at man bor begge plasser er mer naturlig enn at man bor hver for seg. Så blir det variasjon i hvor mye man er sammen og hvor man eventuelt er, utifra resten av hverdagen og behov.

Jeg er en person som ikke har behov for egne boliger, men det er greit å ha et eget hobbyrom eller noe å kunne trekke seg litt tilbake ved behov.

[Vimsan]

Jeg synes det virker som en veldig god løsning. Spesielt om man bor på hvert sitt sted og har etablerte liv der. For leg som har barn og har en rimelig hektisk hverdag, er dette den eneste løsningen jeg kunne valgt ed en evt ny partner. Men det er ytterst få menn som ønsker den løsningen har jeg merket.

[TwoFace]

S. Drakensson skrev (8 timer siden):

Særboerskap eller Living Apart Together (LAT) som det er på engelsk, er en relativt ny måte å leve på som par. Dette vil si et par
(gift eller ikke) som velger å bo hver for seg istedet for under samme tak. Det er en del fordeler med dette. Som for eksempel mer frihet, selvstendighet og at det ironisk nokk gjør tiden man møtes, mer intens. Du kan lese mye mer ved å google det.
Jeg personlig er ute etter et slik forhold.

Hva mener du om særboerskap?

Jeg lever i ett slikt. Vi er begge i tredveårene og har vært sammen i snart 20 år. Jeg er mann, og vi setter veldig pris på egentid, derfor valgte vi denne løsninger for 2 år siden. Har fungert helt utmerket. Vi er begge introverter og trives veldig godt for oss selv. Vi har ingen barn og er ikke gift. For oss, er det veldig viktig at vi får gjøre som vi vil i hjemmet, da vi har veldig forskjellige stiler med tanke på interiør, farger, møbler, etc. Så da får vi det akkurat sånn vi vil. 

I tillegg, så var vi tidlig ute med å sove på hvert vårt soverom. Vi har aldri likt å sove sammen. Så vi mister ingenting, men får bare fordeler, da begge to er enige om at dette er løsningen. Vi bor i tillegg vegg-i-vegg med hverandre, så veldig kort vei.

Spriter opp forholdet helt utrolig også.

 

Men det er nok ikke for alle, men flere burde absolutt prøve det ut.

Endret 7. juni 2023 av TwoFace

[panzerwolf]

Det er egentlig helt likegyldig hva jeg mener, for jeg mener at dette er noe som det enkelte forhold må finne ut av selv, og hva som passer best. Og de av oss som ikke er i det forholdet, har ingenting å gjøre med hvordan de i forholdet velger leve det

Du og din(e) partner(e) må finne det som passer best for dere. Er ikke sikkert det er noe gitt svar for den enkelte heller; kanskje man passer å bo med noen, men ikke med andre. Samfunnet er derimot "innprentet" med at man er i parforhold og da skal man bo sammen og ha dobbeltseng. Folk må få velge selv

 

[Colin.]

Ja, dette hørtes temmelig sært ut. Første som slår meg er at dette nok ikke handler om monogame forhold, men at man skal ha friheten til å leve som singel itillegg. Mao få i pose og sekk. Mer sannsynlig at parten med maktbalansen på sin side i forholdet vil bli mer lykkeligere med et slikt forhold enn den som ikke har maktbalansen på sin side.

[germanwhip]

2 minutes ago, Colin. said:

Mao få i pose og sekk

jeg vil ikke ha Mao i hverken pose eller sekk. Blir for sært for meg.

 

(får jeg smikk på lanken av moderatorerne nå?)

[Colin.]

Hehe.😉

[Skandinav]

S. Drakensson skrev (På 7.6.2023 den 3.07):

Hva mener du om særboerskap?

Fantastisk konsept for dem som får det til å fungere. Jeg er glad for vi bor i et samfunn som aksepterer og muliggjør den livsstilen.

Et forbehold må likevel tas om det virkelig er så fantastisk, før det kommer relevante forskningsresultater om hvordan det påvirker involverte barn.

[Sjørøver]

Gamlingen har holdt på med dette i femten år med sin nye kjæreste. Jeg synes det er mekrleige greier. Men det er nok eneste løsningen siden ingen av barna liker hverandre. 

[reCaptcha_senior]

Om jeg kommer i situasjonen at jeg havner i forhold, er særbo og sereie helt selvsagt. 

Jeg vil ikke risikere noe på boligfronten eller økonomisk. Har såpas trygg og solid økonomi og perfekt bolig, og det trumfer alt. Samt at jeg trenger mye alenetid, så det å bo sammen med noen er uaktuelt. Kjører på singellivet enn så lenge, helt konge. 

 

[Deechon]

Jeg vet om et par høystående menn som driver med dette. De får besøk av damene sine i helgene når de har tid for litt moro og sender dem på dør når hverdagen kommer og de trenger å jobbe/holde på med sitt.

 

Det blir en slags "Lørdagskone" om du vil.

[Malakitt]

Hadde jeg skulle vært i et forhold igjen så hadde særboerskap vært optimalt. Da kan jeg trekke meg tilbake og være alene når ting er vanskelig, og de periodene kan bli ganske lange, noen uker. Et åpent forhold ville også vært å foretrekke, for jeg har ikke overskudd til å ha sex når jeg er langt nede. Da vil jeg ikke ha noe med noen å gjøre, heller ikke en kjæreste, det dreper romantikken og nærheten uansett. Selv ønsker og trenger jeg bare en fast partner, men når man sliter med både det ene og det andre er det vanskelig å være i et monogamt forhold og bo sammen. Jeg er også glad i leiligheten min og ønsker ikke å flytte, men vil heller ikke bo sammen med noen her da den er litt for liten til det. 

[Simen1]

Colin. skrev (På 9.6.2023 den 20.56):

Ja, dette hørtes temmelig sært ut. Første som slår meg er at dette nok ikke handler om monogame forhold, men at man skal ha friheten til å leve som singel itillegg. Mao få i pose og sekk. Mer sannsynlig at parten med maktbalansen på sin side i forholdet vil bli mer lykkeligere med et slikt forhold enn den som ikke har maktbalansen på sin side.

Hvor i all verden henter du dette fra?

[Simen1]

Atragon skrev (På 7.6.2023 den 3.07):

Hva mener du om særboerskap?

Du glemmer et par særs store økonomiske fordeler ved LAT:

- Dersom noen av partene eller begge har barn under 18 år fra tidligere forhold så unngår man at de to regnes som én husstand når barnebidrag skal beregnes. Det kan være snakk om tusenlapper i måneden i forskjell.

- Dersom noen av partene eller begge bor i bolig med skattefri utleieenhet så opprettholder man skattefriheten. Flytter man sammen uten å selge den fraflyttede boligen, så må man skatte av utleien.

- Ved "omregistrering" av den ene boenheten fra primærbolig til sekundærbolig vil også lånerenta bli høyere, formueberegningen øke, formueskatten øke og mulighetene for nye lån minke pga boliglånsforskriften. I tillegg vil man få 22% skatt på verdistigning, i motsetning til 0% om man velger LAT.

- Hvis man velger å selge den ene boligen når man flytter sammen så er det naturlig at man eier sammen. F.eks med 50/50 eierskap og da vil begge to få halvert sine investerte og voksende formuer i eiendomsmarkedet. Man sparer litt renter på lavere belåning, men det veier neppe opp for tapt gevinst fra prisvekst.

- Hvis man velger å selge den ene boligen når man flytter sammen, men gjør det på en annen måte: Den ene selger og sylter heller de pengene på bankkonto. Dette er i praksis å reversere seg ut av boligmarkedet slik at den parten taper stort på fraværende verdiøkning. All investering i oppussing (tid og penger) går også rett i lomma på den som eier. Mange kvinner gått i denne enorme boligfella ved å selge eget krypinn og flytte inn til mannen og bo der som "leietaker" på et eller annet vis. Deling av diverse utgifter, men null eierskap.

Så om en skal være litt kynisk så vil et samboerskap koste svært mye penger. Dette er reelle penger selv om man ikke liker å tenke på det som et resultat av samboerskapet. Ønsker man at sine barn skal arve mest mulig en gang i framtida, så vil barna komme langt bedre ut av en LAT ordning enn av samboerskap. Har man langsiktig perspektiv på omsorg for barna gjennom framtidig arv, så er LAT god omsorg for barna.

Man kan sikkert diskutere hvorfor reglene er sånn i Norge, om de burde være det, hva som bør endres osv, men det føler jeg går utenfor temaet til trådstarter. Jeg svarte bare konkret på hvordan det er, så får man vurdere disse økonomiske punktene selv opp mot andre fordeler og ulemper.

Endret 26. juli 2023 av Simen1

[Colin.]

12 hours ago, Simen1 said:

Hvor i all verden henter du dette fra?

Sunn fornuft? Hvem i alle dager gifter seg med noen for å ville ønske dette, og for hvilken grunn? Er det logisk synes du? Det er vilt at folk i det hele tatt skal forventes å akseptere tankegangen om at det skal være normalt.

Prest: "Tar du ... til din hustru i gode og dårlige dager?"

Mr. Chad: "Bare i gode dager, resten har vi ordnet allerede"

--

Men om noen tusenlapper ekstra er verdt mer for deg enn å leve sammen med den du visstnok elsker, så kjør på. 😂

12 hours ago, Deechon said:

Jeg vet om et par høystående menn som driver med dette. De får besøk av damene sine i helgene når de har tid for litt moro og sender dem på dør når hverdagen kommer og de trenger å jobbe/holde på med sitt.

 

Det blir en slags "Lørdagskone" om du vil.

Komisk.

12 hours ago, Malakitt said:

Hadde jeg skulle vært i et forhold igjen så hadde særboerskap vært optimalt. Da kan jeg trekke meg tilbake og være alene når ting er vanskelig, og de periodene kan bli ganske lange, noen uker. Et åpent forhold ville også vært å foretrekke, for jeg har ikke overskudd til å ha sex når jeg er langt nede. Da vil jeg ikke ha noe med noen å gjøre, heller ikke en kjæreste, det dreper romantikken og nærheten uansett. Selv ønsker og trenger jeg bare en fast partner, men når man sliter med både det ene og det andre er det vanskelig å være i et monogamt forhold og bo sammen. Jeg er også glad i leiligheten min og ønsker ikke å flytte, men vil heller ikke bo sammen med noen her da den er litt for liten til det. 

Hvis man elsker noen, så skal man ikke bare være der for hverandre i gode dager. Og man skal heller ikke bare være der for hverandre hvis man får noe tilbake.

Jeg sliter med noe hver eneste dag jeg også, men jeg hadde ikke akseptert et forhold der man bevisst skulle unngå hverandre i hverdagen. Det er jo sykt, bokstavelig talt.

Endret 26. juli 2023 av Colin.

[Comma Chameleon]

Colin. skrev (52 minutter siden):

Jeg sliter med noe hver eneste dag jeg også, men jeg hadde ikke akseptert et forhold der man bevisst skulle unngå hverandre i hverdagen. Det er jo sykt, bokstavelig talt

Det fleste ville nok ikke hatt det nei, men å si at det er sykt er da ganske snevert og dømmende. Er som å si at det er sykt å være polyamorøs, eller gå på swingers-party, eller å aldri gifte seg, eller å sove i separate senger selv om man bor sammen. Det er veldig mange forskjellige måter å ha et forhold på.

Å si at man skal gjøre noe er ganske dømmende. Akkurat som ulike kulturer viser at de elsker hverandre på forskjellige måter så har alle forhold ulike måter å leve sammen på.

Noen sier kanskje aldri "jeg elsker deg" foruten om på spesielle høydepunkt. Noen sier det hele tiden. For begge så kan den andre måten være "utenkelig".

Noen lever uten sex og stortrives i forhold, for andre er det "sykt" å leve uten sex.

[Colin.]

4 hours ago, Comma Chameleon said:

Det fleste ville nok ikke hatt det nei, men å si at det er sykt er da ganske snevert og dømmende. Er som å si at det er sykt å være polyamorøs, eller gå på swingers-party, eller å aldri gifte seg, eller å sove i separate senger selv om man bor sammen. Det er veldig mange forskjellige måter å ha et forhold på.

Å si at man skal gjøre noe er ganske dømmende. Akkurat som ulike kulturer viser at de elsker hverandre på forskjellige måter så har alle forhold ulike måter å leve sammen på.

Noen sier kanskje aldri "jeg elsker deg" foruten om på spesielle høydepunkt. Noen sier det hele tiden. For begge så kan den andre måten være "utenkelig".

Dømmende å ha sine egne meninger? Det handler om perspektiv og egne verdier. Det betyr ikke at jeg mener jeg skal bestemme hva andre måtte finne på, men jeg trenger ikke synes noe om det. Hvis du mener det er dømmende å mene dette, da kan alle meninger påstås å være dømmende om de går imot det du selv anser som rett.

[Malakitt]

Colin. skrev (8 timer siden):

Hvis man elsker noen, så skal man ikke bare være der for hverandre i gode dager. Og man skal heller ikke bare være der for hverandre hvis man får noe tilbake.

Jeg sliter med noe hver eneste dag jeg også, men jeg hadde ikke akseptert et forhold der man bevisst skulle unngå hverandre i hverdagen. Det er jo sykt, bokstavelig talt.

Handler ikke om å bevisst unngå. Handler om å få fred og ro når det å ha noen til stede gjør ting verre. Dette er opp til hver enkelt, jeg hadde trivdes godt med særboerskap og hadde ikke likt samboerskap i mitt tilfelle. Det er jeg sikker på at en eventuell fremtidig partner også hadde foretrukket, med tanke på utfordringene jeg opplever og hvor hjelpeløst det kan føles for han å ikke kunne utrette en forskjell. Å leve med noen som sliter med depresjon og svingninger relatert til dette er ekstremt krevende. 

[Comma Chameleon]

Colin. skrev (2 timer siden):

Dømmende å ha sine egne meninger? Det handler om perspektiv og egne verdier. Det betyr ikke at jeg mener jeg skal bestemme hva andre måtte finne på, men jeg trenger ikke synes noe om det. Hvis du mener det er dømmende å mene dette, da kan alle meninger påstås å være dømmende om de går imot det du selv anser som rett.

Jeg mener bare at det går an å sette seg inn i andres perspektiv. Jeg er helt enig i at jeg foretrekker vanlige forhold der man bor sammen osv, og at for folk flest er det det naturlige.

Men jeg klarer også å sette meg inn i andres personligheten, forhold eller livssituasjoner der det gir fullt mening å leve separat på den måten.

Det var kun det jeg mente. Du får helt lov å ikke ville ha det slik selv, men det er lett å se hvorfor enkelte ønsker det synes jeg.