Kampen mot depresjon

[PosteMonopolet]

Joggeturer fungerer også godt mot depresjon.

[Bastu]

On 5/25/2023 at 7:35 PM, Guest 8dc34...01c said:

Jeg tenker ofte på at jeg skulle ønske jeg bare forsvant. Stemningsleiet mitt har en tendens til å svinge mye i løpet av en dag, men vanligvis er jeg kraftig nedstemt. Plutselig kan det gå opp for meg at jeg har muligheter, og at livet ikke er så ille likevel. Ikke uvanlig at man er litt emosjonelt ustabil som hunkjønn, men tror det er litt mer ekstremt i mitt tilfelle enn det er for andre. Selvsagt er det andre som også har det slik der ute, men ja. Disse lysglimtene er forferdelig kortvarige. Varer som oftest en time eller to. 

Nå er jeg egentlig veldig metta. Jeg er lei av å ha det sånn. Samtidig ser jeg ikke noen hensikt i å gjøre endringer, da jeg ikke skjønner hvordan det kan bli bedre noen gang. Terapi føler jeg meg ferdig med, det gir meg ikke noe lenger. Jeg sitter der og snakker uten mål og mening. Har prøvd å åpne meg for andre, men føler meg bare tommere og dårligere når jeg er ferdig å snakke. 

Hva gjør man egentlig? Hvor starter man? Det er mye jeg trenger å få orden på. De siste månedene har jeg kjent på en slags følelse av sykdom og utmattelse som er veldig irriterende å kjenne på. Jeg er utslitt. Mye grining, raserianfall der jeg bare slår i ting og skriker i en pute og jeg bruker mye energi på å opprettholde en glad, optimistisk fasade som alle rundt meg kjøper, både familie og kollegaer. 

Jeg vet jo egentlig hva som må gjøres. Rutiner, bedre kosthold, fysisk aktivitet, orden, positive tanker, dype innpust og lange utpust. Jeg griner bare jeg tenker på det. Spesielt det å komme seg ut. Jeg blir fra meg av skam og skyldfølelse bare jeg går utfor døra og viser meg i dagslys. Føler det står skrevet i panna at jeg er ødelagt og at alle ser det. 

Skal ikke legge skjul på at jeg skulle ønske noen banket på døra og sa at du, nå skal vi fikse det her og jeg skal hjelpe deg. At noen dro meg opp og bare tok meg med på ting og hjalp meg gjennom det her, for jeg føler ikke at jeg klarer å hjelpe meg selv lenger. Samtidig vegrer jeg meg sterkt mot å søke mer hjelp, for hjelpen jeg har fått, har ikke hjulpet. Selvsagt sitter jeg igjen med en følelse av at jeg er dum og evneveik, og at jeg ikke får til noe som helst. At jeg ikke er ressurssterk nok mentalt til å fikse dette selv. 

Hverdagene mine består av
- Jobb (som jeg er utrolig lei av, jeg liker egentlig jobben min men sosialisering er et stort ork)
- Glo i veggen eller dataskjermen hvor jeg egentlig ikke gjør noe som helst 
- Søvn 
- Rote og rydde i hjemmet om hverandre 

Er det andre som kjenner seg igjen i dette og som har kommet seg ut av det, og hva gjorde dere og hvor startet dere? Jeg er redd personen jeg har blitt. Det verste er intelligensen. Jeg brukte å være smart, godhjertet og jeg hadde et åpent og reflektert sinn. Sunne verdier og gode holdninger. Ikke minst hadde jeg håp og tro på at jeg kunne bli bedre. Dette er borte. Jeg vil ikke dø, men jeg vil ikke ha det sånn heller. 

Anonymous poster hash: 8dc34...01c

 

Et av problemene dine kan være vitamin D-mangel. Hvis du ikke har tid eller energi til å sole deg, kan du spørre en lege om du kan foreskrive vitamin D-tabletter. Min mor er fastlege, og hun hevder det har hjulpet mange pasienter. Hvis det ikke fungerer, kan du prøve SSRI (antidepressiva).

Det viktigste av alt er nok motivasjonen. Lag en liste over ting du vil gjøre, helst med noen du kjenner. Menneskelige relasjoner er langt den viktigste faktoren for enkeltpersoners velvære.

Hvis vi snakker mer generelt om lykke, ble Finland igjen kronet som det lykkeligste landet i verden. Det kan være mange bakenforliggende forklaringer, men en viktig årsak er at de ikke setter skyhøye personlige mål som er umulige å nå. Å være fornøyd og sette pris på det du har, er en sunn måte å se på livet på.