Forvaltningens plikt til å påse et materielt sett korrekt resultat.

[Gjest 4ec6d...53e]

Hvor er det hjemlet i lovgivningen at forvaltningen har lovpålagt plikt til å påse et materielt sett korrekt resultat?

Anonymous poster hash: 4ec6d...53e

[krikkert]

Det finnes ingen slik bestemmelse. 

[Gjest 4ec6d...53e]

krikkert skrev (6 timer siden):

Det finnes ingen slik bestemmelse. 

Finnes det indirekte gjennom andre bestemmelser?

Anonymous poster hash: 4ec6d...53e

[Skandinav]

Gjest 4ec6d...53e skrev (16 timer siden):

Finnes det indirekte gjennom andre bestemmelser?

Innenfor helselovgivningen finnes det bestemmelser som peker på at noen beslutninger må følge saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven.
Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern er et slikt eksempel. Det er en rekke både prosessuelle og materielle vilkår som må være oppfylt før visse typer helsehjelp kan gjennomføres.

[Rawls]

Gjest 4ec6d...53e skrev (På 3.4.2023 den 18.15):

Hvor er det hjemlet i lovgivningen at forvaltningen har lovpålagt plikt til å påse et materielt sett korrekt resultat?

Anonymous poster hash: 4ec6d...53e

Hva skal du bruke en slik lovhenvisning til?

[Gjest 4ec6d...53e]

Rawls skrev (4 timer siden):

Hva skal du bruke en slik lovhenvisning til?

La oss si at du har en byggesak eller en sak for NAV. Du leverer da inn mye dokumentasjon. Denne dokumentasjonen vil jo være «sakens materialitet». Hvis feks en nabo har klaget, da er det endel av sakens materielle side. Den slutning som forvaltningen da utleder må derfor baseres på en vekting av naboens merknader  målt opp mot lovbestemmelser og rettspraksis. Hvis forvaltningen unnlater å vekte betydningen av naboens merknader, vil det representere en saksbehandlingsfeil dersom feilen kunne tenkes å få konsekvenser for konklusjonen jf. fvl. § 41 Dette er nok så innlysende, men  hvor er det da hjemlet at forvaltningen plikter å utlede et materielt sett korrekt resultat?

 

 

Anonymous poster hash: 4ec6d...53e

[emeritus]

Typisk vil selve bestemmelsen/hjemmelen være bestemmende for hva forvaltningen kan gjøre. Man har f.eks. rett på en ytelse x dersom man har oppfylt vilkår y. Se for eksempel sosialtjenesteloven § 18 første ledd. Den som ikke kan sørge for sitt livsopphold har krav på økonomisk stønad. Da er det lite rom for forvaltningsskjønn. Er vilkåret oppfylt, skal ytelsen gis. Andre typer bestemmelser kan gi mer rom for forvaltningsskjønn, f.eks. plan- og bygningsloven § 19-2 første ledd om dispensasjon, som er en "kan"-regel. Imidlertid begrenses forvaltningsskjønnet noe i bestemmelsens annet og tredje ledd. 

 

En plikt til å komme til et materielt sett riktig resultat kan kanskje utledes av prinsippet om god forvaltningsskikk? Man kan imidlertid ikke ha for høye krav til at resultatet skal bli riktig hver gang. Hensynet til riktig resultat må veies opp mot effektivitetshensyn. Så har man en sikkerhetsventil i klageadgang og søksmålsadgang. Det ville antageligvis vært for ressurskrevende om man i ordinær saksbehandling i forvaltningen skulle hatt samme prosess som i domstolene. 

 

[krikkert]

At forvaltningen plikter å komme til et resultat som ligger innenfor det handlingsrom lovgivningen åpner for når et visst faktisk grunnlag er gitt, følger av systemet i seg selv. Det er ingen bestemmelse som direkte eller indirekte sier det. 

[Gjest 4ec6d...53e]

emeritus skrev (5 timer siden):

Typisk vil selve bestemmelsen/hjemmelen være bestemmende for hva forvaltningen kan gjøre. Man har f.eks. rett på en ytelse x dersom man har oppfylt vilkår y. Se for eksempel sosialtjenesteloven § 18 første ledd. Den som ikke kan sørge for sitt livsopphold har krav på økonomisk stønad. Da er det lite rom for forvaltningsskjønn. Er vilkåret oppfylt, skal ytelsen gis. Andre typer bestemmelser kan gi mer rom for forvaltningsskjønn, f.eks. plan- og bygningsloven § 19-2 første ledd om dispensasjon, som er en "kan"-regel. Imidlertid begrenses forvaltningsskjønnet noe i bestemmelsens annet og tredje ledd. 

 

En plikt til å komme til et materielt sett riktig resultat kan kanskje utledes av prinsippet om god forvaltningsskikk? Man kan imidlertid ikke ha for høye krav til at resultatet skal bli riktig hver gang. Hensynet til riktig resultat må veies opp mot effektivitetshensyn. Så har man en sikkerhetsventil i klageadgang og søksmålsadgang. Det ville antageligvis vært for ressurskrevende om man i ordinær saksbehandling i forvaltningen skulle hatt samme prosess som i domstolene. 

 

La oss si at en part i en sak ber om innsyn i en sak som gjelder vedkommende, men ikke får innsyn. La oss så si at forvaltningen fatter vedtak langt etter at fristen for svar «uten ugrunnet opphold» er godt ut (si feks 4 uker). Parten anfører da at vedkommende ei heller har fått anledning til å levere inn dokumentasjon som kunne vært avgjørende for forvaltningens vedtak og at vedtaket derfor er ugyldig etter fvl. §41. Parten anfører på dette grunnlag at forvaltningen i overlegg har fratatt ham en rett han ellers ville hatt om forvaltningen hadde inngitt ham innsyn slik de plikter etter bestemmelser knyttet til innsyn. Vil ikke dette være et brudd på den materielle sannhets prinsipp og vil det kunne medføre et strafferettslig ansvar for forvaltningen? Hvilke andre konsekvenser eller sanksjoner vil det kunne få for forvaltningen?

Anonymous poster hash: 4ec6d...53e

[emeritus]

Høres ut som et brudd på reglene om innsyn, og at dette er en saksbehandlingsfeil som kan medføre ugyldighet dersom feilen kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. fvl. § 41. Terskelen er ikke spesielt høy. "Det skal altså ikkje så mykje til. Ut frå dei konkrete omstenda i saka må det vera ein reell moglegheit for at feilen har fått tyding for resultatet", jf. HR-2017-2376-A avsnitt 25. 

Det finnes straffebud som fastsetter straff for tjenestefeil, se straffeloven §§ 171 og 172. I merknadene til § 171 i proposisjonen står følgende setning: "En underordnet saksbehandler som forbereder et vedtak, kan for eksempel straffes dersom han i strid med loven foreslår å innvilge en søknad fra en slektning". Så i teorien kan man tenke seg at det er straffbart å ikke gi innsyn når en part har innsynsrett. Hvorvidt det medfører straff i praksis er en annen sak, og vil komme an på de konkrete omstendigheter. 

Det er vel heller ikke utenkelig at forvaltningen kan ha et erstatningsansvar dersom feilen har medført økonomisk tap for parten. 

[Gjest 4ec6d...53e]

emeritus skrev (1 time siden):

Høres ut som et brudd på reglene om innsyn, og at dette er en saksbehandlingsfeil som kan medføre ugyldighet dersom feilen kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. fvl. § 41. Terskelen er ikke spesielt høy. "Det skal altså ikkje så mykje til. Ut frå dei konkrete omstenda i saka må det vera ein reell moglegheit for at feilen har fått tyding for resultatet", jf. HR-2017-2376-A avsnitt 25. 

Det finnes straffebud som fastsetter straff for tjenestefeil, se straffeloven §§ 171 og 172. I merknadene til § 171 i proposisjonen står følgende setning: "En underordnet saksbehandler som forbereder et vedtak, kan for eksempel straffes dersom han i strid med loven foreslår å innvilge en søknad fra en slektning". Så i teorien kan man tenke seg at det er straffbart å ikke gi innsyn når en part har innsynsrett. Hvorvidt det medfører straff i praksis er en annen sak, og vil komme an på de konkrete omstendigheter. 

Det er vel heller ikke utenkelig at forvaltningen kan ha et erstatningsansvar dersom feilen har medført økonomisk tap for parten. 

Takk for interessant tilbakemelding.
 

Slik jeg forstår lovgivningen kan en unnlatelse av å gi veiledning eller uriktig veiledning ha en medvirkende betydning på forvaltningens erstatningsansvar. Hva er da avgjørende og utløsende ved forvaltningens erstatningsansvar der veiledningsplikten etter fvl § 11 ikke er overholdt?

Anonymous poster hash: 4ec6d...53e