Er det mulig å slutte å være glad i barnet sitt?

[Gjest e374c...5ef]

For en god del år siden så hentet vi en nydelig liten bylt på sykehuset. Jeg ante ingenting om det å være forelder, men jeg hadde veldig lyst til å være der og gjøre den beste jobben jeg kunne.

Spol fram noen år og spedbarnstid og småbarnstid er over. Noe har vært lett, noe har vært vanskelig. Vi skjønte rundt 5. klasse at noe var annerledes. H*n hadde lite interesse for andre barn, besøk og slikt. Og en voldsom interesse for andre ting (lesing, pirke-hobbyer og etterhvert skjerm). På slutten av barneskolen fikk vi en spekter-diagnose som bl.a. går på svake sosiale ferdigheter, rigiditet og konsentrasjonsvansker. Dette er kombinert med tiltagende skolevegring og nå moderat klinisk depresjon. Men godt over normalen for kognitive evner.

Det er opplagt en vanskelig situasjon for barnet selv og alle rundt. Det er usigelig trist å se et menneske du vil alt godt gradvis «avvikle seg selv». Evner som fantes der for noen år siden blir borte når livet er bare et sort hull uten mening.

Det jeg stiller spørsmål ved er min rolle oppi dette. Det enkle svaret er selvsagt at jeg elsker barnet mitt over alt og alltid skal være der for h*n. Men det er ikke så enkelt. Barnet har i et par år hatt meg på nærmest permanent «silent treatment». Det jeg får av tilbakemelding er «vær stille!», «gå bort!» eller «ikke rør meg!» hvis jeg prøver å stryke forsiktig bortpå eller legge en arm rundt. H*n sørger demonstrativt for å lukke dører foran nesen min, sette seg 2 meter unna meg, gå 10 meter foran meg, avbryte hva enn jeg sier med «det har du sagt før», eller fortelle meg hvor generelt lite dugelig jeg er. Det går inn på meg og gjør det vanskelig å beholde en normal relasjon.

Det er litt som å leve med en bitter eks. I samme hus og samtidig ha ansvaret for at h*n pusser tenner, får spist og gjør leksene. Det gjør at det ikke er mange arenaer igjen for å bygge eller i det minste bevare tillit og kjærlighet. Jeg prøver å være generøs og imøtekommende og si til meg selv at det er lidelsene som snakker, ikke h*n. Men jeg finner det mer og mer vanskelig. Jeg ender til slutt opp i en slags politi-rolle som den som begrenser skjerm-tid og betaler regninger, men uten noen fortrolighet eller kanal for å egentlig hjelpe med de utfordringene h*n har.

Jeg skulle ha gitt så utrolig mye bare for å fått lov til å holde rundt, eller at h*n kunne ha grått med meg og fortalt hvordan ting er heller enn at jeg må høre det via psykologen.

Jeg har gått inn i meg selv og spurt meg hva jeg har gjort galt. Faren min er «lav-empati». Dvs han var til stede og hjalp oss med alt av praktisk art men han greide ikke å formidle noe når vi hadde et skrubbsår eller lignende. Kanskje jeg har dratt med meg dårlige gener eller dårlig kultur fra ham. Men jeg har virkelig prøvd å rette opp det jeg følte at han gjorde dårlig. Jeg har trøstet barna mine og snakket om det som er vondt og vist mine sårbare sider så godt jeg har kunnet.

Jeg kan bli sint og kjefte. Noen ganger ser jeg at det sårer. Når jeg har ventet en halvtime og utsatt mine prosjekter fordi vedkommende skal leveres et sted, tryglet mast og truet til å kle på seg og børste tenner, og h*n for femte gang starter å lese en bok, trykke på mobilen eller spille litt piano. Eller når oppfordringen min blir møtt med herming og stygge grimaser eller total stillhet. Eller når middagen blir kald fordi man ikke bare må spille ferdig runden på PCen men man må også oppdatere spillet og lukke spillet før man forlater rommet sitt. Og så gå på do, finne sokker og begynne å lete i kjøleskapet etter de matvarene man egentlig vil ha.

Hvis dette nå skal være (minimum) 5 år til med et menneske som virkelig ikke vil ha meg i livet sitt så ser jeg virkelig mørkt på ting. Jeg har vært i samtalegrupper med andre foreldre med barn på spekteret men det later til at de har helt andre problemer.  På en måte ser jeg at det jeg beskriver er bare det tenårings-problemet som alle foreldre gjennomgår. Kanskje bare skrudd opp adskillige hakk.

Anonymous poster hash: e374c...5ef

[Nepa]

Etter første gjennomlesing tenkte jeg at dette er en liten snik (evt ei snike). 

Men som forelder kan du ikke forvente at tenåringen skal fortsette å være den kosebamsen h*n var i 7-årsalderen. Hvis du tar et oppgjør med disse forventningene dine, blir kanskje forholdet bedre ellers også. 

Generelt er det ikke akseptabelt at en tenåring mobber foreldrene og sier nedsettende ting. Forelderen må da være dugelig til noe, som gjør husarbeidet og bringer barnet mat og klær. Og er også eldre. Kanskje litt for enkelt å hente seg mat i kjøleskapet, men også drastisk å fjerne mest mulig mat fra kjøleskapet eller faktisk sette lås på det. 

Det høres ut som du bor alene med barnet. H*n mistrives sikkert med det, hvis det heller ikke er dyr eller søsken til stede. Det er primitive ønsker fra et barn å ønske at foreldrene skal bo sammen, men disse ønskene er ofte der. Selv om barnet meget vel vet årsaken(e) til at foreldrene ikke bor sammen. 

[Gjest e374c...5ef]

Nepa skrev (På 27.3.2023 den 9.07):

Etter første gjennomlesing tenkte jeg at dette er en liten snik (evt ei snike). 

Du tenker at h*n snur meg rundt lillefingeren og utnytter diagnosen til å få en mer behagelig hverdag? Det er nok noe rett. Samtidig så er depresjon og spekter-trekk ganske tydelig og vanskelig.

Sitat

Men som forelder kan du ikke forvente at tenåringen skal fortsette å være den kosebamsen h*n var i 7-årsalderen. Hvis du tar et oppgjør med disse forventningene dine, blir kanskje forholdet bedre ellers også. 

Det forstår jeg. De tingene som var kos og som man kunne finne på sammen som 6-åring er i stor grad borte når man blir tenåring. Det er vel hverdagen til en tenåringsforelder. Jeg tror dog at relasjonen hadde vært bedre om h*n tålte at jeg strøk over armen når h*n er lei seg og gråter, heller enn et olmt «ikke rør meg».

Sitat

Generelt er det ikke akseptabelt at en tenåring mobber foreldrene og sier nedsettende ting.

Det er jeg enig i. Det er også naturlig for meg å sette grenser og å reagere når et barn utfordrer meg eller omgivelsene. Jeg opplever kanskje at det er litt «sjakk matt» når barnet sier at livet ikke er verdt å leve, at ingen aktiviteter er verdt å drive med, sliter med spising og heller sitter på rommet og skraper seg til blods. I en slik situasjon så kan h*n være så utagerende eller stygg mot andre som bare det uten at det gir mening å gi noen reaksjon.

Sitat

Det høres ut som du bor alene med barnet. H*n mistrives sikkert med det, hvis det heller ikke er dyr eller søsken til stede. Det er primitive ønsker fra et barn å ønske at foreldrene skal bo sammen, men disse ønskene er ofte der. Selv om barnet meget vel vet årsaken(e) til at foreldrene ikke bor sammen. 

Begge foreldre, søsken og dyr bor i samme hus.

Anonymous poster hash: e374c...5ef

[Gjest Slettet-ZwZXKsIXQp]

Gjest e374c...5ef skrev (På 26.3.2023 den 17.24):

For en god del år siden så hentet vi en nydelig liten bylt på sykehuset. Jeg ante ingenting om det å være forelder, men jeg hadde veldig lyst til å være der og gjøre den beste jobben jeg kunne.

Spol fram noen år og spedbarnstid og småbarnstid er over. Noe har vært lett, noe har vært vanskelig. Vi skjønte rundt 5. klasse at noe var annerledes. H*n hadde lite interesse for andre barn, besøk og slikt. Og en voldsom interesse for andre ting (lesing, pirke-hobbyer og etterhvert skjerm). På slutten av barneskolen fikk vi en spekter-diagnose som bl.a. går på svake sosiale ferdigheter, rigiditet og konsentrasjonsvansker. Dette er kombinert med tiltagende skolevegring og nå moderat klinisk depresjon. Men godt over normalen for kognitive evner.

 

En klassisk situasjon de fleste foreldre til tenåringer erfarer i større eller mindre grad. 
Hvis barneårene ellers var gode, er det stor sannsynlighet for at de gode relasjonene/verdiene kommer tilbake når «arvingen» kommer til sjels år og alder. Min påstand er at dagens barn har det tøffere i dag enn tidligere. Gaming, skyhøye forventninger og andre nedbrytende trender stimulerer ikke akkurat til sosiale og fysiske evner

Den av mine barn jeg kranglet mest med, har jeg best forhold til i dag.
Det beste rådet jeg kan gi er å være vennlig, empatisk, engasjert og bestemt.
La barnet få lov til å selv ta kontakt med deg når tiden er inne.

[Gjest 31128...4b3]

Herregud så rørende. Er mann selv, og var utsatt for en "sinna" far. Jeg tror far har et lite vindu - jeg fant selv ikke tilbake til min far før han var over 60. 

Ingen fasit her. Tenåringer er tenåringer - men det jeg savner var å bli tatt med på ting som en ansvarlig voksen, selv om jeg ikke var det. Bytt dekk, gjør ting sammen som du i dag bare "gjør unna". 

Anonymous poster hash: 31128...4b3

[Gjest Slettet-ZwZXKsIXQp]

Gjest 31128...4b3 skrev (3 timer siden):

Herregud så rørende. Er mann selv, og var utsatt for en "sinna" far. Jeg tror far har et lite vindu - jeg fant selv ikke tilbake til min far før han var over 60. 

Ingen fasit her. Tenåringer er tenåringer - men det jeg savner var å bli tatt med på ting som en ansvarlig voksen, selv om jeg ikke var det. Bytt dekk, gjør ting sammen som du i dag bare "gjør unna". 

Anonymous poster hash: 31128...4b3

Enkelte barn bryter med en eller begge foreldre permanent, av følt sjalusi, opplevet urettferdighet eller av uklare årsaker.

Trist for familien i en periode, men ingen kan tvinges til å omgås mennesker man ikke har kjemi med, særlig ikke etter at man har passert de vanskelige tenåra…..