Christian Krohg, Sverige og kunstnerisk frihet

[Bastu]

Nylig leste jeg en artikkel om et drama som fant sted på Nasjonalmuseet i Oslo. Museumsledelsen anså et kjent(?) maleri, malt av Christian Krohgs, for å være kolonialistisk og derfor ikke egnet for offentlig visning. Maleriet havnet i kjelleren, men kom tilbake etter omfattende protester fra både politikere og publikum.

Fra et svensk synspunkt var debatten uvanlig. Til å begynne med ble ingen politikere oppfordret til å holde en armlengdes avstand fra museets kunstneriske retning. Men også fordi innbyggernes roller og rettigheter sto i fokus i en kulturdebatt.

Den nordiske varianten av kulturpolitikk kan beskrives som en trekant. I det ene hjørnet beslutningstakerne (politikerne), i det andre utøverne (kulturinstitusjoner og kunstnere) og i det tredje innbyggerne (også finansfolk). At innbyggernes perspektiver får være med i kulturdebatten skjer nesten aldri i Sverige. I stedet er det mest krangling om at kunstnere bør være fri fra politisk kontroll.

La oss snakke om Nationalmuseet i Stockholm. Etter en omfattende renovering av den 150 år gamle bygningen ble portene åpnet igjen i 2018. Men denne gangen ble det satt opp nye varseltekster ved hvert kunstverk. La meg beskrive to av de mest kjente eksemplene.

Maleriet ''Karl XIIs likfärd'' av Gustaf Cederström er selvsagt en fantasi med en stor dose kunstnerisk frihet. Kunstneren plasserte seg fremst i køen og ingen tror seriøst at hans kongens lik ble fraktet på båre fra Halden i Norge til Stockholm. Ved siden av maleriet stod det:

''Det populistiske og nasjonalisme-pregede synet på svenskhet, som brukes politisk i dag, er basert på ideen om en statisk idealisert og konstruert fortid. Ideen om at det er en historisk tid og et sted å se tilbake på, hvor alt var på en bestemt måte, er ikke sant.''

Du kan finne ut av det selv. Og siden når er det museets oppgave å fortelle oss hvordan vi bør tenke kunst? Museet antar at du er en idiot.

 

Eksempel nummer to gjelder Anders Zorns maleri ''Midsommardans''. Maleriet må treffe noe i oss fordi det ble ansett som nødvendig å sette et stativ med oppstykkede dalahester i forgrunnen. Det er skrevet at maleriet ikke gir ''et autentisk øyeblikksbilde''. I motsetning til alt annet?

Dalahestene får en annen type tegn. «Kunstnerens skivede dalahester viser hvordan samtidskunstnere stiller spørsmål om identitet og nasjonalisme. (...) I "Hvordan lage en suvenir" tolkes nasjonal identitet som en vare med begrenset holdbarhet." Jeg har ingen problemer med selve installasjonen, men jeg har vanskelig for å se det kunstneriske talentet til Peter Johanssons. Alle med tilgang til et charcuterie kan gjøre noe lignende. Og hører ikke denne 90-tallsinstallasjonen bedre hjemme på Moderna Museet? Det tar mindre enn ti minutter å gå fra Nationalmuseet til Moderna på Skeppsholmen.

 

Denne formen for læring er et gjennomgående tema for alle kunstverk i museet. Ingen ser ut til å like det, men skiltene står igjen da museumsledelsen anser det som nødvendig å lære de besøkende til å tenke riktig.

Så jeg lurer på, hvor langt strekker den kunstneriske friheten seg? Vi kan alle være enige om at kultur ikke bør brukes som et propagandavåpen slik det ble gjort under første og andre verdenskrig. Men hvis politikere og publikum kommenterer skattebetalerfinansiert kunst, trekkes det umiddelbart paralleller til 30-tallets Tyskland. Er det mulig å styrke båndene mellom kulturutøvere og borgere, eller bør kunsten alltid få lov til å eksistere i sin egen lille boble?

 

[Nepa]

Bastu skrev (På 20.3.2023 den 19.07):

Er det mulig å styrke båndene mellom kulturutøvere og borgere

Av frykt for å ikke anerkjenne god kunst, blir for mye moderne kunst verdsatt. En har falt i den grøfta der alt som framstilles i dag skal kalles kunst. 

Det ville vært mer naturlig om kunstnere ble kjent på en mer normal måte, som før i tida. Selv om det innebærer risikoen for å avvise kunstnere av samme kaliber som Picasso... er det naturlig for samtida å kunne reagere på nye kunstnere. En må også kunne reagere negativt på nye kunstnere.

Sverige er visst enda mer "woke" enn Norge. Veiledningen til Zorns bilde virker merkelig. Hvorfor skulle det ikke være en riktig framstilling av en St.Hans-feiring? Det som i dag slår oss som nasjonalistisk og ordentlig, var nok litt sjokkerende da bildet var nytt. Da kunne man se bildet som en avbildning av en vill fest, der det sikkert var fyll og trekkspill involvert. Et flott bilde.

Slik utviklingen er, kommer nok ordet "nasjonal" til å fjernes fra navn som nasjonaldag og nasjonalmuseum. Og erstattes av noe mer politisk korrekt. 

[Bastu]

On 3/28/2023 at 6:04 PM, Nepa said:

Av frykt for å ikke anerkjenne god kunst, blir for mye moderne kunst verdsatt. En har falt i den grøfta der alt som framstilles i dag skal kalles kunst. 

Det ville vært mer naturlig om kunstnere ble kjent på en mer normal måte, som før i tida. Selv om det innebærer risikoen for å avvise kunstnere av samme kaliber som Picasso... er det naturlig for samtida å kunne reagere på nye kunstnere. En må også kunne reagere negativt på nye kunstnere.

Sverige er visst enda mer "woke" enn Norge. Veiledningen til Zorns bilde virker merkelig. Hvorfor skulle det ikke være en riktig framstilling av en St.Hans-feiring? Det som i dag slår oss som nasjonalistisk og ordentlig, var nok litt sjokkerende da bildet var nytt. Da kunne man se bildet som en avbildning av en vill fest, der det sikkert var fyll og trekkspill involvert. Et flott bilde.

Slik utviklingen er, kommer nok ordet "nasjonal" til å fjernes fra navn som nasjonaldag og nasjonalmuseum. Og erstattes av noe mer politisk korrekt. 

Så gøy at jeg fikk svar! Glemte å gå tilbake til tråden da interessen for kunstnerisk frihet synes å være ganske lav.

Når det gjelder Nasjonalmuseet, er disse to maleriene bare toppen av isfjellet. Det er et gjennomgående tema å informere om rasisme, det mannlige blikket og Institutt for rasebiologi ved enhver anledning. I stedet for å bruke museene som et sted for kunnskapsoverføring, har disse institusjonene i stedet blitt en del av dagens offentlige debatt. Samtidig er det alarmer fra ansatte om mobbing og hvordan kompetanse skyves til side til fordel for PR-konsulenter og public managment-skolet ledere.

I lenken under finner du flere eksempler på hvordan de har valgt å vise en rekke verk fra museets samling.

Politisering och pekpinnar på Nationalmuseum – när ska publiken få tänka själva? – VLT

Enig i at kunst ikke skal finansieres av kunstig åndedrett som i dag. Tidligere var kunstnere avhengige av å skape kunst som det var etterspørsel etter. Hvis du ønsket å skape noe annerledes, måtte det gjøres på fritiden. I dag er det en liten klikk av statsoppnevnte ''eksperter'' som velger ut hvilke kulturutøvere som skal få støtte. Det ser ikke ut til å være et problem med politisk styring hvis det kommer fra '' venstre '' retning (jeg tror ikke disse idiotene bør klassifiseres som venstre).

Karin Nilsson, driftsleder og nestleder ved rundt ti museer, deriblant Det Kongelige Våpenhuset, Museet for Moderne Kunst, Nasjonalmuseet og Vasamuseet, sa nylig at det er et problem at vi har «store museer som behandler spørsmål av en veldig klassisk hvit mannlig karakter». 

Tilsynelatende kan du ikke sette pris på myntsamlinger, våpensamlinger, skipssamlinger, tekniske gjenstander, jernbanegjenstander og forsvarsartikler med mindre du er av et bestemt kjønn eller hudfarge. Som kvinne blir jeg lite krenket av disse grove generaliseringene. Kan jeg ikke sette pris på verdien i noe som ikke involverer klær og sminke?

Jeg skulle ønske det var mulig å stemme disse politiserte sjefene for offentlige anliggender ut, men dessverre ser de ut til å være trygge. Det er trist med tanke på at en felles kulturarv er en svært viktig del av å holde en nasjon sammen.

Sverige var et fattig bondesamfunn som gjennomgikk fornyelse og omorganisering på begynnelsen av 1600-tallet, og som i løpet av få generasjoner ble en europeisk stormakt. Hele befolkningen var involvert i dette prosjektet, på godt og vondt. Uten å forstå denne historien, forstår vi ikke Sverige. Uten å forstå bondesamfunnets strabaser, sterke tro og hverdagsslit forstår vi ikke hvordan Sverige kunne bli det landet vi bor i i dag.