Fungerer kun under livsbetingelser som ikke er bærekraftige

[Gjest 2672e...d9c]

Jeg er en mann midt i 20-årene som har vært mørke steder de færreste opplever i sine liv. Etter en oppvekst kjemisk rensket for gode opplevelser kollapset jeg i 18-årsalderen og var sengeliggende i flere måneder. Siden har jeg jobbet meg sakte, men sikkert til et sted hvor jeg fungerer tålelig greit. Har det ikke jævlig absolutt hele tida, men jeg sliter med tilbakevendende apati som i perioder nesten går over i det katatoniske.

De dårlige periodene oppstår som respons på stress, og da snakker vi stressbelastninger som vanlige folk ikke preges av i det hele tatt. Jeg har lavtfungerende Schizoid personlighetsforstyrrelse og klarer ikke sosial interaksjon annet enn i korte, korte perioder. Ofte må jeg ha dager for å hente meg inn etterpå for å kunne omgås folk på nytt.

I DSM og ICD står det i diagnosekriteriene at personer med diagnosen ikke er interesserte i sosiale relasjoner. Det er både sant og usant. Jeg er ikke emosjonelt interessert på den måten at jeg ikke savner å være rundt folk og føler hverken ensomhet eller trang til å komme meg ut å møte folk.

Men jeg ser likevel at det i praksis fører til et elendig liv og også et svørt dysfunksjonelt sådan. Jeg lever i dobbel fattigdom grunnet symptomene mine. Jeg får svært lite inntekt da jeg ikke greier å holde på jobber og jeg har heller ikke nettverk til å hjelpe meg når det kniper. I et mindre velfungerende land enn Norge hadde jeg vært hjemløs for lenge siden.

Jeg har testet mange jobber og det er ingen som har så lite sosial omgang at jeg kan ha det noenlunde bra på jobb. Etter jeg har vært sosial mer enn jeg har kapasitet til (si 5 minutter i strekk) føles det ofte som om jeg har omgangssyke og jeg blir helt tom for energi. Resten av arbeidsdagen blir en kamp og jeg er helt død når jeg kommer hjem. Slik fortsetter det gjerne i alt fra uker til noen måneder helt til jeg ikke klarer å tvinge meg på arbeid og jeg må slutte/blir sagt opp.

Den eneste måten jeg kan se at jeg kan komme meg nok til at jeg kan jobbe med noenlunde livskvalitet er om jeg selv kan bestemme når jeg er i form og kan isolere meg når det er helt nødvendig for å ikke få en ytterligere forverring.

Jeg vil bli bedre, jeg vil bidra og jeg vil ha det helt ok med meg selv. Men klarer ikke å se hvordan det noensinne kan gå.

Har tenkt flere ganger at det beste nok bare hadde vært å avslutte livet nå (aktiv dødshjelp i Norge please) da jeg nok aldri blir frisk og på et tidspunkt mister kontrollen over lidelsen om jeg eksempelvis tvinges til å jobbe fulltid. Da blir det et rent helvete og jeg kommer til å stå alene om det ettersom mine foreldre ikke vil være der lenger. Annet nettverk har jeg ikke.

Anonymous poster hash: 2672e...d9c

[Gjest 2672e...d9c]

Kan tilføye at jeg ser for meg at jeg ender opp som TS i den andre tråden om innvendig død: 

Har flere av disse symptomene og på det verste hadde jeg alle. Ikke interessert i damer, har tilnærmet ingen interesser, gjennomfører bare det absolutt nødvendigste osv. Og selv det er store fremskritt fra tidligere.

 

 

Anonymous poster hash: 2672e...d9c

[Gjest 8962e...5d6]

Mange som er i 20-årene sliter fremdeles med å finne sin retning i livet. Så den håpløsheten du beskriver, er nok ikke unik basert på din historie. Ja, det setter begrensninger. Men poenget mitt ved å påpeke dette - er at diagnosen din isolert sett ikke gjør det ubrukelig til enhver form for arbeid. 
Det finnes hundrevis av jobber der du selv kan styre grad av sosial interaksjon. Fordi du har som alle mennesker et behov for sosial interaksjon, enten du vil eller ikke. Det at du leser hva jeg skriver nå, er også en form for sosial interaksjon, det samme er så se på andre mennesker på tv. Eller bare være ute i det offentlige rom i fellesskap med andre, slik som i en park - med andre mennesker. Eller det å gå i butikken. Det gir også en hvis grad for sosial interaksjon.

Det første som slo meg - var lastebilsjåfør. Du er din egen herre på veien, kan styre din egen hverdag - og trenger ikke forholde deg til å mye folk. Jeg tror også at det å fokusere på noe som er satt i system, som det er en hvis automatikk og forutsigbarhet over. Slik som trafikk. Bare er sunt.

Ellers er det jo en mengde andre jobber av akademisk art du kan gjøre helt alene om du vil. Eller noe kreativt

Jeg leser mellom linjene at du har motivasjon og lyst til å gjøre noe med dette. Men kanskje ikke helt vet hvilken retning du kan ta, fordi du ikke ser dette selv. Da trenger du litt veiledning, og i ditt tilfelle er det helsevesenet og NAV (kanskje ikke de mest populære å forholde seg til). 

Jeg har selv minimalt interesse av mennesker, uten at jeg føler meg ensom. Jeg setter pris på emosjonell kontakt, så lenge det er under mine egne premisser. Jeg var innlagt sammenhengende på psyk i to år - og jeg kom meg ut av dette helvete, og fikk fulltidsjobb og fungerte greit i mange år etter dette. Jeg var til og med på til alder når dette skjedde.

Ting roer seg litt når du nærmer deg slutten av 20 åra og passerer 30. Du "lander litt". Bare vent å se. 

Du kan forsøke litt alternativ terapi. Der har du hele spekteret alt fra det helt tradisjonelle og allment aksepterte, type yoga og mindfulness - til det mer kontroversielle som ayahuasca (google it). 

Jeg er litt skeptisk til om du faktisk har Schizoid - da dette er en diagnose som er av lav reliabilitet. Noe som er typisk for folk med Schizoid er at de motstrider seg behandling, og ikke ønsker å ta medisiner og/eller søke hjelp. Det motsatte av det du gjør nå. Husk at selv leger gjør feil, og da særlig innenfor psykiatrien. Så jeg ville tatt diagnoser med en klype salt eller fem.

Du har dessuten en høy grad av intellektualitet. Noe jeg også leser mellom linjene. Ikke ulik folk som deg. Så du har ressurser. Du må bare finne ut hvordan du kan bruke dem...... Jeg har troa! ❤️

Anonymous poster hash: 8962e...5d6

[Gjest 2672e...d9c]

Jeg har kjørt en variant av lastebil, en sånn man får kjørt på klasse B. Det ble for mye kundekontakt da jeg hadde 5-10 leveranser per arbeidsdag + kolleger på terminalen. 

Det som er med problemene mine er at jeg må ha avstand og masse tid for meg selv for å i det hele tatt kunne være nær andre. Gjør jeg ikke dette føler jeg aversjon og blir ikke noe ålreit å være rundt. Har ikke sosial angst. Etter flere år med arbeid har dette blitt litt bedre, men det er fortsatt et ekstremt dysfunksjonelt mønster. I tillegg er det sånn at framskrittene ikke er permanente, om jeg er mer sosial enn jeg klarer å håndtere blir også plagene verre igjen over tid.

Det er det som er mest fortvilende og som får meg til å se mørkest på fremtiden. La oss si at jeg har utviklet meg til å greie og være rundt ett menneske noen timer om dagen fra et sted hvor jeg ikke klarte det i det hele tatt så er jo ikke det nok til å ha ressurser til å håndtere det aller meste av roller i arbeidslivet. At da blir jeg bare verre igjen i stedet for at jeg blir frisk nok til å finne en jobb som kan gjøre meg enda friskere. Jeg tror bare at det er år frem i tid og den tiden har jeg ikke.

Anonymous poster hash: 2672e...d9c

[Gjest 2672e...d9c]

Det er jo selvsagt et alternativ å ta et akademisk løp, men vet ikke hva jeg burde satse på. Har prøvd litt programmering og tror jeg kan mestre det, men jeg er redd jeg ikke kommer til å klare et normalt studieløp. Har perioder hvor det er tungt å bare komme seg ut av senga og da er jeg redd for hva som skjer med studiet. Særlig med løpende studielån og usikker fremtidig økonomisk forsørgingsevne.

Anonymous poster hash: 2672e...d9c

[Gjest 8962e...5d6]

Gjest 2672e...d9c skrev (20 minutter siden):

Jeg har kjørt en variant av lastebil, en sånn man får kjørt på klasse B. Det ble for mye kundekontakt da jeg hadde 5-10 leveranser per arbeidsdag + kolleger på terminalen. 

Det som er med problemene mine er at jeg må ha avstand og masse tid for meg selv for å i det hele tatt kunne være nær andre. Gjør jeg ikke dette føler jeg aversjon og blir ikke noe ålreit å være rundt. Har ikke sosial angst. Etter flere år med arbeid har dette blitt litt bedre, men det er fortsatt et ekstremt dysfunksjonelt mønster. I tillegg er det sånn at framskrittene ikke er permanente, om jeg er mer sosial enn jeg klarer å håndtere blir også plagene verre igjen over tid.

Det er det som er mest fortvilende og som får meg til å se mørkest på fremtiden. La oss si at jeg har utviklet meg til å greie og være rundt ett menneske noen timer om dagen fra et sted hvor jeg ikke klarte det i det hele tatt så er jo ikke det nok til å ha ressurser til å håndtere det aller meste av roller i arbeidslivet. At da blir jeg bare verre igjen i stedet for at jeg blir frisk nok til å finne en jobb som kan gjøre meg enda friskere. Jeg tror bare at det er år frem i tid og den tiden har jeg ikke.

Anonymous poster hash: 2672e...d9c

Ved langtransport, trenger du ikke så mye kundekontakt. Jeg tenker ikke på budbil. Men type kjøre fra Tromsø til Oslo, eller den type langtransport. Men en slik budbid-jobb du beskriver, innebærer jo en mengde sosiale møter, som veldig mange - også helt oppegående mennesker, hadde syntes var ubehagelig. Fordi man møter nye folk man ikke har en relasjon til hver dag på jobben. Så at du sier du har jobbet med slikt, så står det i kontrast (motstridende) til hva du mener du ikke kan.

Du skriver at du "må" - det er feil. Du "ønsker". Det er noe annet. Vi MÅ ha mat og vann for å overleve. Det du beskriver der er en treningssak, fordi det å være nær et annet menneske er noe du kan jobbe med. Du trenger ikke fysisk kontakt, du trenger knapt å holde øyekontakt. Men jeg regner med du går på butikken? Da er du jo 1-2 meter fra folk til nesten enhver tid. Det blir for meg det samme. 

Eksponering for det som er ubehagelig hjelper. Jeg tror du skylder litt for mye på sykdomsbildet ditt.

Når jeg slet med noe av det samme, i tiden jeg var på psyk. Øvde jeg meg på å være med andre folk ved å ta bussen random plasser. Jeg satt så lenge jeg klarte. Hoppet av bussen når det ble for tung, og igjen på bussen - når jeg hadde pustet litt. Så gikk jeg mye på kino. Da øver du også på å være sammen med folk, uten at du nødvendigvis trenger å sosialisere deg så mye. Til slutt, gikk jeg på konsert med over 15 000 andre. Se for deg den kontrasten, fra å kun handle kl 22.50 på kvelden for å unngå mest mulig menneskelig kontakt, til å være på konsert med tusenvis av andre et år senere. 

Jeg tror det er ekstremt viktig å utfordre det man syns er vanskelig. Eksponere seg for det ubehagelige.

Dessverre, er det en bismak av Norge. Fordi her hjemme KAN du gjemme deg. Du får penger av NAV, kan låse deg inne på rommet ditt, og bare forsvinne om du vil. Og fremdeles overleve. I mange land så MÅ du ut, rett å slett for å overleve - for uten jobb, ingen inntekt, ingen mat, ingen bolig. Enkelt og greit. Jeg tror også at der er derfor vi har så veldig mye psykiatri i Norge, fordi her hjemme skal alt tilrettelegges, dilles og dulles med. Når man rett å slett bare trenger et kjærlig spark på stumpen.

Anonymous poster hash: 8962e...5d6

[Gjest 2672e...d9c]

Jeg ser den. Jeg måtte slutte i budbil-jobben etter et par måneder fordi jeg ikke klarte mer. Så det var ikke noe varig forhold. Jeg har eksponert meg, og blitt kvitt de angstrelaterte plagene mine på den måten. Jeg kan være rundt folk i perioder nå, det som er ille er å snakke med folk. Hjernen min går helt i lås og hater det. Dette er emosjonelle responser som stammer fra gammelt av. Intellektuelt skulle jeg ønske det var annerledes, men det hjelper ikke å ønske når limbiske strukturer har bestemt seg og kjører på autopilot.

 

Som du sier så er det medaljens bakside i Norge. Man kan overleve uten å prøve alt og på den måten ikke finne ut av om man kunne løst problemene sine ved å kjempe seg frem.

På den andre siden så har man jo de som ikke greier det likevel. Og enten blir hjemløse eller dør på gata. Enten pga mentale lidelser eller utviklingshemminger. Det er fælt og brutalt.

Jeg ser ikke noe poeng i å ikke prøve, men jeg frykter at jeg ikke kommer noen vei. Hvor lenge skal man prøve? 5 år? 10 år? 15? Det lureste er jo å fortsette for man kan jo få et gjennombrudd og bedre livskvalitet. Men kanskje går det ikke. Jeg vet jeg får bedre livskvalitet av å slakke på kravene - det er ytre press som gjør meg syk fordi jeg har abnormale reaksjonsmønstre som er ugunstige.

Skal møte en psykolog og diskutere dette.

Anonymous poster hash: 2672e...d9c

[Gjest 2672e...d9c]

Inspirerende historie forresten!

Anonymous poster hash: 2672e...d9c