Når partner skaper traume for barna og hva det gjør med samlivet.

[Gjest 8bab3...317]

Det er kanskje litt søkt å prøve, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre liksom.. Vil kanskje bare høre råd/tips hvis andre har en lignende situasjon å sikte til

Partneren min skal på papiret være flink med barn, og jeg hadde også den antagelsen under hele vårt forhold før vi fikk barn.. Hun ville ha barn tidlig og jeg så egentlig ikke det som noe negativt og ble med den reisen helt frivillig da jeg veide mine pro's n con's ( Little did i know liksom..Barn er jo et slit 😅) ved å få barn i midten av tyveårene.

Uansett.. Så gikk det greit de første årene, barnet gjorde ikke mye annet enn å sove og spise. Så kom liksom språk og det ble fort mer morsomt, så kom nr 2 på banen.  Og ting ble fort litt mer hektisk etter permisjonen gikk over og vi innså nå at vi var en typisk A4 familie i full fart hver dag med alle "problemer" alle andre har.

Dette har naturligvis nok gjort at min partner også er den hun er i dag.  Og jeg vet dette virker litt kort og "enkelt" / direkte på bare en ting.. Men prøv å ikke ha så mange antagelser på hvordan resten av hverdagen vår er.
Normalt er hun en omsorgsfull og flott mamma, men kommer sykdom og stress.. Så blir det fort noe annet.

Vi har hatt et kjipt år med masse sykdom, dårlig samvittighet ovenfor arbeidsgivere, sliten av bare å være syk/hjemme.. Ja you name it.  Det tar på helt klart.   Men det hele fremmer en side hos min partner som er så enormt frastøtende, og jeg merker det påvirker meg skikkelig negativt også.. Altså i den form at hun har innflytelse på meg til å gå i samme rolle som hun gjør..   Nå skal jeg ikke si at jeg skylder på henne hvordan jeg oppfører meg.. Men det er min "trigger" garantert... Jeg bare kjenner meg selv altfor godt til å vite at dette hadde vært min naturlige side hvis jeg hadde vært i samme situasjon med en annen person som ikke gjorde som min samboer gjør.

Så.. Når det stod på som verst med forkjølelse, omgangssyke ++ i Nov/Des 22 så skjedde det altfor mye.  Vi måtte avlyse flere familiemiddager, jula ble halvveis avlyst også. Alt dette tok min partner tungt, hun har et sterkt behov for å være sosial.

Men her ble skriking, kjefting, og kalde skuldre toppet.. Ikke bare mot meg som partner, men mot barna også.  Barna fikk kjeft fordi de var syke og kastet opp ( Ikke les dette som at hun var helt batshit crazy her.. Hun sa det i en mer frustrert tone.. men ja ) 

Fraser som
: Hvis du kaster opp nå blir det ikke noe julaften og gaver
: Hvis dere er syke så får dere ikke se mormor og vi må være hjemme alene.

Og hva skjedde? Jo ungene var syke ved juletider. Minstemann var jo litt om og men og går i bleier så det var ikke noe stress.. Men eldstemann går på do og forstår jo mye mer. ( går i første klasse ) 

Julaften kommer og det ser ut til å være over, men dette finner jeg ut senere bare er fordi eldstemann skjuler for oss at de ikke har det bra. Vi ankommer selskapet vel vitende om at vi må holde avstand, men litt sosial snakk er veldig velkomment.  Men så kommer det frem selvfølgelig og diare++ kommer og vi skynder oss hjem mens unga hylgriner og er redd for at gavene forsvinner og de aldri får se mormor eller nissen igjen. 

Her lurte jeg jo fælt på hvorfor de sier sånn, men trakk jo i samme tankegang om at dette er jo samboer sin skyld.. Hun har jo tidligere i uka truet ungene med at hvis de er syke så skjer dette.  ( Ikke direkte truelse,, men dere skjønner greia) 

 

Og helt siden dette har eldstemann hatt angst hver dag for sykdom.. Har han vondt i magen er det grining og vil ikke til skolen, Har samtidig dratt på seg eksem på armene og hender for han vasker hender som en gal på skolen.. Bruker masse sprit og såpe hele tiden. Er det mageknip så er det fult kjør og arbeidsdagen avlyses.

Naturlig nok har jeg og partner kranglet om dette da jeg mener hun må innse hvordan hun traumatiserer ungene med sin oppførsel. Men hun tar totalt avstand og mener at jeg har like mye skyld. Da fyrer jeg alltid opp for hun SKAL være den bedre av oss hvis man ser på type arbeid og egentlig alt som er "naturlig" for oss.

Altså at best kjefter jeg litt for høyt altså.. Jeg truer ikke barna mine til underdanighet ( annet enn kanskje å ta fra de godteriet på lørdagskvelden..men sue me okey. )

Men jeg bare føler hun failer så totalt på å forstå ungene våre.. Hun skylder på de hele tiden for all sin "ulykke"
hun legger seg før kl 22 hver dag, og takler ikke å stå opp kl 6 engang uten å lage et "lite" helvette for enten meg eller unga om hvor sliten hu er.

Ungene mine er nøyaktige kopier av meg.. De er overalt og vil prøve absolutt alt, så de er en håndfull for å si det mildt.. Men det rettferdiggjør likevel ikke å traumatisere unga på den måten hu gjør det.  Om det er å kalle de drittunger og skrike til veggen, eller bare å gi en kald skulder når de vil gjøre noe fordi hun er sliten

Hun tror selv det går greit fordi hun har sett tiktok videoer hvor slike "eksperter" sier at så lenge du sier unnskyld etterpå, så går det greit, men er jo åpenbart at det ikke gjør det her..

Så hva gjør jeg?  Hvordan kan jeg forhindre at unga blir traumatisert utenom det mer "normale" vi kanskje traumatiserer unga våre med..

Hun vil ikke snakke med psykologer for sitt eget sinne, hun mener hun gjør ting riktig og hvis jeg sier noe om hennes væremåte som "mamma" så er jeg en drittsekk og fiende som er langt fra perfekt selv.. Så jeg møter liksom en vegg hver gang jeg prøver å ta det opp.

Anonymous poster hash: 8bab3...317

[ili]

Det du beskriver her er nesten identisk til hva jeg har opplevd med min kone og vil tru det er andre som kjenner seg igjen. Hun har ikke sagt akkurat de frasene du nevner over, men hun har sagt andre ting når hun er frustrert og sur på sønnen min som har traumatisert han. Damer har ofte en kortere lunte spesielt når trøtt og frustrert og de tenker ikke alltid over konsekvensene av hva de sier. Heldigvis har jeg kunne forklart til min kone når hun har vært rolig hvilke fraser som kan være skadelig så har hun sluttet å bruke de. Men fra tid til annen dukker det opp nye og da er det på an igjen. 

 

"Edit" Btw hos meg hjalp det litt at sønnen min tegnet familien i barnehagen. På tegningen hadde jeg og sønnen min store smil, mens min kone var tegnet med surt fjes. Etter det skjønte hun at hun måtte prøve å være litt mindre sur. Vi prøvde å skifte litt på arbeidsoppgavene våre også. Min kone blir ekstra sur når min sønn ikke vil spise. Eller når hun må stå opp med han i helgene eller levere i barnehagen. Så nå gjør eg alle de tingene. 

Endret 6. mars 2023 av ili

[Frank Drebin]

Gjest 8bab3...317 skrev (28 minutter siden):

[...]

Fraser som
: Hvis du kaster opp nå blir det ikke noe julaften og gaver
: Hvis dere er syke så får dere ikke se mormor og vi må være hjemme alene.

Og hva skjedde? Jo ungene var syke ved juletider. Minstemann var jo litt om og men og går i bleier så det var ikke noe stress.. Men eldstemann går på do og forstår jo mye mer. ( går i første klasse ) 

Julaften kommer og det ser ut til å være over, men dette finner jeg ut senere bare er fordi eldstemann skjuler for oss at de ikke har det bra. Vi ankommer selskapet vel vitende om at vi må holde avstand, men litt sosial snakk er veldig velkomment.  Men så kommer det frem selvfølgelig og diare++ kommer og vi skynder oss hjem mens unga hylgriner og er redd for at gavene forsvinner og de aldri får se mormor eller nissen igjen. 

Her lurte jeg jo fælt på hvorfor de sier sånn, men trakk jo i samme tankegang om at dette er jo samboer sin skyld.. Hun har jo tidligere i uka truet ungene med at hvis de er syke så skjer dette.  ( Ikke direkte truelse,, men dere skjønner greia) 

Og helt siden dette har eldstemann hatt angst hver dag for sykdom.. [...]

Hun tror selv det går greit fordi hun har sett tiktok videoer hvor slike "eksperter" sier at så lenge du sier unnskyld etterpå, så går det greit, men er jo åpenbart at det ikke gjør det her..

Så hva gjør jeg?  Hvordan kan jeg forhindre at unga blir traumatisert utenom det mer "normale" vi kanskje traumatiserer unga våre med..

[...]

Anonymous poster hash: 8bab3...317

Hørte nettopp en som snakket om oppdragelse og barns minner som brukte uttrykket "øksa husker ikke hvert hugg, men treet gjør" - altså at summen av kjeft i hverdagen og evt. dårlig behandling (mener ikke á la misbruk, men utfrysning, kald skulder, og lignende) kan være med og forme et barn mer enn man kanskje tror. Det at eldstemann tror at han må skjule sykdom for å få se mormor igjen var jo et tydelig eksempel på hvor lett han har plukket opp dette. Bruk dette som et eksempel når du snakker med henne.

Klarer dere å ha en normal samtale om dette på gode dager, eller blir det krangling uansett?

[OJ Doe]

Du har vel som meg en kronisk utmattet kone. Vi har i de gode periodene klart å komme frem til at hun må være mer stille, og bare fjerne seg fra situasjonene, fordi hun er ute av stand til å oppføre seg sånn som er forventet av en voksen. Det er jo selvfølgelig veldig kjedelig for en hvilken som helst voksen å bli fortalt at de ikke kan være med når ikke de kan oppføre seg, for det er noe man sier til barn. Det er enda sårere for en mor å høre når det gjelder egne barn. Det er ikke lett. 

Jeg er en nokså konfliktsky type - jeg vil helst ikke krangle, fordi det sjelden funker. Jeg diskuterer helst ikke med min kone, fordi vi er nokså ulike i metode, og det fører ikke frem. Jeg har derimot en kjerne av verdier og prinsipper jeg ikke fraviker fra. Det har jeg fått forståelse for, eller skapt den der det trengs. En del av den kjernen er at våre barn ikke skal være skadelidende av hennes manglende evne eller vilje til å oppføre seg. Ganske enkelt ved at jeg er HELT tydelig. Det er krav, jeg diskuterer ikke, jeg informerer. Så må det ligge en kjerne av respekt der for henne for at det skal fungere. Det gjør det hos oss. Hvis ikke det gjør det hos dere, må du starte prosessen med å få aleneansvar for barna dine. Du kan ikke ha en ustabil omsorgsperson for dine barn. 

[Gjest fbbad...157]

Fra et kvinneperspektiv vil jeg påstå at dere menn er mye mer avslappet til slike situasjoner du beskriver. Vi kvinner har en tendens til å stresse rundt og fikse alt så alle skal ha det så behagelig som mulig, mens menn har evnen til å se at man skal ha det litt behagelig selv også.

Et eksempel. Da jeg hadde permisjon med barna, så var det frokost, passe på de andre barna, levering i barnehage og skole for de andre barna, leke med barnet, rydde og vaske og vaske klær, støvsuge, sette på oppvaskmaskinen, gå tur (det må man jo) mat igjen, vaske igjen, og så begynne på middag, hente barn osv. Eksen ga barnet mat, satt det i lekegrinden med drømmedagen på tv, og så på serier på data. Laget middag når jeg var på vei hjem.

Når man har et så forskjellig forhold til det å være hjemme med barn, så kan det klikke litt. Jeg vil foreslå å gi henne tid til å hente seg inn. Nå VET jeg jo ikke at ditt forhold til syke barn er med avslappet enn hennes, men hvis du tar med deg barna ut en dag så hun kan sove/hvile/slappe av, eller du sier «jeg ser du er sliten. Kanskje du skal stikke en tur til Anne og ta en jentekveld?» sånn at du anerkjenner hennes frustrasjon i stedet for å bli frustrert av hennes frustrasjon og sitte og snakke om det hele tiden. Man blir jo ikke mindre sliten av det. Ofte er det sånn at det kvinner trenger er å få høre at hun fortjener litt space. 

Anonymous poster hash: fbbad...157